NATO har sett på krigen i Ukraina som en mulighet til å svekke Russland. Å bruke Kiev som stedfortreder har hatt en enorm kostnad for ukrainere.

Av Kyle Anzalone .

The Libertarian Institute , 21. oktober 2025

De militære lederne for de nordiske medlemmene av Den nordatlantiske traktatorganisasjonen (NATO), sa at de bare er interessert i å kjøpe våpen som har gjennomgått testing på slagmarken i Ukraina.

I en tale på årsmøtet til Association of the United States Army (AUSA) i forrige uke: «For nye [forsynings]kjeder og ny teknologi kommer jeg aldri til å kjøpe noe som ikke har fungert i Ukraina» , forklarte generalmajor Peter Harling Boysen, sjef for den kongelige danske hæren.

Under paneldiskusjonen om Nord-Europa sa generalløytnant Pasi Välimäki, sjef for den finske hæren, at demonstrasjoner er fine, men våpen som testes i Ukraina har vist seg å fungere.

Siden den russiske invasjonen i 2022 har vestlige og ukrainske ledere utpekt krigen som en mulighet for NATOs våpensystemer til å bli brukt i kamp, for å teste deres effektivitet i kamp mot russiske styrker.

Alexus Grynkewich, en general i USAs luftforsvar og som fungerer som NATOs øverstkommanderende for de allierte styrker i Europa, oppfordret i september flere våpenprodusenter til å teste militært utstyr i Ukraina.

Latvias sekretær for det nasjonale sikkerhetsrådet, Aivars Puriņš, sa at gjennom hele krigen i Ukraina har vestlige stater oppdaget at våpenplattformer ikke er funksjonelle i faktisk konflikt.

«Vi har hatt for mange historier, synes jeg, i løpet av disse årene i Ukraina, [der] de beste teknologiløsningene ble distribuert, og plutselig fungerte de ikke som de skulle og det er logikken vi ikke bør gjenta» , sa han til Breaking Defense.

NATO har sett på krigen i Ukraina som en mulighet til å svekke Russland. Å bruke Kiev som stedfortreder har hatt en enorm kostnad for ukrainere. Moskva tilbød å avslutte krigen innen få måneder og la Kiev beholde hele Ukraina bortsett fra Krim-halvøya, som Russland annekterte i 2014.

President Zelenskys vestlige støttespillere oppfordret ham imidlertid til å avvise det russiske forslaget og tilbød seg å oversvømme Kiev med milliarder i bistand og våpen.

Ukraina har mistet, som et minimum, hundretusener av tropper, millioner av mennesker har blitt fordrevet, og Russland krever nå at Kiev avstår minst 20% av sitt territorium.

---

Denne artikkelen er hentet fra The Libertarian Institute:

NATO States Say New Weapons Systems Must Be Tested in Ukraine

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

---

Se også:

At politikere juger er ingen sjeldenhet. Moral trumfes av løgner, halvsannheter og fortielser. Førvalgstider er høysesong. Løfter som en knapt veit konsekvenser og kostnader av, gis over en lav sko. Alskens pr-rådgivere og eksperter hvitvasker, de ansvarlige uskyldiggjøres. Med pengesterke aktører og et servilt mediakorps på laget, er det meste mulig. Velgerne forføres, og gir ny tillit.

Jan Christensen.

For noen dager siden ble  innflytelsesrike regjeringsmedlemmer tatt med buksene nede. Valgløfter ble ikke fulgt opp i et statsbudsjett-forslag som ble utabeidet mange uker før valget.
Hvor var det blitt av de gratis fergene?
Hvor var gjeldsletta for studielån?

Jens Stoltenberg i 1985

Først ute var en smilende helseminister Vestre som i valgkampen hadde gjort stort nummer av at Arbeiderpartiet var garantisten for disse ordningene. Nå hadde han ingenting å angre. Arbeiderpartiet ville jo bruke penger på så mye annet bra. Hvorfor henge seg opp i småsaker?
Presset økte, og etter hvert kom beklagelsene. For statsminister Støre ble «det ble helt feil». Ikke at Arbeiderpartiet, inkludert han selv, hadde ført velgerne bak lyset. Nei, dette hadde kun med kommunikasjon å gjøre. En slags teknisk feil. Han var ingen løgner.
Etter mye nøling virker det nå som Arbeiderpartiledelsen har skjønt at et parti som markedsfører seg som «ansvarlig i urolige tider», ikke kan skrote egne valgløfter, men må gå i bresjen for å få de gjennomført. Tiden vil vise.

I et representativt demokrati som det norske, skal politikerne være folkets talsmenn. I kommunestyrer, i fylkesting, i storting. Til mindre de er å stole på, til mer svekkes folkets tillit. Rett nok kan mye forties, både gjennom kameradi over partigrensene og av media som mangler ressurser eller vilje til å avsløre.
At det har blitt så mye blest om disse fergene og denne gjeldsordningen, skyldes ikke minst Senterpartiet. De fant seg ikke i at viktige flaggsaker fra det rødgrønne samarbeidet, ble skuslet bort til fordel for skattelette til millionærer og skattelotteri for utvalgte.
Høyre var mer forståelsesfull. De så på det som en «arbeidsulykke», og tilga. Neste gang kan det være deres tur.
For FrPs Sylvi Listhaug ble alt en slags takk for sist. Som justisminister ble hun i 2018 felt av løgner om Arbeiderpartiet. Nå ville hun ha unnskyldninger. Ikke bare fra Støre, men fra hele arbeiderbevegelsen.

Budsjettrotet reiser viktige spørsmål.

– Er det sånn at omtrent hele Arbeiderpartiets ledelse ikke kjente til skrotinga? I så fall – hvordan kan de da love videreføring av noe de ikke visste om?
Å kreve at en politiker skal ha budsjettoversikt i alle saker, er kanskje å vente for mye. Men dette med ferger og gjeldsslette var ikke hvilke som helst saker, men kjernesaker i det rødgrønne samarbeidet. Om verken statsministeren eller partiets finanspolitiske talskvinne, Tuva Moflag, visste at bevilningene var kuttet, kan en undre seg over åssen budsjettet egentlig blir til, og hvem som har innflytelse over hva. Utarbeidet av noen få eksperter, mens resten knapt kjenner innholdet og hva de strør sand på?

– Er det sånn at mye av politikken er for komplisert for den jevne folkevalgte? For mye å ha oversikt over og ta stilling til, og delegering av det meste til de som antas å vite best? Sånt åpner for mindretallsdiktatur og politikere som reduseres til nikkedukker og sandpåstrøere.
EU, Den europeiske union, vedtar ukentlig rundt 10 såkalte rettsakter, hvorav mange med ødeleggende virkning for oss nordmenn.
Hvor godt kjenner våre politikere til disse? Veit de  konsekvensene av hva vi gjennom vår EU/EØS-tilknytning må godta? Om våre fremste tillitsvalgte ikke klarer å følge med, hvem skal da klare det?

Bør vi slå oss til ro med at budsjettbråket reduseres til et kommunikasjonsproblem?
Selvsagt ikke.
Om de som burde vite ikke veit, er det i hvert fall en fra politisk ledelse som visste, som bevisst har holdt kjeft både i forkant og etterkant og som nå holder lav profil:  Jens Stoltenberg.
Som finansminister var han den øverste ansvarlige for å lage budsjett-forslaget.
Som geniforklart Ap-redningsmann fikk han trolig vide fullmakter. Han valgte bevisst å sabotere både rødgrønt samarbeid og distriktspolitikk. Kanskje fryktet han at SV og Rødt skulle få for stor innflytelse i ei Arbeiderparti-mindretallsregjering?

Stoltenberg ønsker trolig et Arbeiderparti som ser mer til høyre, og gjerne danner flertallsregjering sammen med Høyre og Miljøpartiet/Venstre. Dermed kortes veien til flere av hans gamle hjertesaker, og Norge blir en enda mer forutsigbar EU-partner.
En  troverdig Jonas Gahr Støre ville selvsagt kvittet seg med Jens Stoltenberg som minister. Men hvorfor sparke en som hindret hans eget fall fra APs makt-topp og som attpåtil sikret partiet tusenvis av velgere?

Selv betrakter jeg Jens Stoltenberg som politisk opportunist og karrierist. Det begynte med hans angivelige NATO-motstand da han i 80-årene ble valgt som leder i Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, AUF. Det fortsatt som minister på 90-tallet og regjeringssjef fram til «morn’a Jens» i 2013. Ei tid preget av politisk høyredreing og skjebnesvangre beslutninger som han stod i spissen for. Blant annet privatisering av statlige virksomheter, innføring av pensjonsreform og en  helseforetaksmodell som åpnet for direktørvelde og usosial lønnspolitikk.
På det utenrikspolitiske område sendte han norske bombefly til Libya og norske soldater til Afghanistan – og ble belønnet  med generalsekretærstillingen i NATO.
Gjennom sin kompromissløse holdning overfor Russland har Stoltenberg et hovedansvar både for at Ukraina-krigen brøt ut og for at den ennå ikke har fått noen løsning. Mange kaller han en krigsforbryter.

Den tyske kansler Bismarch skal ha uttalt: «Den som veit hvordan politikk og pølser blir til, får aldri mer en rolig natts søvn.»
De siste dagers budsjettskandale har blottstilt et maktarrogant Arbeiderparti med manglende moralsk og ideologisk forankring. At partiet nå tvinges til retrett er bra. Det underlige er at «feilen» skjedde og at den ikke straks ble rettet opp.
Når Arbeiderpartiets erfarne Jens Stoltenberg så åpenbart og mot bedre vitende valgte å skrote viktige valgkampsaker, hvordan er det da på mer taushetsbelagte områder der folks innsikt er begrenset? Som for eksempel i forsvars- og sikkerhetspolitikken?

Det skal ikke lønne seg å juge, sier politikerne. Sånt må få konsekvenser.
Derfor utvises godt integrerte «nye» landsmenn fordi de – eller deres foreldre – kom hit fra feil land til feil tid.
Hvorfor skal politikere som juger eller handler mot bedre vitende, kun risikere riper i lakken, mens andre får sitt liv lagt i grus?

Regjeringa jobber nå med å finne budsjettdekning for den drøye milliarden det koster å opprettholde de nevnte valgløftene.
I går var Ukrainas Zelensky på lynvisitt i Norge, og reiste videre med ytterligere halvannen milliard kroner i norsk ekstrabistand. Dette i tillegg til de 85 milliardene som et samlet Storting hadde bevilget noen måneder i forveien.
Penger er tydeligvis ikke problemet. Regjeringa finner midler til det den vil prioritere. Derfor skal den tapte krigen i Ukraina støttes for enhver pris, mens norske distrikter og velferdsordninger skal sultefores.

Jan Christensen

Fredag 11. juli publiserte vi artikkelen «Advokat Barbro Paulsen: -Barnevern er big business» . Der skriver vi at det brukes 14 milliarder kroner i året på barnevernsrelaterte tiltak – som er samlede utgifter på et nasjonalt nivå. Tallet viser seg å være for beskjedent.

Eirik Værnes.

Siviløkonom Kari Bjørnaas har regnet ut barnevernets kostnader, med en mal fra Finansdepartementet.

— Barnevernets totale driftskostnader for 2023 var på 25 milliarder, sier hun. Driftsutgifter til barnevernsinstitusjoner på 5 milliarder inngår i de 25 milliardene.

Flest saksbehandlere

Antall ansatte i barnevernet som jobber med hjelpetiltak, er på rundt 1500. Halvparten av disse jobber med barn som fortsatt bor hjemme, og den andre halvparten jobber med oppfølging av barn som er tatt inn i offentlig omsorg.

Samtidig er det omtrent 4500 saksbehandlerstillinger i barnevernet. Det kommer frem av statistikk publisert på Bufdir sin nettside. Personell som driver med saksbehandling jobber først og fremst med undersøkelsessaker. De undersøker barnets omsorgssituasjon. Av saksbehandlere er det tre ganger så mange, enn det er av personell som faktisk jobber med hjelpetiltak.

I tillegg kommer kostnadene for barn i institusjon. Denne kostnaden varierer mye fra barn til barn. Enkelttiltak kan koste opp til 20 millioner per barn. Snittet ligger på 5 millioner per år.

Bjørnaas er enig med advokat Paulsen i at mye av pengene kunne vært brukt på en bedre måte. 75 prosent av de faglige ressursene i kommunale barnevern brukes på etterforskning av foreldre, og ikke på å hjelpe dem.

Store ambisjoner

Siden organiseringen av det moderne barnevernet i 1953 har mye endret seg i det norske samfunnet. Skolen er betydelig endret og utvidet, og barnehage har blitt vanlig. I tillegg har vi fått folketrygd og spesialisthelsetjeneste.

Barnevernets ambisjoner har også endret seg. Før var det vold, overgrep og vanskjøtsel som skulle til før man tok grep. I dag mener barnevernet også noe om den følelsesmessige støtten foreldre gir, hvilke grenser de setter, om foreldrene leser barna sine på en sensitiv måte og om de bekrefter barnets følelser.

Men er de barnevernsansatte i stand til å ta disse faglige vurderingene?

Hele laget

De faglige vurderingene som barnevernet skal ta, er blitt stadig mer vidløftige. Likevel stilles det fortsatt ingen faglige krav til ansatte i barnevernet.

Kompetansen til å vurdere barns situasjon i tråd med barnevernets situasjon er der, men ikke i barnevernet alene.

—Man må trekke på hele det faglige laget i helse- og oppvekstfeltet for å dekke kompetansekravene for å kunne gjøre gode vurderinger av barns situasjon, mener Bjørnaas.

Med hele laget sikter Bjørnaas til en rekke av samfunnets institusjoner. NAV og folketrygden, som kan gi økonomisk bistand til familiene. Skole og barnehage, som er heltidsinstitusjoner som også omfatter barns fritid. PP-tjenesten og Statped, som utreder barn og unge, og hjelper til med tilpasning i skolen. Spesialisthelsetjenesten, som følger opp barnas psykiske helse. Utekontakt, ungdomskontakt og fritidsklubber har en miljøterapeutisk kompetanse som er viktig for ungdomsmiljøet i kommunen. I tillegg kan politiets kontaktmøter med skolebarn, fra ungdomsskole og oppover, være med på å avdekke situasjoner knyttet til temaer som rus, seksuelle overgrep og generell kriminalitet.

Lovverket legger all beslutningsmakt i barnevernet og i den fylkeskommunale Helse- og sosialnemnda. Helse- og sosialnemnda har som funksjon å vurdere barnevernets beslutninger De vurderer ikke det faglige i særlig grad, men sjekker i hovedsak mer lovtekniske forhold.

— Det er trist at man ikke klarer å utvikle barnevernet til å fylle en noe mer spisset rolle som en hjelper – ved siden av andre hjelpere i samfunnet, sier Bjørnaas.

Hun mener at et klarere fokus på å hjelpe, fremfor å bruke så mye ressurser på å overvåke, vil kunne løfte samfunnets støtte til sårbare barn til nye høyder.

Oljeraffinerier i Romania og Ungarn ble rammet av eksplosjoner på kvelden 20. oktober. Begge har koblinger til Russland, rapporterte lokale medier 21. oktober.

En eksplosjon skjedde midt på dagen ved Petrotel-Lukoil-raffineriet i Ploiesti, sør i Romania, 20. oktober.

Anlegget, som eies av et datterselskap av Lukoil, et av Russlands største privateide olje- og gasselskaper, hadde angivelig vært ute av drift siden 17. oktober på grunn av en planlagt teknisk inspeksjon, ifølge den ungarske avisa Vilagazdasag .

En 57 år gammel arbeider pådro seg alvorlige hode- og benskader og ble fraktet til intensivavdelingen.

I lys av de nylige ukrainske angrepene på russisk oljeinfrastruktur har ikke lokale myndigheter utelukket muligheten for at hendelsen var en overlagt handling. Imidlertid vurderes også andre potensielle årsaker, som menneskelige feil eller tekniske funksjonsfeil, ifølge Vilagazdasag.

En eksplosjon skjedde også ved Ungarns største oljeraffineri, som ligger i byen Szazhalombatta, som mottar råolje fra Russland, ifølge det ungarske mediehuset Telex .

Donau-raffineriet, som ligger 27 kilometer fra Budapest og eies av det ungarske oljeselskapet MOL, tok fyr kvelden 20. oktober etter eksplosjonen. Brannmannskapene klarte å få slukket brannen innen morgenen 21. oktober.

Det er ikke rapportert om skader eller dødsfall.

Den eksakte årsaken til hendelsen er fortsatt under etterforskning. Szazhalombatta-anlegget, som regnes som det mest avanserte i Ungarns oljeraffineringssektor, kan nå bli midlertidig nedstengt.

Raffineriet forsynes med råolje fra Russland gjennom Druzba-rørledningen.

Etter at vi publiserte artikkelen De nazistiske røttene til dagens EU har vi fått et spørsmål fra en leser om nazistenes ideologi. Hun spurte: Var nazistene grønne? Hun viste til en artikkel som sto i Minerva i 2013, skrevet av Jan Arild Snoen. under nettopp denne tittelen .

Han hentet sin informasjon fra Peter Staudenmaiers essay Fascist Ecology: The «Green Wing» of the Nazi Party and its Historical Antecedents som mener at forbindelsen er sterk.

Ved hjelp av KI har vi lagd et sammendrag av Staudenmaiers essay.

Artikkelen utforsker den historiske sammenhengen mellom fascistisk ideologi og miljøvern, med fokus på den «grønne fløyen» i det nazistiske partiet (NSDAP) i Tyskland. Peter Staudenmaier argumenterer for at ekte fascistiske bevegelser lenge har integrert miljøhensyn, og han sporer «øko-fascismen» tilbake til 1800-tallets tyske nasjonalisme og romantikk. Han understreker ideologiske koblinger mellom reaksjonær økologi, ytterliggående nasjonalisme, rasisme og anti-modernisme, og advarer mot å overse disse røttene i dagens miljødebatt. Artikkelen bruker begreper som «miljømessig» og «økologisk» om hverandre for å vise relevans for nåtidas kriser, og baserer seg på historiske kilder for å vise at nazistenes miljøengasjement ikke bare var propaganda, men en kjerne i deres tenkning og politikk – som til slutt rettferdiggjorde folkemord.

Artikkelen åpner med et sitat fra botanikeren Ernst Lehmann fra 1934, som beskriver nasjonalsosialismen som «politisk anvendt biologi»: «Vi erkjenner at å skille menneskeheten fra naturen, fra hele livet, fører til menneskehetens egen undergang og nasjonenes død. Bare gjennom en reintegrering av menneskeheten i hele naturen kan vårt folk styrkes». Staudenmaier kritiserer overfladisk bruk av begreper som «fascistisk» og «øko-fascistisk», og peker på manglende forskning på nazistenes miljøengasjement. Han refererer til verk som Anna Bramwells Blood and Soil (1985), som viser intellektuell nærhet mellom fascisme og økologi.

Røttene i «blod og jord»-mystikken

Staudenmaier sporer øko-fascismen til 1800-tallets tyske naturfilosofi og nasjonalisme, påvirket av romantisk anti-opplysning og irrasjonalisme. Nøkkelfigurer inkluderer:

• Ernst Moritz Arndt (1769–1860): Nasjonalist som fordømte avskoging og industrialisering i biocentriske termer, men knyttet miljøvern til rasistisk nasjonalisme mot franskmenn, slaver og jøder.
• Wilhelm Heinrich Riehl (1823–1897): Arndts elev, som i Field and Forest (1853) krevde «rettighetene til villmarken» og knyttet skogbevaring til tysk identitet: «Vi må redde skogen, ikke bare så at ovnene våre ikke blir kalde om vinteren, men også så at folkets livspuls fortsetter å slå varmt og gledelig, så at Tyskland forblir tysk.»
• Völkisch-bevegelsen (slutten av 1800-tallet): Blandet etnosentrisk populisme, naturmystikk og anti-modernitet. Den skyldte på rasjonalisme, kosmopolitisme, urbanisering og jøder for miljøødeleggelse, og søkte en «mystisk helhet» i naturen.

Ernst Haeckel (1834–1919), som skapte begrepet «økologi» i 1866, populariserte darwinisme med völkisch-vinklinger: raseteorier, eugenikk og antisemittisme. Hans liga smeltet økologisk holisme med nordisk raseoverlegenhet. Hans elever, som Raoul Francé og Ludwig Woltmann, knyttet miljørenhet til raseblodighet.

Merknad: Den ukrainske nazismen i Azov og Høyre sektor er svært inspirert av Blut und Boden- tankegangen. Det rødsvarte flagget til Høyre sektor symboliserer nettopp blod og jord.

Ungdomsbevegelsen og Weimar-tida

Tidlig 1900-talls ungdomsbevegelse (Wandervögel) blandet neo-romantikk, naturmystikk og anti-rasjonalisme, og fremmet miljøfølsomhet – men endte ofte i nazistisk retning. Filosofen Ludwig Klages (1872–1956) påvirket med essayet «Man and Earth» (1913), som kritiserte artsutryddelse, urbanisering og fremgang, men var dypt antisemittisk og autoritær. Martin Heidegger (1889–1976), nazist og medlem av NSDAP, bygget bro mellom fascisme og miljøkritikk gjennom tekster om «å la tingene være» og jordens «bolig». Weimar-tidens bevaringsarbeid, som «Ligaen for beskyttelse og helliggjøring av den tyske skogen» (1923), smeltet sammen nasjonalisme og natur: «I hvert tysk bryst dirrer den tyske skogen… den er kilden til tysk indre liv, den tyske sjel, tysk frihet».

Natur i nasjonalsosialistisk ideologi

Nazismen fremmet en «naturreligion» med teutonsk mystikk, pseudo-økologi og anti-humanisme. Hitler understreket naturens «evige lover» og menneskets avmakt mot dem. Holisme rettferdiggjorde totalitarisme og Lebensraum (livsrom): Biologiopplæringa fremhevet organismers koordinering for «livets ene og overlegne oppgave». Ledere som Heinrich Himmler, Alfred Rosenberg og Walther Darré promoterte agrarromantikk og anti-urbanisme: «Byene vokser seg større, gjør folket nervøse og ødelegger trådene som binder menneskeheten til naturen». Hitler og Himmler var vegetarianere og dyrevenner. Himmler drev økologiske SS-gårder. I 1942 beordret Himmler bevaring i Øst-Europa for å opprettholde naturens balanse for tyske nybyggere.

«Blod og jord» som offisiell doktrine

Begrepet «blod og jord» (Blut und Boden), popularisert av Richard Walther Darré i 1930, knyttet germansk rase («blod») til jorden («jord»), og ekskluderte jøder som «rotløse». Darré, som rijksbøndeleder og landbruksminister (1933–1942), rettferdiggjorde Lebensraum: «Begrepet blod og jord gir oss den moralske retten til å ta tilbake så mye land i øst som nødvendig for å etablere harmoni mellom folkets kropp og det geopolitiske rommet». Han promoterte økologisk jordbruk inspirert av Rudolf Steiner, med slagord som «Hold jorden sunn!» (1934). Darré kalte jøder for «ugress» og skal ha overtalt Hitler og Himmler til utryddelse av jøder og slaver.

Anvendelsen av det øko-fascistiske programmet

Selv nazistenes industrialisering hadde grønne elementer. Fritz Todt (riksminister, død 1942) og Alwin Seifert ledet Autobahn-bygging med harmoni mot naturen: «Den tyske motorveien må være et uttrykk for omgivende landskap og det tyske vesenet».

Konklusjon

Staudenmaier konkluderer med at nazistenes miljøpolitikk var dypt integrert i deres raseideologi, og advarer mot romantisk naturmystikk som kan gli over i autoritærismen. Han oppfordrer til en kritisk tilnærming til økologi som unngår fascistiske feller, og peker på kontinuiteter i dagens «øko-fascisme». Artikkelen understreker at forståelse av denne historien er essensielt for å bekjempe både miljøkriser og reaksjonære ideologier.

Artikkelen til Staudenmaier har et omfattende noteverk .

Grønn fascisme i dag

I sin artikkel i Minerva peker Snoen på fascistiske tendenser i den grønne bevegelsen i dag.

Da det var massesult i Ethiopia i 1987 advarte David Foreman, stifteren av Earth First , mot å hjelpe:

«Det verste vi kan gjøre i Etiopia er å gi hjelp [til de sultende barna] – det beste ville være å bare la naturen finne sin egen balanse, å la folk der bare sulte».

Dette er ikke langt unna nazistenes eugenikk eller rasehygiene. The Eugenics Movement var en sterk bevegelse i USA i første del av 1900-tallet. Ross Douthat skrev om dette i New York Times, En av deres propagandister var Margaret Sanger med sitt Negro Project som var støttet av The Rockefeller Foundation. Mange av tankene hennes videreføres av The Bill and Melinda Gates Foundation . I likhet med Sanger tror Gates på eugenisten Thomas Malthus’ idé om at bærekraften til verdens ressurser er fullstendig avhengig av å opprettholde befolkningskontroll.

Befolkningskontroll er også sentralt i klimaspørsmålet, en annen av Gates’ lidenskapelige saker. I et foredrag med tittelen «Innovating to Zero», presentert på Technology, Entertainment and Design (TED)-konferansen i 2010, foreslo Gates et mål om å oppnå null karbondioksid (CO2)-utslipp innen 2050. Han forklarte sin matematiske formel for hvordan dette målet kan oppnås.

CO2=Befolkning x Tjenester x Energi x Utslipp.

Så du har en ting til venstre, CO2, som du vil få til null … [så] … Sannsynligvis må et av disse tallene komme ganske nær null.

Gates bemerket at den første faktoren i ligningen er befolkning, og bemerket:

Verden har i dag 6,8 milliarder mennesker. Det er på vei opp til omtrent ni milliarder. Hvis vi gjør en skikkelig god jobb med nye vaksiner, helsetjenester og reproduktive helsetjenester, kan vi kanskje redusere det med 10 eller 15 prosent.

Faren til Bill Gates, bankmannen William H. Gates, Sr. hadde til American Eugenics Society, så eplet faller ikke langt fra stammen. Mange av ideene til Gates kan med rette kalles økofascisme, blant annet Net Zero , som dessuten er offisiell politikk i EU og i Norge. Net Zero , vil, som vi har påvist flere ganger, føre til at mesteparten av menneskeheten utryddes.

Les blant annet:

Ola Tunander avslutta i mars i år arbeidet med boka Hybris — Ukrainakrigen, geopolitikken og folkeretten om Ukraina-krigens mest sentrale spørsmål. Hybris er et opprinnelig gresk ord og kan oversettes med overmot, hovmod. Det er et uttrykk for overdreven arroganse og sjølsikkerhet som lett fører til fall, nederlag.

Ove Bengt Berg.

Boka omhandler de mest sentrale spørsmåla i krigen som: Hvorfor starta den? Hva dreier den seg om? Hva sier folkeretten og Hvordan krigen kommer til å slutte . Boka tar også opp hendingene på Majdan i Kiev 2014, det svenske sosialdemokratiets sikkerhetspolitiske kursendring, sprenginga av Nord Stream og massemedienes rolle som maktpolitisk instrument.

Her gjengis deler av Tunanders forord. Boka er på svensk. I Norge kan boka bestilles her .

Ola Tunander:
Utdrag av forordet

Hva som har forundra meg som sikkerhetspolitisk forsker er at alt det vi har lært oss de siste 50 åra nå er glemt. Det som var selvsagt for norske forskere var å forstå hvordan motparten, «den andre» eller fienden, tenker. Men i dag beskrives den som forsøker å forstå noe som helst av motparten en som en «putinist», en som «forstår Putin», som støtter Putin.

Dagens generasjon har tilsynelatende ikke hatt noe behov for å forstå motparten. Og det gjelder ikke bare for forskere, men også for flertallet av politikere og journalister i vest. De oppfører seg som om de representerer sannheten og er moralsk overlegne. De forveksler verden med Vesten.

Denne overdrevne sjølsikkerheten har vært kjennetegnet for dem som har stått i spissen for USAs eller de vestlige landenes kriger siden 1990-tallet. Det har vært usmakelig. Land som Irak og Libya ble lagt i ruiner, men det var likevel mulig å beseire dem på slagmarken. Når det gjelder forsøket på å beseire Russland i Ukraina er imidlertid dette ikke mulig, dels fordi Russland har en betydelig militær kapasitet inkludert atomvåpen, dels derfor, at på samme måte som under den andre verdenskrigen, oppfatter Russland krigen som «eksistensiell» for seg.

Om land i Europa skulle mobilisere betydelige styrker for å forsøke å beseire de russiske militære styrkene og ha framgang med det, blir følgen at Russland kommer til å ta i bruk atomvåpen. Når det gjelder atomvåpen kan bare USA måle seg med Russland. USA kan dog ikke bruke atomvåpen mot Russland uten at Russland som et svar setter inn atomvåpen mot USA. Det vil føre til en katastrofe for USA, og er derfor en usannsynlig utvikling. I en sånn situasjon kommer derfor USA til å framstå som handlingslamma. Det kommer til å vise seg at den mye omtalte atomvåpenparaplyen egentlig ikke eksisterer.

…
Tross den tilbakeholdne innstillinga som Donald Trump har vist innledningsvis, risikerer vi fortsatt å stå overfor en krig som kan trappes opp til noe enda mer problematisk. Vi kan bare håpe på at den nye amerikanske administrasjonen er åpne for en mer realistisk holdning, og at vi dermed kan unngå en storkrig mellom  øst og vest — og i verste fall en atomkrig.

Oversetting fra svensk ved Politikus .

---

Vellykket Mot Dag-konferanse

Mot Dag-konferansen i Oslo 18.–19. oktober var svært vellykket. Ola Tunander var en av talerne der. Vi kommer snart med tekst og video fra konferansen.

Avbrudd i Nexperia-brikkeforsyninga fører til fabrikkstans, og andre modeller må også sette produksjonen på pause.

Den nederlandske regjeringa tok kontroll over det kinesiske chipselskapet Nexperia og satte inn sin egen administrerende direktør. Kina innførte deretter et eksportforbud for brikkene til Nexperia.

Det britiske biltidsskriftet Autocar skriver at dette allerede har fått betydelige negative konsekvenser:

Volkswagen skal stanse produksjonen av Golfen ved fabrikken i Wolfsburg i Tyskland fra 29. oktober på grunn av en fornyet mikrochipkrise utløst av en handelskonflikt mellom USA og Kina.

Nyheten om produksjonsstansen for en av Europas mest solgte personbiler kommer bare timer etter at den tyske bilprodusenten utstedte en intern advarsel til arbeiderne om potensielle produksjonsforstyrrelser.

Det tyder på at produksjonsstansen for Golf vil bli etterfulgt av stans for minst tre andre modeller, inkludert Tiguan, Touran og Tayron, som også bygges ved Volkswagens anlegg i Wolfsburg. Selskapet har ikke indikert hvor lenge produksjonen kan bli stanset.

En advarsel om potensielle produksjonsstans ble offisielt fremmet i et brev sendt til Volkswagen-arbeidere tidligere onsdag morgen. Det sto at selv om produksjonen «fortsatt var upåvirket», kunne ikke konsekvenser «utelukkes på kort varsel» på grunn av den «dynamiske situasjonen».

Krisa stammer fra en forsyningsfrysing av mikrobrikker fra Nexperia.

Etter at den nederlandske regjeringa, under press fra den amerikanske Trump-administrasjonen, tok kontroll over det nederlandske selskapet forrige måned, gjengjeldte den kinesiske regjeringa ved å forby eksport av selskapets brikker.

Den nederlandske regjeringas overtakelse ble vedtatt 30. september, og tjenestemenn viste til bekymringer om immaterielle rettigheter på grunn av det kinesiske eierskapet.

Tiltaket har skapt umiddelbare ringvirkninger, og Volkswagen har bekreftet at de ble varslet av Nexperia om at de ikke lenger kan garantere langsiktig levering av mikrobrikker.

Det hevdes at Volkswagen ikke har noen umiddelbar alternativ leverandør av mikrobrikker. Halvledere og mikrobrikker fra andre leverandører ville kreve langvarig intern testing og sertifisering før de kunne brukes, har Autocar blitt fortalt.

Produksjonsstans i Volkswagens andre tyske fabrikker i Emden, Hannover og Zwickau er ikke utelukket ettersom chiplagrene tørker inn.

Som forberedelse til produksjonsstans har Volkswagen allerede innledet diskusjoner med tyske myndighetspersoner angående innføringa av Kurzarbeit (korttidsarbeid), en subsidiert ordning for å unngå masseoppsigelser.

Arnaud Bertrand kommenterer:

Jeg tror ikke europeerne helt forstår galskapen i det som skjer her: Europa ødelegger ikke bare et av sine flaggskip-teknologiselskaper (Nexperia), men stopper også hele bilindustrien, alt for å overholde ekstraterritorial amerikansk lovgivning som retter seg mot Kina.

Siden den nederlandske regjeringa tok over det kinesiskeide selskapet, nekter Beijing nå å eksportere milliarder av chips. 6 milliarder Nexperia-halvlederbrikker pakkes i Kina hver måned. Bilindustrien i Europa er i trøbbel nå.

Kina ber Nederland om å løse Nexperia-saka

Den offisielle kinesiske nettavisa Global Times skriver:

Kina oppfordrer Nederland til å løse Nexperia-saker på en skikkelig måte, beskytte de legitime rettighetene og interessene til kinesiske investorer, og fremme et rettferdig, transparent og forutsigbart forretningsmiljø. Merknadene ble gitt av den kinesiske handelsministeren Wang Wentao under en telefonsamtale med den nederlandske økonomiministeren Vincent Karremans på sistnevntes anmodning tirsdag, da de to sidene utvekslet synspunkter om saker som inkluderer Nexperia, ifølge det offisielle nettstedet til det kinesiske handelsdepartementet (MOFCOM).

Dette er 259. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold.

Lars Birkelund.

14. oktober

«Den venezuelanske fredsprisvinneren Maria Corina Machado sier til AFP at president Nicolas Maduros tid er over, men at han fortsatt kan forlate makten fredelig» – NRK.

Machado truer dermed Venezuelas valgte president med vold hvis han ikke går av frivillig. Men hvordan skal hun klare det uten hjelp fra sine allierte USA og Israel?

Dette skjer før hun har mottatt sjølve prisen. Nobelkomiteen har derfor en god anledning til å trekke tilbake prisen. Men gjør den det? Nei, for den tjener andre enn de som vil ha fred. Denne prisen er en gave til USAs ambisjon om å overta Venezuelas olje.

Seinere samme dag:

«Skrekktall for Zelenskyj…..Bare én av fire ønsker at Zelenskyj fortsetter som president eller blir statsminister etter krigens slutt».

Han som ble mottatt på rød løper og til stående applaus TO ganger i Stortinget, det har aldri skjedd tidligere med en statsleder, blir mindre og mindre populær i den befolkningen han skal tjene. Det skyldes sjølsagt at flere og flere av dem oppdager at han tjener andre enn de som har valgt ham og at de andre befinner seg utenfor landets grenser.

Zelensky skal igjen til USA for å møte Trump. Vil han benytte anledningen til å hoppe av? Så vidt jeg vet er både kona hans, den vernepliktige sønnen og de andre barna hans allerede utenlands, så anledningen er god på flere måter. Time will show.
https://www.msn.com/nb-no/nyheter/norge/zelenskyj-ikke-lenger-like-popul%C3%A6r-i-ukraina/ar-AA1OoBTw?

Seinere samme dag:

«Creating a liberal and federal Europe», er det ikke vakkert?

Nå som jeg er i Hviterussland: En nordmann fortalte meg på X at han for snart 20 år siden var med å smugle inn kontanter til den hviterussiske opposisjonen på oppdrag for LYMEC (The European Liberal Youth).

Han skrev:

«Minsk er flott. En gang for lenge siden smuglet jeg penger til opposisjonen i Hviterussland. Vi kunne ikke sende dem penger, så jeg måtte ta dem ut i kontanter og stappe dem i en ryggsekk før jeg fløy inn med et lite propellfly fra Latvia. Deretter gjaldt det å ligge i skjul noen dager og unngå all kontakt med myndighetene. Men jeg gikk på en smell fordi jeg skrøt til en vakker kvinne som var veldig interessert i hvorfor jeg var der. Tipper jeg fremdeles har innreiseforbud. Snart 20 år siden. Sprøtt».

Jeg spurte nordmannen: Hvem ga deg oppdraget med å smugle inn penger?

Han svarte: «Pengene var vel samlet inn privat, men det var LYMEC som organiserte kontakt med den lokale opposisjonen. Var for ung og idealistisk til å tenke igjennom sånne detaljer den gang».

Hva slags organisasjon er LYMEC og hvilke forbindelser har den til Norge, særlig siden 2020, mens norske regjeringer og storting har pøst inn penger til opposisjonen i håp om å styrte Hviterusslands valgte president?

Stats og CIA-finansierte Norwegian Helsinki Committee fortalte da at den «samarbeider med aktivister i Hviterussland» mens Vårt land meldte om en «opprørt» Erna Solberg som varslet «straffetiltak mot Hviterussland».

LYMEC er «a broad organisation representing young liberals from all across Europe» og finansieres blant annet av EU, sier den om seg sjøl. Jeg kommer ikke lenger med gravingen akkurat nå, men andre må gjerne følge opp. I alle fall har også nordmenn deltatt i prosjektet med å styrte Lukashenko for å erstatte ham med en antirussisk president. Vi må gå ut i fra at det vi vet om dette foreløpig kun er toppen av isfjellet. https://www.lymec.eu/

Seinere samme dag:

Jeg tror ikke jeg tidligere har opplevd en så stor og bred motstand mot en pris utdelt av den norske Nobelkomiteen. Og kritikken er vel fortjent, da prisen viser at hele komiteen må ha hatt hodet under armen og armen i bind, hvis det ikke skjedde for å trøste Trump, som mange av kritikerne har sagt. Men vil kritikken få noen konsekvenser for komiteen? Nei, for den er uangripelig, eller untouchable, som det heter i mafiafilmer. En hellig ku, som vi sier på norsk.

Seinere samme dag:

Nobelkomiteen er en verna bedrift, for den får lov til å fortsett i tiår etter tiår, uansett hvor mange feil den begår og hvor grove feilene er. Omtrent som Jens Stoltenberg , bortsett fra at han ikke er like gammel.

Seinere samme dag:

Det skal ha vært så mange som 388 nominerte til årets «fredspris».

Nobelkomiteen, utnevnt av Stortinget , mener at det ikke finnes noen bedre blant alle disse kandidatene enn hun som støttet USAs statskupp mot Venezuelas folkevalgte president Hugo Chavez i 2002, og som de siste åra har bedt USA og Israel om å invadere hjemlandet for å styrte den nåværende folkevalgte Nicolás Maduro. Hun har også dedikert prisen til Donald Trump, som den siste tiden har drept over 20 venezuelanere med luftvåpen mens de befant seg i småbåter, og som truer med å angripe Venezuelas fastland.

Hvem var de 387 andre nominerte? Det får vi ikke vite før om 50 år. For det er så lenge Nobelkomiteen hemmeligholder dette.

Hvis Alfred Nobel hadde oppstått fra de døde og oppdaget dette hadde han naturligvis blitt rasende og forlangt at de ansvarlige for misbruket av hans testamenterte midler hadde blitt straffet for underslag, korrupsjon, svindel, younameit.

Konklusjonen må bli at verden vil bli et bedre sted hvis «fredsprisen» legges ned. Alternativt bør kompetente, ansvarlige og upartiske krefter overta, bortsett fra at slike knapt finnes. Det nærmeste må bli FN eller et organ utnevnt av FN.

FN er eller heller ikke noe perfekt organ, men hva er alternativet? Det beste kan være at prisen legges ned, for også en FN-utdelt pris vil bli kontroversiell.

---

Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok

Verdens matvareprogram har sagt at matforsyningene som kommer inn i Gaza er godt under målet.

Av Dave DeCamp.

Antiwar.com , 21. oktober 2025.

Israel har bare tillatt en brøkdel av det avtalte antallet hjelpebiler å komme inn i Gaza under våpenhvileavtalen, ifølge tjenestemenn på Gazastripen.

I henhold til våpenhvileavtalen lovet Israel umiddelbart å tillate «oppstart av full innlevering av humanitær bistand og nødhjelp», med et minimum som er i samsvar med våpenhvileavtalen fra januar 2025, der Israel gikk med på å tillate 600 hjelpebiler å komme inn i Gaza per dag.

Ifølge Gazas regjeringskontor har Israel bare tillatt 15% av lastebilene å komme inn i Gaza. «Vi bekrefter at det totale antallet humanitære hjelpebiler som har kommet inn på Gazastripen siden våpenhvilen begynte, har nådd 986 lastebiler av 6.600 lastebiler som skulle gå inn frem til mandag kveld, 20. oktober 2025, i henhold til det som ble avtalt i resolusjonsteksten» , sa mediekontoret i et innlegg på Telegram.

Data fra UN2720 Monitoring and Tracking Dashboard, en mekanisme opprettet i 2024 for å overvåke nødsendinger til Gaza, viser at fra 10. oktober til 21. oktober har bare 853 lastebiler med nødhjelp nådd sin tiltenkte destinasjon i Gaza.

Mediekontoret la til at i gjennomsnitt 89 lastebiler kjørte inn i Gaza per dag, og sa at det gjenspeilte «den fortsatte politikken med kvelning, sult og humanitær utpressing praktisert av okkupasjonen» .

Det FN baserte Verdens matvareprogram har også sagt at matforsyningene til Gaza har økt siden våpenhvilen, men er fortsatt godt under målet. WFP sa at målet var at 2.000 tonn mat skulle komme inn i Gaza per dag, men bare 750 tonn kommer inn daglig.

Les også : ICJ: Israel må legge til rette for nødhjelp fra FN – NRK Urix – Utenriksnyheter og -dokumentarer

«For å kunne komme til denne oppskaleringen, må vi bruke alle grenseoverganger akkurat nå» , sa WFPs talskvinne Abeer Etefa, ifølge Al Jazeera . Hun sa at bare to av de israelsk-kontrollerte grenseovergangene var operative, en i det sentrale Gaza og en i sør, og Israel har ennå ikke åpnet grenseovergangen Rafah, som forbinder Gaza og Egypt.

Etefa la til at matforsyningene som har kommet inn i Gaza er nok til å mette en halv million mennesker, eller omtrent en fjerdedel av Gazas befolkning, i to uker, og at mange rasjonerer fordi de frykter at forsyningene vil bli kuttet. «De spiser deler av den, og de rasjonerer og beholder noe av forsyningene til en nødsituasjon, fordi de ikke er veldig sikre på hvor lenge våpenhvilen vil vare og hva som vil skje videre» , sa hun.

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

Israel Has Allowed Only a Fraction of the Agreed Upon Aid To Enter Gaza

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Se også:

Aaron Matê : Bill Clinton and Palestine.

Matt Hoh : Why Israel Can’t Be Trusted

‘DENYING Aid For Hamas’ Crimes!’ IDF Attacks Gaza Days Into Truce | With Norman Finkelstein

Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave.