USA hevder nå å ha «offentliggjort» Epstein-dokumentene. Det er ordet som brukes av myndighetene selv. I realiteten er det vi har fått, et kontrollert dokumentdump: Juridisk avgrenset, teknisk svekket og politisk styrt. Resultatet er ikke sannhet, men iscenesatt åpenhet – designet for å roe opinionen, ikke for å avdekke makt.

Arnt Remy Åvik-Langstrand.

Dette er ikke slurv. Det er metode.

U.S. Department of Justice åpner sitt såkalte Epstein Library med en ansvarsfraskrivelse som burde fått varsellampene til å blinke. Departementet skriver at de har gjort «rimelige anstrengelser» for å redigere materialet, men erkjenner samtidig at arkivet likevel kan inneholde ikke-offentlig personidentifiserbar informasjon og seksuelt sensitivt innhold. Publikum bes om å varsle DOJ dersom noe «ikke burde vært publisert».

https://www.justice.gov/epstein

Når staten ber borgerne fungere som korrekturlesere for sin egen etterforskning, er det ikke transparens. Det er ansvarsfraskrivelse. Og når den samme staten samtidig holder tilbake sentrale deler av materialet, er det heller ikke beskyttelse av ofre. Det er beskyttelse av makt.

Ja, det er publisert flylogger, kontaktbøker, lister og bilder. Men nesten alt som gir faktisk mening, er sladdet: navn, relasjoner, kontekst og tidslinjer. Kontaktbøkene ligger ute i kraftig redigert form, ribbet for informasjon som kunne forklart hvem som hadde hvilke roller i nettverket.

https://www.justice.gov/epstein/doj-disclosures

Flylogger er offentliggjort, men uten full passasjerkontekst og uten metadata som muliggjør reell kryssanalyse. Bilder publiseres av mektige menn tett på unge kvinner, men kvinnenes ansikter er skjult og sammenhengen fjernet. Samtidig viser kongressmateriale eksplisitte referanser til Lolita-symbolikk, kjent fra Epsteins privatfly og interne notater.

https://oversight.house.gov

Dette er ikke tilfeldig sensur. Det er selektiv åpenhet.

Alt begrunnes med «hensyn til ofrene». Det høres moralsk riktig ut, men mønsteret er avslørende. Ofrenes identitet skjules – og samtidig skjules også systemet som muliggjorde overgrepene. I dokumentene brukes formuleringen «Redacted to protect potential victim information» også der det i praksis er institusjoner, nettverk og infrastrukturer som blir usynliggjort.

https://www.justice.gov/epstein

Ofrene brukes som moralsk skjold for å slippe å ansvarliggjøre makt. Reell rettferdighet forutsetter ikke bare anonymitet, men åpenhet om hvem som tilrettela, hvem som visste – og hvem som valgte å se en annen vei.

Dekningen følger samme mønster. Enkeltnavn trekkes frem: Clinton. Gates. Andre kjente figurer. Bilder publiseres. Sitatene sirkulerer. Men strukturen bak forsvinner. Hoteller, flyoperatører, advokatfirmaer, medisinske kontakter og diplomatiske forbindelser finnes i materialet – men fragmentert, sladdet eller teknisk utilgjengelig.

DOJ deler selv arkivet inn i flere kategorier med ulike redigeringsregimer: rettsdokumenter, DOJ-disclosures, FOIA-materiale og kongress-frigivelser.

(FOIA-materiale refererer til dokumenter og informasjon som er tilgjengelig via USAs Freedom of Information Act (FOIA), en føderal lov som gir publikum rett til å be om innsyn i registre hos føderale myndigheter, med unntak for sensitive data som nasjonal sikkerhet eller personvern, og gjør det mulig for borgere å holde myndighetene ansvarlige og informert. Red.)

https://www.justice.gov/epstein

Resultatet er et arkiv som er juridisk fragmentert og analytisk uoversiktlig. Et arkiv som kan vises frem, men vanskelig undersøkes. Ideelt for tåkelegging.

At dette også skjer gjennom teknikk, er ingen bagatell. DOJ advarer selv om at søkefunksjonen er mangelfull, blant annet fordi mange dokumenter er håndskrevne eller i formater som ikke lar seg indeksere.

https://www.justice.gov/epstein

Manglende søkbarhet betyr at nettverksanalyse blir vanskelig, tidslinjer ikke kan rekonstrueres, og relasjoner ikke kan kartlegges systematisk. Når dokumenter publiseres på en måte som aktivt hindrer analyse, er det funksjonell sensur – også uten svart tusj.

Alt dette skjer til tross for at Epstein Files Transparency Act (H.R. 4405) ble vedtatt nettopp for å tvinge frem reell åpenhet.

https://www.congress.gov/bill/119th-congress/house-bill/4405

Likevel erkjenner DOJ selv at flere dokumenter finnes, men ennå ikke er publisert:

> «This site will be updated if additional documents are identified for release».

Ingen ny frist. Ingen garanti. Ingen forklaring.

Dette er juridisk etterlevelse i navnet – ikke i ånden.

Hvis dette bare handlet om å beskytte ofre, kunne man anonymisert ofre og samtidig synliggjort systemene. Hvis dette bare handlet om personvern, kunne man bevart kontekst uten identifiserende detaljer. Men det skjer ikke.

Det ubehagelige spørsmålet står derfor igjen: Hvem beskyttes når helheten holdes skjult?

Så lenge det spørsmålet ikke besvares, er Epstein Library ikke et sannhetsarkiv. Det er et maktarkiv – nøye redigert for å bevare stillheten der den betyr mest.

Historien lærer oss én ting: Når staten kontrollerer sannheten, er det aldri ofrene som sitter igjen med makten.

---

Les mer på steigan.no om Jeffrey Epstein (ca. 50 artikler).

Dette er 280. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold.

Lars Birkelund.

4. desember

«Stor risiko for at Russland kan gå til krig mot EU, mener et flertall av EU-innbyggere» – ABC Nyheter via NTB-AFP.

Hvorfor tror/mener de det? Fordi ’redaktørstyrte’ medier i NATO/EU landene juger om hva Putin har sagt. For det han sa for noen dager siden, og forsåvidt tidligere, var at han IKKE ønsker krig mot EU, men at han og Russland er klare for krig hvis EU vil ha det.

Målingen er foretatt i ni EU-land og viser riktignok at hjernevasken ikke har vært like effektiv over alt, minst i Italia.

«Målingen ble gjennomført blant 9553 respondenter fordelt på rundt 1000 personer i hvert av landene Frankrike, Tyskland, Italia, Spania, Polen, Portugal, Kroatia, Belgia og Nederland ved utgangen av november …..   frykten for åpen konflikt med Russland varierer. I Polen, som grenser til Russland og Belarus, svarer 77 prosent at de vurderer risikoen som svært høy. I Frankrike svarer 54 prosent det samme, og 51 prosent i Tyskland. Samtidig svarer 65 prosent av italienerne at de ser på en slik risiko som enten lav eller ikke-eksisterende».

Hva hvis 1000 nordmenn hadde blitt spurt? Jeg er redd svaret ville ha blitt omtrent det samme som i Polen.

Seinere samme dag:

«Den ekte fredsprisen i år går til ingeniøren og opposisjonspolitikeren María Corina Machado fra Venezuela» – Dagbladet s Tore Ulrik Bratland om det at FIFA også skal dele ut en såkalt fredspris i år (til Donald Trump).

Men hva er ekte med den norske prisen, når man vet at den i over 100 år har blitt brukt til å tjene USA, NATO og EU? I år går den til en som ønsker USAs hjelp til å styrte Venezuelas regjering, noe som har vært USAs mål i 25 år.

Det finnes over 30 andre fredspriser, fikk jeg opgitt da jeg spurte Grok, som nevnte  disse som «andre viktige internasjonale fredspriser».

• Seoul Peace Prize (Sør-Korea, siden 1990, hvert annet år)
• Gandhi Peace Prize (India, siden 1995)
• Sydney Peace Prize (Australia, siden 1998)
• Bremen Peace Prize (Tyskland, hvert annet år)
• Félix Houphouët-Boigny Peace Prize (UNESCO, siden 1989)
• Four Freedoms Award – Freedom from Want / Freedom of Speech-delen regnes ofte som fredspris (USA/Nederland)
• Right Livelihood Award (ofte kalt «den alternative nobelprisen», Sverige, siden 1980 – mange vinnere får den for fredsarbeid)
• Olof Palme-prisen (Sverige, siden 1987)
• Indira Gandhi Prize for Peace, Disarmament and Development (India)

Seinere samme dag:

Hvem har noensinne truet Russland? Spørsmålet kom fra en som stadig kommenterer på min Facebook.

Det korte svaret er: De 16 NATO-utvidelsene siden 1990 er trusler mot Russland, i strid med det NATO lovte til Russland da. NATO lovte det av hensyn til Russlands sikkerhet, men brøt løftet etter få år. Legg så til at flere av landene som er med i NATO har invadert Russland tidligere, opptil flere ganger.

USAs kupp i Ukraina i 2014 var en trussel mot Russland.

NATO/Norges væpning av antirussere i Ukraina siden da er en trussel mot Russland.

Uttalelser fra vestlige ledere om at de ønsker å splitte opp Russland i mange deler er trusler mot Russland.

USA/NATO/EUs pågående forsøk på regimeskifte i land som Georgia og Hviterussland er trusler mot Russland.

USAs 12 baser i Norge er trusler mot Russland. Osv, osv. Hvis du ikke skjønner dette mangler du rett og slett empati.

Er Russland en trussel mot Vesten? Nei, jeg ser det sånn at Russland ønsker å beholde det de ble sittende igjen med etter den kalde krigen, nemlig et nøytralt Øst-Europa. Dette mens USA/NATO/EU bit for bit har lagt Øst-Europa (og resten av verden) under seg, så langt det har vært mulig.

Russland sa STOPP til dette allerede i 2007, særlig med tanke på at NATO ville ha Ukraina og Georgia som medlemmer. Da USA/NATO/EU i 2014 likevel bestemte seg for å ta Ukraina fikk Russland nok. Alle som har empati skjønner det.

Måten Russland reagerte på da og i 2022 er absolutt diskutabel. Men det er ikke vanskelig å forstå at russerne følte seg truet, særlig fordi USA/NATO/EU ignorerte ALLE advarslene. Russerne hadde til slutt ingen grunner til å tro at Vesten hadde gode hensikter. Og jeg gjentar: Hvis du ikke forstår det mangler du rett og slett empati.

Seinere samme dag:

Jeg er glad jeg slipper å juge for å tjene til livets opphold, som kringkastingssjef Vibeke Fürst Haugen.

Nederland og Spania boikotter neste års Eurovison fordi Israel skal være med, muligens også flere land. Det burde naturligvis Norge og NRK også ha gjort, som en konsekvens av at de boikotter Russland og Hviterussland. Det at Fürst Haugen ikke tror på boikott og «ikke tar side» er derfor en ren løgn.

5. desember

«This edition speaks of attempts to bring Belarus into the war against Russia, US-soldiers in Ukraine and more».

Min 23. ‘krigsdagbok’ på engelsk. ‘Dagbøkene’ er basert på mine notater på Facebook fra Russlands invasjon 24. februar 2022, og vil forhåpentligvis gi nyttige og kanskje tankevekkende tilbakeblikk på krigen, hvordan den utviklet seg og hvordan synet på krigen utviklet seg. Denne tar for seg tidsrommet 28. juni til 3. juli 2022. Abonner gjerne og del videre, om du vil. https://norwegiandissident.substack.com/p/war-diary-part-23-june-28-to-july

Seinere samme dag:

Det at FIFA er korrupt er ingen nyhet. Like korrupt som Nobelkomiteen, kan vi si nå som FIFA har gitt en ’fredspris’ til Donald Trump.

---

Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok

---

Se også:

Mens Det hvite hus setter forretninger foran å bygge en varig fred, gjør europeerne alt de kan for å fyre opp under konflikten med penger og krigshisserpropaganda.

Roberto Iannuzzi

Da det kom frem forrige uke at BlackRock-sjef Larry Fink satt (sammen med finansminister Scott Bessent og Jared Kushner, presidentens svigersønn) ved forhandlingsbordet mellom USA og Ukraina, ble det tydeligere hva som sto på spill i USAs diplomatiske initiativ for å løse konflikten mellom Moskva og Kiev.

Forhandlingskonflikten handler ikke bare om sikkerhet og grenser, men om næringsliv, og de som står på motsatte sider er ikke bare Russland og Ukraina, men også USA og dets europeiske allierte.

Kontrasten er tross alt ikke ny. Allerede i 2022 hadde det tyske Marshallfondet (en amerikansk tenketank med hovedkontor i Washington og kontorer i europeiske hovedsteder som Berlin, Brussel, Paris, Warszawa og Bucuresti) utviklet et strategisk dokument i samarbeid med flere amerikanske myndigheter, som slo fast at EU-kommisjonen ikke kunne garantere lederskap i gjenoppbyggingen fordi den «mangler den nødvendige politiske og økonomiske tyngden».

I november samme år signerte Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj en intensjonsavtale med den amerikanske finansgiganten BlackRock for å definere en «veikart» for gjenoppbyggingen av landet.

Ukraina til salgs

Etter Maidan-opprøret i 2014 banet ukrainske reformer, fremdrevet av Det internasjonale pengefondet, vei for at amerikansk kapital kunne infiltrere landbruks- og råvaresektorene.

Amerikansk landbruksnæring fra Cargill til Monsanto hadde vunnet lukrative kontrakter i et land som var blant verdens ledende eksportører av hvete og mais.

Ukrainas digitaliseringsprogrammer, lansert i samarbeid med Verdens økonomiske forum (WEF), hadde brakt inn store teknologigiganter fra Apple til Microsoft .

BlackRock kontrollerer, direkte eller indirekte, betydelige eierandeler i mange av disse selskapene, samt betydelige aksjeposter i store amerikanske forsvarsselskaper – Lockheed Martin , RTX (tidligere Raytheon) og Northrop Grumman – som har gjort enorme fortjenester på den ukrainske konflikten.

Etter å ha tjent på krigen, handler det nå om å tjene på salget av et land som kollapser, som USA i årevis har presset mot en selvmordskonflikt med sin russiske nabo.

Dette utsalget er også muliggjort av det nyliberale reformprogrammet som i stor grad allerede er implementert av Zelenskyj-regjeringen.

I løpet av de siste ukene har Trump-administrasjonen levert en rekke dokumenter til sine europeiske allierte som skisserer USAs visjon for gjenoppbyggingen av Ukraina og gjenopprettelsen av økonomiske bånd med Russland.

For president Donald Trump ser det ut til at den økonomiske tilnærmingen har forrang fremfor strategisk sikkerhet. Derfor, selv overfor Moskva, setter Det hvite hus sin holdning økonomisk lokkemiddel foran å definere en europeisk sikkerhetsarkitektur som er forenlig med russiske interesser.

Denne tilnærmingen risikerer å ikke oppfylle russiske prioriteringer og irriterer samtidig europeere.

Transatlantiske divisjoner

Spesielt i administrasjonens plan skal amerikanske selskaper bruke 200 milliarder dollar i frosne russiske eiendeler til prosjekter knyttet til ukrainsk gjenoppbygging, inkludert et gigantisk datasenter som skal drives av kjernekraftverket i Zaporizjzja, som for tiden kontrolleres av Russland.

Den europeiske planen var imidlertid å bruke Moskvas frosne eiendeler til å finansiere den ukrainske krigsinnsatsen, et ulovlig tiltak som medfører betydelige juridiske og økonomiske risikoer for EU, og som Det hvite hus motsetter seg fordi det ville risikere å undergrave forhandlingene med Russland.

På EU-toppmøtet 18. desember ble den europeiske planen midlertidig utsatt , mens det ble enighet om et lån på 90 milliarder euro for å finansiere Ukraina de neste to årene. Russiske eiendeler forblir imidlertid frosset på ubestemt tid.

Uenighetene mellom de to sidene av Atlanterhavet slutter imidlertid ikke der. Trump-administrasjonen planlegger også å gjenopprette russiske energiforsyninger til Europa, en idé som paradoksalt nok motarbeides av Tyskland, landet som kanskje har lidd mest under tapet av billige russiske energikilder.

Den tyske regjeringen har vært travelt opptatt med å forklare Washington at europeiske sanksjoner hindrer restaureringen av Nord Stream-gassrørledningen.

Nylig godkjente EU et tiltak for å permanent stoppe importen av russisk gass innen 2027.

Splittelsen innenfor vestlige eliter kommer symbolsk til uttrykk ved at mens Larry Fink, administrerende direktør i BlackRock og nåværende visepresident i WEF, forhandler om vilkårene for rekonstruksjonen med Zelenskyj, har presidenten i EU-kommisjonen Ursula von der Leyen (et annet fremtredende medlem av WEF) og den tyske forbundskansleren Friedrich Merz (en tidligere BlackRock-leder) uttrykt sin klare skepsis til Trumps plan.

«Paranoid hysteri»

Men det mest foruroligende aspektet er de alarmistiske og krigshissernde uttalelsene fra andre forkjempere for den europeiske fronten.

NATOs generalsekretær Mark Rutte holdt en sjokkerende tale i Berlin 11. desember, der han uttalte at «vi er Russlands neste mål, og vi er allerede i fare».

Rutte snakket om et Russland som kunne være «klart til å bruke militærmakt mot NATO innen fem år». Dramatisk uttalte han at «vi må være forberedt på en krig i samme skala som våre besteforeldre og oldeforeldre måtte tåle».

Han utdypet det videre og inviterte oss til å forestille oss det: «En konflikt som når alle hjem, alle arbeidsplasser, ødeleggelse, massemobilisering, millioner av fordrevne mennesker, utbredt lidelse, enorme tap».

Han konkluderte deretter med at det eneste som skiller oss fra Ukrainas skjebne er NATO, og at «som generalsekretær har jeg en plikt til å fortelle dere hva som venter oss hvis vi ikke handler raskere, hvis vi ikke investerer i forsvar og hvis vi ikke fortsetter å støtte Ukraina».

Vi står tydeligvis ikke overfor et rimelig argument, men snarere et forsøk på å gi næring til en instinktiv og irrasjonell frykt.

Den britiske analytikeren Anatol Lieven, utvilsomt en «moderat» i det nåværende europeiske landskapet, men langt fra en russofil, lurte på om Rutte virkelig tror på det han sier.

«Hvis han ikke tror det», skrev Lieven , «så lyver han bevisst til vestlige demokratiske velgere og forgifter den offentlige debatten». Hvis han imidlertid skulle tro det, ville det være enda farligere, konkluderte den britiske analytikeren, fordi det ville demonstrere at europeiske eliter «har falt i en tilstand av paranoid hysteri, upåvirket av fakta og rasjonalitet».

Lieven bemerker at Russland alltid har forsøkt å fraråde NATO å gripe inn direkte i Ukraina for å unngå risikoen for en eskalering som kan føre til en atomkonflikt.

Det ville derfor være meningsløst av Moskva å angripe Atlanterhavsalliansen med den effekten at den fragmenterte vestfronten konsolideres på nytt og risikoen som russerne så langt har forsøkt å unngå dramatisk økes.

Ruttes tale er imidlertid ikke et isolert tilfelle. Storbritannias strategiske forsvarsrapport slår fast at landet må være «forberedt på en høyintensiv, langvarig krig» og at Storbritannias avskrekkingsevne bør «gjennomsyre alle aspekter av samfunnet».

Hovedforfatteren av artikkelen, George Robertson, et medlem av Overhuset, argumenterte for at «hvis Russland har rom til å gjenoppbygge sine væpnede styrker – og det gjør de allerede – […] så er det tydelig at resten av Europa er i fare».

Mens han definerer Russland som en strategisk trussel mot hele Europa, beskriver han Moskva noe selvmotsigende som et land i økonomisk og demografisk krise.

Robert Skidelsky, også medlem av Overhuset, kaller kollegaens argumenter «et klassisk tilfelle av trusselinflasjon – eller, mindre vennlig, paranoia».

Faktum er at lignende standpunkter er utbredt, om ikke dominerende, innenfor Europas politiske eliter. Og alle som våger å motsi dem, slik analytiker Jacques Baud, en tidligere oberst i den sveitsiske hæren og tidligere NATO-rådgiver, gjorde, er blitt utsatt for sanksjoner og nektet tilgang til bankkontoene sine.

I Berlin-talen sin sa Rutte at vi må øke forsvarsutgiftene og fortsette å støtte Ukraina for å beskytte vår «frihet, […] våre åpne samfunn, våre frie valg og en fri presse».

Men merkelig nok er det i våre frie samfunn ikke rom for begrunnet kritikk som Bauds.

---

Denne artikkelen er hentet fra bloggen til Roberto Iannuzzi :

L’Occidente in Ucraina, tra affarismo di Trump e belligeranza di Rutte&Co

Iannuzzi er en uavhengig analytiker som spesialiserer seg på internasjonal politikk, multipolar verden og global (u)orden, demokratikrise, biopolitikk og «pandemiens nye normal».

---

Belgias statsminister lærte på den harde måten at man ikke trenger å være en opprørsk populist for å pådra seg EUs vrede. Inntil nylig hadde den moderate konservative Bart De Wever stort sett holdt seg unna det europeiske søkelyset. Dette var relativt enkelt, gitt at partiet hans tilhører den sentrum-høyre gruppen Europeiske konservative og reformister i Europaparlamentet, som har alliert seg sterkt med Ursula von der Leyens Ukraina-kommisjon. Likevel ble han i løpet av få måneder Brussel-etablissementets offentlige fiende nummer én.

Thomas Fazi.

Hans forseelse? Motstand mot Brussels plan om å beslaglegge Russlands frosne eiendeler som oppbevares i Europa. Det overveldende flertallet av dem er parkert hos Euroclear, et Brussel-basert clearinghus som ligger i hjertet av det globale verdipapiroppgjøret. For Europas pro-krigslobby, ledet av Frankrike og Tyskland, ble konfiskering presentert som den eneste måten å fortsette å finansiere Ukrainas krigsinnsats – eller, hvis det ikke lykkes, å tvinge medlemslandene til å ta på seg byrden kollektivt gjennom andre, stadig mer ekstraordinære midler.

Belgia hadde imidlertid overbevisende grunner til å motsette seg dette. Å konfiskere – eller funksjonelt ekspropriere – russiske sentralbankaktiva ville bryte med et av de mest hellige prinsippene for internasjonal finans: nøytraliteten og ukrenkeligheten til statseide reserver. Brudd på dette prinsippet ville ikke bare sette en farlig presedens, men ville også utsette Belgia for potensielt alvorlige juridiske, økonomiske og geopolitiske konsekvenser – ettersom Euroclear er hjemmehørende der.

Som Robert Volterra, en av Londons mest respekterte internasjonale advokater, advarte , ville det å konfiskere russiske eiendeler være «helt ulovlig» og hjemsøke EU i generasjoner. De juridiske konsekvensene kan bli enorme. Russland hadde flere muligheter til å reise saken og hadde begynt å utforske dem, og hadde allerede anlagt søksmål i Moskva mot Euroclear.

Les også av Thomas Fazi:

Will we ever escape the ECHR?

Derfra kunne Russland forfølge rettssaker i belgiske domstoler, potensielt helt til Høyesterett. Belgiske dommere ville bli tvunget til å avgjøre om russiske eiendomsrettigheter i henhold til nasjonal lov var blitt krenket og om prinsippet om suveren immunitet var blitt brutt. På begge punkter ville Russlands sak være sterk. Dersom Russland skulle vinne frem, ville Euroclear selv være ansvarlig. Gitt beløpene det er snakk om, ville clearinghuset nesten helt sikkert bli insolvent, noe som ville utløse innskuddsgarantimekanismer både nasjonalt og på EU-nivå.

I et slikt scenario ville Euroclear i sin tur bli tvunget til å saksøke den belgiske staten, som ville ha beordret effektiv ekspropriasjon av klientmidler. Utsiktene for et slikt krav ville være langt fra ubetydelige. Utover Belgia kan Russland også bringe saker inn for EU-domstolen, Den internasjonale domstolen og flere internasjonale voldgiftsfora. Selv om man ser bort fra rettstvister – man kan hevde at det i dagens kontekst ville være vanskelig å finne en vestlig dommer som er villig til å dømme i Russlands favør – er det vanskelig å se hvordan Belgia kan rettferdiggjøre å nekte å tine Russlands reserver hvis og når en fredsavtale til slutt inngås.

Det er derfor neppe overraskende at Belgia fremsto som en av de mest høylytte motstanderne av planen. De Wever har rett ut advart om at konfiskering ville være ensbetydende med «en krigshandling», og sammenlignet det med å gå inn i en utenlandsk ambassade, frata den interiøret og selge det. Man kan med rimelighet konkludere med at han bare forsvarer landets interesser ved å opprettholde folkeretten. Og likevel har han blitt utsatt for en svertekampanje fra EUs politiske og mediemessige etablissement for dette. Han har blitt beskyldt for å ha handlet under russisk trussel – eller enda verre, for å være en russisk ressurs selv. Samtidig truet Brussel med å «behandle Belgia som Ungarn» hvis de fortsatte å motsette seg planen. Det er det som skjer når selv lojale pro-EU-regjeringer våger å trå ut av linjen.

«Det er neppe overraskende at Belgia fremsto som en av de mest høylytte motstanderne av planen».

Til tross for det massive presset, sto De Wever på sitt. Og han fikk følge av en voksende front av dissidenter. Ungarn og Slovakia avviste åpent ordningen, og Ungarns statsminister Viktor Orbán anklaget kommisjonen for å «systematisk voldta europeisk lov». Italia, Bulgaria og Malta uttrykte også reservasjoner.

De økonomiske og finansielle implikasjonene av konfiskering ville tross alt strekke seg langt utover Belgia. Når antagelsen om at statseide reserver i utlandet er immune mot politisk beslaglegging er brutt, er det umulig å si hva konsekvensene kan bli. Land ville begynne å se på euro-denominerte eiendeler ikke som et trygt verdilager, men som en politisk forpliktelse – en som kan konfiskeres etter Brussels skjønn. Budskapet ville være umiskjennelig: Eiendelene dine er trygge bare så lenge du forblir politisk kompatibel. Resultatet ville nesten helt sikkert være at kapital ville begynne å flykte fra Europa – enda raskere enn den allerede gjør.

Ikke desto mindre, stilt overfor økende motstand, tydde Brussel forrige uke til å påberope seg unntaksfullmakter i henhold til artikkel 122 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte for å fryse russiske eiendeler på ubestemt tid, med den påstand at dette ville tillate dem å handle med kvalifisert flertall i stedet for enstemmighet. Likevel representerer dette en åpenbar forvrengning av traktaten. Artikkel 122 gjelder utelukkende økonomiske nødtiltak som svar på naturkatastrofer eller alvorlige økonomiske forstyrrelser. Den gjelder ikke for utenrikspolitikk, som utvetydig krever enstemmighet. Skjebnen til Russlands frosne statseide eiendeler er imidlertid selvsagt et utenrikspolitisk anliggende. Å hevde noe annet er et ekstrajuridisk grep.

Dette er et annet eksempel på maktovertakelse i Brussel. Hvis artikkel 122 – eller en hvilken som helst annen bestemmelse – kan brukes til å rettferdiggjøre beslagleggelse av utenlandske suverene eiendeler og påleggelse av massive forpliktelser for uvillige medlemsstater, kan den brukes til å omgå enstemmighet på tvers av et bredt spekter av utenrikspolitiske beslutninger.

Trusselen virket imidlertid. På fredag, på møtet i Det europeiske råd, klarte ikke kommisjonen å sikre en avtale om bruken av de frosne russiske eiendelene. I stedet sikret de enighet om et separat lån på 90 milliarder euro, støttet av EU-budsjettet og garantert av alle medlemsland unntatt tre (Ungarn, Slovakia og Tsjekkia), som fikk forbehold. I realiteten ble den politiske hindringen omgått ikke ved å endre strategi, men ved å flytte den økonomiske risikoen direkte over på europeiske skattebetalere. Som von der Leyen gjorde det klart før toppmøtet, var det lite rom for dissens: «Ingen vil forlate EU-toppmøtet før spørsmålet om Ukrainas finansiering er løst».

Utrolig nok forutsetter avtalen at lånet bare må tilbakebetales av Ukraina hvis og når Russland samtykker i å betale krigserstatning – noe som effektivt omdanner hypotetiske fremtidige erstatninger til umiddelbar finansiering. Denne ideen er i beste fall ønsketenkning. Det er høyst usannsynlig at Russland ville akseptere bindende erstatninger selv i tilfelle en fredsavtale, noe som betyr at det er liten sjanse for at Ukraina noen gang vil tilbakebetale lånet. Dette er desto mer slående gitt hvor mye Europa allerede har brukt: EU-parlamentene har godkjent minst 187 milliarder euro i støtte til Ukraina, i tillegg til massive indirekte kostnader.

---

Foreslått lesestoff

Europe’s humiliation over Ukraine

Av Wolfgang Münchau

---

Denne episoden illustrerer hvordan EU opererer: Ved å produsere falske binærvalg som utelukker reelle politiske valg. Medlemslandene ble presentert for et sterkt alternativ – enten å bli enige om å konfiskere Russlands frosne eiendeler eller være forberedt på å kollektivt garantere for et massivt nytt lån. Det som aldri ble seriøst vurdert var et tredje alternativ: å slutte å pøse penger inn i en påviselig mislykket strategi og i stedet jobbe for å få slutt på krigen gjennom forhandlinger.

Likevel er det lett å se hvorfor EU ikke har råd til å konfrontere feilen i sin Ukraina-strategi – en strategi som har påført Europa enorm økonomisk skade uten å ha levert noe på slagmarken, og som har satt Ukraina i en verre posisjon enn ved starten av krigen. Å erkjenne denne realiteten ville medføre enorme politiske kostnader for EU-eliten, spesielt de som er mest investert i narrativet om seier for enhver pris – derav deres besluttsomhet om å fortsette krigen for enhver pris. Det er derfor Brussel, selv etter å ikke ha blitt enige om konfiskering, presset gjennom et massivt, budsjettstøttet lån som en erstatning. Konsekvensene vil bli store: Ukrainere vil fortsette å lide og dø i en krig som ikke kan vinnes, mens Europa vil forbli forankret i en permanent tilstand av økonomisk krigføring og militær konfrontasjon med Russland via stedfortreder, med en konstant risiko for eskalering til direkte konflikt.

Hvis det finnes en positiv side ved denne dystre utviklingen, er det at hensynsløsheten i disse valgene bare vil forverre motsetningene i et prosjekt som presser kontinentet mot randen, og til slutt tvinger frem et oppgjør – både innad i medlemslandene og blant Europas borgere. Kommisjonen kan ha lyktes med å unngå en katastrofal ydmykelse, men ved å gjøre det avslørte den Unionens stadig mer autoritære natur, som er villig til å overstyre nasjonale interesser og forkaste juridiske begrensninger, demokratiske normer og grunnleggende økonomisk rasjonalitet i jakten på ideologiske korstog. I mellomtiden vil den enorme økonomiske byrden som den siste avtalen påfører bare forverre interne brudd og presse nasjonale budsjetter til bristepunktet – spesielt når det blir klart at det vil innebære enda flere ressurser som avledes fra Europas egen smuldrende infrastruktur, underfinansierte sykehus og overbelastede skoler.

Og Ukraina er langt fra det eneste brennpunktet. Brussel sliter også med å sikre støtte til Mercosur-frihandelsavtalen med Argentina, Brasil, Paraguay og Uruguay. Også her vokser motstanden. Frankrike har lenge ledet opposisjonen, og Emmanuel Macron gjentok nylig at avtalen mangler gjensidighet når det gjelder produksjonsstandarder, plantevernmiddelregler og mattrygghet. Fronten utvidet seg betydelig denne uken, da den italienske statsministeren Giorgia Meloni beskrev avtalen som «prematur», og viste til utilstrekkelige sikkerhetstiltak for europeisk landbruk. Italias holdning er sentral, ettersom den reiser utsiktene for et blokkerende mindretall i Rådet som også inkluderer Polen, Ungarn og Østerrike.

Protester har økt presset. Torsdag samlet hundrevis av traktorer seg i Brussel da bønder fra hele Europa fordømte det de ser på som urettferdig konkurranse. Foreslåtte sikkerhetstiltak har gjort lite for å roe ned opposisjonen – noe som har ført til at ratifiseringen av avtalen nok en gang er utsatt i Det europeiske råd.

Og etter hvert som motsetningene i EU fortsetter å hope seg opp, blir det stadig vanskeligere å se hvordan Brussel kan håndtere motreaksjonene mye lenger. Unionen begynner å ligne et smuldrende imperium, avhengig ikke bare av undertrykkelse, sensur og valgmanipulasjon for å opprettholde kontroll, men også av stadig mer aggressive taktikker rettet selv mot pro-EU-regjeringer selv. Ved å tvinge gjennom stadig flere hensynsløse forpliktelser i enhetens navn, legger de rett og slett grunnlaget for en enda mer katastrofal implosjon senere.

---

Se også:

EU liker å fremstille seg som en moralsk stormakt. Med høytidelig språk annonseres nye milliarder til Ukraina, ledsaget av selvgratulerende erklæringer om ansvar og handlekraft. I virkeligheten er dette et finansielt bedrag der regningen skyves frem i tid og veltes over på Europas befolkning. Dette er ikke solidaritet. Det er systematisk ansvarsfraskrivelse.

Dan-Viggo Bergtun.

Det såkalte lånet på 90 milliarder euro til Kiev er ikke et lån i noen reell forstand. Ingen seriøse aktører tror Ukraina vil være i stand til å betale tilbake. Dette er et politisk vedtak forkledd som teknisk finansiering. Når EU-budsjettet stilles som garanti, betyr det at tapet er kollektivisert. Investorene er sikret. EU-kommisjonen får sitt politiske symbol. Skattebetalerne sitter igjen med ansvaret.

EU låner penger i markedet til flere prosents rente og låner dem videre til Ukraina rentefritt. Resultatet er et årlig milliardtap som belastes EUs budsjetter i årevis fremover. Dette skjer samtidig som unionen allerede er tungt forgjeldet etter pandemien. Gjenreisningspakken på 750 milliarder euro har gjort EU til en gjeldsaktør den aldri var ment å være. Avdragene starter først i 2028. Likevel fortsetter man å øke forpliktelsene, som om fremtidige budsjetter er politisk gratis.

Dette er ikke bare EUs problem. Det er også Norges.

Gjennom EØS-avtalen er Norge tett integrert i EUs økonomi, finanssystem og markeder. Når EU bygger opp en stadig større gjeldsbyrde for å finansiere en krig uten realistisk sluttpunkt, vil konsekvensene slå direkte inn i norsk økonomi. Norske myndigheter later som om dette er et EU-internt anliggende. Det er en farlig illusjon.

Norge har allerede forpliktet seg til enorme støttepakker til Ukraina. Hundrevis av milliarder kroner bevilges med minimal offentlig debatt. Pengene tas fra oljefondet og fremtidige statsbudsjetter. Det betyr at kommende generasjoner betaler for dagens politiske posering. Samtidig svekkes Europas økonomiske fundament, noe som rammer norsk eksport, norsk industri og norske arbeidsplasser.

Når EU låner dyrt, øker presset på renter i hele Europa. Norske banker er dypt integrert i europeiske kapitalmarkeder. Resultatet er høyere lånekostnader og større finansiell uro. Norske husholdninger merker det direkte gjennom dyrere boliglån og redusert kjøpekraft. Advarsler fra Norges Bank endrer ingenting. Kursen er politisk bestemt og økonomisk uforsvarlig.

Det mest alvorlige er likevel det politiske mønsteret som nå sementeres. EU bruker felles budsjetter til å forlenge en krig man nekter å diskutere fred for. Samtidig ser man bort fra dokumentert korrupsjon i Kiev. Zelensky-regimet tilføres friske midler akkurat når presset øker. Dette handler ikke om militær realisme. Det handler om prestisje, narrativkontroll og makt.

For Norge betyr dette økt press om å stille opp, betale mer og stille færre spørsmål. Vi trekkes dypere inn i et prosjekt vi ikke har stemmerett i, men full økonomisk eksponering mot. Beslutninger tas i Brussel. Regningen havner i Oslo.

EU gambler med fremtidige budsjetter for å redde sitt geopolitiske selvbilde. Norske myndigheter applauderer og åpner lommeboken. Dette er ikke ansvarlig politikk. Det er økonomisk risikospill med nasjonale interesser som innsats.

Slike spill ender sjelden godt.

---

Dan Viggo Bergtun er veteran og tidligere nasjonal og internasjonal tillitsmann for veteraner. Han har lang erfaring fra arbeid for veteraner og fred mellom nasjoner. Han har tjenestegjort i FN-operasjon i Midtøsten allerede i 1978 og har inngående kjennskap til United Nations-systemet som tidligere FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF), Han har vært President og Generalsekretær for (WVF), og er i dag Honorary President i føderasjonen. Helt siden 1978 har han arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter, internasjonalt samarbeid, og er en engasjert skribent i internasjonal politikk- og sikkerhetsspørsmål.

---

Se også:

Norwegian military veteran Dr. Bergtun questions Europe’s war narrative on Russia

Syriske, kurdiske og vestlige kilder sier at samtalene går framover mot en frist på slutten av året for å integrere kurdiskledede SDF-styrker i den HTS-dominerte syriske hæren.

Av Nyhetsredaksjonen i The Cradle.

Samtalene mellom den syriske regjeringen og de kurdiskledede syriske demokratiske styrkene (SDF) har økt i takt før en frist ved årsskiftet for å slå sammen kurdiske styrker med den syriske staten, rapporterte Reuters 19. desember, med henvisning til syriske, kurdiske og vestlige kilder.

Den syriske regjeringen, ledet av den tidligere al-Qaida-kommandanten Ahmad al-Sharaa, har sendt et forslag til SDF – den kurdiskdominerte gruppen som kontrollerer landets nordøstlige del, inkludert oljeressursene, med hjelp fra amerikanske okkupasjonsstyrker.

Forslaget gikk med på å innlemme SDFs omtrent 50 000 krigere i de syriske sikkerhetsstyrkene som tre intakte divisjoner og mindre brigader, i stedet for å innlemme dem som enkeltpersoner.

Til gjengjeld ville SDF bli pålagt å gi fra seg noen kommandokjeder og tillate syriske hærenheter å operere under det som nå er SDF-territorium.

En avtale om å integrere SDF i syriske statsstyrker ble signert mellom Sharaa og SDF-leder Mazloum Abdi i mars i kjølvannet av regjeringens massakre på over 1600 alawittiske sivile på landets kyst.

Fremgangen har imidlertid stoppet opp siden den gang, ettersom SDF fortsatt er skeptiske til å gi fra seg våpnene og kontrollen over Syrias lukrative oljefelt.

Selv om full integrering er usannsynlig før slutten av året, sa en SDF-tjenestemann til Reuters : «Vi er nærmere en avtale enn noen gang før.»

En slik avtale kan bli annonsert, om ikke annet for at begge sider skal «redde ansikt», sa en vestlig tjenestemann til nyhetsbyrået.

SDF fikk kontroll over det nordøstlige Syria, hjem til mesteparten av Syrias olje- og hveteproduksjon, etter å ha beseiret ISIS i 2019.

Gruppen, en avlegger av Kurdistans arbeiderparti (PKK), har siden etablert en autonom region som effektivt har delt landet, et lenge israelsk mål.

Territorium under kontroll av den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES) omfatter ikke bare kurdiske, men også sunnimuslimske og kristne befolkninger.

Reuters bemerket at harmen mot SDF-styret har vokst blant den overveiende arabiske befolkningen, inkludert mot obligatorisk verneplikt for unge menn.

Tyrkias utenriksminister Hakan Fidan kom torsdag med en tilslørt trussel mot SDF-ledelsen og sa at Ankaras tålmodighet med SDF er i ferd med å «gå mot slutten».

Fidan utelukket ikke militæraksjon mot SDF, som de anser som en terrororganisasjon sammen med PKK, hvis integreringen ikke går fremover.

Angående avtalen fra 10. mars uttalte Fidan at «alle forventer at de oppfyller denne avtalen uten forsinkelser eller endringer, fordi vi ikke ønsker å se noen avvik fra den».

Som svar uttalte Hassan Mohammed Ali, medformann for PR-kontoret til Det syriske demokratiske rådet (SDC), SDFs politiske fløy,  at avtalen «ikke er bundet av en kort tidsramme», og la til at prosessen krever «tålmodighet og politisk vilje fra begge sider».

Sihanouk Dibo, en tjenestemann i AANES, antydet at det kunne ta til midten av 2026 å behandle alle punktene i avtalen.

---

Denne artikkelen ble publisert av The Cradle.

Integrering mellom al-Qaida og SDF var vel ikke akkurat det de forestilte seg de i Norge som har holdt fram SDF som et eksempel på sosialistisk demokrati?

EU-møtet klarte ikke å samles om å stjele de frosne russiske eiendelene og endte opp med å vedta et rentefritt og usikret felleslån til konkursboet i Kiev. Tsjekkia, Ungarn og Slovakia stemte imot. EU-kommisjonen hevder at lånet er «sikret» mot påståtte framtidige krigserstatninger fra Russland. Men siden Russland vinner krigen, kommer det ingen slike erstatninger. Og da er det EU-borgerne som blir sittende igjen med skjegget i gulltoalettet. EU vil måtte ta opp lån på det internasjonale obligasjonsmarkedet og rentene for disse obligasjonene må betales over EU-landenes statsbudsjetter. Prioriteringa av fortsatt krig i Ukraina vil føre til ytterligere nedprioritering av hjemlig velferd, infrastruktur, helsevesen, utdanning og så videre.

Dette lånet er i realiteten ikke er et ekte lån, men en skjult gave eller tap for EU. Ungarns statsminister Viktor Orbán kaller det rett ut «a loss, not a loan». Ukraina forventes ikke å kunne betale tilbake, gitt landets enorme budsjettunderskudd (estimert til 42 milliarder dollar for 2026, men trolig høyere, med militære utgifter på minst 120 milliarder dollar årlig). Uten videre støtte risikerer Ukraina å gå tom for penger allerede midt i 2026 eller senere i 2027, noe som kan føre til kollaps på frontlinja, hvis da ikke denne militære kollapsen kommer før den økonomiske.

Finansielt sett utgjør lånet en stor belastning for EU. Det utstedes som obligasjoner med ulike løpetider (5–20 år) til institusjonelle investorer som pensjonsfond og forsikringsselskaper. EU låner dyrere enn det låner ut (null rente til Ukraina), noe som skaper en «negative carry»-kostnad på ca. 2,5 milliarder euro årlig – tilsvarende 1,3 % av EUs budsjett for 2026 (193 milliarder euro). Hvis Ukraina misligholder, noe som er mer enn sannsynlig, må medlemslandene dekke tapene gjennom høyere bidrag, omprioritering av budsjetter eller ny gjeld. EUs eksisterende gjeld er allerede høy (over 660 milliarder euro per juni 2025), delvis fra tidligere programmer som NextGeneration EU-pandemi-pakken.

Gjennom å gi et slikt gigantlån til Ukraina til tross for de nylige avsløringene av korrupsjon helt opp til presidentkontoret gir i realiteten EU sin godkjenning til korrupsjonen.

EU låner Ukraina 90 milliarder euro. De vet at Ukraina er det mest korrupte landet i Europa, og at mesteparten av disse pengene vil forsvinne, slik at lånet aldri vil bli tilbakebetalt. Det er bare én plausibel konklusjon å trekke fra disse fakta: EU er en begunstiget av korrupsjonen.

I og med at det er medlemslandene som kommer til å betale dette «lånet» må vi regne med at også de påkrevde tilskuddene fra EØS-landene vil bli økt, slik at Norge og norske skattebetalere også vil får regninga.

Viktor Orbán: Vi har hatt en lang og utfordrende natt

I en kommentar til EU-møtet skriver Ungarns statsminister Viktor Orbán på X:

Vi klarte å avverge den umiddelbare krigsfaren. Vi lot ikke Europa utstede en krigserklæring mot Russland ved å bruke russiske ressurser.

Denne planen ville ha dratt Europa inn i krig og påført Ungarn en økonomisk byrde på 1000 milliarder forinter (HUF). Vi lyktes i å beskytte ungarske familier mot dette.

Samtidig bestemte 24 medlemsland seg for å gi Ukraina et krigslån for de neste to årene. Hvis Ukraina ikke klarer å betale tilbake lånet, må disse europeiske landene dekke tilbakebetalingen.

Heldigvis er V3-samarbeidet aktivt igjen: Ungarn, Slovakia og Tsjekkia har bestemt seg for ikke å hoppe på det toget. Ved å gjøre det sparte vi våre barn og barnebarn for byrden av dette massive € lånet på 90 milliarder. Ungarns andel av krigslånet ville ha vært mer enn 400 milliarder HUF.

Den dårlige nyheten er at krigsforberedelsene tydeligvis fortsetter i Brussel. Ungarn er fortsatt fredens stemme i Europa og vil ikke la ungarske skattebetalernes penger bli brukt til å finansiere Ukraina. Bare en regjering av patrioter kan garantere fred og sørge for at ungarske midler ikke sendes til Ukraina. Hvis det fantes en Brussel-regjering i Ungarn, ville de presset Ungarn inn i krig og brukt hver eneste krone på å støtte Ukraina. Vi kan ikke og vil ikke tillate at dette skjer!

---

Oppsplittingen av prisområdet i Nord-Norge (NO4) drives frem av store klimatiltak, som elektrifiseringen av Melkøya. Beslutningen om å elektrifisere Melkøya – som er hovedårsaken til presset for å splitte prisområde NO4 – er en direkte konsekvens av at Norge har koblet seg til EUs miljø-og klimapolitikk gjennom EØS-avtalen.

Siri Hermo.

Når store mengder strøm tas ut til industri, oppstår det «flaskehalser» i nettet.

Statnett må derfor skille ut områder for å styre strømflyten teknisk korrekt. Dette for å sikre at prisene gir riktige signaler om hvor det trengs mer kraftproduksjon eller mer nettutbygging.

Les: Nytt strømforslag er en sikker vei til avfolking av Finnmark

Oppsplittingen er altså Statnett sitt svar på en kraftig ubalanse skapt av klimatiltak (elektrifisering), utført innenfor de markedstekniske rammene som EØS-avtalen og EUs energisamarbeid krever.

Et eget prisområde for Finnmark og Troms vil reflektere at det er for lite strøm der.

Dette vil sannsynligvis føre til høyere strømpriser, noe som er ment å stimulere til utbygging av mer kraft (f.eks. vindkraft).

Det vil samtidig svekker industriens konkurransekraft.

EUs regler for «flytbasert markedskobling» tvinger Norge til å splitte prisområder på en måte som tjener det europeiske markedet mer enn norske strømkunder.

Nord-Norge har historisk hatt lave strømpriser.

Det har vært en kompensasjon for lange avstander og tøft klima.

Et eget prisområde i nord vil føre til en «strømpris-eksplosjon», som vil gjøre det ulønnsomt å etablere ny industri der.

De eksisterende hjørnesteinsbedrifter må mest sannsynlig legge ned eller flyttes.

Den store fordelen regionen har for å tiltrekke seg folk og arbeidskraft blir med dette borte.

Byråkrater i Statnett og NVE, samt markedsregler i EU/EØS, får slik overkjøre politiske mål om bosetting og utvikling i nord.

EUs fjerde energimarkedspakke vil forsterke den utviklingen vi ser i Nord-Norge, ved å flytte mer myndighet over prisområder og nettstyring fra nasjonale politikere til uavhengige organer og EU-regelverket.

Med energimarkedspakke 4 kommer et sterkere krav om at prisområder følger nettet, der prisområder skal reflektere faktiske fysiske begrensninger (flaskehalser) i strømnettet.

Energimarkedspakke 4 gjør flaskehalser til et rent teknisk og markedsmessig anliggende.

Det blir juridisk umulig å bruke politiske vedtak for å holde strømprisen lik over hele landet dersom det finnes fysiske begrensninger i nettet.

Hvis det f.eks er en varig flaskehals mellom Troms og Nordland, pålegger regelverket at dette skal synliggjøres i markedet gjennom ulike priser.

Det blir juridisk umulig for den norske regjeringen å gripe inn politisk for å «tvinge» like priser i nord, dersom Statnett og de europeiske samarbeidsorganene mener nettet er overbelastet.

Beslutninger om hvordan kapasiteten i strømnettet skal beregnes, vil i større grad tas av uavhengige tekniske organer (som ACER på EU-nivå og RME i Norge).

(RME står for Reguleringsmyndigheten for energi, et uavhengig forvaltningsorgan under Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) som regulerer det norske kraft- og gassmarkedet for å sikre effektive priser, god drift og rettferdige vilkår for forbrukere, med hovedoppgave å regulere nettselskapenes inntekter og vilkår. RME ble opprettet i 2019 og er politisk uavhengig. Red.)

Beslutninger om å splitte prisområder vil defineres som «tekniske beslutninger», der distriktspolitiske hensyn taper mot markedstekniske regler.

Flytbasert markedskobling blir standard (innført i Norden i 2024/2025).

Dette systemet er designet for å skvise mest mulig kapasitet ut av nettet for å fremme fri flyt mellom land.

Dette systemet fungerer best når prisområdene er små og presise.

Energipakke 4 vil derfor øke presset på å splitte store prisområder (som dagens NO4) i mindre biter.

Via pakken kommer også krav om 70-prosentregelen, der 70 % av nettkapasiteten alltid skal være tilgjengelig for handel med naboland.

For Nord-Norge sin del betyr dette at man ikke kan «holde igjen» strøm lokalt for å sikre lave priser til egen industri dersom det er behov for kraften i Sverige eller Finland.

Pakken vil gjøre det norske kraftsystemet til en enda mer integrert del av det europeiske maskineriet, hvor teknisk effektivitet og grensekryssende handel prioriteres høyere enn nasjonale ønsker om politisk bestemte strømpriser i enkelte regioner.

Makta flyttes fra folkevalgte til markedsmekanismer.

Oppsplittingen blir «spikeren i kista» for næringslivet i nord, der tekniske markedsregler får trumfe nasjonal distrikts- og industripolitikk.

Det er et demokratisk problem.

Oppsplittingen er altså en teknisk løsning på en kraftmangel skapt av klimavedtak, gjennomført for å tilfredsstille EØS-avtalens krav til et fungerende kraftmarked.

Uten EØS ville ikke Norge vært bundet av EUs energimarkedspakker eller ACERs regelverk.

Regjeringen kunne i teorien bestemt at Nord-Norge skal forbli ett prisområde (NO4) av distriktspolitiske hensyn, selv om det finnes tekniske flaskehalser i nettet.

Man ville ikke hatt det juridiske presset fra EU om å splitte områder for å fremme markedseffektivitet.

Norge kunne ha begrenset krafteksporten for å sikre lave priser til egen industri, uten å risikere søksmål eller sanksjoner fra EU for brudd på reglene om fri flyt av varer.

Uten EØS ville ikke Norge vært formelt forpliktet til EUs klimamål eller kvotesystem (ETS).

Stortinget ville hatt full makt over energipolitikken og ressursforvaltningen uten innblanding fra EU-byråkratiet.

Uten EØS ville Norge hatt nasjonal kontroll der det norske demokratiet, vårt folkestyre og vår selvråderett ble ivaretatt.

Siri Hermo

Den massive nye våpenavtalen mellom USA og Taiwan omfatter levering av HIMARS-rakettsystemer, antitankmissiler, panservernmissiler, selvmordsdroner og haubitser til øya.

Av nyhetsdesken i The Cradle .

Beijing fordømte på det sterkeste en nylig annonsert amerikansk våpenpakke på 11,1 milliarder dollar til Taiwan 18. desember, og advarte om at avtalen krysset en rød linje i forholdet mellom Kina og USA og utgjorde et alvorlig brudd på landets suverenitet.

Advarselen kom etter Washingtons kunngjøring av våpenpakken, som består av åtte separate kjøp som inkluderer HIMARS-rakettsystemer, antitank- og antipansermissiler, selvmordsdroner som henger rundt, haubitsere, militær programvare og reservedeler til eksisterende utstyr, ifølge detaljer offentliggjort av amerikanske og taiwanske myndigheter.

Kinas statsråds kontor for Taiwan-saker (TAO) reagerte umiddelbart og oppfordret Washington til å stanse det de beskrev som bevæpningen av Kinas Taiwan-region.

TAO-talsperson Chen Binhua sa at avtalen utgjorde «en åpenbar innblanding i Kinas interne anliggender» og brøt med ett-Kina-prinsippet samt de tre felleskommunikene mellom Kina og USA.

Chen sa at Taiwan-spørsmålet ligger «i kjernen av Kinas kjerneinteresser» og representerer en rød linje i forholdet mellom Kina og USA, og anklager Washington for å sende et «alvorlig og feil signal» til separatiststyrkene ved å godkjenne våpenpakken.

Han kritiserte også Taiwans myndigheter i Det demokratiske progressive partiet (DPR) for å søke amerikansk støtte for å forfølge det han kalte «Taiwans uavhengighet» med makt, og advarte om at slik politikk risikerer å gjøre Taiwan til en «kruttønne», redusere befolkningen til «kanonføde», og ville bli møtt med et avgjørende mottiltak hvis den røde linjen krysses.

Talsperson for Kinas utenriksdepartement, Guo Jiakun, sa at «USAs forsøk på å bruke makt for å støtte Taiwans uavhengighet bare vil slå tilbake, og forsøket på å begrense Kina ved å bruke Taiwan vil absolutt ikke lykkes».

Det amerikanske byrået for forsvarssikkerhetssamarbeid (Defence Security Cooperation Agency) utstedte den formelle varslingen om salget, som fortsatt krever godkjenning fra Kongressen. Hvis det fullføres, vil det være blant de største amerikanske militæroverføringene til øya på flere år, og markere den andre våpenavtalen som ble annonsert i Trumps andre periode, etter en avtale på 330 millioner dollar i november.

Etter hvert som spenningene øker i det vestlige Stillehavet, advarte Kina også Japan om det de beskrev som en akselererende militær oppbygging, etter rapporter om at Tokyo hadde signert en landleieavtale for å utplassere en mobil overvåkingsradarenhet på Okinawas østligste øy for å overvåke kinesiske hangarskip og fly.

Talsperson for det kinesiske utenriksdepartementet, Guo Jiakun, anklaget Japan for å «bevisst hisse opp til problemer og komme med provokasjoner på nært hold for å rettferdiggjøre sin egen militære oppbygging», med henvisning til utvidede utplasseringer nær Taiwan-regionen, og advarte Tokyo, og nevnte det han kalte Japans militaristiske fortid og «feilaktige og farlige bemerkninger » om Taipei fra den japanske statsministeren Sanae Takaichi.

---