NATO ble dannet i 1949 på løgnen om Den røde fare. Stalin hadde nærmest egenhendig vunnet Andre verdenskrig. Stalin var krigstrett. Stalins eneste mål var å forbli Russlands ubestridte nasjonale hersker og kommunismens dominante leder i verden, basert på nasjonale russiske interesser og bygging av Russland som stormakt. Det aller siste Stalin trengte, var en konflikt med Vestmaktene. Han påla all verdens kommunister å underkaste seg Moskvas diktat og renonsere på revolusjon.

Dr. philos. Knut Erik Aagaard.

25. januar 2026.

Moskva påbød alle Vest-Europas kommunister fredelig sameksistens med deres borgerlige regjeringer. Verdensrevolusjonen var en forlengst utlevd trotskistisk drøm. Stalin truet Vesten med fredelig sameksistens . Vestlige kommunister ble truet med utrenskninger om de ikke fulgte Moskvas rene «røde» linje – den ble eurokommunismens eksistensgrunnlag. Etter 1945 var Den røde fare redusert til et blott og bart påskudd for gryende amerikansk verdensherredømme, hvorav NATO fødtes i 1949. For det var ikke lengre kommunistene som strebet etter globalt hegemoni. Det var amerikanerne.

Den yngste av verdensmaktene begynte beskjedent og i det små, med nasjonal konsolidering. Ved uavhengigheten fra England i 1776 strakte USA seg fra Atlanterhavet og Appalachia-fjellene i øst til elven Mississippi i vest. I 1803 kjøpte USA Louisiana fra Frankrike, inspirert av Marquis de Lafayette, Generalmajor for George Washingtons tropper under de siste slag i uavhengighetskrigen, og en feiret velgjører for USA.

Vest-Florida ble annektert fra Spania i 1810 (deler av dagens Louisiana, Mississippi, Alabama og Florida), Øst-Florida ble avstått av Spania i 1819 (resten av dagens Florida og langt opp i Georgia). Under parolen «Manifest Destiny» ble Texas annektert fra Mexico i 1845, hvilket førte til Den meksikansk-amerikanske krigen 1846-1848, da Mexico avsto et enormt område til USA – Stillehavskysten og de sørlige delstatene California, Arizona, Nevada, New Mexico, Utah, og deler av Colorado og Wyoming).

I 1823 ble den første Monroe-doktrinen proklamert, med tre prinsipper: Ikke-kolonisering, ikke-intervensjon og gjensidig ikke-intervensjon. Intet land skulle lengre ha anledning til å etablere kolonier i Amerika, Europa måtte ikke blande seg inn i amerikanske staters indre anliggender, og USA forpliktet også seg selv til ikke å gripe inn i de nye frigjorte statene i sør, i andre europeiske kolonier eller i politiske forhold i Europa. Men løfter om kjærlighet er som skrift i sand, og ble etterhvert glemt. Med borgerkrigen 1861-1865 ble USA en føderal nasjonalstat (med alt det innebærer: En «settlerstat» som Sør-Afrika og Israel) og satte seg etterhvert videre mål. USAs første skritt på den globale arena var oppkjøpet av Alaska fra Russland i 1867.

Den andre Monroe-doktrinen så dagens lys under Theodore Roosevelt (1901-1909) etter at USA hadde utviklet seg i hurtigtogsfart, og var innledet av Den spansk-amerikanske krig 1898-1902. USA tok Guam, Samoa og Hawaii i Stillehavet og Filippinene i «Sør-Kinahavet»: Grunnlaget for USAs dominans i vestre Stillehav i dag. Nesten glemt var den vestlige halvkule, men USA tok – av gammel vane – dog Puerto Rico, kjøpte Jomfruøyene i Karibien fra Danmark og okkuperte Panamá fra Columbia i 1903. Både store og i noen grad små Antiller gikk fløyten (Cuba og Haiti, men unntak for Bermuda, Bahamas, Den dominikanske republikk, en del mindre øyer, og Jamaica, som forble engelsk koloni til 1962. Ingen garn er vanntette).

Den tredje Monroe-doktrinen har, etter to ambisjonspumpende verdenskriger, vært gjeldende målsetting siden 1945, og er det fremdeles, sist og skarpest formulert av Donald Trump i «National Security Strategy» 2025. Fortsatt innebærer den fortvilt trangen til amerikansk verdensherredømme, med Kina og BRICS som hovedmotstandere, men den strammer ytterligere grepet om den vestlige halvkule, hvori nå opptatt Grønland. Slik var det iallfall inntil Davos-møtet denne uken.

Du tror kanskje at EU er et europeisk produkt? Men dengang ei. EU viklet seg ut av Den europeiske kull- og stålunionen fra 1951, bygget over Marshall-hjelp og amerikanske krigsprofitter på okkupert område, som et bolverk mot den innbilte Røde fare, det fugleskremslet som nå, utstilt på vagle for all verden, bare skremmer fugler, europeiske eliter og redaktørstyrte medier. Rykter sprer seg med lysets hastighet og løgner har lange ben. Det er gått 75 år. Verden er nå en helt annen, men fuglen sitter helt stille, fanget av en fuglefanger. Ein Vogelfänger bin ich, ja , synger Trump glad.

Den europeiske fuglen la absolutt alle eggene i den amerikanske kurven. Nå sitter den der og kakler, henger med nebbet og vet verken ut eller inn mens hanen feier over den. Europa mangler verdier, samvittighet, indre enhet, koordinasjon, vekstmuligheter, produksjonskapasitet, energi, penger, våpen, kloke hoder, politisk oppslutning og funderte planer for å spille noen som helst rolle i verden, minst av alt som stormakt.

Europa har bare én ting å gjøre: For å komme seg etter dette lange sjokket, er det eneste håpet for Europa å søke fremgang og fred i samarbeid med Russland og Kina. Problemet er at den erkjennelsen sitter svært langt inne hos europeiske eliter, særlig i Brussel. President Trump har ikke noe i mot å miste EU, men han vil nok gjerne beholde litt NATO for å holde styr på europeerne og for å beholde litt fysisk makt langt fra egne grenser.

Det første europeerne bør spørre seg er hvorfor Putin og Kina er så populære i alle andre deler av verden. Det bor omtrent 560 millioner mennesker i Europa utenom Russland og Ukraina. Et stort marked. I resten av verden utenom Russland og Kina bor det omtrent 6 milliarder og 140 millioner mennesker. En mye større produksjonsbase. Selv om vi trekker fra befolkningen i USA, bor det fortsatt nesten 6 milliarder flere hos dem enn hos oss. Det er mye fler av dem enn av oss. Hva kan det skyldes at resten av verden fortrøstningsfullt ser fremtiden lyst i møte, mens vi er i forfall, venneløse og omgitt av fiender? Kan det tenkes at resten av verden er bedre styrt? Kan det være fordi våre medier lyver mer? Kanskje begge deler.

Det er ikke noe Russland heller vil, enn å fornye forholdet til et kontinent som landet tilhører, kulturelt, språklig og historisk, som et åsted for eksport og import. Russland har ikke noen mening om hvorvidt Europa bør være en union eller en samling nasjonalstater. Russland vil imidlertid nødig ha de europeiske land forenet som en amerikansk forpost av vasallstater i NATO.

Mens Russland etablerer sin nord/sør-korridor fra Arkhangelsk til Iran og India via Kaspihavet, stiller det seg for Kina litt mer nyansert. Øst/vest-korridoren Belte og Vei går fra Kina til England og Portugal, og når kineserne ringer til Europa, så vil de gjerne at det er noen hjemme og tar telefonen her. Kina vil ha et fremgangsrikt Europa hva enten det er i EU, i NATO eller i begge.

Det vil kanskje ta et tiår eller to å gjenreise Europa. Men da må europeerne snart ta til fornuft, og innrømme at de har satset på feil hest iallfall siden 1991. De har derved selv skapt alle sine problemer, sin de-industrialisering, sine sosiale problemer, sin fattigdom, migrasjonsbølger de ikke gaper over og en woke-kultur som fører til at det frie ord er avskaffet for et helt kontinent med 560 millioner innbyggere. Allerhelst bør europeerne erkjenne at de ble lurt av løgnen om Den røde fare etter 1945. Mange forsto det jo, for eksempel Arild Haaland 1952 som jeg har sitert i dette bladet før.

Den kalde krigen begynner ikke med Churchills «Fulton-tale» i 1947, heller ikke med Gerhardsens «Kråkerøy-tale» i 1948, eller med kuppet i Tjekkoslovakia samme år, for det kuppet var like uprovosert som Russlands uprovoserte fullskalainvasjon av Ukraina 24.02.2022. Me gløymer aldri Praha.

Den kalde krigen begynner med atomsprengningen 16.07.1945 i New Mexico midt under Potsdam-forhandlingene. Franklin Rosevelt var nylig død. President Harry Truman forsto den dagen at USA fra nå av hadde førsteslagskraft, og tok fra den dagen sikte på verdensherredømme.

Intet er nytt under solen. As sands through the hourglass, so are the days of our life. Slutt opp, kamerat, slutt opp om Fred og Rettferdighet. Jeg er FOR. Hilsen Knut Erik.

Nyttig lesning:

Fernando Claudín: «La crisis del movimiento communista. De la komintern al kominform». Rueda ibérico 1970.

Arild Haaland: «Den frosne freden. Innfall og utfall mot den kalde krig». Johan Grundt Tanum Forlag, Oslo 1952.

---

Det som nå skjer rundt Grønland er ikke uklart, ikke misforstått og ikke tilfeldig. Det er rå maktpolitikk. Amerikansk vilkårlighet forkledd som sikkerhet, press forkledd som partnerskap, og frykt brukt som styringsverktøy. Dette skjer samtidig som USA, anført av politiske ledere som åpenbart mangler respekt for både allierte og egne soldater, viser åpen forakt for veteranene som bar deres kriger.

Dan-Viggo Bergtun.

Etter Davos-møtet er det umulig å late som om dette bare er støy. Når USA igjen åpner for økt kontroll over Grønland, skjer det parallelt med at Donald Trump offentlig undergraver allierte veteraner fra Afghanistan ved også å omtale krigen som et nederlag uten å ta politisk ansvar, og i stedet skyver byrden over på soldatene. For oss som har tjenestegjort, er dette utilgivelig. Det er et frontalangrep på alle veteraner, uansett nasjonalitet.

Krigen i Afghanistan varte i tjue år. Over 240.000 mennesker ble drept. Rundt 70.000 av dem var sivile. Mer enn 3.500 utenlandske soldater mistet livet, også norske. Over 20.000 amerikanske soldater ble fysisk skadet, og titusenvis lever i dag med alvorlige psykiske senskader. Millioner av afghanere ble fordrevet. Dette var ikke et militært sammenbrudd skapt av soldater på bakken. Det var et politisk havari, besluttet av ledere langt unna konsekvensene. Når disse lederne senere forakter veteranene som utførte ordrene, har de allerede diskvalifisert seg moralsk.

Som veteran reagerer jeg ikke teoretisk på dette. Jeg har tjenestegjort blant veteraner i flere konfliktområder, vært tillitsmann for veteraner fra ulike nasjoner og arbeidet direkte med veteraners rettigheter på internasjonalt nivå. Jeg vet hva slike uttalelser gjør. De bryter ned tillit, forsterker traumer og signaliserer at menneskeliv er forbruksvare i geopolitikken.

Det er derfor utviklingen rundt Grønland er så alvorlig. Danmark har forstått alvoret. Jeg kjenner Lars Løkke Rasmussen, og har hatt nyere kontakt med ham i forbindelse med veteranivaretakelse. Jeg vet at hans siste uttalelser ikke er diplomatiske markeringer for galleriet. Når han sier at Grønland ikke er, aldri har vært og aldri vil bli til salgs, er det et direkte svar på et press som oppleves som reelt. Når han understreker at Grønlands fremtid kun kan avgjøres av grønlenderne selv, er det fordi han ser hvordan folkeretten presses til side av stormaktsinteresser.

USA viser i denne sammenhengen stadig til Grønlandsavtalen av 1951. Det er en bevisst fordreining. Avtalen gir USA rett til militær tilstedeværelse innenfor rammen av dansk suverenitet. Den gir ikke eierskap. Den gir ikke politisk kontroll. Den gir ikke rett til å true med annektering eller bruke Grønland som pressmiddel mot Europa. Når avtalen likevel brukes slik, er det ikke juss. Det er maktspråk.

Tempoet er i seg selv et våpen. Utspill kommer raskere enn demokratier kan reagere. Debatt kommer for sent. Avklaringer uteblir. Frykt fyller tomrommet. Dette er klassisk stormaktsteknikk. Som veteran kjenner jeg mønsteret altfor godt. Når tempoet økes, er det aldri de mektige som rammes først. Det er små samfunn. Det er soldater. Det er sivile.

For Norge er dette direkte farlig. Norsk sikkerhet er i dag dypt avhengig av amerikansk logistikk, etterretning og forhåndslagring. Samtidig hviler dette på samtykke og tillit. Når amerikansk politikk fremstår vilkårlig, respektløs og personavhengig, svekkes dette fundamentet. Solidaritet med Danmark og Grønland kan tvinge frem valg norske myndigheter ikke er forberedt på. Dette er ikke alarmisme. Det er realpolitikk.

Grønland er blitt testen for hele den vestlige sikkerhetsordenen. Hvis strategisk beliggenhet alene legitimerer press og trusler, finnes det ingen stopplinje. Da reduseres folkeretten til pynt, allianser til midlertidige avtaler og veteraner til politiske brikker som kan kastes når de ikke lenger passer narrativet.

Dette er ikke et angrep på det amerikanske folk. Det er en knusende kritikk av en politisk kurs som har kostet hundretusener livet, ødelagt samfunn og etterlatt generasjoner av veteraner med usynlige sår. Som veteran vet jeg hva fryktens politikk fører til. Og jeg vet hvem som alltid betaler prisen når den får dominere.

---

Dan Viggo Bergtun sammen med Lars Løkke Rasmussen da han var dansk statsminister, nå utenriksminister. Han markerer tydelig at Grønlands fremtid ikke kan avgjøres gjennom økonomiske eller politiske utspill utenfra, og tar avstand fra amerikansk annektering eller kjøpsforslag.

En regelstyrt verdensorden har blitt presentert som nøytral, nødvendig og uunngåelig. I Davos ble det for første gang sagt fra innsiden at denne fortellingen ikke var sann, men delvis falsk.

Susanne Heart .

25. januar 2026 .

Davos 2026 markerte en historisk milepæl. Canadas statsminister sa høyt noe som fikk kart og terreng til å stemme igjen. Det mange har kjent lenge, ble bekreftet: spillet har ikke vært basert på sannhet, reglene har ikke vært like for alle, og utfallet har ofte vært avgjort på forhånd.

Det skjedde i Davos.

Canadas statsminister Mark Carney har hatt sentrale roller i forvaltningen av den regelstyrte verdensordenen. Nettopp derfor traff det med slik tyngde da han satte ord på det mange har erfart, men sjelden fått bekreftet fra innsiden.

Han beskrev en verdensorden som ikke har vært drevet av sannhet, men av lydighet og etterlevelse. Et system som har fungert fordi mennesker, institusjoner og stater har oppført seg som om det var rett, også når erfaringene tydelig sa noe annet. Stillhet, tilpasning og lojalitet har vært selve limet.

Statsminister i Canada Mark Carney under WEFs møte i Davos 2026.

Han sa (oversatt):

«Vi visste at fortellingen om den internasjonale regelbaserte verdensordenen var delvis falsk» .

«Systemets makt kom ikke fra at det var sant, men fra alles vilje til å opptre som om det var sant».

«Stilltiende etterlevelse var tryggere enn å stille spørsmål».

«Økonomisk integrasjon har i økende grad blitt brukt som et maktmiddel».

«Stormakter har brukt handel, finans og avhengighet som våpen».

«Man kan ikke opprettholde forestillingen om gjensidig nytte når integrasjon i realiteten er blitt et middel til underkastelse».

Den såkalte regelbaserte verdensorden oppsto etter andre verdenskrig og ble presentert som et alternativ til rå maktpolitikk. Den skulle sikre fred, stabilitet, handel og menneskerettigheter gjennom felles regler, institusjoner og normer. I offentligheten ble den fremstilt som nøytral, rasjonell og moralsk overlegen, og etter hvert som et system uten reelle alternativer.

I praksis ble dette ikke bare et regelverk, men en styringsmodell der makt i økende grad ble flyttet bort fra folkevalgte nivåer og inn i overnasjonale strukturer, ekspertorganer og juridiske rammer som lå utenfor direkte demokratisk kontroll.

Når denne typen makt samordnes over tid, uten demokratisk forankring og uten å bli åpent erkjent, er det heller ikke rart at mange har kjent at noe ikke stemmer. Når regler fremstilles som nøytrale, men i praksis virker systematisk til fordel for noen, begynner mennesker å lete etter forklaringer. Det er i slike situasjoner begrepet konspirasjon oppstår. Ikke nødvendigvis fordi folk fantaserer, men fordi de forsøker å forstå et mønster som aldri har blitt forklart. Konspirasjon betyr samordnet handling i det skjulte. Konspirasjonsteorier oppstår når mennesker forsøker å forstå om slik samordning faktisk finner sted.

Når økonomisk integrasjon brukes som maktmiddel, slik Carney selv beskriver, blir konsekvensen at de sterkeste blir sterkere. Avhengighet erstatter samarbeid, og asymmetri erstatter likeverd.

For vanlige mennesker har dette ofte vist seg som stagnasjon, tap av kontroll og økende avstand til beslutningene som former hverdagen, samtidig som makt og rikdom har blitt konsentrert hos stadig færre.

Dette er også bakteppet for mitt eget engasjement de siste årene. Gjennom mitt politiske arbeid, organisasjonen Folkestyret, debatter, intervjuer og en lang rekke artikler , har jeg forsøkt å sette ord på nettopp dette gapet mellom fortelling og virkelighet.

Når journalistikk slutter å søke sannhet og i stedet begynner å formidle spillets lydige holdninger, forsvinner informasjon og erstattes av programmering. Det er da folk mister orienteringen.

At så mange har blitt det som kan kalles «sannhetssøkere», er derfor ikke et avvik. Det er en rasjonell respons på et system som har krevd etterlevelse, men ikke ærlighet. Når makt ikke erkjenner seg selv, vil mennesker forsøke å avdekke den. Det har skapt uro. Det har forstyrret narrativet verden over. Og det har bidratt til å destabilisere en verdensorden som var avhengig av lydighet til spillet.

Også rettssystemene som skulle fungere som nøytrale korrektiver, har i praksis vært strukturelt skjeve. Formelt uavhengige domstoler har operert innenfor rammer der makt, økonomi og geopolitikk har veid tyngre enn universelle prinsipper. Resultatet har vært rettferdighet i teori, men makt i praksis. Dette betyr ikke at rettsstaten som ideal er ugyldig, men at dens praktisering har vært ujevnt fordelt.

Denne verdensordenen har vært forvaltet gjennom et tett samspill av overnasjonale institusjoner og rammeverk, blant annet FN-systemet, Verdensbanken, IMF, WTO, NATO, WHO og ulike finansielle og juridiske organer. Disse institusjonene har formelt hatt ulike mandater, men har i praksis virket innenfor samme overordnede maktlogikk. At disse institusjonene har spilt viktige roller, utelukker ikke at de samtidig har bidratt til å opprettholde denne logikken.

Beslutninger med dype konsekvenser for nasjonal politikk, økonomi og befolkningers liv har dermed i økende grad blitt flyttet ut av offentlig debatt og inn i tekniske, juridiske og administrative prosesser som få har hatt reell innflytelse over. Demokratiet har blitt en kulisse.

I dette landskapet trådte Donald Trump frem som en statsleder som ikke bare tolererte uroen dette skapte, men ga den politisk språk. Det er i dette lyset hans bruk av begrepet deep state bør forstås på nytt.

Siden 2016 har han pekt på et permanent maktlag i amerikansk og vestlig politikk. Et lag som ikke skiftes ut ved valg, og som består av byråkrati, sikkerhetsapparat, finansielle interesser, etterretning, rettsvesen og overnasjonale institusjoner. Dette har i stor grad blitt avfeid som retorikk, populisme eller konspirasjonsteori.

Likevel har Trumps prosjekt hatt én gjennomgående linje: å forstyrre disse strukturene. Ikke gjennom reform, men gjennom eksponering. Ved å nekte å spille rollen systemet krevde. Ved å bruke et språk som brøt med etablerte normer. Ved å gjøre seg selv umulig å absorbere. Dette er ikke en vurdering av Trumps politikk, men av hans rolle som systemisk forstyrrer.

Spørsmålet som nå melder seg, er enkelt: Var dette hele poenget? Ikke å vinne over systemet, men å tvinge det til å vise seg selv.

Systemer som lever av at mennesker later som, tåler dårlig å bli sett. Troll sprekker av lys som skinner på de. Og det er der vi er nå.

Medienes rolle har alltid vært avgjørende i slike historiske øyeblikk. Når selv aktørene i den regelbaserte verdensorden nå erkjenner at fortellingen var delvis falsk, når etterlevelse har vært viktigere enn sannhet, og når maktens språk endelig blir sagt høyt, hva gjør mediene da?

Vil de fortsette å forsvare et narrativ som åpenbart har slått sprekker, eller er de villige til å vende tilbake til sitt egentlige oppdrag? Å jakte på sannheten, også når den er ubehagelig. Å stille spørsmål, også når svarene utfordrer makt. Å informere, ikke programmere. Folk trenger nå informasjonen.

Den gamle verdensorden har mistet sitt psykologiske grep. Stillheten er brutt. Ordene er sagt. Det finnes ikke lenger noen unnskyldning for å late som.

Den gamle orden mister nå grepet, men nye systemer står klare. Mer teknologiske. Mer sofistikerte. Mer fengslende. Presentert som effektivitet, sikkerhet og nødvendighet. Dette er ikke en kamp mot teknologi, men mot maktkonsentrasjon forkledd som nødvendighet.

Vi har kun to veier videre: fortsatt sentralisering av makt eller reell desentralisering. Enten et teknokratisk, kollektivistisk regime der mennesker reduseres til datapunkter og brikker i et stadig mer avansert spill, eller samfunn bygget på ansvar, nærhet og ekte frihet. Et reelt politisk valg som nå formes i praksis.

Dette er en kamp om vår menneskelighet.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Susanne Heart.

Det som i årevis har blitt avfeid som spekulasjoner, har nå fått en avgjørende bekreftelse – ikke fra kritikere eller aktivister, men fra selve maktsentrum. I Davos, under samlinger knyttet til World Economic Forum, har sentrale aktører snakket åpent om atmosfærisk manipulasjon, kunstig nedbør, aerosol-injeksjon og militær involvering. Uttalelsene ble fanget på kamera gjennom undercover-opptak som nå er offentlig tilgjengelige.

Av Arnt Remy Åvik-Langstrand.

Dette er ikke rykter. Det er bekreftelser.

Når eliter i Davos selv omtaler geoengineering som pågående praksis, faller den siste forsvarslinjen bort. Spørsmålet er ikke lenger om det skjer, men hvorfor det skjer – og hvorfor det skjer uten demokratisk forankring.

Davos: Når makten glemmer kameraene

I samtaler fanget i Davos beskrives geoengineering i tekniske termer: «aerosol-injeksjon», «kunstige vulkan-effekter», «partikler som blir værende i atmosfæren». Ordene er nøkterne, nesten rutinemessige. Det er nettopp dette som gjør avsløringene så alvorlige.

Man forsøker ikke å overbevise befolkningen. Man snakker internt – til likesinnede.

I opptakene fremkommer det at:

• kjemikalier slippes ut i atmosfæren for å påvirke temperatur og nedbør,
• militæret håndterer store deler av operasjonene,
• begreper som «chemtrails» unngås bevisst fordi de «skremmer folk»,
• det foretrekkes tekniske eufemismer som skjuler realiteten.

Dette er ikke språk brukt i åpen samfunnsdebatt. Det er språk brukt i lukkede rom – i Davos.

Atmosfæren som operasjonsrom – bekreftet fra innsiden

Når aktører i Davos beskriver aerosol-injeksjon som klima-ingeniørarbeid, bekreftes det mange har observert i årevis: Atmosfæren behandles ikke som et naturgitt system, men som et teknisk domene.

Dette stemmer med:

• historiske militære programmer for værmodifikasjon,
• eksisterende patenter for kjemisk isnukleasjon,
• dokumenterte utsagn om at partiklene kan bli værende i luften i lange perioder.

Når slike uttalelser kommer direkte fra Davos, forsvinner påstanden om at dette bare er teori. Det er praksis – og den diskuteres åpent blant eliten.

Skalaen de ikke snakker høyt om

I Davos-samtalene tones én ting konsekvent ned: Skalaen. Man snakker om «teknologi», «tester» og «løsninger». Men samtidig innrømmes det at dette ikke handler om små propellfly eller lokale eksperimenter.

Beskrivelsene peker mot:

• tunge militære fly med enorm lastekapasitet,
• kontinuerlige operasjoner, ikke enkeltstående hendelser,
• globale effekter som ikke stopper ved landegrenser.

Når slike operasjoner omtales som «billige måter å kjøle planeten på», avsløres også kynismen bak: kost–nytte-tenkning anvendt på hele biosfæren.

Hva slippes ut – og hvorfor det skjules

I Davos forklares det hvorfor man foretrekker å snakke om svoveldioksid: Det høres naturlig ut. Vulkaner gjør det samme. Men denne forklaringen fungerer som et røykteppe.

Patenter og tekniske beskrivelser knyttet til vær- og klimaingrep omtaler langt flere stoffer, blant annet:

• aluminium,
• barium,
• strontium,
• mangan,
• polymerfibre,
• grafén,
• surfaktanter,
• urea.

Når Davos-aktører samtidig erkjenner at man bevisst unngår begreper som kan «vekke frykt», blir dette en indirekte innrømmelse av at offentligheten ikke ville akseptert praksisen dersom den ble beskrevet ærlig.

«Klimaendringer» – den perfekte dekningen

Overgangen fra «global oppvarming» til «klimaendringer» får en ny betydning i lys av Davos-avsløringene. Begrepet rommer alt – varme, kulde, flom, tørke, snø.

Når ekstreme vinterstormer, plutselige kuldebølger eller isstormer oppstår etter perioder med rekordvarme, kan alt forklares med samme ord. Samtidig skjules det mest avgjørende spørsmålet: Hva er direkte menneskelig manipulert?

I Davos snakkes det ikke om dette som natur. Det snakkes om det som ingeniørarbeid.

Militær klassifisering – den juridiske muren

Flere uttalelser peker på at geoengineering er knyttet til «nasjonal sikkerhet». Dette plasserer operasjonene utenfor offentlig innsyn, utenfor miljølovgivning og utenfor demokratisk kontroll.

Resultatet er et system der:

• beslutninger tas bak lukkede dører,
• konsekvensene bæres av befolkningen,
• ingen kan holdes ansvarlige.

Når slike ord brukes i Davos, avsløres mekanismen: ikke bare teknologisk, men juridisk.

Et vitnesbyrd i offentlighetens lys

Undercover-opptakene fra Davos, formidlet gjennom arbeid utført av James O’Keefe, gir offentligheten et sjeldent innblikk i hvordan geoengineering omtales når man tror man ikke blir hørt.

Videoen er tilgjengelig her:

Dette er ikke tolkning. Det er dokumentasjon.

Avslutning: Når bekreftelsen kommer fra toppen

I årevis har kritiske stemmer blitt latterliggjort. Nå kommer bekreftelsen fra Davos selv. Ikke i form av en pressekonferanse, men gjennom ubevoktede øyeblikk der makten snakker fritt.

Det som avdekkes, er ikke bare et teknologisk prosjekt, men et fundamentalt brudd på demokratisk kontroll, på informert samtykke og på retten til å vite hva som gjøres med planetens livsgrunnlag.

Når eliten i Davos innrømmer geoengineering bak lukkede dører, er det ikke lenger mulig å late som dette er en akademisk debatt.

Dette er en avsløring av en kriminell galskap som utspiller seg over hodene på oss alle.

Og den kan ikke lenger skjules.

---

Les mer på steigan.no om geoengineering .

Sanders: «Milliardærer kan ikke få lov til å kjøpe valg».

Etter fjorårets flørt med ideen om å starte sitt eget parti , finansierer milliardæren Elon Musk igjen republikanske kandidater.

Av Brad Reed

Common Dreams ,  19. januar 2026

På mandag rapporterte Axios at Musk nylig ga en massiv donasjon på 10 millioner dollar for å styrke Nate Morris, en MAGA-kandidat som kjemper om å erstatte den avtroppende amerikanske senatoren Mitch McConnell (R-Ky.).

Axios beskrev den massive donasjonen, den største Musk noen gang har gitt til en senatskandidat, som «det hittil største tegnet på at Musk planlegger å bruke store penger i mellomvalget i 2026, noe som gir republikanerne et formidabelt våpen i den kostbare kampen for å beholde sitt kongressflertall» .

Senator Bernie Sanders (I-Vt.) reagerte med avsky på nyheten, og sa at Musks enorme donasjon var et tegn på et ødelagt system for finansiering av valgkamper .

«Lever vi virkelig i et demokrati når den rikeste mannen på jorden kan bruke så mye han vil for å velge sine kandidater?» spurte Sanders i et innlegg på sosiale medier .

«Det viktigste nasjonen vår kan gjøre, er å avslutte Citizens United og gå over til offentlig finansiering av valg» , la han til, med henvisning til høyesterettsavgjørelsen i 2010, som banet vei for selskapenes ubegrensete pengebruk i valgkamper. «Milliardærer kan ikke få lov til å kjøpe valg» .

Matt Dunlap er statsrevisor i Maine og for tiden stiller han til valg for Demokratene, som representant for Maines andre kongressdistrikt, Dunlap fordømte også Musk for å bruke sin makt til å kjøpe politikere.

«Milliardærer kjøper valgene våre, manipulerer skattesystemet og undergraver demokratiet vårt» , skrev Dunlap. «Arbeidende folk fortjener en regjering som jobber for dem—ikke for milliardærer som Elon Musk » .

Musk er ikke fremmed for å bruke store summer for å hjelpe til med å velge republikanere, etter å ha brukt mer enn 250 millioner dollar i 2024 for å sikre president Donald Trumps seier.

Hans rikdom er imidlertid ingen garanti for republikansk seier . I fjor brukte Musk for eksempel millioner i valgkampen til Brad Schimel, tidligere justisminister i Wisconsin ,  til en plass i Wisconsins høyesterett, bare for å tape valget med 10 prosentpoeng.

---

Denne artikkelen er hentet fra Common Dreams:

‘Are We Really Living in a Democracy?’ Asks Sanders After Musk Drops $10 Million on US Senate Race

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Brad Reed er skribent for Common Dreams.

---

At milliardærene og korporasjonene kjøper seg senatorer er det vanlige i USA. Det nye er at Musk vil bruke mer enn vanlig.

Denne lista er hentet fra OpenSecrets’ oversikt over topp mottakere av PAC-penger for senatskandidater (inkludert sittende senatorer som stilte til gjenvalg eller åpne seter).

1. Tim Scott (R-SC) – ca. $4.32 millioner fra PACs (men som challenger/open).
2. Jon Tester (D-MT) – ca. $4.30 millioner.
3. John Barrasso (R-WY) – ca. $4.07 millioner.
4. Sherrod Brown (D-OH) – ca. $3.95 millioner.
5. Bob Casey (D-PA) – ca. $3.91 millioner.
6. Jacky Rosen (D-NV) – ca. $3.70 millioner.
7. Deb Fischer (R-NE) – ca. $3.52 millioner.
8. Roger Wicker (R-MS) – ca. $3.39 millioner.
9. Tammy Baldwin (D-WI) – ca. $3.11 millioner.
10. Marsha Blackburn (R-TN) – ca. $3.00 millioner.

Disse senatorene (spesielt Tester, Barrasso, Brown, Casey, Rosen, Fischer, Wicker, Baldwin, Blackburn) er blant dem som mottok mest fra PACs generelt, hvorav en stor del kommer fra næringslivsinteresser (forsikring, finans, energi, helse, etc.).

Se også:

USAs president Trump talte til de forsamlede politiske og økonomiske lederne av verdenskapitalismen på Verdens økonomiske forum i Davos, Sveits. Hovedtemaet var utrolig nok den arktiske øya Grønland.

Av Michael Roberts 21. januar 2026

Grønland? – hvordan oppsto det navnet for et område som for det meste er dekket av is? Tilsynelatende var det et markedsføringstriks av vikingoppdagere som ankom for over tusen år siden. Å kalle det «grønt» var et forsøk på å tiltrekke migranter til området for å bosette seg der.* Ironisk nok blir Grønland nå grønnere på grunn av klimaendringer. Nyere forskning publisert i 2025 viser at Grønlands isdekke smelter raskt, slik at vegetasjon kan spre seg til områder som en gang var dominert av snø og is. I løpet av de siste tre tiårene har anslagsvis 11.000 kvadratkilometer av Grønlands isdekke og isbreer smeltet. Dette istapet er litt større enn i delstaten Massachusetts og representerer omtrent 1,6% av Grønlands totale is- og isbredekke.

Grønland er geografisk sett en del av det nordamerikanske kontinentet, men det er en del (om enn autonomt) av Danmark. Danskene liker å si «Kongeriket Danmark», akkurat som britene snakker om «Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland». Den monarkiske koloniale arven består. Og vi vet hva kolonialisme kan bety for urbefolkningen i Nord-Amerika.

Øya hadde vært norsk besittelse på 1700-tallet, men Norge var en del av et dansk imperium og fikk først uavhengighet i 1905. Danmark beholdt Grønland. Under andre verdenskrig da Nazi-Tyskland invaderte Danmark så grønlenderne mer til USA. Men det har aldri vært et amerikansk territorium. Etter krigen gjenopptok Danmark kontrollen over Grønland og i 1953 konverterte de sin offisielle status fra en koloni til et «oversjøisk fylke» under Danmark. Folket på Grønland ble ikke konsultert om denne overtakelsen. Grønlands grunnlov kaller faktisk perioden fra 1953 til 1979 en fase med «skjult kolonisering». Grønland fikk til slutt selvstyre i 1979, og i 1985 bestemte grønlenderne seg for å forlate EØS, som de hadde sluttet seg til som en del av Danmark i 1973.

Den «kalde krigen» startet krav fra USA om å overta Grønland som base for å holde Sovjetunionen unna Arktis. USA tilbød seg å kjøpe Grønland for 100 millioner dollar. Danmark gikk ikke med på å selge, men de gikk med på en traktat som tillot USA å ha en permanent militærbase på øya, noe som tvang noen inuittfamilier ut av hjemmene sine for å bygge basen. Senere ble det oppdaget at Danmark også hadde gått med på å tillate amerikanske atomvåpen der, hvorav noen ble forurenset med radioaktivt avfall i 1968 – én bombe er fortsatt savnet! Så mye for Danmarks offisielle «atomvåpenfrie» politikk.

Det var andre konsekvenser av Danmarks kolonistyre. På 1960- og 1970-tallet implanterte danske leger prevensjonsspiral i livmoren til tusenvis av grønlandske kvinner og jenter uten deres samtykke eller viten, som en del av en kampanje for å begrense Grønlands fødselsrate. Omtrent halvparten av de fruktbare kvinnene på Grønland ble tvangsinnsatt med prevensjon og 22 barn ble tatt fra familiene sine på Grønland og transportert til Danmark hvor de skulle utdannes som neste generasjon av koloniens dyktige herskere! Rasisme mot grønlendere blant dansker har vært utbredt. Slanguttrykket for kraftig beruselse i Danmark omtales som å være «like full som noen fra Grønland», et begrep som er så vanlig brukt at det står i den offisielle danske ordboken !

Dette er tragedien for det grønlandske folket: Når de endelig får makt til å hevde sin verdighet og kreve anerkjennelse fra sin gamle herre, står de nå overfor en ny, mye sterkere og mer hensynsløs herre. Trump ønsker eierskap, dette er « psykologisk nødvendig », sier han. Det handler ikke om sikkerhet eller mineraler, det handler om ambisjonen som franskmennene kalte « la gloire » (æren). Han lengter etter å bli en historisk president etter å utvide amerikansk territorium.

Trump refererer til Monroe-doktrinen, en maksime som har formet amerikansk utenrikspolitikk i to århundrer. Han refererer nå til det han kaller «Donroe-doktrinen». Monroe-doktrinen ble formulert av USAs president James Monroe i 1823. På den tiden hadde nesten alle spanske kolonier i Amerika enten oppnådd eller var nær uavhengighet . Monroe hevdet at den nye verden og den gamle verden skulle forbli tydelig separate innflytelsessfærer , og at ytterligere forsøk fra europeiske makter på å kontrollere eller påvirke suverene stater i regionen dermed ville bli sett på som en trussel mot USAs sikkerhet. USA ville på sin side anerkjenne og ikke blande seg inn i eksisterende europeiske kolonier, og heller ikke blande seg inn i europeiske lands indre anliggender.

Monroe-doktrinen, som opprinnelig hadde som mål å motsette seg europeisk innblanding på den vestlige halvkule, har siden blitt gjentatte ganger brukt av påfølgende amerikanske presidenter for å rettferdiggjøre amerikansk intervensjon i regionen. Den første direkte utfordringen kom etter at Frankrike installerte keiser Maximilian i Mexico på 1860-tallet. Etter slutten av borgerkrigen ga Frankrike etter for presset fra USA og trakk seg tilbake.

I 1904 argumenterte president Theodore Roosevelt for at USA skulle få lov til å intervenere i ethvert «ustabilt» latinamerikansk land. Dette ble kjent som Roosevelt Corollary, en begrunnelse som ble fremsatt flere steder, inkludert støtte til Panamas løsrivelse fra Colombia, som bidro til å sikre Panamakanalsonen for USA. Under den kalde krigen ble Monroe-doktrinen erklært som et «forsvar mot kommunismen», slik som det amerikanske kravet i 1962 om at sovjetiske missiler skulle trekkes tilbake fra Cuba, samt Reagan-administrasjonens motstand mot den venstreorienterte sandinistregjeringen i Nicaragua.

Donroe-doktrinen er ikke bare et innfall fra Trump. Den er innebygd i den amerikanske administrasjonens siste nasjonale sikkerhetsstrategi. Som Trump sa: «Under vår nye nasjonale sikkerhetsstrategi vil amerikansk dominans på den vestlige halvkule aldri bli stilt spørsmål ved igjen.» Trump fortsatte: «I flere tiår har andre administrasjoner neglisjert eller til og med bidratt til disse voksende sikkerhetstruslene på den vestlige halvkule. Under Trump-administrasjonen gjenopptar vi amerikansk makt på en svært mektig måte i vår hjemregion.»

Er Grønland verdt det økonomisk? Økonomien og befolkningen på 56.000 er liten, sterkt avhengig av fiskeri, og landet overlever i stor grad på et årlig blokktilskudd fra Danmark på omtrent 3,9 milliarder danske kroner (520 millioner euro), tilsvarende omtrent 9.000 euro per innbygger per år. Ifølge Verdensbanken er Grønlands BNP bare 3,5–4 milliarder dollar (3,2–3,7 milliarder euro), hvorav rundt 90% av eksporten kommer fra fiskerirelaterte produkter.

Så langt produserer Grønland ingen sjeldne jordarter, men US Geological Survey anslår at de har omtrent 1,5 millioner tonn teknologisk viktige utvinnbare reserver av sjeldne jordarter, sammenlignet med potensielle sjeldne jordartsressurser i bakken på 36,1 millioner tonn. Disse materialene brukes i produkter som spenner fra elektriske kjøretøymotorer til jagerfly. Totalt er det identifisert 55 kritiske råmaterialeforekomster på Grønland, men bare én er for tiden under utvinning. Den geologiske råverdien av Grønlands kjente mineralressurser kan i teorien overstige 4 billioner dollar (3,66 billioner euro), ifølge estimater fra en studie publisert av American Action Forum (AAF). Imidlertid anses bare en brøkdel av dette – rundt 186 milliarder dollar – som realistisk utvinnbart under dagens markeds-, regulatoriske og teknologiske forhold. Det foregår svært lite gruvedrift. Noen amerikanske milliardærer har opprettet selskaper for å utvinne nikkel; den nåværende amerikanske handelsministeren Howard Lutnick var administrerende direktør i et grønlandsk gruveselskap.

Grønland er alvorlig underutviklet og har mangel på mennesker. Det har mindre enn 160 kilometer med asfalterte veier, lider under ekstreme arktiske forhold og har en svært liten arbeidsstyrke. Å bygge opp Grønland ville koste hundrevis av milliarder. De fleste grønlendere jobber for lokalregjeringen (43 % av 25 000 i arbeid). Arbeidsledigheten er fortsatt høy, og resten av økonomien er avhengig av etterspørselen etter eksport av reker og fisk, industrier som er sterkt subsidiert av staten. Grønlendere har faktisk forlatt øya, og befolkningen krymper.

De som forlater landet har blitt noe erstattet av fattige asiatiske migrantarbeidere, som enten gjør jobber som grønlendere ikke ønsker å gjøre, eller har opprettet små butikker og bedrifter.

Hvor mye måtte Trump betale for å kjøpe Grønland fra Danmark i en slik «eiendomsavtale», som Trump kaller det, dersom det ble avtalt med Danmark? Financial Times har antydet at en verdsettelse på 1,1 billioner dollar ville være passende basert på øyas ressurser, men New York Times ga et mye lavere estimat, mellom 12,5 milliarder dollar og 77 milliarder dollar.

Men selvfølgelig har ingen konsultert grønlendere. En meningsmåling fra Verian Group i januar 2025 viste at 85% av grønlenderne motsetter seg å forlate Danmark for å bli med i USA, mens bare 6% støtter ideen. Men hvem vet om det skulle endre seg med de riktige insentivene. Trump-administrasjonen vurderer direkte utbetalinger – mellom 10.000 og 100.000 dollar per grønlandsk innbygger – som en måte å dytte den offentlige stemningen på Grønland mot en amerikansk omjustering.

Vil Trump få det som han vil? «Grønland er avgjørende for nasjonal og verdens sikkerhet. Det finnes ingen vei tilbake», sier Trump. I Davos hånet den amerikanske finansministeren Scott Bessent de europeiske ledernes forsøk på å motarbeide den amerikanske trusselen om å innføre ytterligere 10% på amerikanske importtariffer med mindre Grønland overleveres. «Jeg antar at de først vil danne den fryktede europeiske arbeidsgruppen, som ser ut til å være deres kraftigste våpen» (ho, ho). Bessent sa at Europa er for svakt til å sikre seg mot russisk og kinesisk innflytelse i Arktis, og det er derfor Donald Trump presser på for å ta kontroll over Grønland.

Det er mer sannsynlig at Trump vil lykkes med å få Grønland og dermed bli den første amerikanske presidenten som utvider Amerikas imperium på den vestlige halvkule. Militæraksjon er utelukket, men økonomisk krig står på agendaen med mindre europeerne kapitulerer – og Europa er sterkt avhengig av import av flytende naturgass fra USA for sin energi og amerikansk militærmakt for å fortsette krigen mot den russiske invasjonen av Ukraina. Så en slags «eiendomsavtale» er sannsynlig.

Og så går Trump videre: i Latin-Amerika er siktet hans rettet mot endelig å ta Cuba. I Nord-Amerika er Canada fortsatt et mål for annektering. Dette siste målet har ført til et kraftig kursskifte fra Canadas statsminister Mark Carney. Carney er den fremste representanten for den internasjonale finanskapitalklassen, en tidligere Goldman Sachs-sjef, tidligere sjef for Canadas sentralbank og Bank of England. Han returnerte til Canada og tok elegant over det liberale partiet som vant forrige valg på et nasjonalistisk program for kanadisk «uavhengighet» fra Trumps krav om maktovertakelse.

Nå i Davos holdt Carney en oppsiktsvekkende tale :

«Jeg skal i dag snakke om bruddet i verdensordenen, slutten på den behagelige fiksjonen og begynnelsen på en brutal virkelighet der stormaktenes geopolitikk er uhemmet … Hver dag blir vi minnet på at vi lever i en tid med stormaktsrivalisering. At den regelbaserte orden falmer. At de sterke gjør det de kan, og de svake lider det de må» .

Med overraskende ærlighet (etterpå, selvfølgelig) beskrev Carney realiteten i den internasjonale regelbaserte orden, globalisering og Washington-konsensusen.

« I flere tiår blomstret land som Canada under det vi kalte den regelbaserte internasjonale orden. Vi sluttet oss til dens institusjoner, roste dens prinsipper og dro nytte av dens forutsigbarhet. Vi kunne føre verdibasert utenrikspolitikk under dens beskyttelse. Vi visste at historien om den internasjonale regelbaserte orden var delvis falsk. At de sterkeste ville frita seg når det passet. At handelsregler ble håndhevet asymmetrisk. Og at folkeretten gjaldt med varierende strenghet avhengig av identiteten til den anklagede eller offeret». MEN: «Denne fiksjonen var nyttig, og spesielt amerikansk hegemoni bidro til å gi offentlige goder: åpne sjøruter, et stabilt finanssystem, kollektiv sikkerhet og støtte til rammeverk for å løse tvister».

Men det er over.

«Mer nylig har stormakter begynt å bruke økonomisk integrasjon som våpen. Tariffer som innflytelse. Finansiell infrastruktur som tvang. Forsyningskjeder som sårbarheter som kan utnyttes. Du kan ikke «leve innenfor løgnen» om gjensidig nytte gjennom integrasjon når integrasjon blir kilden til din underordning. De multilaterale institusjonene som mellommaktene stolte på – WTO, FN, COP – arkitekturen for kollektiv problemløsning – er kraftig redusert».

Hva skal man gjøre?

« Når reglene ikke lenger beskytter deg, må du beskytte deg selv. Men la oss være klare over hvor dette fører. En verden av festninger vil være fattigere, mer skjør og mindre bærekraftig».

Carney sier at han leder an for de store kapitalistiske økonomiene i denne nye æraen.

«Canada var blant de første som hørte vekkerklokken, noe som førte til at vi fundamentalt endret vår strategiske holdning. Kanadiere vet at vår gamle, komfortable antagelse om at vår geografi og alliansemedlemskap automatisk ga velstand og sikkerhet ikke lenger er gyldig».

Andre ledere i Davos burde erkjenne hva som skjer .

«Det betyr å navngi virkeligheten. Slutt å påberope seg den «regelbaserte internasjonale ordenen» som om den fortsatt fungerer som annonsert. Kall systemet for det det er: en periode der de mektigste forfølger sine interesser ved å bruke økonomisk integrasjon som et tvangsvåpen».

Den globale virkeligheten er at «den gamle ordenen ikke kommer tilbake. Vi bør ikke sørge over den. Nostalgi er ikke en strategi. Men fra bruddet kan vi bygge noe bedre, sterkere og mer rettferdig. Dette er oppgaven til mellommaktene, som har mest å tape på en verden av festninger og mest å tjene på en verden med ekte samarbeid. De mektige har sin makt. Men vi har også noe – evnen til å slutte å late som, å navngi virkeligheten, å bygge vår styrke hjemme og å handle sammen ».

Så Carney er realisten mens de europeiske lederne sliter med å håndtere «Donroe» og slutten på Washington-konsensusen som angivelig bekreftet en «vestlig allianse» mot «autokratiets» krefter (Russland, Kina, Iran). Carney ønsker nå at «mellommaktene» skal organisere seg separat – et BRICS i nord? Canada har nettopp signert en handelsavtale med Kina og forbereder seg på å forsvare sin uavhengighet fra hegemonen på grensen, når Trump kjøper Grønland.

Den angivelig harmoniske kapitalistiske verdenen med globalt samarbeid, ledet av en hegemonisk stat i allianse med andre kapitalistiske «demokratier» som setter reglene for andre, er over. Nå er det hver nasjon for seg selv, som leter etter nye allianser i en multipolar verden. Ingenting er sikkert eller forutsigbart lenger. Ikke rart at gull, fortidens trygge havn, er på en rekordhøy pris.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Michael Roberts:

---

*Fotnote:

Ifølge norrøne kilder som Islendingeboken (fra 1100-tallet) og Eirik den Rødes saga ga han landet navnet Grœnland nettopp «for å lokke folk dit» (til norrønt: til þess at menn skyldi því freistari til at fara þangat). Dette beskrives direkte som en strategi for å tiltrekke seg kolonister fra Island og Norge etter at han selv hadde blitt forvist fra Island.

Da Eirik kom dit rundt 982–985, var det medieval varm periode (den såkalte middelaldervarmeperioden), og de grønne kyststripene i sør (spesielt rundt dagens Qassiarsuk/Brattalid) var faktisk relativt frodige med gress, busker og muligheter for beite og noe jordbruk – mye grønnere enn i dag.

Kulden satt i kroppen. Jeg ble ikke kvitt den. Jeg skalv.

Klokken var snart fem. Jeg hadde kun en klient igjen før jeg kunne gå hjem. Håpet nesten at hun ikke kom.

Hege Nordén .

22. januar 2026, Foreningen lov og helse .

Ett minutt på fem gikk døren inn til resepsjonen opp. En iskald vind med snø og blest slo inn i rommet, prikket meg i nakken og sendte en frysning ned over ryggen min. Det var den kaldeste januar jeg kunne huske på mange år. Snøen hadde lavet ned siden oktober, og hadde fremdeles ikke gitt seg.

I booking-notatene sto det at hun var gravid i uke trettiseks. Vanligvis var vi veldig forsiktige med å behandle kvinner så langt ute i svangerskapet. Men legen hennes hadde anbefalt det. Hun var bitteliten og slank, til tross for den store magen. Hendene hennes beveget seg sakte over helseskjemaet mens hun svarte på spørsmålene. Det lange brune håret skjulte ansiktet hennes.

– Du har epilepsi? Hun hadde fylt ut en inngående beskrivelse av anfallet.

– Du fikk et epilepsianfall nå mens du var gravid? Hva skjedde?

Hun hadde plutselig, og helt ut av det blå, fått et anfall på badet hjemme. Det hadde aldri skjedd tidligere, hun hadde alltid vært frisk. Både hun og barnet hadde mistet hjerterytme. Var i praksis døde. Men de hadde fått liv i henne igjen. I dem begge. Gud skje lov.

– Men vet de hvorfor dette skjedde? spurte jeg. En gryende mistanke varmet kinnene mine – gjorde dem røde.

Hun nølte, så lenge på meg. Våget hun ikke å si det?

– Ble du vaksinert mot covid? Spurte jeg.

– Var det derfor?

– Ja! ropte hun, nesten overrasket. – Jeg hadde tatt den to uker før. Legen tror også det er vaksinen.

Hun hadde måttet starte med sterke epilepsimedisiner. Hverken hun eller barnet ville tåle et anfall til.

– Jeg trodde de hadde sluttet å vaksinere gravide?

Hadde de ikke sluttet med denne praksisen. Gjorde de de fortsatt?

– Vel jo … hun nølte litt. – Jeg fikk korona i et annet svangerskap. Tidlig. Mistet barnet i uke åtte. De sa det var på grunn av korona.

Det ga i og for seg mening. Feber i svangerskapet er farlig. Uansett årsak.

– Så leit å høre sa jeg. Vi var allerede godt i gang med behandlingen. Slitne ankler og stinne legger ble massert myke.

– Ja, det var derfor legen anbefalte meg på det sterkeste å vaksinere meg igjen i dette svangerskapet.

Jeg ristet på hodet. – Men du hadde jo allerede hatt korona – du var jo beskyttet?

– Jo..  men legen mente det ikke var nok, og nå må jeg snart settes i gang. Fødselen. De sier neste uke. Og jeg må slutte på medisinen. Jeg kan ikke amme med den, siden den er farlig for barnet. Den går jo rett i melken.

– Men går den ikke også rett i morkaken og inn i barnet uansett?

Hun så på meg med vakre, brune øyne. Jeg kunne se uroen. Kjærligheten og frykten for den ufødte gutten.

– Jo, men de tør ikke ta sjansen. Får jeg et anfall til risikerer vi begge å dø.

Jeg grøsset. Klemte hånden hennes. Smilte beroligende til henne.

– Lykke til.

Hun forsvant ut i mørket igjen like etterpå. Kåpen svøpt tett rundt den spinkle kroppen – den store, verdifulle magen. Svøpt fra topp til tå mot den bitende kulden. Jeg følte selv kulden og frykten som om den var min egen. Krysset fingrene.

En strøm av skadede kvinner fylte dagene på klinikken.

---

Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse .

USAs helseminister Robert F. Kennedy jr. og utenriksminister Marco Rubio publiserte 22. januar 2026 en felleserklæring der de slår fast at USA nå har trukket seg endelig fra Verdens helseorganisasjon (WHO).

Erklæringa ligger her .

Her er noen utdrag:

«I dag trakk USA seg ut av Verdens helseorganisasjon (WHO) og frigjorde seg dermed fra dens begrensninger, slik president Trump lovet på sin første dag i embetet».

«Denne handlingen er et svar på WHOs feil under COVID-19-pandemien og søker å rette opp skaden som følge av disse feilene som ble påført det amerikanske folket. Løfter gitt, løfter holdt».

«I likhet med mange internasjonale organisasjoner, forlot WHO sitt kjerneoppdrag og handlet gjentatte ganger mot USAs interesser».

«Selv om USA var et av grunnleggerne av WHO og WHOs største økonomiske bidragsyter, fulgte organisasjonen en politisert, byråkratisk agenda drevet av nasjoner som var fiendtlige innstilt til amerikanske interesser».

«Ved å gjøre dette hindret WHO rettidig og nøyaktig deling av kritisk informasjon som kunne ha reddet amerikanske liv, og skjulte deretter disse feilene under påskudd av å handle ‘i folkehelsens interesse’«.

«Selv på vei ut av organisasjonen, svertet og ødela WHO alt Amerika har gjort for dem».

«Fremover vil USAs engasjement med WHO være begrenset utelukkende til å gjennomføre vår tilbaketrekning og ivareta det amerikanske folkets helse og sikkerhet».

«All amerikansk finansiering av, og bemanning av, WHO-initiativer har opphørt».

Her er Kennedys kommentar:

---

På steigan.no har vi publisert rundt 200 artikler der emnet har vært WHO .

Pilar Cortes Skovly, barnevernet og statens maktbruk mot mor og barn.

En mor står på offentlig vei i desembermørket og håper å få et glimt av sitt barn før jul. Hun roper ikke. Hun truer ingen. Hun bryter ingen sperringer. Likevel ender hun i varetekt i fire uker. Dette er ikke en historie om én kvinne. Det er en historie om hvordan staten i økende grad bruker makt, politi og strafferett mot foreldre som nekter å tie.

Av Arnt Remy Åvik-Langstrand

Denne teksten er basert på ordrett transkripsjon av en offentlig samtale mellom Pilar Cortes Skovly og Svein Østvik, publisert på TikTok. Samtalen gjelder hendelsesforløpet da de befant seg i nærheten av institusjonen der en av Pilars sønner bor. Teksten er språkvasket og strukturert for klarhet, men innholdet er ikke endret.

Det som skjedde i midten av desember 2025 – og som førte til at Pilar Cortes Skovly ble varetektsfengslet i fire uker, gjennom hele julen og nyttåret – har i ettertid blitt omtalt fragmentert og uklart i pressen. Enkelte medier har gjengitt politiets og barnevernets begrepsbruk, men uten å redegjøre for det faktiske hendelsesforløpet. Resultatet er at en alvorlig rettssikkerhetssak er blitt tåkelagt.

Dette er et forsøk på å rydde i fakta. Ikke som forsvarstale, men som dokumentasjon.

Bakgrunnen

I desember 2025 var Pilar Cortes Skovly allerede offentlig kjent for sin langvarige konflikt med barnevernet og for å ha brukt sosiale medier til å fortelle om sin sønns situasjon.

Sønnen – 14,5 år gammel – hadde over tid gitt uttrykk for alvorlig psykisk nød. Han hadde åpent sagt at han ikke orket mer. Ifølge dokumenterte uttalelser skjedde dette i en kontekst preget av det Pilar og andre beskriver som manipulasjon fra far, barnevern, fosterhjem og bestefar. Dette var ikke private påstander, men forhold som forelå offentlig, blant annet på YouTube og senere i lagmannsretten.

Gutten påberopte seg nødrett. Likevel forble han plassert på institusjon.

Kort tid før jul ble han hastig flyttet fra Kirkenes til Østlandet. En overflytting som i seg selv reiser alvorlige spørsmål, men som ikke er hovedtema her. Det eneste gutten uttrykte at han ønsket, var å flytte hjem til sin mor. Dette ble ikke tatt til følge.

Pilar ønsket ikke konfrontasjon. Hun ønsket ikke å hente sønnen. Hun ønsket å filme og ta bilder i forbindelse med en varslet demonstrasjon 18. desember 2025 – og kanskje få et glimt som kunne bekrefte at sønnen levde. En mor som ønsket å vise kjærlighet til sitt barn i julen, opplevde i stedet å bli ledet inn i en situasjon som senere ble brukt strafferettslig mot henne. Ifølge Pilar ble hun gitt inntrykk av at hun skulle få hilse på sønnen.

Hendelsen i Bærum

Den 17. desember befant Pilar og flere støttespillere seg i området rundt institusjonen i Bærum. Noen få andre, som ønsket å vise støtte, ankom før hovedfølget.

Da Pilar ankom, var politiet allerede til stede. Dette var uventet. Hun ble møtt på offentlig vei av politibetjenter som spurte hvem hun var. Hun bekreftet at hun var mor til gutten.

Politiet opplyste da at enkelte av de fremmøtte hadde gått opp til institusjonen, ringt på døren og snakket med ansatte. Dette var ukjent for Pilar. Hun hadde ikke bedt noen gjøre dette. Det var ikke delt planer. Hun hadde ingen rolle i handlingene.

Likevel ble hun pålagt å bli stående på stedet. Hun fikk ikke forlate området. Begrunnelsen var at politiet ønsket å «hjelpe» henne med å få kontakt med institusjonen. En betjent opplyste at han kjente eierne, og at de ville snakke med henne.

Politiet gikk gjentatte ganger opp til institusjonen og tilbake igjen. Flere patruljer ankom. Pilar og de øvrige ble stående i over to timer på offentlig vei.

Samtalene var rolige. Respektfulle. Udramatiske. Det var ingen konfrontasjon, ingen demonstrasjon, ingen truende situasjon.

Gladmeldingen – og pågripelsene

Til slutt kom en politileder ned. Han fremstod smilende og tok Pilar til side. Han formidlet det som ble opplevd som en gladmelding: Etter dialog med institusjonen skulle hun få møte sønnen sin før jul. Hun fikk velge én person som kunne følge henne opp. Valget falt på Merino, kjent som «Greven».

Dette øyeblikket er dokumentert på lydopptak. En polititjenestemann som gir håp til en mor i krise.

Pilar og Merino ble fulgt i retning institusjonen.

Samtidig – uten forvarsel – ble området fylt av flere politibiler. De som stod igjen ble omringet av patruljer og deretter anholdt og siktet.

Nøyaktig samtidig ble også Pilar og Merino pågrepet.

Dette var ikke en demonstrasjon

Det er avgjørende å slå fast: Dette var ikke en demonstrasjon. Ingen markering. Ingen aksjon.

Den eneste planlagte demonstrasjonen var varslet skriftlig, godkjent av politiet, og skulle finne sted dagen etter – utenfor rådhuset/tinghuset i Råde. Den var meldt som fullt ut fredelig. Den ble aldri gjennomført, fordi Pilar satt i varetekt.

Å fremstille hendelsen i Bærum som en demonstrasjon er faktuelt feil.

Fire uker i varetekt – gjennom julen

Pilar Cortes Skovly ble sittende fire uker i varetekt, gjennom jul og nyttår. Adskilt fra sitt barn. Et barn som hadde uttrykt selvmordstanker. Et barn som senere i retten forklarte at han ønsket å bo hos sin mor.

Dette er dokumentert i lagmannsretten 10. november 2025, i åpne kilder og i rettsdokumenter.

Likevel har det i ettertid blitt spredt grove og udokumenterte påstander: At sønnen hater sin mor. At han ikke ønsker kontakt – til tross for at det i lagmannsrettens dokumenter fremgår at det er faren han ikke vil møte. Det har også blitt fremsatt påstander om onde motiver og, i enkelte tilfeller, anklager om overgrep.

Dette er ikke bare usant. Det er dypt ansvarsløst.

Systemkritisk avslutning – når staten ikke tåler kjærlighet

Denne saken handler ikke om én mor. Den handler om et system som har gjort «barnets beste» til et slagord løsrevet fra rettssikkerhet, forholdsmessighet og menneskelighet.

Når en mor kan stå på offentlig vei, uten trusler, uten vold, uten aksjon – og likevel bli fratatt friheten i fire uker – da er det ikke barnet som beskyttes. Da er det systemet som forsvarer seg selv.

Barnevern, politi og domstoler fremstår her ikke som nøytrale beskyttere, men som et lukket maktkompleks der avvikende stemmer møtes med kontroll, taushet og straff. Foreldre som nekter å gi opp, blir et problem som må håndteres.

Dette er ikke vern.

Det er maktutøvelse.

Pilar Cortes Skovly mistet julen med sitt barn. Barnet mistet sin mor i en periode han selv beskrev som livstruende.

Spørsmålet som gjenstår, er ikke retorisk, men grunnleggende for en rettsstat:

Hvem er det egentlig staten beskytter – barna, eller seg selv?