Mange som leser Steigans nyhetsbrev har sikkert forsøkt å sende inn leserbrev til avisenes debattsider. Men tilhører man ikke kjendisene, kommer de sjelden på trykk. Frustrerte kan muligens finne trøst i min opplevelse, nemlig at Klassekampen har refusert 14 innspill i perioden 10.12.24 – 02.07.25. Dette skriver Jan E. Askerøi i dette leserinnlegget. Han er forfatter av boka  “Russland, Ukraina og Vesten. En historisk, geopolitisk og kulturell tilnærming”.

Jan E. Askerøi.

Disse 14 innleggene fokuserer på krigen i Ukraina og de interne trusler mot demokratiet i Norge. Truslene skyldes i mine øyne dels myndighetenes trang til å fortie og kontrollere, dels medienes svik mot ytringsfriheten. Det overrasker at Klassekampen ikke tar disse spørsmålene og bekymringene på alvor. Desto viktigere blir pusterøret Steigans nyhetsbrev.

De som er opptatt av denne tematikken, vil trolig ha interesse av min bok “Russland, Ukraina og Vesten. En historisk, geopolitisk og kulturell tilnærming” (Paradigmeskifte forlag). Lars Birkelund omtalte boken i Steigans nyhetsbrev 5.1.24.

Her følger de 14 debattinnleggene i kronologisk rekkefølge.

1 . OSS GAMLINGER IMELLOM

Innsendt 10.12.24

I Klassekampen mandag 9.12.25 heter det i en overskrift at “ å bli gammel er å plutselig se seg selv utenfra og tenke: Hvor kom den gamle fyren fra? ”. For meg derimot minner det å bli gammel om å sitte i telefonen og høre en telefonsvarer som forsikrer meg om at jeg “rykker stadig fremover i køen”.

Så hva om vi gamlinger begynner å tenke på hva vi skal gjøre såvel med kloden som med oss selv i den tiden vi har igjen? Det er mye å ta fatt i!

2. “RUSSLAND HAR STENGT GASSKRANENE” Innsendt 2.1.25

“Russland har stengt gasskranene” lyder Klassekampens overskrift på en NTB-melding som avisen gjengir torsdag 2. januar. Atter blir Russland uthengt som den store, stygge bjørnen – og det på en tilsynelatende uangripelig måte. For vitterlig er det Russland som stanser gasseksporten via Ukraina. Men hvorfor skal Russland klandres?  Hadde Russland noe valg? Saken er jo den at Ukraina nekter å fornye den russisk-ukrainske transittavtalen. Russland ville forlenge den. Men Ukraina sa nei.

Dette gjenspeiles ikke i NTB meldingen, som heller ikke informerer oss om at Østerrike, Ungarn, Slovakia og Italia alle har bedt Ukraina om å forlenge avtalen. Hvis NTB hadde tilstrebet objektiv informasjonsformidling, ville denne saken blitt fremstilt på en helt annen måte.

3. PENGER OG KRIG Innsendt 7.1.25

Et oppslag i ABC Nyheter 7.1.2025 lyder ordrett slik: « Lederen for Natos militærkomité, admiral Rob Bauer, mener banker og pensjonsfond er «dumme» om de ikke investerer mer i våpenindustrien. Nå må finansinstitusjoner heve blikket og tilpasse seg et økt trusselnivå, sier Bauer i et intervju med Financial Times . Hvis ikke risikerer de å gå glipp av store fortjenester ettersom etterspørselen etter forsvarsmateriell øker dramatisk i kjølvannet av Ukraina-krigen, påpeker han. – Hvorfor blir man ikke overbevist av tusenvis av milliarder dollar? Hva har skjedd med forretningsinstinktet? Er dere dumme”, spør Bauer, og viser til de enorme summene Nato-landene kommer til å bruke på forsvar de neste tiårene. – “Men det er fortsatt pensjonsfond og banker som sier at det ikke er etisk å investere i forsvarskapabiliteter fordi våpen dreper folk”, innrømmer han, men fortsetter: “Særlig mindre våpenprodusenter, som er viktige i verdikjeden, har ofte problemer med å få lån til å oppskalere produksjonen ”. Dette må man naturligvis gjøre noe med…

De som måtte anse penger som livets eneste verdi, må nødvendigvis være enige med Bauer. Men de som fremdeles har bevart et snev av sin moralske sans, finner admiralens oppfordring forkastelig.

4. TRENGER VI SENSUR? Innsendt 12.1.25

Den 10. og 11. januar melder Klassekampen at Mark Zuckerberg, sjefen for Meta/Facebook, innrømmer ulovlig sensur mot millioner av mennesker og lover å slutte med det. Han vil også kaste faktasjekkere ut av Facebook. I følge Zuckerberg har faktasjekkerne vist seg å være partiske og i for stor grad inntatt en politisk slagside. Derfor vil han avslutte samarbeidet med internasjonale faktasjekkorganisasjoner. Ved samme anledning beskylder han Det hvite hus for å ha presset selskapet til å sensurere sann informasjon om vaksinesikkerhet og om vaksinens bivirkninger. Zuckerberg avrunder med å slå alarm mot den «evig økende mengden lover» i Europa som «institusjonaliserer sensur».

Selv om det ikke sies eksplisitt, er det skjellig grunn til å tro at det har vært utøvet et lignende press når det gjelder omtalen av krigene i Ukraina og i Midt-Østen.

Alt i alt kan jeg ikke skjønne annet enn at Zuckerbergs beslutning må være et skritt i demokratisk retning. For som Francis Fukuyama skriver i boken ‘Liberalismens utfordringer’: “ Det er ikke i første rekke autoritære stater som truer liberale demokratier… Det er våre egne handlinger. Det liberale demokratis sterkeste kort er å tåle kritikk ”.

Dette må tas på alvor. Derfor overrasker det meg når kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery reagerer på denne nyheten med å si at hvis faktasjekken avskaffes, vil “ resultatet være at desinformasjon og falske nyheter vil spre seg i enda større grad… Dette har ingenting å gjøre med ytringsfrihet ”. Men, hvis dette ikke gjelder sensur og ytringsfrihet, hva gjelder det da? Forstår hun ikke at i samme grad som demokratiet bruker udemokratiske midler for å beskytte seg, svekker det seg selv? Tror hun virkelig at faktasjekkere kan etablere vanntette skott mellom meninger og fakta? Hvilke suksesshistorier kan faktisk.no vise til siden oppstarten i 2017?

Dessverre ser det ut til at våre myndigheter blir stadig mer engstelig for debatt, kritikk og tvil. Den enstemmighet som hersker i utenrikspolitikken, synes å være målet på alle områder. Men sensur er sensur, uansett om den brukes i det ondes eller det godes tjeneste. I fjor vedtok Stortinget tiltak for å hindre påvirkning fra fremmed etterretning. I år skal regjeringen legge frem forslag for å styrke befolkningens motstandskraft mot desinformasjon, tiltak som Klassekampen på lederplass har betegnet som opprettelsen av et nytt sannhetsministerium. Videre advarer professor Hans Petter Graver mot å utvide regjeringens krisefullmakter. Og endelig medfører endringer i Smittevernloven at regjeringen får anledning til å innføre vaksinetvang og til å avskaffe bevegelses-, møte- og forsamlingsfriheten.

Til sammen dreier det seg om institusjonalisert sensur. Avvikende oppfatninger knebles. Sensur vil ubønnhørlig jevne ut veien mot et autorativt styresett. Trenger vi sensur? Er vi villige til å ta risikoen for at det kan bære galt av sted?

5. MINKENDE TILLIT TIL NORSKE MYNDIGHETER Innsendt 15.1.25

Ifølge ‘OECD Survey on Drivers of Trust in Public Institutions 2024’ «har Norge det største fallet i tillit til Storting og regjering … av alle de undersøkte landene i den siste OECD-undersøkelsen om tillit», rapporterer Harald Borgebund i Dagens Næringsliv 8.1.25. Jeg tror at årsakene er de strenge koronatiltakene, vaksinestriden, strømkrise, inflasjon og svekket kjøpekraft, kaos i skolen og politikerskandaler som plagiering, pendlerboliger, aksjer og solbriller. Dessuten vil jeg minne om medienes ensidige fremstilling av krigen i Ukraina. Borgebund konkluderer med at Norge er i ferd med å utvikle seg fra et ‘høytillitssamfunn’ til et ‘lavtillitssamfunn’.

Denne trenden i retning av økende mistillit går ikke upåaktet hen hos våre myndigheter. F.eks. arrangerte Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet  den såkalte Tillitsreformuka 11.-15. november 2024. Men det er bare den velfriserte toppen av kransekaken. Den instinktive og fundamentale reaksjonen hos våre myndigheter synes å være frykt, frykt for at trenden skal fortsette. Og klarer de ikke å bremse denne utviklingen med kakepynt i form av tillitsreformer, ser de ingen annen utvei enn å kneble motstridende oppfatninger. Men forstår de ikke at sensur i lengden bare vil føre til det motsatte resultat?

Det er mye sant i det gamle ordtaket om at fisken råtner fra hodet.

6. ÅPENT BREV TIL KULTUR- OG LIKESTILLINGSMINISTER LUBNA JAFFERY Innsendt 30.1.25

Jeg antar at du er for ytringsfrihet. Men da kan du ikke få både i pose og sekk. For ytringsfriheten må også omfatte dine meningsmotstandere. Faktasjekk derimot har et helt annet formål, den vil begrense debatten, sensurere den, etablere grenser for hva man skal få lov til å mene.

Hvis du er for ytringsfriheten, er det derfor fristende å spørre om du seiler under falsk flagg.

7. JA TIL FRED, JA TIL FOR! Innsendt 25.5.25

Syver Kleve Kolstad hadde et innlegg i Klassekampen fredag 23.5. under overskriften “Ja til fred, nei til FOR”.

Jeg tror han husker feil når han skriver at FORs representanter i NRK-debatten konsekvent nektet å ta avstand fra Russlands brutale invasjon av Ukraina. Glen Diesen sa jo da klart fra at Russlands invasjon er folkerettsstridig.

Men er krigen uprovosert? Kolstad skriver at Vesten “var delaktig i å drive frem krigen, men at dette ikke på noen måte rettferdiggjør Russlands drap på 13.000 sivile ukrainere”.

Ingen krig kan rettferdiggjøre drap på sivile. Så langt er vi fullt ut enige. Men jeg stusser over antallet og antar at dette estimatet kommer fra ukrainske eller vestlige kilder. I disse propagandatider bør man kanskje være forsiktig med slike tall. Skal drap tallfestes, bør det gjelde begge veier. Derfor burde han ha minnet om at den antiterror-operasjonen som myndighetene i Kiev igangsatte mot provinsene i øst i 2014, antas å ha kostet 14.000-17.000 mennesker livet, de fleste sivile. Ikke vet jeg hva som er sant, men at et betydelig antall sivile på begge sider har mistet livet, hersker det liten tvil om. Og det må fordømmes.

Til slutt skriver Kolstad at FOR saboterer muligheten til fred fordi partiet “er sponset av en Putin-vennlig milliardær”. Denne tankegangen forstår jeg ikke. Uten FOR og uten denne milliardæren ville ingen “kritiske stemmer ha sluppet til” i det hele tatt.

Derfor sier jeg “Ja til fred, ja til FOR!”.

8. VESTENS  FEIL? Innsendt 10.06.25

I Klassekampen 7. juni benekter Kåre Johan Mjør at Russlands anneksjon av Krim og støtte til opprørerne i Donetsk og Lugansk skulle ha noe med Russlands frykt for NATOs ekspansjon å gjøre. Videre påstår han at heller ikke Russlands invasjon av Ukraina 24.2.2025 kan anses som en reaksjon på NATOs utvidelser østover.

Dette er et helt sentralt punkt i forståelsen av krigen i Ukraina. For skulle det være riktig, kan så godt som all skyld legges på Russland. Da blir svaret på overskriftens spørsmål benektende:  “Nei, denne krigen er ikke Vestens feil”.

Men hvordan vet Mjør det? Han legger ikke frem ett eneste argument som støtter et slikt syn. Men nøyer seg med å påstå at Russlands bekymring for NATO bare er et “skalkeskjul” og at Russlands mål “er å kontrollera Ukraina og stoppa landet si vestvending”. Men selv en slik påstand motsier da ikke russernes frykt for NATO?

Det overrasker at Mjør ikke viser noen forståelse for Russlands sikkerhetsinteresser og røde linjer. For det gjør nemlig Keith Kellogg, USAs spesialutsending til Ukraina og Russland. I et intervju med ABC News 30.5.25 uttalte han bl.a. følgende: “ USA forstår at Ukraina er et spørsmål om nasjonal sikkerhet for Russland. Russernes bekymringer er berettigede. Nato må slutte å akseptere nye østeuropeiske land, det vil si ikke bare Ukraina, men også Moldova og Georgia ”.

Mitt svar på Mjørs spørsmål blir derfor: “ Ja, Vesten er medskyldig i Ukraina-krigen ”.

9. KLASSEKAMPENS DEKNING AV KRIGEN I UKRAINA. SPØRSMÅL TIL ANSVARLIG REDAKTØR Innsendt 11.6.25

Pressens ‘Vær Varsom-plakat’ begynner med å erklære at pressen må være ‘ sannhetssøkende ’ og forsikrer at ‘ debatt og samfunnskritikk ’ hører til pressens viktige oppgaver. Videre står det: “ Pressen har også et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk ”. Endelig fastslår plakaten at pressen har “ plikt til å sette kritisk søkelys ” på seg selv, jfr 1.1, 1.2 og 1.4.

Mitt spørsmål til ansvarlig redaktør Mari Skurdal er: Mener du at Klassekampens dekning av krigen i Ukraina oppfyller disse målsettingene?

10. ISRAEL, IRAN og 13. JUNI

Innsendt 13.6.25

Fredag den 13. juni så jeg på Dagsrevyen klokken syv om kvelden. Den hadde naturligvis Israels angrep på Iran som førsteoppslag. Nå var alle som uttalte seg, unisont dypt bekymret for hva angrepet kunne føre til. Blant disse var også vår statsminister. Men ikke én eneste av de tilstedeværende fordømte Israels angrep! Det var akkurat som om det var helt på sin plass.

Og jeg som trodde Vesten gikk i bresjen for frihet, demokrati og menneskerettigheter.

11. ISRAEL, IRAN OG RUSSLAND Innsendt 15.6.25

Når det gjelder Israels angrep på Iran 13. juni, meldte The Times of Israel to dager senere at Israel hadde bygd en hemmelig dronebase inne på iransk territorium og smuglet inn avanserte våpen for å ødelegge det iranske luftforsvaret. Det er samme taktikk som Vesten og Ukraina brukte den 1. juni i angrepet på russiske flyplasser helt nord ved Murmansk hvor russerne har stasjonert fly med atomvåpen. Det israelsk-amerikanske angrepet på Iran kan således tolkes som en advarsel til Russland. Og indirekte til Briks-landenes og Kinas investeringsplaner i landtransport i Midt-Østen.

Dessuten må man ikke glemme at i nord grenser Iran ikke bare til Tyrkia, men også til Armenia og Aserbajdsjan (det vil si til Kaukasus), Det kaspiske hav og Turkmenistan. Hvis Israel og Vesten oppnår regimeskifte i Iran og klarer å holde russerne stangen i Ukraina, vil Russland bli omringet som aldri før.

Men i samme grad som russerne måtte føle seg tvunget opp i et hjørne, kan de bli tvunget til å svare med alle de våpen som de har til rådighet. Er det ikke på tide å stanse denne eskalerende galskapen før det blir for sent?

12. NATO-TOPPMØTET I HAAG Innsendt 1.7.25

På det nylig avholdte Nato-toppmøte i Haag istemte samtlige deltagere ifølge VG unisont et “takk Gud for USA!” Så vidt jeg kan forstå, skyldes deltagernes dype takknemlighet ikke bare angrepet på Iran, men først og fremst vedtaket om å bruke 5 % av BNP på opprusting og støtte til Ukraina.

På forhånd hadde generalsekretær Rutte sendt en panegyrisk hilsen til president Trump. Dette minner meg om det apokryfe skriftet Siraks Bok hvor det bl.a. heter: “ Kast deg ikke i støvet for et tåpelig menneske, og ta ikke parti for den mektige. Kjemp for sannheten inntil døden, så vil Gud Herren stride for deg ” (4,27-28). Jeg har en mistanke om at Vesten ikke kjemper på Guds side i denne saken.

Men mye mer alvorlig er det at Vesten hylder den regelbaserte verdensorden, frihet, demokrati og menneskerettigheter samtidig som våre toppolitikere ikke løfter en finger for å stanse nedslaktingen i Gaza.  Om dette hykleriet sier neste vers i Siraks Bok: “ Vær ikke skarp med din tunge, men treg og slapp i dine handlinger ”.

Man kan bli deprimert av mindre…

13. ET NYTT KRIGSTRIBUNAL Innsendt 2.7.25

Ifølge Klassekampen 10. mai opplyser statssekretær i UD, Maria Varteressian, at 40 land vil opprette et krigstribunal for å etterforske russiske ledere og maktpersoner for angrepskrigen mot Ukraina. Dette kommer i tillegg til arrestordren mot president Putin fra Den internasjonale straffedomstolen i Haag.

Opprettelsen skal tjene to formål. For det første å “holde Russland ansvarlig for krigen ”. For det andre å finne de ansvarlige for begåtte krigsforbrytelser.

Klassekampens journalist spør om tribunalet også skal etterforske ukrainske krigsforbrytelser. Til det svarer statssekretæren at tribunalets mandat er “ å rette seg mot Russland og aggresjonsbrotsverka ”. Men det skal være likhet for loven. Hvis det fremlegges bevis på alvorlige forbrytelser fra ukrainsk side, kan vi ikke se bort fra det, sier hun.

To kommentarer.

Det første formålet betyr at man uten videre holder Russland eneansvarlig for krigen. Det er det delte meninger om. Professor Glenn Diesen bemerket en gang at de som mener at krigen i Ukraina startet 24. februar 2022, logisk nok legger all skyld på Russland. At Russland den dagen angrep Ukraina, er nemlig et ubestridelig faktum. Men gjør det alt annet irrelevant? Hvis man forsøker å grave i forhistorien, forstår man nemlig raskt at krigen ikke begynte i et vakuum, men at dens røtter kan følges helt tilbake til 2008 eller tidligere. I en slik kontekst kan ikke Vesten benekte sitt medansvar. Som Dostojevskij sa det: Vi er alle skyldige i alt.

Likeledes gir det andre formålet grunn til bekymring. Statssekretæren har nemlig åpenbart vondt for å innse at også ukrainerne kan begå krigsforbrytelser.  Men vis meg den krig hvor krigsforbrytelser ikke er blitt begått av alle parter!

Det er bra at krigsforbrytelser straffes. Og at det skal være likhet for loven. Men slik det her fremstilles, har jeg mine tvil når det gjelder tribunalets iver etter å jakte på bevis for ukrainske brudd på krigens regler. I hvert fall så lenge det ikke inngår eksplisitt i tribunalets mandat.

Så hvorfor ikke inkludere Ukraina i mandatet? Hvis Ukraina virkelig ikke har begått noen krigsforbrytelser, er det jo intet å engste seg for.

Klassekampen meddeler 27.6.25 at Zelenskyj og Europarådet nettopp har signert avtalen om opprettelse av denne spesialdomstolen. Nå gjelder det å overtale flest mulig land til å slutte seg til avtalen. Det sies intet om Norge. Men som vanlig vil vi vel være best i klassen. Og som vanlig er krigsforbrytelser utelukkende noe som de barbariske russerne begår.

14. LITT YDMYKHET Innsendt 2.7.25

Den 24. februar 2022 gikk Russland til angrep på Ukraina. Det er en handling som må fordømmes på det skarpeste. Og som blir det. Men har vi dermed sagt alt? For det er da et faktum at Vesten har startet ikke bare én, men flere kriger? Må ikke også disse fordømmes og sanksjoneres?

Vi nordmenn anser oss jo for å være kristne. Således burde vi kjenne til Bergprekenens ord slik evangelisten Matteus gjengir dem.

Der sier Kristus bl.a.: “ Døm ikke, forat I ikke skal dømmes! for med den samme dom som I dømmer med, skal I dømmes ”. Han fortsetter med det retoriske spørsmålet “ Hvorfor ser du splinten i din brors øie, men bjelken i ditt eget øie blir du ikke var? ” Konklusjonen som Kristus trekker, lyder slik: “ Du hykler! dra først bjelken ut av ditt eget øie, så kan du se å dra splinten ut av din brors øie! ”  (Mt 7,1-5)

Det kanskje overtydelige poenget her er at hvis du har ydmykhet nok til å innse dine egne feil og mangler, da blir det enklere å sette deg ned med din motstander og finne en fredelig løsning, for eksempel på krigen i Ukraina.

I Klassekampen omtaler Bjørgulv Braanen noe Marit Arnstad skal ha sagt nylig om noe hun kaller ‘jegismen’, en tendens i tiden til å påberope seg selv fortjenesten av hva et fellesskap står bak. Ordet er kanskje nytt. ‘Tendensen’ det skal angi, er imidlertid ganske velkjent, med tallrike deltagere fra Arnstads egen krets.

John I. Henriksen

Leserinnlegg.

Braanens artikkel har imidlertid et pussig innslag: Pål Steigan, Braanens gamle uvenn. Hør:

«Derfor er det også så provoserende når jeg leser intervjuer med Pål Steigan i Ny Tid, der han tar personlig ære for det meste, fra å stifte Klassekampen til å bygge opp avisa og Oktober til «varemerker».

Det er spesielt merkelig fordi ml-bevegelsen i så ekstrem grad var en kollektiv bevegelse. Medlemmene og ledelsen brukte til og med dekknavn! Hvem som foreslo hva, var fullstendig uviktig. Alle var en del av et fellesskap, et politisk kollektiv. Å komme i ettertid, som enkeltperson, å ta æren for det hele, spesielt det som gikk bra, og påberope seg eierskap til både Klassekampen og Oktobers seinere gjennomslag, hører ikke noe sted hjemme – i tillegg til at det er fullstendig feil og fortegnet.

Da Oktober og Klassekampen kjempet seg ut av de første årenes politiske sekterisme, og etter hvert ble relativt suksessrike institusjoner, var Steigan snarere en motstander enn en støttespiller. Og hvor er alle de andre? Tron Øgrim, Sverre Knutsen, Finn Sjue og Sigurd Allern? De som bygde opp Klassekampen og Duplotrykk? Steinar Hinkel og Arne Hedemann. Og Vigdis Vollset, som sto for distribusjonen. Og Per Selvik, disponenten, som spilte en så avgjørende rolle? Og Synnøve Andreassen, Marga van der Wahl og Sveinung Mjelde, som inntil nylig var styreleder i Klassekampen. Og i Oktober, Knut Johansen og Geir Berdahl, og seinere Geir Gulliksen og Ingeri Engelstad?».

Jeg har i godt voksen alder hatt gleden av å treffe Pål Steigan som inspirerende driver, sammen med kone og hyggelige medarbeidere, av et gedigent kultursenter/politisk verksted, i og rundt et konvertert gammelt kloster i småbyen Tolfa, en knapp times togreise nord for Roma. Her bor og virker han store deler av året. Han driver samtidig nokså energisk sin nettavis steigan.no med et imponerende antall følgere i Norge og verden rundt. Nettavisen er en utsøkt informasjons-, debatt- og agitasjonskilde som jeg selv i mange år nå har hatt stor glede av.

Jeg opplevde den politiske bevegelsen som Steigan m.fl. sto i spissen for fra midt i 60-årene og et par tiår fremover med ganske skeptiske øyne og ører, for å si det forsiktig. Jeg var selv en patent, uprofilert, sosialist uten partitilknytning. Suf’erne, ml’erne og akp’erne var fra mitt ståsted noen rare dyr som mye til min ergrelse herjet rundt i Studentersamfundet og tallrike andre forsamlinger og bevegelser. Jeg fikk selv ingen tilknytning til hva disse ‘politisk forrykte’ folka stod for.

Det ble derfor langt på vei en merkverdighet for meg, i langt fremskreden alder, og med en temmelig borgerlig yrkeskarriere bak meg, å oppdage hvem denne Steigan var. Jeg leste jo litt av og om ham i årenes løp, men det var internettet som gjorde at jeg for alvor begynte å følge ham. Jeg oppdaget en åpenbart intelligent og kunnskapsrik fyr som rett og slett hadde mye å by på. Dette synet delte jeg med mange vil jeg tro.

Er Pål Steigan, som Braanens artikkel mer enn antyder, narsissistisk, selvovervurderende, ute av stand til å se seg selv som del av et fellesskap? Ikke i utpreget grad. Han har – med rette – opplevd seg selv som en slags ener, med energi, fantasi, pågangsmot og tro på at det nytter langt utover snittet.

Han har helt klart all grunn til å omtale seg selv som en ledende og sentral person i alle de sammenhengene Braanen nevner i sin artikkel, men han ville ikke et øyeblikk finne på å si at han gjorde det alene. Steigan har bl.a. skrevet selvbiografiske bøker som er vel verdt å lese.

Gjør man det oppdager man at han i høy grad nettopp nettopp holder fellesskapet som en høy verdi og drivkraft, hvor han ikke minst omtaler medkombattanter, også flere av personene Braanen ramser opp i sitatet ovenfor, både som med- og motspillere. Særlig Tron Øgrim får tildels en større rolle enn ham selv i mange sammenhenger. Jeg kan riktignok i farten ikke huske at han omtaler Braanen!

Braanen omtaler som det fremgår et intervju med Steigan i Ny Tid, et organ som ble for radikalt for Klassekampen å samleve med. Er det ikke slik at intervjuer blir skrevet av den som intervjuer, og ikke intervjuobjektet? Jeg skriver ikke selv aviser, men dette burde være kjent for Braanen.

Steigan er høy på seg selv, og jeg tør si; han har god grunn til å være det. Han har helt sikkert vært manipulerende, er det nok fortsatt. Har noen hørt om politiske lederskikkelser som ikke har vært det, mer eller mindre?

Steigans oppfatninger og meninger står i dag tildels i sterk kontrast til hva Klassekampen målbærer. Det har han all ære av. Avisen føyer seg, med sine mange titalls statsstøttemillioner mer og mer inn i det korpset av mainstream media som er kvelende enige om alt vesentlig her i landet. Det er fristende å se Braanens litt bisarre Steigan-innslag i denne artikkelen om Arnstad først og fremst som utslag av den konkurransen Braanen og Klassekampen står i overfor Steigan og den klassekampen hans virksomhet representerer. Braanen, også i sin tid kåret som landets ypperste intellektuelle, burde for egen del ha spart seg dette.

John I. Henriksen jihenriksen@gmail.com

---

Denne artikkelen ble refusert i avisa Klassekampen.

Noen har behov for å bedrive «fadermord»

Noen mennesker har et sterkt behov for å bedrive det som kan kalles politisk eller ideologisk «fadermord». Det gjelder særlig folk som ikke sjøl var med på å forme begivenhetene. Dette er en lett forståelig psykologisk mekanisme. La dem det.

Pål Steigan, sjefredaktør steigan.no.

Vi kan lese at den norske regjeringen har opphevet sanksjonene mot Syria . Det er jo generøst av Norge. De visste jo at det var hungersnød i Syria. De visste at over 90% levde under fattigdomsgrensen og de visste at sanksjonene gjorde at gjenoppbygging av landet var umulig. De visste det ville føre til død, sult og ødeleggelse av landet. Norge visste at sanksjonene innført siden 2011 ville drive Syria i avgrunnen.

Eva Thomassen.

Påvirkningsagentene

Bistandsorganisasjonene visste det jo også. De fikk 20 milliarder norske skattekroner som skulle gå til «det syriske folket». Det sto det på tiggerbrevene vi fikk i postkassa til jul og på bøssene under TV-aksjonene at pengene skulle gå til «det syriske folket». Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen, Redd Barna, Kirkens nødhjelp, NORWAC, CARE, Leger Uten Grenser har vært trofaste mot «det syriske folket» i 14 år. Eller? Hvem har de såkalte bistandsorganisasjonene egentlig vært trofaste mot? Ikke mot det syriske folket! De har vært trofaste mot norsk utenrikspolitikk i Syria. Du biter ikke hånda som mater deg. Skal du får tilskudd fra UD må du vise deg verdig. I Stortingsmelding 15 (2008/2009), omtales bistandsarbeidere som «påvirkningsagenter». Det er en symbiose mellom UD og bistandsorganisasjoner. UD sier Assad dreper egen befolkning. De trenger bevis. Det står NGOene for. Lokalansatte får penger mot å si Assad dreper egen befolkning. Mediene formidler det til oss i sofaen. Vi stoler på mediene. Mer penger til «det syriske folket».

Regimeskifte

Norge har fulgt USAs utenrikspolitikk i Syria. Regimeskifte. Våpnene har blant annet vært sult og terror. Løgner. Demonisering av president Assad, Man kan jo ikke gi bistand til Assad. Da er vi med på å gi han legitimitet. Han er illegitim. Han må vi sanksjonere. Han vil vi bli kvitt. Dette må vi ikke si høyt. Vi må designe en opposisjon. Den skal være legitim.  Vi må si at vi gir bistand til «det syriske folket». Bistandsorganisasjonene må si at de gir bistand til «det syriske folket». Mediene må si Norge gir bistand til «det syriske folket». Alle partier må si de gir bistand til «det syriske folket». Venstresida må si vi gir bistand til «det syriske folket». Sier du noe annet støtter du despoten.

Sanksjonene rammer bare despoten fikk vi høre. Det er han vi vil ramme. Han dreper egen befolkning. Men, hvordan skal det syriske folket få bistand når vi vil sanksjonere Assad? Hvordan sanksjonerer man en president? Samtidig som man gir folket bistand? Hvordan skal man klare å gi bistand  uten å gå om myndighetene. Man gir ikke bistand. Man gir kun bistand der Assad ikke har kontroll. Hva med folk i de områdene der Assad- regjeringen har kontroll? Hysj. Hvem har kontroll i de områdene Assad- regjeringen ikke har kontroll? Nettopp. Terrorgrupper. Vi kaller dem opposisjon. Vi kaller det «revolusjon». Hvorfor gir man bistand til terrorgrupper? Vi fikk jo høre at vi var i Syria for å bekjempe terrorgrupper. Vi sendte 60 spesialsoldater og deltok i en amerikanskledet koalisjon på 80 land som har vært i Syria siden 2014 for å bekjempe nettopp IS. Hvordan kan det da ha seg at IS nå styrer Syria?  Komplisert? Nei. Terrorgruppene skulle brukes til å styrte Assad. De må få bistand. Sanksjoner til befolkningen. Å utmatte befolkningen gjør dem desperate.

Råtten

Har vi ført en så råtten politikk? Ja! Terrorgruppa Hayat Tahir al-Sham (HTS) som tok makten ved et godt hjulpet væpna kupp i 8. desember 2024 har holdt til i Idlib. Terroristen Muhammad al-Jolani som nå har utnevnt seg selv til president ved navnet Ahmed al- Sharaa- var leder for HTS.   Han og terrorgruppa hans i Idlib har fått bistand direkte inn fra Tyrkia. Kontroll over grensene, penger, våpen, koner, mat, sykehus, klær. Fri flyt av såkalte «fremmedkrigere» eller utenlandske terrorister om du vil. Alt en terrorist trenger for å gjøre jobben som proxy.

President

Så sitter omsider Jolani i presidentpalasset i Damaskus. Han er forvirret. Det er jo ikke noe mat å få tak i. Plutselig blir Jolani rammet av sanksjonene beregnet på Assad. Eller rettere sagt beregnet på folket. Norge og de andre vestlige landene fikk det travelt. De måtte oppheve sanksjonene. FNs spesialutsending for Syria, Geir Pedersen, løp fra varde til vadre og ropte at nå må sanksjonene oppheves. Det blir ingen gjenoppbygging eller mat på bordet om ikke sanksjonene oppheves.

Men, er en terrorist bedre enn Assad? Spiller ingen rolle. Vi har blitt kvitt Assad. Det har vi prøvd på i 14 år og nå har vi lyktes.

Hvordan gjøre en terrorist spiselig? Ta på han slips, gi han talekurs, medietrening, avtaler om audienser, besøk. Fjerne han fra terrorlister. Få han til å legge ned terrorgruppa HTS.

«Sterkt inntrykk» 1

Utenriksminister Barth Eide var tidlig ute med en visitt, håndtrykk, bilde fra spasertur blant ruiner. «Det gjør sterkt inntrykk på meg».

Norge har alltid med penger på tur. 500 millioner  lommepenger til terroristen.

, «Vi skal fortsette det mangeårige norske engasjementet for det syriske folket». Hvilket engasjement?

https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/utenriksminister-eide-det-gjor-dypt-inntrykk-a-besoke-syria-na/id3084151

«Sterkt inntrykk» 2

Så dro utviklingsminister Åsmund Aukrust til Syria. Kjenner han Syria? Vi har ikke hørt han uttale seg om Syria før. Han snakket og gikk en tur blant ruiner. «Det gjør sterkt inntrykk på meg». Frem med pengeveska.

– Historien om fremtidens Syria skrives nå, sier Aukrust

Konstruktiv venn

Utenriksministeren inviterer den nye syriske utenriksministeren, terroristen al- Shaibani til Norge. Barth Eide ville være en fortrolig venn med Jolani. På møtet var også den samme Aukrust.  Syria og Norge har felles interesser sier Aukrust. Aukrust gjentar nesten det samme Barth Eide sa i 2012: Norge ønsker å være en aktiv støttespiller. Aukrust har også lært å si de riktige tingene.

https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/-historien-om-fremtidens-syria-skrives-na-sier-aukrust/id3102522

Rosinen i pølsa

Jolani treffer president Trump i Saudi Arabia i juni, Der står de samlet. Kronprinsen av Saudi Arabia, Jolani og Trump. Trump synes Jolani var en tøffing, pen og med en tøff bakgrunn.

Den bakgrunnen kjenner USA godt til. Han var del av Al-Qaida i Irak, drepte amerikanere, satt fem år i diverse amerikanske fengsler sammen med Abu Bakr al- Bagdhadi. Begge løslatt samtidig. Begge dro til Syria da regimeskiftekrigen startet i 2011 eller revolusjonen som enkelte kalte den. Begge samarbeidet med vestlig etterretning. Baghdadi stiftet IS. Jolani Al-Nusra.

Trump opphever sanksjonene mot Syria. EU opphever sanksjonene mot Syria. Norge opphever sanksjonene mot Syria. I nevnte rekkefølge.

Jubler det syriske folket? Ingen vet. Ingen har snakket med dem.

Det det syriske folket vet og som ingen bryr seg om i vesten er at Jolani ikke har endret seg. Han fortsetter å begå terror. Denne gangen gjennom egne proxyterrorister. Det foregår massakre mot alawitter og kristne. Branner i kirker, selvmordsbombere, tortur, fengslinger, plyndringer, ødeleggelser av historiske monumenter osv. Akkurat som han har drevet sin virksomhet på siden 2011 i Syria og siden 2003 i Irak. Vi hører ikke om det. Det gjør åpenbart ikke «et sterkt inntrykk».

Israel

For Trump har premisset for å oppheve sanksjonene vært at Jolani har lovet å inngå vennskap og samarbeid med Israel. Å kvitte seg med palestinske frigjøringsbevegelser i Syria. Arrestere lederne som f.eks. lederen av PFLP. Lovet at Israel får bruke syriske luftrom. Lovet at Israel skal få deler av Golan og at han uten betingelser blir del av Abraham Accords. Lovet å ta «fremmedkrigere» inn i hæren Jolani har etablert som for så vidt allerede består av terrorister.

Sterkt inntrykk

Det som gjør sterkt inntrykk på meg er hvor mye makt politikere har. Hvor løgnaktig de er og hvordan de bruker makten til å drepe et helt folk om det er det som skal til for å nå målet med politikken. Uten å blunke. De har nå fått på plass en terrorist i Syria og han skal vi støtte. Vi bare omskriver historien. Det er de som kjempet mot terrorgruppene som nå er terrorister. Det gjelder størstedelen av den syriske befolkningen. Hvor mye makt mediene har og hvor mye makt støtteapparatet regjeringen har til sin disposisjon. Bistandsorganisasjonene er et slikt støtteapparat. De blir eksperter. Får tilgang til mediene.

Kynisk, iskaldt og full av løgner. Jeg har vært i Syria fem ganger siden 2015. Vasset i ruiner. Skrevet til UD. Skrevet i mediene. Problemet med meg er at jeg har avdekket løgnen og vist krigsforbrytelsene som våre regjeringer og bistandsorganisasjoner har begått mot det syriske folket. I 2017 sendte de faktisk.no på meg. Jeg skrev at norsk bistand gikk til terrorfinansiering. Jeg kunne dokumentere det. Ser man i dag i 2025 hadde jeg rett i 2015 og jeg har rett i dag. Jolani sier det selv. Han har levd på bistandsmidler.

Det som kanskje gjør sterkest inntrykk på meg er medienes mangel på moral. De er medskyldige, men ingen blir straffet. De kunne jo i det miste bedt det syriske folket om unnskyldning.

---

Les:

Peace with Israel Tops the Agenda for Syria’s New Leaders

Hørte du den knasende lyden av is som sprakk på den frosne innsjøen i forbindelsene mellom Russland og Frankrike 1. juli? President Vladimir Putins beslutning om å ta en telefonsamtale med sin franske motpart Emmanuel Macron den dagen, for første gang siden september 2022, betyr at den vestlige fortellingen om å «viske ut» Russland i stedfortrederkrigen i Ukraina har raknet fullstendig.

M. K. Bhadrakumar.

Denne fortellingen, som hadde som mål å skape et fiendebilde av Russland, var basert på en bisarr tankeprosess om at Kreml hadde til hensikt å invadere Europa, men nå tjener den ingen hensikt ettersom hovedpersonene i stedfortrederkrigen i det kollektive vesten – USA, Storbritannia, Frankrike og Tyskland – innser at krigen er ugjenkallelig tapt, og at det er på tide å gå videre.

Det første tegnet på det viste seg på de nylige G7- og NATO-toppmøtene forrige måned. Som oppfølging av nyhetene fra NATO-toppmøtet har Putin siden gitt grønt lys til et russisk-amerikansk toppmøte i nær fremtid, noe president Trump har ønsket seg. (Se bloggen min Trump dytter Europa til å lette på Russland , Deccan Herald, 1. juni 2025.)

Nå er det Macrons tur til å synkronisere klokken sin. Det går rykter om at den tyske kansleren snart kan følge i Macrons fotspor.

Putin og Macron ser tydeligvis behovet for å gjenoppta samarbeidet for å normalisere de russisk-franske båndene. Det er en økende erkjennelse av at Russlands krav om å forhandle frem en sikkerhetsarkitektur for Europa, som var et av Kremls kjernekrav da de valgte de spesielle militære operasjonene i Ukraina i februar 2022, viser tegn til sakte, men sikkert å få fotfeste hos Trump. Han har ensidig begynt å lempe på noen økonomiske sanksjoner mot Russland, noe som også vil bety at han tar kontroll over EUs hensynsløse handlinger mot Russland. Kanskje denne antagelsen er å se forbi kurven, men det er bare logisk.

Fra det russiske referatet av samtalen mellom Putin og Macron går det frem at diskusjonen dreide seg om to temaer – den kritiske situasjonen i Midtøsten og krigen i Ukraina. Den to timer lange diskusjonen gikk absolutt utover en dyptgående utveksling.

Det russiske referatet inntar en positiv tone generelt sett om at de to landene, i det minste med tanke på situasjonen i Midtøsten, til tross for tidligere uenighet og bitterhet, kan finne en tilnærming når det gjelder Iran-situasjonen i kjølvannet av det amerikanske angrepet, i den grad de «bar et særlig ansvar for å opprettholde fred og sikkerhet» i Vest-Asia som permanente medlemmer av FNs sikkerhetsråd, «samt for å bevare det globale ikke-spredningsregimet».

Det er viktig å merke seg at de to lederne «bemerket at det var avgjørende å respektere Teherans legitime rett til å utvikle fredelig atomteknologi og fortsette å oppfylle sine forpliktelser i henhold til traktaten om ikke-spredning av atomvåpen, som inkluderer samarbeid med IAEA». Dette er en stødig russisk posisjon som Frankrike ser ut til å være enig i.

(IAEA, Det internasjonale atomenergibyrået .)

Samtalen var betimelig fordi E-3 [Frankrike, Storbritannia og Tyskland] nå må varsle FNs sikkerhetsråd dersom de har til hensikt å bruke den såkalte «snapback-mekanismen» for å gjeninnføre sanksjonsregimet mot Iran [påstanden om at Iran har brutt bestemmelsene i JCOPA], ettersom selve 2015-avtalen utløper i oktober. Tiden er i ferd med å renne ut.

(JCPOA, Joint Comprehensive Plan of Action , avtale fra 2015 som begrenser Irans kjernefysiske program.)

Det særegne ved «snapback-mekanismen» er at den er immun mot veto fra ethvert permanent medlem (i dette tilfellet Russland eller Kina). Ironisk nok var denne uvanlige ideen tanken til de russiske forhandlerne som en garanti til europeerne om at Iran hadde til hensikt å overholde JCPOA i bokstav og ånd i løpet av tiårsperioden frem til oktober i år.

USA er ikke lenger kvalifisert til å påberope seg JCPOA, og det er en vanskelig avgjørelse for E-3 i dagens omstendigheter, ettersom Iran kan trekke seg helt fra ikke-spredningsavtalen (NPT) hvis det kommer til stykket, slik at landet ikke lenger er ansvarlig overfor FN.

Ordlyden i den russiske uttalelsen – «for å bevare det globale ikke-spredningsregimet» – er en indikasjon på at Russland og Frankrike har en vedvarende interesse i at Iran fortsetter som NPT-medlem. Det store spørsmålet er om vi får et glimt av en mulig løsning på problemet basert på en slags fleksibilitet fra USAs side til å innrømme Irans rett til å anrike uran?

En slik mulighet kan ikke utelukkes, selv om Israel ikke vil gi opp sitt maksimalistiske standpunkt om at Iran ikke skal ha noen rett til å anrike uran, uavhengig av NPT.

Konklusjonen er at Russland og Frankrike har understreket viktigheten av å «løse krisen rundt Irans atomprogram og eventuelle andre uenigheter som oppstår i Midtøsten utelukkende via politiske og diplomatiske midler». Putin og Macron har en forståelse av å «opprettholde kontakten for å koordinere sine holdninger om nødvendig» i den nåværende uroen der det finnes bevegelige deler.

Interessant nok hadde Macron en samtale med Irans president Masoud Pezeshkian dagen før samtalen med Putin, hvor han uttrykte bekymring over Teherans beslutning om å suspendere samarbeidet med Det internasjonale atomenergibyrået.

Når det gjelder Ukrainakrigen, er russiske og franske posisjoner fortsatt milevis fra hverandre. Det er bare å forvente. Putin vil neppe endre holdning, slik ordlyden i uttalelsen ettertrykkelig sier. Uansett regner Russland med USA som sin viktigste samtalepartner. Og avsløringen om at USAs våpenforsyninger til Ukraina så godt som har stoppet, er et kraftig signal til europeerne om å revurdere sine egne forpliktelser.

Macron befinner seg i en vanskelig situasjon, som aldri før på flere år. Den fransk-tyske aksen fungerer ikke lenger i EU. Macron har nærmet seg den britiske statsministeren Keir Starmer, men sistnevnte sliter selv med kraftig kritikk innad i Arbeiderpartiet om at hans overdrevne engasjement i Ukraina har gått på bekostning av neglisjering av innenriksspørsmål. Labour ligger nå bak Nigel Farages populistiske Reform UK på meningsmålingene.

Uansett har Starmer gitt opp den vanvittige ideen om en «koalisjon av de villige» som kan fortsette Ukrainakrigen selv uten USA. Det etterlater Macron i en vanskelig situasjon, med Trump som holder ham på armlengdes avstand. På sidelinjen av G7-toppmøtet latterliggjorde Trump Macron offentlig . Det er begynnende tegn på at Frankrike allerede er i ferd med å slå tilbake i Ukrainakrigen. Putin forstår alt dette, men han viste det ikke.

Putin og Macron har lang historie tilbake i tid. Men de ser ut til å ha bestemt seg for å glemme at så sent som i mars kalte de hverandre stygge ord .

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.

---

Vestlige medier har begynt å innse det som har vært klart lenge. Langsomt, men sikkert taper Vesten krigen i Ukraina, og USAs stans i våpeneksporten gjør krisa på østfronten enda verre.

Nyhetsbyrået AP skriver fra Kiev:

– Et oppløftet Russland har trappet opp militære offensiver på to fronter i Ukraina. De sprer Kievs verdifulle reservetropper og truer med å utvide kampene til en ny ukrainsk region, ettersom begge sider søker en fordel før kampsesongen avtar til høsten.

Moskva har som mål å maksimere sine territoriale gevinster før de seriøst vurderer en full våpenhvile, sier analytikere og militære befal. Ukraina ønsker å bremse den russiske fremrykningen så lenge som mulig og redusere store tap.

Kreml-styrkene vinner stadig terreng i det strategiske logistikknutepunktet Pokrovsk i øst, og erobringen av dette området ville gitt dem en stor seier på slagmarken og bringe dem nærmere å erobre hele Donetsk-regionen. Kampene der har også for første gang ført til kamphandlinger ved grensen til den nærliggende Dnipropetrovsk-regionen.

I et forsøk på å hindre Moskva i å styrke disse posisjonene i øst, prøver ukrainske styrker å holde tilbake noen av Russlands beste og mest kampherdede tropper hundrevis av kilometer unna, i den nordøstlige Sumy-regionen.

BBCs kart viser at froten har beveget seg vestover sakte, men sikkert:

Flere vestlige medier mener nå at det er et sannsynlig og kanskje realistisk mål for Russland å erobre hele Donetsk denne sommeren.

Ukrainske styrker intensiverte sine egne angrep i Sumy i april og gjennomførte til og med en liten offensiv inn i Russlands naboregion Kursk for å forhindre at opptil 60 000 kampherdede russiske styrker ble flyttet for å forsterke posisjoner i Donetsk-, Zaporizjzja- og Kherson-regionene, sa Ukrainas øverste hærfører, general Oleksandr Syrskyi, forrige uke.

Russiske styrker rykker nå inn i Dnipropetrovsk-regionen. Å bringe krigen til en sjette ukrainsk region ville være skadelig for ukrainsk moral og gi Russland mer innflytelse i forhandlingene hvis styrkene deres klarer å få fotfeste der, skriver AP.

Kirill Budanov, sjef for Ukrainas militære etterretningstjeneste HUR, har erkjent at Kiev mangler evnen til å presse russiske styrker tilbake, og hevder at bare forhandlinger kan endre konfliktens forløp i vesentlig grad.

«Umenneskelig» avgjørelse

Kunngjøringen fra USA om å stanse våpenforsendelsene til Ukraina sendte sjokkbølger gjennom landet, og presidentens rådgiver Mykhailo Podolyak sa ifølge CNN at det ville være «svært merkelig» og «umenneskelig» å slutte å levere missiler som brukes til å beskytte sivile.

Men til tross for den panikkartede reaksjonen var ikke tiltaket helt uventet. Trump har truet med å trekke tilbake støtten til Ukraina i et forsøk på å tvinge Kiev til forhandlingsbordet, og han har tidligere kortvarig satt nødhjelpsforsendelser på pause.

Ukraina har denne uka innkalt en høytstående diplomat fra USAs ambassade i Kyiv etter at Det hvite hus plutselig besluttet å stanse flere leveranser av avanserte våpen, skriver Financial Times .

«Enhver forsinkelse eller nøling med å støtte Ukrainas forsvarsevne oppmuntrer bare aggressoren til å fortsette krigen og terrorhandlingene, i stedet for å søke fred», ifølge Ukrainas utenriksdepartement.

4. juli ble Kiev utsatt for et av de største russiske angrepene noensinne:

«Ukraina kan forsvinne fra kartet»

I et intervju med Sky News Australia onsdag sa Trumps tidligere militærrådgiver oberst Douglas McGregor at Ukraina kunne forsvinne fra kartet med mindre konflikten med Russland løses fredelig.

På spørsmål om hva annet som kunne gjøres for å hjelpe Ukraina i den pågående militære konflikten, sa McGregor: «Jo lenger dette fortsetter, desto flere mennesker blir unødvendig slaktet, og skaden på Ukraina er større», sa han, og la til at Ukraina nå «effektivt er en mislykket stat, og den kan bli fullstendig utslettet fra kartet».

MacGregor bemerket at Ukrainas militære har lidd enorme tap under konflikten, og at russiske styrker «på ingen måte var overbelastet eller skadet på dette tidspunktet», og argumenterte for at «vi trenger våpenhvile», og at land som Australia burde presse på for det, siden «ingen i Washington kommer til å gjøre det».

Ledende nazist får toppjobb i Kiev

Den ukrainske regjeringa har utnevnt en betydelig fascistisk ideolog til ny leder for sin historiske institusjon.

Alexander Alferov, en tidligere offiser i den tredje angrepsbrigaden og [tidligere] Azov-bataljonen, ble ny leder for Instituttet for nasjonalt minne. Avgjørelsen om utnevnelsen ble tatt av ministerkabinettet.

Alferov er fascist. Han var den ideologiske sjefen for Azov-brigaden. Instituttet for nasjonalt minne er det ledende instituttet i Ukraina for å forme den nasjonale ideologien. En nazist i den stillingen vil ha en enorm politisk-ideologisk makt.

I 2014, da grunnleggeren og lederen av Azov, Andriy Biletsky, ble medlem av parlamentet, ble Alferov hans pressesekretær . Fra vinteren 2014 til juni 2015 var han også sjef for pressetjenesten til Azov-regimentet.

Norge kjøper droner til Ukraina for 6,5 milliarder kroner

Norge vil støtte Ukraina med droner og droneteknologi fra ukrainsk og annen europeisk industri til en verdi av 6,5 milliarder kroner.

– Droner er helt avgjørende for Ukraina i deres forsvarskamp mot Russland. De er viktige for å beskytte kritisk infrastruktur og i kampene ved frontlinjen. Det norske bidraget er en betydelig satsing på Ukrainas evne til å gjennomføre nødvendig overvåkning og operasjoner med droner, sier statsminister Jonas Gahr Støre.

Det norske milliardregnet gjør Norge fattigere, men det vil ikke endre utfallet av krigen. I den grad det vil ha noen virkning, vil det bidra til at krigen varer litt lenger, at enda flere ukrainere dør og at det endelige kompromisset blir enda dårligere for Ukraina.

Den gamle neokonservative drømmen om å omforme Midtøsten gjennom en rekke regimeskifter til fordel for USA og Israel, som ble lagt på is i et tiår, har kommet tilbake i forgrunnen.

Roberto Iannuzzi .

1. juli 2025

Merknad: Del 2 av denne artikkelen kommer ut neste uke.

Den plutselige våpenhvilen som ble «pålagt» Israel og Iran 24. juni av USAs president Donald Trump, i det mange har kalt «tolvdagerskrigen», markerer mest sannsynlig ikke slutten på fiendtlighetene, men snarere begynnelsen på en bredere og farligere konflikt om hegemoni i Midtøsten, med mulige globale konsekvenser.

De tolv dagene med konflikt vi har vært vitne til utgjør et destabiliserende kvalitetssprang i konfrontasjonen mellom Israel og Iran, som har gått fra de siste tiårenes «skyggekrig» til et direkte militært sammenstøt.

I det første tilfellet hadde Iran bekymret Israel hovedsakelig gjennom sine regionale allierte, først og fremst Hamas og Hizbollah. Israel hadde på sin side gjennomført en rekke skjulte operasjoner – sabotasjeaksjoner og målrettede attentater – på iransk jord, ofte ved å utnytte lokale partnere .

I det andre tilfellet har de to landene gjensidig angrepet hverandres territorier med direkte militære angrep (dog på avstand siden de ikke er naboer). De første tegnene på dette kvalitetsspranget var «missilutvekslingene» som fant sted mellom de to landene i april og oktober 2024.

Både i «skyggekrigen» de siste tiårene og i den direkte konflikten som endte 24. juni, har Israel blitt støttet av USA.

«Ekte menn vil til Teheran»

Siden revolusjonen i 1979, da Iran trakk seg ut av det amerikanske alliansesystemet i regionen, har Washington ansett Den islamske republikken som en fiende som må elimineres.

Den amerikanske tilnærmingen forble uendret selv etter at det iranske revolusjonære presset mistet sin opprinnelige momentum og det ble klart at det ikke ville spre seg utenfor Iran.

Siden årtusenskiftet har landet i årevis vært det ettertraktede siste trofeet i en nykonservativ plan for å omforme Midtøsten for å permanent sikre israelsk-amerikansk hegemoni i regionen.

Dette målet ble tydelig formulert i et dokument fra 1996 skrevet av en gruppe neokonservative strateger ledet av Richard Perle, med tittelen «Et rent brudd: En ny strategi for å sikre riket» .

I årene med den amerikanske invasjonen av Irak var en frase som opprinnelig skal ha blitt ytret av en høytstående britisk tjenestemann , på moten i neokonservative kretser: «Alle vil til Bagdad. Ekte menn vil til Teheran».

Så sent som i 2009 var ideen om regimeskifte i Iran fullt ut på moten i korridorene til det amerikanske etablissementet, noe som ble bekreftet av en rapport fra Brookings Institution (en av de mest innflytelsesrike amerikanske tenketankene) med tittelen : «Hvilken vei til Persia? Alternativer for en ny amerikansk strategi mot Iran».

Rapportens femte kapittel, med tittelen «Overlat det til Bibi: Å tillate eller oppmuntre til et israelsk militærangrep», virker bemerkelsesverdig forutseende.

Etter George W. Bushs nederlag i Irak og Afghanistan, og Israels nederlag i krigen med Hizbollah i Libanon i 2006, hadde de neokonservative planene for Midtøsten gradvis falmet i bakgrunnen.

Etter å ha felt nok en fiasko i Syria, der Washington hadde forsøkt et nytt regimeskifte i kjølvannet av de arabiske opprørene i 2011, hadde Obama-administrasjonen forsøkt å implementere den annonserte « dreiningen » mot Asia for å begrense Kinas fremvekst, og støttet Maidan-opprøret i Kiev i en anti-russisk tone i 2014.

Et år senere, nettopp med tanke på en gradvis tilbaketrekking fra Midtøsten, hadde Obama inngått en avtale med Teheran, den såkalte Joint Comprehensive Plan of Action (JCPOA), om å legge atomspørsmålet på is og finne en skjør modus vivendi med Iran. Dette ville ha tillatt Washington å se andre steder.

I årene som fulgte, ville amerikanske presidenters oppmerksomhet bli rettet mot konfrontasjonen med Moskva i Ukraina, handelskrigen med Beijing, og mer generelt av den fornyede «konkurransen mellom stormakter».

I Washington hadde Midtøsten falt i glemmeboken, noe som førte til en avkjøling av forholdet til historiske allierte som Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, og til en stadig mer markert kinesisk økonomisk penetrasjon i Gulfen.

Nye amerikanske planer i Midtøsten

Biden-administrasjonen innså tapet av innflytelse i Midtøsten og planla et amerikansk comeback i regionen i 2023, basert på nye sikkerhetsavtaler med USAs viktigste partnere i Gulfen, gjenopplivingen av Abraham-avtalene som ble introdusert av forgjenger Donald Trump for å normalisere forholdet mellom Israel og arabiske land, og kunngjøringen av en økonomisk korridor – India-Midtøsten-Europa økonomiske korridor ( IMEC ) – som skulle sementere den nye amerikanske sikkerhetsarkitekturen i regionen når det gjelder logistikk og handel.

IMEC ble foreslått som et klart (og arrogant ) alternativ til Belt and Road-initiativet (BRI, den kinesiske «Silkeveien») med sikte på å forsøke å demme opp for Beijings penetrasjon.

Abraham-avtalene var ment å skape en regional arabisk-israelsk-amerikansk front med sikte på å isolere Iran og dets regionale allierte i den såkalte «motstandsaksen» (Hamas, Hizbollah, Syria, sjiamuslimske militser i Irak og Ansar Allah i Jemen).

Denne planen ville imidlertid blitt kastet i kaos av Hamas-angrepet 7. oktober 2023 og den ekstremt voldelige israelske militære responsen, som var dømt til å provosere frem en reaksjon fra Hizbollah i Libanon, fra irakiske sjiamuslimske militser og fra Ansar Allah (også kjent som « houthiene » etter grunnleggeren) i solidaritet med Hamas og palestinerne i Gaza.

Den nye destabiliseringen av Midtøsten stilte spørsmål ved hele arkitekturen til IMEC og Abraham-avtalene: en økonomisk korridor ville aldri ha sett dagens lys i et område rystet av konflikter, og en normalisering av forholdet (spesielt) mellom Saudi-Arabia og Israel var utenkelig mens Tel Avivs hær utryddet palestinerne.

Av denne grunn har Biden-administrasjonen, selv om den aldri har nektet logistisk støtte og forsyning av våpen som er essensielle for at den israelske militæroperasjonen skal fungere, gjentatte ganger forsøkt å motvirke israelske planer om å utvide konflikten på regional skala, og i stedet foreslått en politisk løsning i Gaza som Netanyahu-regjeringen alltid har avvist.

Vendepunktet i september 2024

Vendepunktet som bidro til å fjerne tvilen til mange amerikanske strateger og flere medlemmer av Biden-administrasjonen var den imponerende operasjonen som ble utført av den israelske hæren i Libanon 27. september 2024, som førte til elimineringen av Hizbollahs generalsekretær, Hassan Nasrallah, og halshuggingen av hele gruppens ledelse.

Den operasjonen – som var avhengig av en skremmende etterretningskapasitet som tillot Israel å rekonstruere bevegelsene til hovedlederne i den libanesiske bevegelsen med ekstrem presisjon, og å slå til i riktig øyeblikk med ødeleggende effekt – fikk mange i Washington til å revurdere sine posisjoner.

Utsiktene til å gi et dødelig slag mot et andre ledd i den pro-iranske aksen, etter den militære nedskaleringen av Hamas i Gaza, har fått politikere og eksperter i Washington til å vurdere strategien om å bruke Israel som et «batteri» for å undergrave motstandsaksen og isolere Iran som levedyktig.

Det er interessant å huske at Jared Kushner, Trumps svigersønn (som da var engasjert i presidentkampanjen), ved akkurat den anledningen skrev i et langt innlegg på X (Twitter) at Hizbollah var et våpen rettet mot Israels tempel. Dette våpenet hadde forhindret ødeleggelsen av iranske atomkraftanlegg frem til det øyeblikket.

Kushner hevdet at uten Hizbollah var Iran mye svakere og utsatt for mulige angrep.

Slike oppfatninger ble ytterligere styrket i Washington etter Bashar al-Assads dramatiske fall i Syria i desember 2024 og den påfølgende nedbyggingen av Damaskus’ gjenværende militærapparat gjennom en systematisk israelsk bombekampanje, som etterlot syrisk luftrom under full israelsk kontroll.

Den gamle neokonservative drømmen om å omforme Midtøsten gjennom en rekke regimeskifter til fordel for USA og Israel, som ble lagt på is i et tiår, dukket opp igjen med kraft og på en helt uventet måte.

Assads fall isolerte Hizbollah i nabolandet Libanon, og ble enormt svekket av den brutale militære konflikten med Israel som endte med våpenhvilen 27. november (som stadig ble brutt av Tel Aviv).

Gaza, uten annen støtte enn fra en begrenset Ansar Allah fra det avsidesliggende Jemen, ble overlatt til sin tragiske skjebne alene.

Øst for Syria, nå helt ufarlig, fortsatte USA å utøve betydelig innflytelse i Irak og kontrollere luftrommet.

Det var dermed et «mulighetsvindu», skrev israelske kommentatorer , til å angripe iranske atomanlegg i lys av Teherans svake og isolerte tilstand, og eksistensen av en trygg korridor til den iranske grensen gjennom luftrommet i Syria og Irak.

Hva er Teherans atomprogram til for?

På dette tidspunktet er det viktig å avklare at det iranske atomprogrammet var et nyttig påskudd for å angripe Iran militært, men det var ikke det virkelige målet som avgjorde denne handlingen.

Som analytiker Sina Toossi skrev , bør ikke Teherans atomprogram tolkes som et «ideologisk korstog for å få besittelse av bomben», men som et verktøy kalibrert for å oppnå mål om avskrekking og forhandlingsmakt i forhandlinger.

Det bør ikke glemmes at Den islamske republikken har vært under økonomisk embargo og konstant militær trussel siden starten i 1979, særlig fra USA (inkludert gjennom Washingtons støtte til regionale aktører som Saddam Hussein under Iran-Irak-krigen i 1980–88).

For å komme seg ut av denne fastlåste situasjonen har Teheran tydd til diverse virkemidler, blant annet etableringen av en akse av regionale allierte som skulle danne en slags sikkerhetssone rundt Iran, og utviklingen av et ballistisk missilprogram (spesielt for å overvinne mangelen på et militært luftvåpen) og et atomvåpenprogram.

Gjennom sistnevnte har Teheran blitt en «latent» atommakt som, selv om den ennå ikke har vist noen intensjon om å bygge et atomvåpen, har nesten all infrastrukturen og den vitenskapelige kunnskapen til å produsere et.

Den iranske strategien forfølger flere mål: å bruke elementene i atomprogrammet som et forhandlingskort i forhandlinger for å oppnå avskaffelse av sanksjoner (som ikke bare gjelder kjernekraft, og delvis går forut for den), å styrke instrumentene som garanterer dens politiske, økonomiske og vitenskapelige uavhengighet i et generelt fiendtlig miljø, og absolutt å holde veien åpen for bygging av en atombombe i tilfelle en ekstern eksistensiell trussel materialiserer seg.

I de senere år har iranske politiske ledere vist at de er villige til å ikke krysse terskelen til latent atomkraft ved å inngå en avtale (den nevnte JCPOA) med Obama-administrasjonen i 2015.

Avtalen satte verifiserbare grenser for Irans atomprogram og et strengt overvåkingsregime over landets atomanlegg, i bytte mot sikkerhetsgarantier og løftet om sanksjonslette.

Som jeg nevnte i en tidligere artikkel, var det Trump som ensidig trakk seg fra atomavtalen (som Iran overholdt) i 2018, og dermed la grunnlaget for den nåværende krisen.

Til tross for dette, ifølge de nyeste anslagene fra amerikansk etterretning, har Iran ikke reaktivert sitt militære atomprogram (suspendert siden 2003), og ville trenge ytterligere tre år på å bygge et atomvåpen (miniatyrisere et stridshode og bygge et ballistisk hangarskip som kan romme det) dersom de skulle ta en politisk beslutning i denne retningen.

Det er derfor tydelig at problemet Iran representerer i motstandernes øyne ikke er legemliggjort av selve atomprogrammet, men av den iranske viljen til ikke å underkaste seg den israelsk-amerikanske hegemoniske arkitekturen i Midtøsten, noe som automatisk gjør dem til en konkurrent på regionalt nivå.

Det er like viktig å merke seg at regjeringen ledet av den reformistiske presidenten Masoud Pezeshkian (som tiltrådte 30. juli 2024) blant punktene i sitt politiske program hadde å gjenåpne forhandlingene med USA for å oppnå forsoning med Vesten (et foretak som allerede før ham hadde blitt forsøkt, uten hell, av personer som Mohammad Khatami og Hassan Rouhani, underskrivere av JCPOA).

Intervensjonistfronten i Israel og USA

Til tross for at det de siste månedene har startet forhandlinger mellom Iran og Trump-administrasjonen for å løse atomtvisten på en fredelig måte, har det i samme periode dukket opp en «krigsgruppe» som er fast bestemt på å iverksette militære tiltak mot Teheran.

Dette partiet var svært sterkt, først og fremst i Israel, hvor en hel politisk klasse var for utsiktene til et angrep. 13. juni (da militæroperasjonen startet) uttrykte det en masse ( inkludert medlemmer av opposisjonen) sin støtte til statsminister Netanyahu.

Under tolvdagerskrigen forsvant alle kontroversene knyttet til 7. oktober, frigjøringen av gislene, håndteringen av krigen i Gaza og den institusjonelle konflikten i Israel fra den israelske mediehorisonten, noe som ga vei for en gjenforening på politisk og offentlig opinion-nivå.

To sentrale personer i planleggingen av angrepet på Iran var Mossad-direktør David Barnea og luftforsvarssjef Tomer Bar.

En annen nøkkelperson, den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Tzachi Hanegbi, spilte en nøkkelrolle i å få godkjenning fra de væpnede styrkenes kommandør Eyal Zamir.

Hærens godkjenning markerte et klart brudd med fortiden. Siden 2007 har faktisk alle sjefene for den israelske hæren – fra Gabi Ashkenazi til Benny Gantz og Gadi Eisenkot – vært imot ideen om å angripe Iran militært.

Barnea, på sin side, forvandlet Mossad radikalt, og introduserte teknologiske innovasjoner innen overvåking, sporing og spionasje, og i bruken av kunstig intelligens, noe som muliggjorde «halshugging»-operasjoner av Hizbollah-ledelsen i Libanon og militærlederne i Iran, og de målrettede attentatene mot Hamas-ledere fra Beirut til Teheran.

I likhet med Netanyahu var Barnea imot atomavtalen fra 2015. Han koordinerte også tett med CIA, som igjen spilte en nøkkelrolle i forberedelsene til tolvdagerskrigen.

I tillegg til CIA-direktør John Ratcliffe, har general Michael «Erik» Kurilla, kommandør for US Central Command med ansvar for Midtøsten-regionen, vært en sentral alliert av Israel innenfor Trump-administrasjonen.

Flere kilder peker på Kurilla som nøkkelelementet i administrasjonen som førte til godkjenningen av angrepet mot Teheran.

Kurilla, som ofte beskrives som radikalt pro-Israelsk, har alltid sett på Iran som en trussel som må utryddes. Det er han som initierte og ledet den mislykkede bombekampanjen mot Ansar Allah i Jemen.

Bak Kurillas besluttsomhet om å nøytralisere Iran ligger hans tro på eksistensen av et nært forhold mellom Teheran på den ene siden, og Moskva og Beijing på den andre.

Som han forklarte til Representantenes hus’ komité for væpnede styrker i 2023, kommer halvparten av oljen og mer enn en tredjedel av naturgassen som forbrukes av kineserne fra Midtøsten, og mye av den sendes gjennom Hormuzstredet. «Det gjør dem sårbare», konkluderte Kurilla.

For ham betydde det å angripe Teheran derfor også å svekke Kina og Russland.

Denne oppfatningen deles av andre i Washington, særlig blant republikanere og neokonservative. Israel-lobbyen har åpenbart støttet hele operasjonen, og har lagt press selv på de demokratene som har vært motvillige til å støtte den.

Denne brede fronten la grunnlaget for en skjerping av administrasjonens forhandlingsposisjoner, noe som brakte forhandlingene med Teheran til randen av å mislykkes, og samtidig for planleggingen og gjennomføringen av angrepet.

---

Denne artikkelen ble publisert på italiensk på bloggen til Roberto Iannuzzi .

Tema for denne delen: den viktige høyesterettsdommen.

Av Terje Hansen .

Foreningen lov og helse , 4. juli 2025

Dette er del 6 i en serie på 8 deler.

Hele affæren med Wakefield og hans gruppe så ut til å ende med dommen fra tilsynsorganet The General Medical Council (GMC), en dom som kom i mai 2010. Det var for øvrig bare Murch, Wakefield og Walker-Smith av de totalt 13 forfatterne som hadde blitt stevnet inn for GMC.

Murch ble som nevnt tidligere frikjent , mens de to andre ble felt.

Men saken var ikke helt over her. Walker-Smith var underveis i de årene saken ble behandlet gått av med pensjon, hans ripe i lakken rent karriere-messig samt økonomisk var sånn sett ikke av den verste sorten. Men, med Skaftnesmos ord:

På den andre side var hans ettermæle og profesjonelle ære komplett ruinert. Og for Walker-Smith, som hadde en lang og meget aktet karriere bak seg som lege og forsker betød dette mer enn penger. Fallhøyden var enorm. Fra å være en av verdens fremste eksperter innenfor sitt felt, gastroenterologi, skulle han altså ende opp stemplet som skurk? Den gamle hedersmannen var slett ikke innstilt på å akseptere dette. Derfor appellerte han saken inn for The High Court of Justice.

Innledningsvis startet også Wakefield en lignende prosess. En slik rettsprosess kostet imidlertid mye penger og pga. mangel på økonomiske midler måtte Wakefield etter hvert trekke stevningen. Walker-Smith derimot hadde nok penger til å fullføre saken til veis ende. Dommen falt mars 2012, her er sammendraget , og her er hele dommen i sin fulle lengde .

Høyesteretts dom ble ikke pen for GMC. Før jeg skal vise konklusjonen, som ble at GMC’s dom ble opphevet på alle punkter, har vi for eks. dette midt inne i domsutledningen:

(Faksimile fra casemine.com)

Her fikk altså GMC ganske hard medfart.

Så over til slutten hvor konklusjonen i dommen blir formulert:

(Faksimile fra casemine.com)

Jeg skal oversette dette til norsk:

Av ovennevnte grunner, både når det gjelder de generelle problemstillinger, Lancet-artikkelen og i forbindelse med de individuelle barna var (GMC-) panelets overordnede konklusjon om at professor Walker-Smith var skyldig i alvorlig profesjonell forsømmelse feilaktig på to måter: utilstrekkelig og overfladisk resonnement, og på en rekke forskjellige måter en feil konklusjon.

Siste avsnitt:

Jeg skal igjen oversette til norsk:

(GMC-) Panelets avgjørelse kan ikke bli stående. Jeg opphever den derfor. Miss Glynn ber meg ikke, på grunnlag av fornuftige instruksjoner, om å sende den tilbake til ny vurdering. Sluttresultatet er at både konstateringen av alvorlig profesjonell forsømmelse og sanksjonen om fjerning oppheves.

Et litt artig poeng her dreier seg om de « fornuftige instruksjonene » som GMC’s advokat Joanna Glynn hadde fått om å ikke anke. Hvis vi skal oversette denne formuleringen fra den noe forfinede britisk-juridisk språkdrakt til et mer røft gatespråk kunne det sikkert blitt noe sånt som «saken deres er så inn i he….te tynn suppe at dere må ikke finne på å anke dette og dumme dere enda mere ut «.

Hva har dette å si for Andrew Wakefield?

Den fullstendige renvaskingen som professor Walker-Smith fikk av Høyesterett, og den ganske fundamentale smadringen GMC opplevde i samme sak, var av stor betydning også for Wakefield. Grunnen til det var ganske enkelt at anklagene mot Wakefield var akkurat de samme som var rettet mot Walker-Smith! Disse to var de to fremste lederne for den medisinske gruppen på 13 forskere/terapeuter, og GMC’s nærmest helt oppdiktede anklager gjaldt dem begge. Disse anklagene var altså behandlet og vurdert i Høyesterett, da riktignok på vegne av Walker-Smith. Men det kan vanskelig vurderes annerledes enn at de anklagene Høyesterett frikjente Walker-Smith for, i praksis også gjaldt en frikjennelse av Wakefield.

Hvis noen innvender at Wakefield aldri formelt ble frikjent, har de rett i det. Men han ble i stor grad, muligens fullstendig, frikjent moralsk, faglig og praktisk sett.

I neste del skal jeg se litt på følgende spørsmål: er autisme et resultat av MMR-vaksine og relaterte tarmlidelser? Og var Wakefield-gruppen de eneste som hevdet å ha funnet alarmerende indikasjoner på dette?

---

Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse .

Artiklene har emneknaggen @Wakefield .

Å endre tenkemåte og dermed forbedre vår praksis, er som å lage en ny sti i skogen. Først må vi bestemme hvor den nye stien skal gå, og så må vi slutte å tråkke i den gamle. Vi må la den gamle gro igjen. Den nye stien er å åpne for nye perspektiver og utfordre gamle dogmer. Vi må rett og slett rydde vekk begreper og modeller som åpenbart hindrer ny kunnskap. Dette er ikke lett, men helt nødvendig.

Bjarne Berg Wig.

Hva er høyre, og hva er venstre? Hva er en sosialist, eller kommunist? Eller en konservativ, eller liberal? Slike ord, bilder og symboler som tilhører dem, stammer fra en tid langt, langt tilbake. Slike begreper i form av ord og mentale modeller, stenger oss inne i stereotyper som tilhører fortid, ikke framtid. Enten må de fylles med nytt konkret innhold eller de må erstattes av nye. Den virkelig verden i dag er mer kompleks og sammensatt en den var. Endringstakten er ikke bare raskere, den er dramatisk mye raskere . Begrepene vi bruker i politisk diskusjon er skapt i en helt annen tid. For eksempel begrepene høyre- og venstresiden stammer tilbake til den franske stenderforsamlingen 1789 .  De som var kongetro satt til høyre for presidentstolen (la droite) og de radikale satt til venstre. Dette ble arvet i Norge gjennom partinavnene Høyre og Venstre. Å observere politisk debatt (NRK, CNN, BBC…) er som et teaterstykke av Ibsen, «Den politiske kannestøper» (etter også Ludwig Holberg). Man slår hverandre i hodet med begreper uten mening, totalt frikobla fra kunnskap.

Den franske stenderforsamlinga av 1789. Samtidig tegning. Wikimedia.

Det er ikke underholdende, men bare flaut.

«Oppgjør» med Marxismen?

Kunnskap er mentale modeller som forsøker å forstå og forklare den virkelig verden og – for å forbedre den.  Når vi skal tråkke opp en ny sti, er det i begynnelsen – kronglete. Det var så mye lettere å gå den gamle. Når noen krever at jeg som gammel marxist skal ta et «oppgjør» med marxismen er dette nettopp å tråkke en gammel dogmatisk sti. «Oppgjør» er noe religiøst. Forskning og kunnskapsbasert dialog derimot er den nye, men «vanskelige» stien. Marx understreket at han absolutt ikke var «Marxist», men sammen med Hegel, Feuerbach og mange andre – en systemtenker av sin tid. Det handlet om å utvikle teorier om verden som kunne forklare skjulte sammenhenger. Karl Marx` (1818-1883) store prosjekt var å forstå den historiske og materielle framveksten av kapitalismen som system, og hvorfor dette økonomiske systemet står i direkte motsetning til idealene fra den franske revolusjonen (frihet, likhet, broderskap) og den amerikanske revolusjonen (demokrati).

Systemtenkning består av et dynamisk forhold mellom å forstå virkelig verden som systemer på den ene siden, og vår tenkning (som også et system) om virkelig verden på den annen. Vi kan bruke begrepene tenkebevissthet og tenkemodenhet . Å forstå den virkelige verden som system handler om å avdekke gjensidig avhengige sammenhenger vi ikke kan se med det blotte øyet. Det vi kan se, er hendelser og ting, når de beveger seg, aner vi relasjoner – årsak-virkninger men under der igjen ligger skjulte strukturer. Slike skjulte strukturer oppdages ikke ved å se på enkelthendelser, men ved å studere deres dynamiske bevegelser over tid.  Dette er den ene siden ved systemtenkning. Den andre siden er tenkning . Det vil si -hvordan vår hjerne bygger mentale modeller. Her er det gjort store vitenskapelige gjennombrudd de siste tiårene. Dr. Derek Cabrera ved Cornell University [1] oppdaget hjernens grunnfunksjoner som han ga navnet DSRP . DSRP er teorien om hvordan hjernen vår ordner informasjon.

• D står for distinksjon – vi ser hva ting eller ideer er ved å skille dem fra hva de ikke er.
• S står for system, vi kan dele ting eller ideer opp i mindre deler (zoome inn) eller se dem som del av noe større (zoome ut).
• R står for relasjon, observere aksjon-reaksjon sammenhenger.
• Og sist P står for perspektiv. Vi kan se ting eller ideer ut fra ulike synsvinkler.
  
  Cabreras forskning viser også at folk flest i liten grad bruker disse medfødte funksjonene. (For eksempel ta ulike perspektiver). Men med øvelse, kan alle raskt bli bedre.

Forskning  viser også hvordan vi mennesker har en evolusjonært arver svakhet ved at vi trekker konklusjoner og lager fortellinger basert på liten kunnskap [2] . Selv fakta og data blir filtrert bort fordi de ikke stemmer med det bildet hjernen vår har av virkeligheten. Hjernen vår «tror ikke» og avviser informasjon som ikke «stemmer» med egne mentale modeller.  Det er mye lettere å gå den gamle stien…

Frihet, likhet, broderskap og ekte demokrati .

Disse idealene kan bare realiseres med at vi våger å tråkke opp denne nye systemtenkerstien. Det starter med en erkjennelse, nemlig at ingen har «rett». Mentale modeller er bare mentale modeller. Teorier som forklarer virkelig verden må alltid bli utfordret. Som gammel «marxist» må jeg etterprøve og ha et granskende blikk på f.eks. Marx teori (I Kapitalen) om profittratens fallende tendens. Stemmer den? Eller må den utforskes videre?

Det vi må streve etter er:

• Samspill mellom forskningsfeltet og praksisfeltet . Evidensbasert kunnskap. Vi må «søke sannheten gjennom fakta».
  
  Grunnleggende respekt og tillit til arbeiderklassen , deres kunnskap og erfaringer. Det må skapes et vannskille mellom reaksjonær veldedighet (godhetstyranniet, synes synd på) på den ene siden og mobilisering av sterke lærende felleskap på den andre.
  
  Utforske mulighetene i ny teknologi . AI (kunstig intelligens), og en formidabel mengde med nye teknologier som gjør at vi kan jobbe mye mindre og løse mange av de store og små problemene i verden.

Som kulturpersonligheten Erik Bye formulerte det; «vi må be om kursen mot Landet Som Skal Bli ». Han skrev det så vakkert: ”Det finnes en melodi i et hvert menneske. Å fremelske den er å arbeide for kultur”. [3]

Denne oppgaven må ikke låses inn i fastlåste og utdaterte politiske dogmer, men handle om et lærende samspill mellom vanlige folk og forskning.

Bjarne Berg Wig

Daglig leder, Institute for Learning Organizations
Medlem av Tenketanken ALIOS (Akselerert Læring i Organisasjoner og Samfunn)

---

[1] https://www.cabreralab.science

[2] Se Daniel Kahnemann. Tenke fort og langsomt og https://en.wikipedia.org/wiki/Thinking,_Fast_and_Slow

[3] Asbjørn Bakke. Biografien om Erik By.

A New Path in the Forest

Changing the way we think—and thereby improving our practice—is like creating a new path in the forest: – First, we must decide where the new path should go, and then we must stop walking the old one. We need to let the old path grow over. The new path means opening up to new perspectives and challenging old dogmas. We must actively clear away concepts and models that clearly hinder new knowledge. This is not easy, but it is crucial.

What is “right,” and what is “left”? What is a socialist or a communist? A conservative or a liberal? These words, images, and symbols originate from a time long, long ago. As concepts and mental models, they trap us in stereotypes that belong to the past, not the future. They must either be filled with new, concrete content—or replaced entirely. The real world today is far more complex and dynamic than it used to be. The pace of change is not only faster; it is dramatically faster . The concepts we use in political debate were created in a completely different era. For instance, the left-right divide dates to the French National Assembly in 1789: those loyal to the king sat to the right of the president (la droite), and the radicals sat to the left. This legacy lives on in Norwegian party names like Høyre and Venstre. Watching political debate today (on NRK, CNN, BBC…) feels like a theatrical play by Henrik Ibsen—or perhaps Holberg’s Den Politiske Kannestøper . Politicians beat each other with words that have lost their meaning, totally disconnected from knowledge.
It’s not entertaining. It’s just embarrassing.

A Reckoning with Marxism?

Knowledge consists of mental models that attempt to understand and explain the real world—and to improve it. When we begin to tread a new path, it is often rough at first. It was so much easier to walk the old one! When someone demands that I, as a former Marxist, must “renounce” Marxism, they are insisting on walking an old, dogmatic trail. “Renunciation” is a religious concept. Scientific and knowledge-based dialogue, on the other hand, is the new—but more difficult—path. Karl Marx (1818–1883) himself emphasized that he was not a “Marxist.” Like Hegel, Feuerbach, and others, he was a systems thinker of his time. His goal was to develop theories about the world that could uncover hidden connections. Marx’s great project was to understand the historical and material development of capitalism as a system—and to show why this system stands in direct opposition to the ideals of the French Revolution (liberty, equality, fraternity) and the American Revolution (democracy).

Systems thinking consists of a dynamic relationship between two elements: understanding the real world as systems and understanding our thinking about those systems (which is itself a system). We might use the terms thinking awareness and thinking maturity . Understanding the world as a system means revealing interdependent relationships that we often cannot observe directly. We can see events and things, and when they move, we sense relationships—cause and effect—but beneath all that lie hidden structures. These structures cannot be discovered by observing single events, but by studying their dynamic patterns over time. The other side of systems thinking is about thinking how our brain builds mental models. In recent decades, major scientific breakthroughs have been made in this area. Dr. Derek Cabrera at Cornell University discovered the brain’s core functions and developed the DSRP theory—a model for how we structure knowledge.

• D stands for Distinction – we understand things by distinguishing them from what they are not.
• S is for System – we can break things down into parts (zoom in) or see them as part of something larger (zoom out).
• R is for Relationship – observing action-reaction connections.
• P stands for Perspective – we can view things from different angles or viewpoints.

Cabrera’s research shows that most people rarely use these innate functions (for example, adopting alternative perspectives). But with practice, anyone can improve .

Research also shows that humans have an evolutionary weakness: we jump to conclusions and construct stories based on very limited knowledge. Even facts and data are filtered out if they don’t match the mental image we already have of reality. Our brains “disbelieve” and reject information that contradicts our internal models. It’s much easier to walk the old path…

Freedom, Equality, Fraternity, and True Democracy

These ideals can only be realized if we dare to walk the new path of systems thinking. It starts with a recognition: no one is “right.” Mental models are just that—mental models not real world. Theories that explain the world must always be challenged. As an old “Marxist,” I must re-examine Marx’s theory (for example, in Capital ) of the falling rate of profit.
– Does it hold true? Or does it need further exploration?

What we must strive for is:

• Interaction between research and practice – Evidence-based knowledge. We must “seek truth through facts.”
  
  
• Fundamental respect and trust in the working class , their knowledge and lived experience. We must draw a clear line between reactionary charity (the tyranny of pity) on one side, and the mobilization of strong learning communities on the other.
  
  
• Exploration of new technologies – Artificial Intelligence (AI), and a vast array of innovations that enable us to work less while solving major and minor global problems.

As Norwegian cultural figure Erik Bye (1926-2004) once said, “We must ask for the course to the Land That Is Yet to Be .” He wrote so beautifully: “There is a melody in every human being. To nurture it is to work for culture.”

This task must not be locked inside outdated political dogmas. It must be about a learning interaction between billions of people and scientific research.

Bjarne Berg Wig
Managing Director, Institute for Learning Organizations
Member of the Think Tank ALIOS (Accelerated Learning in Organizations and Society)

1 https://www.cabreralab.science

[3] Se Daniel Kahnemann. Tenke fort og langsomt og https://en.wikipedia.org/wiki/Thinking,_Fast_and_Slow

[3] Asbjørn Bakke. Biografien om Erik By.

Da det nylige NATO-toppmøtet i Haag åpnet, holdt NATOs generalsekretær Rutte en pressekonferanse med Ukrainas president Volodymyr Zelensky. Rutte fortalte Zelensky at nåværende beslutninger om Ukraina, «egentlig bygger på Washington, toppmøtet i fjor, der vi bestemte oss for at det er denne irreversible veien for Ukraina inn i NATO» . Han gir deretter den vage forsikringen om at «vi bygger den broen mens vi snakker» . Rutte la deretter til: «Selvfølgelig kan jeg ikke avsløre noe om toppmøteerklæringen» .

Av Ted Snider .

Antiwar.com , 3. juli 2025

Zelensky, som om han ikke hørte den kvalifikasjonen, sier: «Beslutningen fra Washington-toppmøtet, som var veldig viktig i fjor, viktig at denne retningen ikke endres» .

Zelensky hevder offentlig at retningen ikke endrer seg. Men den har allerede endret seg. NATO har gått videre; Zelensky har ikke gjort det. Den irreversible kursen reverseres.

Zelensky dro til Haag og presset fortsatt på for NATO-medlemskap. Men NATO mangler den nødvendige enstemmigheten for å gi det, og USAs president Trump har allerede utelukket det. Spørsmålet om ukrainsk medlemskap i NATO var ikke engang på årets agenda under toppmøtet .

Zelensky, som «ble behandlet som en VIP» på hvert NATO-toppmøte siden Russlands invasjon, ble «henvist til bakgrunnen» , ifølge The Washington Post . Han «ble ikke fetert som tidligere år» , si er The New York Times seg enig i. «Han var ikke engang sentrum for oppmerksomheten». Da toppmøtet nærmet seg var det ikke engang klart at Zelensky ville delta . Han deltok på den offisielle middagen for NATO-ledere som ble arrangert av kongen av Nederland, men i år ble han ikke invitert til å delta på plenumssesjonene.

Rådsmøtet mellom Ukraina og NATO, som var planlagt for statsoverhoder for å diskutere krigen med Russland, ble nedgradert til utenriksministernivå.

USA har ikke annonsert noen ny militærhjelp til Ukraina siden Trump kom tilbake til embetet, og USA har motstått press om å innføre nye sanksjoner mot Russland. 25. juni så det ut til at USAs utenriksminister Marco Rubio utelukket nye sanksjoner i nær fremtid, for hvis USA innførte dem, ville de miste evnen til å forhandle, «til å snakke med dem om våpenhvilen» .

Til slutt nevnte erklæringen fra toppmøtet i Haag knapt Russland eller landets krig med Ukraina. Mens Washington-erklæringen fra 2024 sa at «Russland bærer eneansvaret for sin angrepskrig mot Ukraina» , nektet Haag-erklæringen fra 2025 å tildele noen slik skyld. Mens 2024-erklæringen sa at «vi vil fortsette å støtte [Ukraina] på landets irreversible vei til full euro-atlantisk integrasjon, inkludert NATO-medlemskap» , inneholdt Haag-erklæringen fra 2025 ikke ett ord om at Ukraina skulle bli med i NATO.

Den korte erklæringen fra 2025 refererte bare vagt til Russland som en «langsiktig trussel … til euro-atlantisk sikkerhet». Ikke bare var den «irreversible veien til … NATO-medlemskap» droppet fra erklæringen, ikke engang militær støtte til Ukraina fortjente en egen del i erklæringen. Støtte til Ukraina ble begravd i avsnittet om medlemmer som ble enige om å forplikte 5% av BNP årlig til forsvar.

Og selv her var ordlyden et slag mot Ukraina. Erklæringen sier at «allierte bekrefter deres varige suverene forpliktelser til å gi støtte til Ukraina, hvis sikkerhet bidrar til vår» . Det subtile her er inkluderingen av ordet «suveren» .

Innlemmelsen av ordet endrer forpliktelsen, fra en omfattende NATO-forpliktelse til en beslutning som skal tas individuelt av hvert medlem. Ian Proud, som fungerte som økonomisk rådgiver ved den britiske ambassaden i Moskva fra 2014 til 2019, forklarte meg: «Ordlyden i kommunikéene fra toppmøtet blir finkjemmet i flere uker i forkant av ethvert toppmøte, med delegasjoner som presser på for det som for utenforstående kan virke som mindre endringer i teksten. Derfor var det bevisst og fullt av mening å inkludere ordet «suveren» i det korte kommunikéet fra NATO-toppmøtet i Haag. Fjern ordet, og setningen «De allierte bekrefter sin forpliktelse til å gi støtte til Ukraina», vil antyde at støtte til Ukraina var en forpliktelse for hele NATO. Inkluder det, og setningen får en helt ny betydning, spesifikk for hvert NATO-medlemsland, med den klare implikasjonen at støtte var et spørsmål om nasjonalt valg».

Proud la til at ordlyden i erklæringen «forpliktelser’, gir den ultimate komme seg ut-klausulen for Trump-administrasjonen, fra å gi fortsatt økonomisk støtte til Kiev, mens europeerne øker sitt spill» .

Øyeblikkets sorg er faren som ligger latent i at realitetene har forlatt Zelenskys fortelling. NATO har forflyttet seg videre fra medlemskap for Ukraina, men Zelensky har ikke endret Ukrainas krav eller forhandlingsposisjon, for å tilpasse seg denne virkeligheten. Det fortsatte kravet i forhandlingene om NATO-medlemskap, er forhandlingenes død. USA har vært tydelige på at de ikke vil innvilge det. NATO har vært tydelig i sine handlinger at de ikke vil innvilge det. Og Russland vil aldri innvilge det: det er grunnen til at de gikk til krig.

Erklæringen fra NATO-toppmøtet i 2025 publiserer tydelig slutten på Ukrainas NATO-ambisjoner, i det minste i enhver overskuelig fremtid. Zelensky som klamrer seg til troen på at NATOs «retning ikke endres», vil bare bringe fortsatt krig til Ukraina, uten gevinst. Toppmøtet er et klart signal til Zelensky, for at Ukraina skal overleve og blomstre, må han droppe Ukrainas NATO-søknad.

Den nye virkeligheten som dukket opp fra toppmøtet i Haag, har svært brede implikasjoner for Ukraina og dets vestlige partnere. Richard Sakwa, professor emeritus i russisk og europeisk politikk ved University of Kent, fortalte meg at «Det nylige NATO-toppmøtet har avslørt den voksende splittelsen mellom hva Ukrainas nåværende lederskap ønsker og hva Vesten er villig, eller faktisk i stand til, å levere» . Han forklarte deretter den bredere konteksten. «Dette gjelder ikke bare den utvannede uttalelsen om Ukrainas utsikter for å bli med i NATO, sammenlignet med den rungende støtten til Ukrainas NATO-ambisjoner på jubileumstoppmøtet i Washington i 2024, men også Ukrainas EU-medlemskap. Et økende antall medlemsland blir ukomfortable av ideen. Dette antyder» , sier han, «at ekspansjonen av det politiske Vesten, som har pågått siden slutten av den kalde krigen, har nådd sine naturlige grenser; mens det politiske Vesten selv blir stadig mer fragmentert» .

NATO-toppmøtet var et skuffende slag for Ukraina, hvis lederskap hadde blitt lovet så mye hvis de ville stå opp mot Russland for Vesten. Men Ukraina må nå tilpasse seg denne nye virkeligheten, forlate sine NATO-ambisjoner og fokusere på å forhandle om de virkelige spørsmålene som vil holde liv i håpet om overlevelse, sikkerhet og velstand i fremtiden.

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

Leaving Zelensky Behind

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Se også:

Ted Snider er en regelmessig spaltist om amerikansk utenrikspolitikk og historie ved Antiwar.com og The Libertarian Institute . Han er også en hyppig bidragsyter til Responsible Statecraft og The American Conservative så vel som andre utgivere. For å støtte arbeidet hans eller for media eller virtuelle presentasjonsforespørsler, kontakt ham på tedsnider@bell.net .