Fredag ​​annonserte Donald Trump en svimlende toll på 50% på varer fra Den europeiske union, som skal tre i kraft 1. juni 2025, med mindre EU godtar betydelige handelsinnrømmelser. Opptrappingen – fra en tidligere redusert toll på 10% (som skal øke til 20% etter 8. juli) – har utløst diplomatisk motreaksjon og uro i finansmarkedene.

Thomas Fazi.

Trumps tollforslag retter seg mot EUs årlige eksport til USA på 550 milliarder dollar, sammenlignet med amerikansk eksport til EU på 351 milliarder dollar i 2022. Med henvisning til «urettferdige» handelsbarrierer og en urimelig handelsbalanse, tar den amerikanske presidenten sikte på å tvinge frem forhandlinger. Kunngjøringen følger et mønster av aggressiv handelsretorikk, som minner om hans første periode, hvor tollsatser ofte ble foreslått, men noen ganger myknet opp etter motstand. EU, en kritisk amerikansk alliert og verdens største handelsblokk, står nå overfor et avgjørende øyeblikk i å navigere dette økonomiske ultimatumet.

EU-lederne svarte med målt tilbakeholdenhet og signaliserte et ønske om å unngå en fullverdig handelskrig samtidig som de forberedte seg på gjengjeldelse. Maros Sefcovic, EUs kommisjonær for handel og økonomisk sikkerhet, understreket en forpliktelse til en «avtale basert på respekt, ikke trusler». Irlands statsminister Micheál Martin kalte tolltrusselen «enormt skuffende» og argumenterte for at den undergraver et viktig handelsforhold og global økonomisk stabilitet. Tysklands utenriksminister Johann Wadephul gjentok dette og advarte om at slike tollsatser ville skade begge økonomiene og oppfordret EU til å bevare markedsadgangen.

EU har allerede utarbeidet gjengjeldelsestariffer på 108 milliarder dollar, rettet mot amerikanske varer som landbruksprodukter og maskiner. Denne forberedelsen gjenspeiler lærdommer fra Trumps første periode, da EU motarbeidet amerikanske stål- og aluminiumstariffer med avgifter på amerikansk whisky og motorsykler. Likevel varsler offentlige uttalelser fra Brussel ro, og antyder en strategi for å deeskalere samtidig som man forbereder seg på virkningen.

Trumps tidligere tilbaketrekning av Kinas tollsatser tyder på at han kan være åpen for kompromisser, men en lignende helomvending nå er usannsynlig. For det første ville det være politisk pinlig for presidenten å gjøre en ny helomvending. Dessuten har EU færre kort enn Kina. USA ville bli mye mindre påvirket av en handelskrig med Europa enn det ville ha blitt i en konfrontasjon med Kina. Selv om europeisk import ble mål for heftige tollsatser, er det usannsynlig at amerikanske butikkhyller ville bli stående tomme.

Dessuten er mye av det som betegnes som «kinesisk eksport» til USA faktisk amerikanske produkter produsert i Kina – noe som betyr at løvens andel av verdien tilfaller amerikanske selskaper. Som et resultat er det nettopp disse selskapene som vil bli mest skadelidende av tollsatsene – en av hovedårsakene til at Trump trekker seg tilbake. Dette er ikke tilfelle med europeisk eksport til USA.

Men kanskje aller viktigst er det at Trump har rett når han sier at EU har praktisert urettferdig handelspraksis. I løpet av de siste to tiårene – og spesielt i etterkant av eurosonekrisen i 2010–2011 – har EU, til tross for at det er en av de rikeste økonomiske blokkene i verden, systematisk dempet innenlandsk etterspørsel gjennom innstrammingspolitikk, finanspolitisk tilbakeholdenhet og lønnskompresjon. Denne selvpålagte deflasjonsbanen (som ytterligere forverret euroens iboende deflasjonsskjevhet) har ikke vært tilfeldig, men snarere en bevisst strategi som tar sikte på å styrke priskonkurranseevnen på den globale scenen, samtidig som importen reduseres.

EU har i praksis tatt i bruk en hypermerkantilistisk, eksportdrevet vekstmodell, der handelsoverskudd prioriteres fremfor intern økonomisk utvikling. Denne tilnærmingen har gått på bekostning av både EUs egne borgere, som står overfor stagnerende lønninger og underfinansierte offentlige tjenester, og handelspartnerne – særlig USA – som har absorbert EUs eksportoverskudd som en del av et stadig mer ubalansert globalt økonomisk forhold.

Trumps tollsatser bør derfor sees på som en mulighet for europeere til endelig å konfrontere de dype feilene ved EUs eksportdrevne økonomiske modell – en oppgjør som lenge har vært på høy tid. I mellomtiden kan EU på kort sikt kunngjøre en økonomisk og geopolitisk tilnærming til Kina, noe som ytterligere svekker USAs innflytelse.

Dessverre er ingen av scenarioene sannsynlige. Det mest sannsynlige utfallet er at EU i større grad vil alliere seg med Trumps konfronterende holdning til Kina, i håp om å sikre handelskonsesjoner fra USA – alt i et forsøk på å opprettholde en økonomisk modell som i økende grad blir foreldet av den fremvoksende postliberale verdensorden.