Den massive satsinga på vindkraft har mange negative virkninger på miljøet. En av dem er det søppelberget som de brukte rotorbladene forårsaker. En studie som er publisert i Science Direct anslår at globalt årlig bladavfall fra vindturbiner vil nå 2,9 millioner tonn innen 2050, med en kumulativ mengde på 43 millioner tonn. Fordelingen inkluderer Kina (40%), Europa (25%), USA (16%) og resten av verden (19%).

WindEurope spår at Europa alene vil ha 25.000 tonn bladavfall årlig innen 2025, økende til 52.000 tonn innen 2030, noe som har ført til forbud mot deponering i flere land.

Til nå har turbinbladene stort sett havnet i deponier og fyllinger som usirkulerbare. Dette har lagt et press på industrien for å finne sirkulerbare løsninger. Det finnes opplegg for både kjemisk og mekanisk resirkulering, men konsekvensene av disse løsningene er ikke utredet. Dette har naturligvis skapt et marked for resirkulering. Verdien av dette markedet er på 350 millioner dollar i dag og ventes å stige til en milliard innen 2030.

Nok en gang press på regnskogen

Rundt 2020–2021 eksploderte etterspørselen etter balsatre på grunn av global utbygging av vindkraft, særlig i Kina, Europa og USA. Balsatre brukes som lett og sterkt kjerne-materiale i rotorbladene på vindturbiner, ofte i en sandwich-konstruksjon sammen med glassfiber, karbonfiber og epoksy-resin. Dette gir bladene nødvendig stivhet, fleksibilitet og lav vekt – spesielt for lengre blader (opptil 80–100 meter). En enkelt stor turbinblad kan kreve 150 kubikkmeter balsatre eller mer, tilsvarende flere tonn tre.

Ecuador er verdens største produsent og eksportør av balsatre (opptil 90% av global handel), og boomen førte til alvorlige problemer. Plantasjene (hovedsakelig på kysten) ble raskt uttømt, spesielt for modne trær (4–6 år gamle) som gir riktig tetthet. Dette førte til økt hogst i Amazonas-regnskogen, inkludert ulovlig hogst på øyer, elvebredder og i beskyttede områder som Yasuní nasjonalpark og urfolksterritorier (f.eks. Waorani og Achuar). Det oppsto sosiale konflikter, trusler mot urfolk, korrupsjon, smugling over grensen til Peru (f.eks. inn i Wampís-territoriet), og erosjon av økosystemer siden balsatre vokser naturlig som pionertrær og beskytter elvebredder.

Rapporter fra blant annet The Economist (2021), Environmental Investigation Agency (EIA, 2024), Mongabay og Rainforest Rescue dokumenterer at en betydelig andel (opptil 50% eller mer i perioder) av balsatre kom fra ulovlig eller uegnet hogst i primærskog, noe som bidro til avskoging og press på regnskogen.

Dene balsafeberen ble et problem også for industrien som nå mer og mer går over til andre løsninger. Men problemet vedvarer.

Sement- og stålfotavtrykk

Et typisk fundament for en 2–5 MW onshore-turbin krever 400–600 m³ betong, som tilsvarer ca. 1000–1500 tonn masse (avhengig av grunnforhold). For større turbiner (4–5 MW+) kan det overstige 1000 m³. Sement utgjør typisk 10–15% av betongmassen, så ca. 100–200 tonn sement per fundament.

Fundamentene inkluderer 100–150 tonn stål (hovedsakelig armeringsjern og forankring), med et CO₂-fotavtrykk på ca. 120 tonn CO₂e (basert på 1,12 tonn CO₂e per tonn stål).

I USA forventes sementbehovet for vindkraft å doble innen 2032–2036, mens stålbehovet øker med 511% (fra 853 kt i 2018 til 5215 kt i 2033).

Disse konstruksjonene blir i praksis aldri fjernet, sjøl om vindturbinene skulle bli det. De vil bli liggende som sår i naturen til evig tid.

Tap av natur

Ifølge NVE har norske vindkraftverk ført til at 385 km² har mistet status som inngrepsfri natur, mens 71 km² har gått fra villmarkspreget natur (kategori 3, mer enn 5 km unna inngrep) til lavere kategorier. Oslo fylke er på 454 km², så vi nærmer oss et så stort areal.

Miljødirektoratet rapporterer at inngrepsfri natur i Norge ble redusert med ca. 830 km² i perioden 2018–2022. Energiutbygging, inkludert vind- og vannkraft med tilhørende veier og kraftledninger, står for 55–60 % av denne reduksjonen de siste årene. Dette tilsvarer hovedårsaken til tapet, og veier er en sentral faktor siden de fragmenterer store sammenhengende områder.

Samlet sett utgjør inngrepsfri natur nå bare ca. 43% av Norges landareal (per 2023), og vindkraft bidrar til ytterligere nedgang gjennom infrastruktur som veier.

Les mer i steigan.no om vindkraft.

Iran har vist fram sine undersjøiske missiltunneler under Hormuzstredet. Utenriksminister Abbas Araghchi svarte på Trumps nye trusler og sa at Irans styrker har «fingrene på avtrekkeren».

Nyhetsredaksjonen i The Cradle.

29. januar 2026

Teheran har avduket et nettverk av «undervannsmissiltunneler» og har advart om at Hormuzstredet «ikke vil være trygt» dersom Den islamske republikken blir angrepet av USA, melder iransk statlig fjernsyn.

Opptak som ble sendt på iransk statlig fjernsyn viste marinekommandanten for Irans islamske revolusjonsgarde (IRGC), Alireza Tangsiri, inne i ubåtmissilanleggene, der han viste rader med cruisemissiler som angivelig er i stand til å treffe mål over 1000 kilometer unna med smarte styringssystemer.

«Våre evner er i stadig utvikling», sa Tangsiri, og la til at iranske styrker var klare til å håndtere enhver trussel «på ethvert nivå og i enhver geografi».

Tidligere denne uken advarte den politiske nestlederen for IRGC-marinen, Mohammed Akbarzadeh, om at Teheran kunne forstyrre internasjonal skipsfart gjennom Hormuzstredet. 

Iran avsto fra å innføre en blokade av sundet under den 12 dager lange amerikansk-israelske krigen mot Den islamske republikken i juni, men har gjentatte ganger advart om at det kan være et alternativ i ethvert kommende angrep på landet. 

Akbarzadeh sa at Iran mottar etterretning i sanntid «fra himmelen, overflaten og under vann i sundet».

Omtrent 37 prosent av den globale oljetrafikken passerer gjennom Hormuzstredet daglig. 

Irans utenriksminister Abbas Araghchi skal til Tyrkia fredag ​​for samtaler for å forhindre et amerikansk angrep og en påfølgende regional eskalering. 

Teheran har advart Gulfstatene og Ankara om at selv om de ikke ønsker krig, vil de angripe amerikanske baser over hele regionen hvis de blir angrepet. 

Washingtons hangarskip, USS Abraham Lincoln, har ankommet Vest-Asia med flere ledsagende krigsskip. Washington har også utplassert ytterligere jagerflyskvadroner i regionen.

Trump sa tidligere denne uken at en «vakker armada» er på vei mot Iran, og oppfordret Den islamske republikken til å kapitulere for amerikanske betingelser og komme til forhandlingsbordet. Washington krever at Teheran ødelegger sitt anrikede uran, begrenser sitt missilprogram og stopper støtten til motstandsgrupper i regionen.

«Våre modige væpnede styrker er forberedt – med fingeren på avtrekkeren – på å umiddelbart og kraftfullt reagere på ENHVER aggresjon mot vårt elskede land, luft og sjø. De verdifulle lærdommene fra 12-dagerskrigen har gjort det mulig for oss å reagere enda sterkere, raskere og mer dyptgående», uttalte Araghchi onsdag. 

Irans FN-oppdrag sa også denne uken at Teheran er forberedt på å reagere «som aldri før» hvis landet blir angrepet. 

---

Denne artikkelen ble publisert av The Cradle.

---

Kommentar – økonomiske konsekvenser

Vestlige analytikere har drøftet hva en stenging av Hormuzstredet ville bety for verdensøkonomien og deres konklusjon er heller grim.

Atlantic Council skriver at en stengning ville utløse umiddelbare sjokk i globale energimarkeder, med potensial for høy inflasjon, redusert økonomisk vekst og recession. Hormuzstredet håndterer rundt 20 millioner fat olje per dag (ca. 20–27% av global oljeforbruk og maritim oljehandel), samt en femtedel av verdens flytende naturgass (LNG).

Oxford Economics skriver at en full blokade kunne redusere global oljeforsyning med opptil 15–20 millioner fat per dag, noe som ville drive oljeprisen opp til 115–300 dollar per fat i verste fall, avhengig av varighet.

Dette ville kunne føre til resesjon i Europa og Japan og føre til økt arbeidsløshet og inflasjon.

---

Det USA-finansierte økosystemet av iranske «rettighetsgrupper», israelske operatører og monarkistiske aktivister har blitt en svingdør av uverifiserbar statistikk og grusomhetspropaganda.

Av Robert Inlakesh.

The Cradle, 28. januar 2026.

Siden Den islamske republikken Iran innførte en landsdekkende internettsperre for å slå ned på det de kalte utenlandsk etterretningsstøttede opptøyer og et terroropprør, har ubekreftede dødstall og tapstall spredt seg raskt.

Disse påstandene – hvorav ingen gir noen troverdige bevis – fortsetter å sirkulere på en koordinert måte, forsterket av både iranske opposisjonsmedier og mainstream vestlig presse.

Midt i bølgen av vestlig dekning av iranske protester, kom en Toronto-basert NGO med en skandaløs påstand om at Iran hadde drept 43.000 demonstranter og såret ytterligere 350.000. Gruppen bak tallet, International Center for Human Rights (ICHR), la ikke frem noen opptak, ingen rettsmedisinske data og ingen uavhengig verifiserbare bevis. Likevel ble denne statistikken – som ble lagt frem i et spinkelt blogginnlegg på 900 ord – katapultert inn i den offentlige debatten av den britisk-iranske komikeren og opposisjonstilhengeren Omid Djalili, som festet den øverst på X-profilen sin.

Som tiltenkt gikk påstanden viralt. Det samme gjorde lignende eller enda mer ekstreme dødstall. De ble gjentatt på sosiale medier av monarkistiske influencere, resirkulert av opposisjonskanaler som Iran International, og til slutt hvitvasket inn i vestlige mediedekninger. Tallene varierte voldsomt – fra 5848 til 80.000 døde – og manglet enhver form for bevis. Men de tjente alle et klart politisk formål: Å bygge opp et argument for regimeskifte i Den islamske republikken.

CIA-frontene utgir seg for å være menneskerettighetsgrupper

Det laveste anslaget for dødsfall i forbindelse med protester i Iran – 5848 mennesker – kom fra den USA-baserte gruppen Human Rights Activists in Iran (HRAI), som innrømmer at de fortsatt «etterforsker» 17.000 ytterligere saker. HRAI er ingen uavhengig voldgiftsdomstol.  I 2021 samarbeidet de med National Endowment for Democracy (NED), et amerikansk mykmaktsverktøy etablert under tidligere president Ronald Reagan for å fortsette CIAs arbeid under dekke av NGOer.

En annen hyppig kilde til Irans dødstall er Abdorrahman Boroumand-senteret for menneskerettigheter i Iran, som også er  finansiert av NED. Et av styremedlemmene er Francis Fukuyama, en av underskriverne av den beryktede nykonservative planen for «krigen mot terror», Prosjektet for et nytt amerikansk århundre (PNAC).

Så har vi United Against Nuclear Iran (UANI), som  hevdet at 12.000 iranere ble drept i de siste protestene. Denne lobbyorganisasjonen, som med hell presset World Economic Forum (WEF) til å avvise Irans utenriksminister Abbas Araghchi, teller blant annet tidligere Mossad-sjef Meir Dagan, nåværende USAs krigsminister Pete Hegseth og Dennis Ross fra Israel-lobbyens tenketank WINEP.

Disse enhetene gir næring til en svingdør av fortellinger, alle utformet for å delegitimere Den islamske republikken, dekontekstualisere intern uro og gi grønt lys for utenlandsk innblanding.

Israelstøttede raserimaskiner og krigsagitatorer

ICHR – gruppen som står bak påstanden om 43.000 dødsfall – er basert i Canada og nesten utelukkende fokusert på Iran. Den feirer åpent israelske attentater på motstandsledere som den avdøde Hizbollah-generalsekretæren Hassan Nasrallah, og roser det «voksende vennskapet» mellom Israel og den iranske opposisjonen. Dens administrerende direktør, Ardeshir Zarezadeh, har publisert bilder av seg selv poserende med israelske og monarkistiske flagg mens han skåler i vin.

Organisasjonen bruker også ekstremt politisk partisk språk, som å stemple den iranske regjeringen som «det kriminelle regimet som okkuperer Iran» i offisielle pressemeldinger.

Til tross for de bombastiske påstandene gir ICHRs rapport ingen bevis. Den er basert på uverifiserbar «komparativ etterforskningsanalyse» og anonyme kilder, og hevder uten forankring at 95 prosent av drapene skjedde i løpet av bare to dager. Det finnes ingen opptak av noe som nærmer seg tallene den påstår.

I mellomtiden fremmet Iran Human Rights Documentation Center (IHRDC), et annet amerikansk utenriksdepartementfinansiert organ, en gang en bisarr påstand om at en demonstrant forfalsket sin død og gjemte seg i en likpose i tre dager. Selv IHRDC innrømmet at de ikke kunne bekrefte historien – men opposisjonsmediet Iran International sendte den likevel, samtidig som de utelot at det var fiksjon.

Høyreekstreme aktivister i vesten, som Tommy Robinson, og monarkistiske influencere har presset frem enda mer bisarre historier, inkludert påstanden om at Irans sikkerhetsstyrker kveler demonstranter ved å pakke dem levende inn i likposer. Ingen bevis kreves. Bare én anonym talemelding.

IHRDC har også blitt konsultert av den amerikanske regjeringen for å veilede sanksjonspolitikken, inkludert opprettelsen av en svarteliste rettet mot iranske individer. Den administrerende direktøren, Shahin Milani, publiserte nylig på X at USAs president Donald Trumps tilnærmelser til iranske demonstranter, hvis de «ikke gis overveldende amerikansk støtte for å lamme regimets væpnede styrker», ville «utgjøre Vestens største svik mot iranere».

Dette er en del av en bredere amerikansk strategi der Washington har finansiert dusinvis av frivillige organisasjoner som utelukkende fokuserer på Iran, fra kvinners rettighetsorganisasjoner til etniske minoritetsgrupper, som alle har fått i oppgave å gi næring til den narrative arkitekturen bak regimeskifte.

Grusomheter knyttet til produksjon, hvitvasking av løgner

Propagandaen går fra nettbaserte influencere til vestlige medier. Ta nettaktivisten Sana Ebrahimi, som hevdet at 80.000 demonstranter var blitt drept, og siterte kun en venn som «var i kontakt med kilder i regjeringen». Innlegget hennes fikk over 370.000 visninger.

Kort tid etter siterte den britiske radiostasjonen LBC News en «iransk menneskerettighetsaktivist» ved navn Paul Smith, som økte dødstallene til 45 000–80 000. Det viser seg at Smith er en regimeskifteforkjemper på sosiale medier som støtter amerikansk militærintervensjon i Iran.

I oktober 2025 avslørte den israelske avisen Haaretz hvordan Tel Aviv finansierer farsispråklige botfarmer for å promotere Reza Pahlavi – den eksilerte sønnen til Irans tidligere monark – og spre anti-regjeringspropaganda. Disse samme botene bidro til å blåse opp narrativer om iranske protester tilbake i 2022. Det er en digital krigskampanje maskert som grasrotforargelse.

(En botfarm er et nettverk av roboter spredt over flere steder, som brukes til å etterligne menneskelige interaksjoner på nettet. Red.)

Time Magazine hevdet at 30.000 iranere var blitt drept, med henvisning til to anonyme tjenestemenn i helsedepartementet. Iran International toppet dette og viste til sine egne, ubekreftede kilder for å påstå at over 36.000 dødsfall var til stede.

Bare Amnesty International, til tross for sin fiendtlige holdning overfor Teheran, avsto fra å oppgi et spesifikt tall, og sa bare at «tusenvis» hadde dødd. Dette anslaget samsvarer omtrent med Teherans egne tall: Irans Foundation of Martyrs and Veterans Affairs rapporterer 3117 dødsfall, inkludert 2427 sivile og sikkerhetspersonell.

Når løgner blir «casus belli»

Det finnes mye legitim kritikk å rette mot den iranske staten. Men det vi ser nå er en koordinert desinformasjonsoffensiv drevet av Washington-støttede nettverk, Tel Avivs propagandaavdelinger, monarkister og andre opposisjonelle i eksil, og føyelig storselskapspresse. 

De groteske dødstallene og fantomhistoriene om grusomheter som sirkulerer følger en kjent imperialistisk strategi: de falske kuvøsebabyene i Kuwait i 1990, de forfalskede påstandene om masseødeleggelsesvåpen i Irak i 2003, det oppdiktede libyske «folkemordet» i 2011 og de endeløse kjemiske våpenfabrikasjonene i Syria. Hver gang var formålet det samme: å bygge en «casus belli».

Menneskene som døde i Irans protester har blitt rekvisitter i nok en utenlandskstøttet narrativ krig, og legger grunnlaget for selektiv intervensjon forkledd som humanitære hensyn.

---

Denne artikkelen ble publisert av The Cradle.

Robert Inlakesh er politisk analytiker, journalist og dokumentarfilmskaper. Han har rapportert fra og bodd i de okkuperte palestinske områdene og har jobbet med RT, Middle East Eye, The New Arab, MEMO, Mint Press News, Al-Mayadeen English, TRT World og diverse andre medier. Han har jobbet som nyhetskorrespondent, politisk analytiker og produsert en rekke dokumentarfilmer.

---

Presidenten sa at det nå finnes en stor «armada» i Midtøsten.

President Donald Trump fornyet sine trusler om å angripe Iran dersom Den islamske republikk ikke etterkommer kravene hans. Presidenten hevdet at Iran må godta en ny atomavtale, ellers vil de bli angrepet av «armadaen» Trump har samlet i Midtøsten.

Av Kyle Anzalone.

Antiwar.com, 28. januar 2025

«En massiv armada er på vei til Iran. Det er en større flåte, ledet av det store hangarskipet Abraham Lincoln, enn den som ble sendt til Venezuela. Som med Venezuela er den klar, villig og i stand til raskt å utføre sitt oppdrag, med hurtighet og vold om nødvendig», skrev presidenten på Truth Social Wednesday.

«Forhåpentligvis vil Iran raskt ‘komme til bordet’ og forhandle frem en rettferdig og likeverdig avtale – INGEN ATOMVÅPEN – en som er bra for alle parter. Tiden renner ut, det er virkelig avgjørende!» Han fortsatte: «Som jeg sa til Iran en gang før, INNGÅ EN AVTALE! Det gjorde de ikke, og det ble ‘Operasjon Midnatt hammer’, en stor ødeleggelse av Iran. Neste angrep blir mye verre! Ikke få det til å skje igjen».

Etter å ha returnert til Det hvite hus, strammet Trump inn sanksjonene mot Iran og truet med å angripe Den islamske republikken hvis den ikke gikk med på en avtale som ville begrense eller eliminere deres sivile atomprogram.

Teheran har uttalt at de er villige til å godta begrensninger og strenge inspeksjoner av sitt atomprogram, men vil fortsette å anrike uran. Presidenten har hevdet at Iran fullstendig må eliminere sitt anrikningsprogram.

Før det uprovoserte israelske angrepet på Iran i juni, som utløste en 12 dager lang krig, var Washington og Teheran i ferd med å etablere en ny atomavtale. Da Trump beordret amerikanske styrker til å bistå Israel og angripe Iran, mislyktes disse forhandlingene. Iran har tilbudt å komme tilbake til forhandlingsbordet dersom Trump slutter å true Den islamske republikk.

Sent i fjor fornyet Trump sine trusler mot Iran, denne gangen med påstanden om at USA ville angripe den islamske republikken dersom regjeringens reaksjoner førte til dødsfall blant demonstranter. Mens tusenvis døde under demonstrasjonen i Iran, bestemte Trump seg for ikke å angripe.

Trump nektet å gi ordre om å angripe Iran av frykt for at de planlagte angrepene ikke ville klare å styrte regjeringen, og at amerikanske tropper i Midtøsten og Israel ville være sårbare for motangrep.

Trump har beordret en hangarskipsgruppe, jagerfly og avanserte luftforsvarssystemer til Midtøsten. Den stadig større amerikanske militære tilstedeværelsen i regionen vil gi presidenten flere muligheter til å angripe Iran og slå tilbake motangrep.

Trump vurderer angivelig en rekke alternativer for å gjennomføre regimeskifte i Iran, inkludert en oljeblokade og angrep på høytstående mål i Teheran.

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

Trump to Iran: Agree to Nuclear Deal Or the US Will Attack

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

---

Se også:

Enda en studie knytter nå PFAS-stoffer til spontanabort og tidlig overgangsalder. Kosmetikk blir typisk oversett som kilde til miljøgifter.

Julia Schreiner Benito.

27. januar 2026, Helsemagasinet.

Denne nye, norske studien finner høyere nivåer av flere PFAS-stoffer hos kvinnene med tidligere overgangsalder enn i kontrollgruppen. Overgangsalder øker risikoen for spontanabort.

Forskning knytter også PFAS til sen pubertet hos jenter, og denne studien viser sammenheng mellom PFAS og spontanabort. Studien støtter tidligere funn om at PFAS kan knyttes til hormonelle og reproduktive forstyrrelser. Å menstruere og å gi blod er en viktig måte å kvitte seg med PFAS på.

Kosmetikk viktig kilde til PFAS

Fet fisk, drikkevann, rengjøringsmidler og tekstiler blir typisk oppgitt som viktige kilder til miljøgifter, men få snakker om kosmetikk: en kontinuerlig eksponering som kommer i tillegg. Huden er vår største munn, og miljøgiftene kan også gå til blodet. Husk at kosmetikk er mye mer enn sminke!

Denne studien med 2500 kvinner undersøkte dem under og etter graviditet. Prøver av blod og morsmelk ble samlet inn, samt informasjon om hvor ofte de brukte ulike kosmetikkprodukter. De kanadiske forskerne så særlig på evigvarende fluorstoffer innen PFAS. De som brukte sminke under graviditeten, hadde 14 prosent mer av de skadelige stoffene i blodet og 17 prosent mer i brystmelken enn de som ikke gjorde det.

I kroppen tar det mellom tre til fem år før vanlige typer PFAS blir halvert.

LES OGSÅ Frankrike forbyr mobiltelefoner på skolen

Kosmetikk er også sjampo, solkrem, tannpasta, barberskum…

En norsk studie viste sammenheng mellom evighetskjemikalier i blodet og bruk av solkrem, munnskyllemiddel og lipgloss. For de fleste deltagerne var mat en betydelig større kilde til evighetskjemikalier enn kosmetikk, men denne kilden bør likevel ikke ignoreres.

Hvorfor reguleres ikke PFAS strengere?

Blant dem som spør høyt, er forfatter Niels Chr. Geelmuyden. Hans ferske bok Sannheten på kroppen dokumenterer en nådeløs kosmetikkindustri og kontrollorganger som overlater ansvaret til produsentene.

Det virker som om Mattilsynet gjør så lite de kan for å kontrollere kosmetikken.

Forfatter Niels Chr. Geelmuyden

Vestlige kvinner bruker i snitt 12 kosmetiske produkter daglig

I mange vestlige land bruker kvinner nå gjennomsnittlig 12 kosmetiske produkter daglig, med 168 ulike kjemikalier som opptas gjennom huden og kan gå til blodet. Folkehelseinstituttet fastslår at opptil 300 ulike kjemikalier er påvist i enkeltprodukter, og advarer mot alt fra milde irritasjoner til alvorlige symptomer.

– Dette er kanskje den mørkeste faktaboken jeg har skrevet, sier Geelmuyden om Sannheten på kroppen i et intervju i den nyeste papirutgave av Helsemagasinet.
– Kosmetikk er den industrien som øker mest, og barn ned til åtte år er blitt aktive brukere, sier han i intervjuet.

– Det virker som om Mattilsynet gjør så lite de kan for å kontrollere kosmetikken, og her skiller arbeidet deres seg fra andre områder. For eksempel sjekkes matvarer for rester av sprøytemidler, men for kosmetikk er arbeidet deres mangelfullt. Organet gir inntrykk av å ha kontroll, men det undersøker ikke innholdet i kosmetikk før produktene kommer på markedet. Det betyr i praksis dessverre at vi alle er laboratorierotter, sier han til Helsemagasinet.

Hans soleklare råd er å velge svanemerkede produkter.

LES OGSÅ Miljøgifter i silikonproteser indikerer miljøgifter i kroppen

Hvordan unngå PFAS i kosmetikk:

• “Vannfast”, “long-lasting”, “smudge-proof”, “24h wear” er typiske PFAS-indikatorer
• Se etter ord i ingredienslisten som inneholder: “fluoro” eller “perfluoro”, f.eks.:
• PTFE
• Perfluorooctyl Triethoxysilane
• Perfluorodecalin
• Polyperfluoromethylisopropyl Ether
• C9-15 Fluoroalcohol Phosphate

Disse er typiske PFAS-indikatorer.

Sannheten på bordet og i glasset, Pillebefinnende, Drepende kledelig, Spermageddon… Geelmuyden har skrevet åtte faktabøker, og Sannheten på kroppen er hans siste.

Slett kontroll av PFAS og andre miljøgifter

• Kontrollen av kosmetikk er splittet mellom Direktoratet for medisinske produkter og Mattilsynet. Først og fremst hviler Mattilsynet på EU-direktiver.
• I 2019 fant tilsynet ulovlige og mulig helseskadelige stoffer i 60 prosent av 53 undersøkte hudkremer, alle innkjøpt i norske butikker, men eneste konsekvens ble at tilsynet frarådet bruk av slike.
• Under en inspeksjon i 18 kosmetikkutsalg i 2009 fant tilsynet ulovlige og farlige hudblekingsmidler med kvikksølv og hydrokinon i 17 (!) av butikkene. Lovbruddene ga ingen annen reaksjon enn at produktene ble beslaglagt.
• Fem år senere fant Mattilsynet kvikksølv i 23 av 30 hudblekingsmidler kjøpt i Norge.
• Da Mattilsynet i 2022 fant ulovlige og helseskadelige stoffer, som bly og arsen, i en mengde kosmetikkprodukter markedsført for barn og unge i Norge, fikk det ingen konsekvenser.
• Mattilsynet erkjente i 2024 at de ikke er opptatt av helse- og miljøskadelige stoffer i solkrem. De ønsker primært å undersøke graden av UV- beskyttelse.
• I 2013 fastslo Mattilsynet at eksponeringen for aluminium fra kosmetikk kan være 50 ganger høyere enn helsemessig forsvarlig, og den viktigste kilden er antiperspiranter. [i]
• Likevel er ennå ikke slike kilder fjernet fra markedet, og produsentene er heller ikke pålagt å merke dem med en advarsel.
• Hverken Norge eller EU har fastsatt noen grenseverdi for hvor mye aluminium kosmetikk kan inneholde.
• I 2016 viste en undersøkelse fra Forbrukerrådet av 40 deodoranter at nesten alle inneholdt det bakteriehemmende triklosan, som medvirker til antibiotikaresistens.[ii]
• Eneste reaksjon fra tilsynet har vært å oppfordre Europakommisjonen til å kun tillate triklosan i medisinske produkter og sammenhenger.

[i] https://vkm.no/risikovurderinger/allevurderinger/risikovurderingavaluminiuminaringsmidlerogkosmetiskeprodukteridennorskebefolkningen.4.175083d415c86c573b59c0ff.html

[ii] https://www.aftenposten.no/foreldreliv/i/5089kK/disse-deodorantene-boer-du-styre-unna

---

Denne artikkelen ble publisert av Helsemagasinet. Du kan abonnere på dette magasinet her.

Sviktet av Daddy og med en tapt krig i Ukraina og økonomier uten styringsevne, drar de europeiske «lederne» på rekke og rad til Kina. Som vi forutså i vår artikkelserie med emneknaggen @EU-sprekk vil EU rives i filler av sine indre motsigelser og gravitasjonen fra større og sterkere økonomier, og da ikke minst Kina.

Det norrøne ordtaket som faller oss i hu er dette fra Heimskringa: Svín fór yfir Rín, kom aptr svín. Hvilket er utlagt, det hjelper ikke om svina reiser sør for Rhinen, de er like mye svin når de kommer tilbake. Og for godt mål kan vi føye til Ilt er at fljúga fjaðralauss, det er ikke så greit å fly uten fjær.

Pål Steigan.

Mikro-Napoleon Emmanuel Macron dro på sitt fjerde statsbesøk til Kina (3.–5. desember 2025). Han møtte Xi Jinping i Beijing, hadde møter i Folkets store hall, besøkte Chengdu sammen med Xi (inkludert panda-senter og Dujiangyan), og de signerte avtaler om å styrke det «omfattende strategiske partnerskapet». Fokus var på handel (redusere Frankrikes underskudd), Ukraina (Macron ba Kina presse Russland), klima/multilateralisme, og motstand mot «ikke-bærekraftige» globale ubalanser. Xi tok imot ham med sjelden høflighet.

I januar 2026 var Canadas Mark Carney på besøk og signerte et nytt «strategisk partnerskap» med fokus på canola, elbiler osv. Deretter fulgte andre som Irland (Micheál Martin), Finland (Petteri Orpo), Sør-Korea, og nå UK med Keir Starmer som ankom 28. januar og deretter møtte Xi. I slutten av februar har Tysklands papirkansler (i motsetning til jernkansler Bismarck) tilsagt sitt komme.

I Washington blir de bare hundset og sjikanert, så nå kommer de til Beijing som en liten andeflokk som følger etter bonden til rismarkene. Og de får pen oppvartning som det sømmer seg i Kina. Dette i motsetning til mottakelsen som ble «diktator» (ikke våre ord, men Kaja Kallas’) Ursula von der Leyen fikk i Beijing. Ingen seremoni eller velkomstkomité ved ankomst – ingen flagg, musikk, offisielle representanter eller rød løper for EU-delegasjonen (von der Leyen, António Costa og andre, inkludert Kaja Kallas). De ble kjørt i en vanlig buss til møtestedet i stedet for limousiner eller protokollkjøretøy – noe som ble sett som en bevisst fornærmelse.

Kinas utenriksminister Wang Yi snakket 28. januar om at «flere ledere fra forksjellige europeiske land» har besøkt Beijing nylig og styrket Kina–Europa-relasjoner. Ja, hva skal de ellers gjøre? De er konkurs og har mistet kart og kompass.

Tyskland er i en alvorlig økonomisk knestående akkurat nå – det er ikke overdrevet å si at landet står overfor sin største strukturelle krise siden gjenforeninga.

• Tysk økonomi har stagnert i flere år: To år med resesjon etterfulgt av nesten flat vekst i 2025, og prognoser for bare 0,8–1,3% i 2026 (med mange som tror det blir lavere).
• Industriell nedgang: Bil-, kjemi- og maskinindustri sliter hardt med høye energipriser (etter Russland-sanksjonene), kinesisk konkurranse (spesielt på elbiler og høyteknologi), og svak etterspørsel fra Kina selv.
• Eksportavhengighet: Tyskland er ekstremt eksportdrevet (over 42% av BNP), men nå importerer de mer maskiner fra Kina enn de eksporterer – en historisk vending.
• Investeringer i Kina: Tyske selskaper (VW, BASF, Mercedes osv.) pumpet rekordhøye over 7 milliarder euro inn i Kina i 2025 – det høyeste på fire år – nettopp fordi Trump-tariffer og usikkerhet i USA gjør Kina til det «sikre» alternativet for å opprettholde salg og produksjon.

Gjensyn med Kakania

Man blir rent litterær av å betrakte dette skuespillet. For meg er dette gjensyn med Robert Musils «Kakania» i romanen Mannen uten egenskaper.

Musil skildrer Kakania, dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, som er «k.u.k.» – kaiserlich und königlich – pompøst og sjølhøytidelig, og absolutt uten innhold.

Ulrich, hovedpersonen, er «mannen uten egenskaper» som observerer alt passivt, uten å engasjere seg, fordi ingenting lenger har substans. Hans oppgave er å organisere en «parallellaksjon» – en absurd, byråkratisk kampanje for å feire keiser Franz Josephs 70-årsjubileum i 1918, mens alle vet at det hele er tomt og meningsløst.

Musil beskriver et regime som er overmodent for kollaps – det virker fortsatt funksjonelt på overflaten (tog går, embetsmenn skriver rapporter, salonger diskuterer ideer), men under er det råte, nasjonalistiske sprekker, økonomisk stagnasjon og total mangel på vilje til å ta beslutninger. Krigen i 1914 kommer ikke som et sjokk, men som en logisk konsekvens av det hele.

EU er Kakania

Parallellaksjonen er der fortsatt: Endeløse «strategiske kompass», «Green Deals», «Digital Decades» og «Defence Unions» som lanseres med fanfare, men sjelden implementeres fullt ut. Neste store «parallellaksjon» er sannsynligvis det nye forsvarsfondet eller utvidelsen av NextGenerationEU, men det ender ofte i vetoer, nasjonale unntak og halvhjertede kompromisser.

Menn (og kvinner) uten egenskaper overalt: Ledelsen i Brussel (von der Leyen, Kallas, osv.) og nasjonale politikere snakker i generelle fraser om «verdier», «solidaritet» og «strategisk autonomi», men uten ekte handlekraft eller identitet. Ulrichs passivitet speiles i EU’s evne til å analysere problemer i det uendelige uten å løse dem – se bare på migrasjon, energi, forsvar eller Ukraina-støtte.

Indre råte og kollaps-logikk: Som Kakania hadde EU multi-etniske/multinasjonale spenninger (Ungarn, Polen, Slovakia vs. «kjernen»), økonomisk stagnasjon (Tyskland i resesjon, Italia med gjeldsbyrde, Frankrike med uro), byråkratisk paralysering (veto-makt i utenrikspolitikk og forsvar) og en følelse av at systemet er «bare så vidt i stand til å henge med seg sjøl», som Musil skrev.

Et av mange problemer for EU er at de virkelig er menn og kvinner uten egenskaper. EU, Storbritannia og Norge har ingen ledere med kvaliteter. De er tomme skall, en Pavlovsk politikerkaste som er trent til å lystre His Masters’ voice. Og når den sier «dra til helvete», blir de som hodeløse høns.

Og Jonas Gahr Støre og hans alter-ego Jens Stoltenberg er akkurat like udugelige og «kakanske» som sine kolleger på kontinentet. Når mediene og andre politikere fortsatt behandler dem som om de skulle være betydningsfulle ledere sier det mer om tilstanden i Norge, norsk journalistikk og norsk politikk.

Les:

Sjefredaktør Pål Steigan i steigan.no snakker med journalist og forfatter Bård Wormdal om de politiske forholdene i Arktis. Gjennom sine bøker har Wormdal vist hvordan Norge er et viktig redskap for USA i Arktis. Han har en dybdekunnskap på dette feltet som svært få andre.

Bård Wormdal (født 1958) er en norsk journalist, sakprosaforfatter og foredragsholder med spesialfelt i etterretning, spionasje og sikkerhetspolitikk.Han jobbet i NRK i 35 år (hovedsakelig i NRK Finnmark, bosatt i Vadsø siden 1993), der han i over 20–30 år har dekket temaer knyttet til norsk etterretningstjeneste, amerikansk-norsk samarbeid og militær virksomhet i nordområdene. I 2023 tok han sluttpakke for å satse fullt på forfatterskap og foredrag.Wormdal har skrevet tre bøker om etterretning som har fått oppmerksomhet:

• Satellittkrigen (2011, også utgitt på engelsk som The Satellite War) – om Norges rolle i militarisering av polområdene og verdensrommet.
• Spionbasen (2015/2016) – om CIA og NSA-virksomhet i Norge.
• Spionkrigen (2023) – om det hemmelige spionsamarbeidet mellom Norge og USA, en oppfølger som ble en bestselger.

Han mottok Norsk Presseforbunds åpenhetspris (tidligere Flaviusprisen) i 2024 for arbeidet med å belyse norsk etterretningsvirksomhet.Wormdal er kjent for kritisk journalistikk som har skapt debatt – blant annet om politisk styring av etterretning, basepolitikk og hybridkrigføring. Han holder jevnlig foredrag, skriver kronikker og bidrar innimellom til uavhengige plattformer.Han har også vært gjest i samtaler og podkaster, bl.a. hos steigan.no.

Støtt steigan.no Vipps: 116916 Kontooverføring: 9001 30 89050

---