Yves her. Nedenfor forklarer Michael Hudson hvor langvarige de nykonservative planene om å bryte opp Iran har vært (som går tilbake til før de ble kalt «neocons») og hvorfor dette prosjektet har vært og fortsatt blir sett på som avgjørende for å bevare amerikansk dominans.

Michael Hudson.

Av Michael Hudson

Nakedcapitalism ,  postet 21. juni 2025 av Yves Smith

Motstandere av krigen med Iran sier at krigen ikke er i amerikanske interesser, siden Iran ikke utgjør noen synlig trussel mot USA. Denne appellen til fornuft overser den neokonservative logikken som har styrt amerikansk utenrikspolitikk i mer enn et halvt århundre, og som nå truer med å oppsluke Midtøsten i den mest voldelige krigen siden Korea. Denne logikken er så aggressiv, så motbydelig for folk flest, så mye i strid med de grunnleggende prinsippene i internasjonal lov, FN og den amerikanske grunnloven, at det er en forståelig sjenanse hos forfatterne av denne strategien å si rett ut hva som står på spill.

Det som står på spill er USAs forsøk på å kontrollere Midtøsten og dets olje – som en støtte for USAs økonomiske makt, og å hindre andre land i å bevege seg i en retning for å skape sin egen selvstyrte posisjon, bort fra den USA-sentrerte nyliberale orden administrert av IMF, Verdensbanken og andre internasjonale institusjoner for å styrke USAs unipolare makt.

Rundt 1974 eller 1975 var det mye snakk om å skape en ny internasjonal økonomisk orden (NIEO). Jeg jobbet ved Hudson Institution sammen med Herman Kahn, om internasjonal finans og handel, og han tok meg med på en militærstrategisk diskusjon om planer som allerede ble lagt på den tiden, for muligens å styrte Iran og dele det opp i etniske deler. Herman fant at det svakeste punktet var Baluchistan, på Irans sørøstlige grense til Pakistan. Kurderne, tadsjikerne og de tyrkiske aserbajdsjanerne er andre folkegrupper, hvis etnisiteter skulle spilles ut mot hverandre, noe som ga amerikansk diplomati et viktig potensielt klientdiktatur for å omforme både iransk og pakistansk politisk orientering, om nødvendig.

Tre tiår senere, i 2003, pekte general Wesley Clark på Iran som hjørnesteinen i syv land som USA trengte å kontrollere for å dominere Midtøsten, med utgangspunkt i Irak og Syria, Libanon, Libya, Somalia og Sudan, som kulminerte i Iran.

Spol frem til i dag

Det meste av diskusjonen om den geopolitiske dynamikken i hvordan den internasjonale økonomien endrer seg, fokuserer forståelig nok på BRICS’ og andre lands forsøk på å unnslippe amerikansk kontroll ved å av-dollarisere deres handel og investeringer. Men den mest aktive dynamikken som omformer den internasjonale økonomien, har siden januar vært Donald Trumps virvelvind av et presidentskap, der andre land må låses inn i en USA-sentrert økonomi ved å gå med på å ikke fokusere sin handel og investeringer på Kina, Russland og andre stater som søker sin egen autonomi fra amerikansk kontroll. Det er det krigen i Iran handler om. (O. uthevelse.)

Trump forventet at land ville svare på hans trussel om å skape tollkaos, i håp om å gjenvinne det amerikanske markedet ved å oppnå en avtale om ikke å handle med Kina og faktisk å akseptere amerikanske handels- og økonomiske sanksjoner mot Kina, Russland, Iran og andre land som anses å være en trussel mot den unipolare amerikanske verdensordenen. Denne kampen forklarer USAs mål i sin nåværende krig med Iran, så vel som med Russland, Kina, Cuba, Venezuela og andre land som søker å omstrukturere sin økonomiske politikk for å gjenvinne sin uavhengighet.

Fra amerikanske strategers synspunkt utgjør fremveksten av Kinas industrielle sosialisme en eksistensiell fare for USAs unipolare kontroll, ved å gi en modell som andre land kan søke å bli med i, for å gjenopprette den nasjonale suvereniteten som jevnt og trutt har blitt smuldret opp de siste tiårene.

Biden-administrasjonen og en rekke amerikanske kalde krigere fremstiller problemet som å være mellom demokrati, (definert som land som støtter amerikansk politikk som klientregimer) og autokrati (som søker nasjonal selvtillit fra utenrikshandel og økonomisk avhengighet). Denne måten å fremstille den internasjonale økonomien på, ser på Kina som en eksistensiell trussel mot USAs unipolare dominans, og den holdningen forklarer USA/NATO-angrepet på Russland i utmattelseskrigen i Ukraina, og sist, USA/Israel-krigen mot Iran, som truer med å oppsluke hele verden i USA-støttet krig

Motivasjonen har ingenting å gjøre med Irans forsøk på å beskytte sin nasjonale suverenitet ved å utvikle en atombombe. Det grunnleggende problemet er at USA har tatt initiativet til å prøve å forhindre Iran og andre land fra å bryte med dollarhegemoniet.

Her ser vi hvordan de neokonservative bokstaverer USAs nasjonale interesse i å styrte den iranske regjeringen og innføre et regimeskifte – ikke nødvendigvis et sekulært demokratisk regimeskifte, men kanskje en forlengelse av ISIS-Al Qaidas syriske wahabi-terrorister.

Med Iran og dets bestanddeler omgjort til et sett med klientoligarkier, kan amerikansk diplomati kontrollere olje fra Midtøsten. Og kontroll over olje har vært en hjørnestein i USAs internasjonale økonomiske makt i et århundre, takket være amerikanske oljeselskaper som opererer internasjonalt og også som innenlandske amerikanske produsenter av olje og gass. Kontroll over olje fra Midtøsten betyr også kontroll over de enorme beholdningene av USAs statlige verdipapirer, og investeringer i privat sektor fra Saudi-Arabia og andre OPEC-land.

USA holder disse OPEC-investeringene og andre utenlandske investeringer som gisler, som kan eksproprieres omtrent som USA tok 300 milliarder dollar av Russlands sparepenger i Vesten, i 2022. Dette forklarer hvorfor disse landene frykter å handle til støtte for palestinerne eller iranerne i dagens konflikt.

Men Iran er ikke bare nøkkelen til kontroll over Midtøsten og dets olje- og dollarbeholdninger. Iran er nøkkelleddet for Kinas Belte- og vei-program – for en Ny Silkevei for jernbanetransport til Vesten. Hvis USA kan blokkere den, avbryter dette den lange transportkorridoren som Kina håper å bygge.

Iran er også en nøkkel til å blokkere russisk utvikling via Det kaspiske hav og tilgang til sør. Under amerikansk kontroll kan et iransk klientregime true Russland fra sin sørlige flanke, utenom Suezkanalen.

For de neokonservative gjør dette Iran til et sentralt omdreiningspunkt som USAs nasjonale interesser er basert på – hvis du definerer den nasjonale interessen som å skape et tvangsimperium av klientstater.

Jeg tror at Trumps advarsel til Teherans innbyggere om å evakuere byen sin bare prøver å vekke innenlandsk panikk, som et forspill til USAs forsøk på å mobilisere etnisk opposisjon og prøve å bryte opp Iran i mindre deler. Det ligner på USAs håp om å lykkes med å dele opp Russland og Kina i regionale etnisiteter. Det er USAs strategiske håp om en ny internasjonal orden som forblir under deres kommando.

Trumps republikanske budsjettplan og dens enorme økning i militærutgiftene

Ironien er selvfølgelig at USAs forsøk på å holde på sitt falmende økonomiske imperium fortsetter å være selvødeleggende. Målet er å kontrollere andre nasjoner ved å true med økonomisk kaos. Men det er denne amerikanske trusselen om kaos som driver dem til å søke alternativer andre steder. Men et mål er ikke en strategi. Og planen om å bruke Netanyahu som USAs motpart til Ukrainas Zelensky, som krever amerikansk intervensjon, med hans vilje til å kjempe til siste israeler, omtrent som USA/NATO kjemper til siste ukrainer, er en taktikk som helt åpenbart går på bekostning av strategien. Det er en advarsel til hele verden om å finne en rømningsvei. Sammen med de amerikanske handels- og finanssanksjonene, som har til hensikt å holde andre land avhengige av amerikanske markeder og et dollarisert finanssystem, er forsøket på å påtvinge et militært imperium fra Sentral-Europa til Midtøsten – politisk selvdestruktivt. Det gjør den kommende splittelsen mellom USAs unipolare verdensorden og den globale majoriteten irreversibel, på moralsk grunnlag så vel som enkel egeninteresse.

Med den lettheten som iranske missiler har vært i stand til å trenge gjennom Israels mye oppskrytte Iron Dome-forsvar, viser dårskapen i Trumps press for en enorm billion-dollar subsidie til det amerikanske militærindustrielle komplekset, til en lignende svindel i USA. (Golden Dome. O.a.) Så langt har bare de eldste og minst effektive missilene blitt brukt. Målet er å tømme lageret til Israels anti-missilforsvar, slik at de i løpet av noen få dager eller til og med en uke, ikke vil være i stand til å blokkere et alvorlig iransk angrep. Dette ble demonstrert allerede for noen måneder siden, akkurat som Iran viste hvor lett de kunne bombe amerikanske militærbaser.

Det angivelige amerikanske militærbudsjettet er faktisk mye større enn det som er rapportert i lovforslaget. Kongressen finansierer det på to måter: Den åpenbare måten er ved direkte våpenkjøp betalt av Kongressen. Mindre anerkjent er militærindustrielle utgifter sluset via amerikansk utenlandsk militærhjelp til sine allierte – Ukraina, Israel, Sør-Korea, Europa og asiatiske land, for å kjøpe amerikanske våpen. Dette viser i hvilken grad den militære byrden er det som normalt står for hele det amerikanske budsjettunderskuddet og dermed økningen i tilsynelatende statsgjeld (mye av den selvfinansiert av Federal Reserve siden 2008, det er sikkert).

USAs autorisasjon for bruk av militær makt (AUMF) fra 2001 gjelder ikke for denne situasjonen, med mindre regjeringen er villig til å forklare hva den iranske «trusselen» egentlig handler om: å hindre noe annet land i å handle uavhengig av amerikanske selverklærte interesser. Og i henhold til artikkel 51 i FN-pakten, kan et medlemsland ikke foreta et angrep på et annet land, med mindre det angripes av det landet eller forhindrer et nært forestående angrep fra det landet. Selv da ville USA måtte få Sikkerhetsrådets autorisasjon. Dette ville åpenbart bli blokkert. Dersom USA fortsetter uten slik autorisasjon, vil Trump og hans rådgivere være like skyldige som Netanyahu i å ha begått en krigsforbrytelse.

Problemet er selvfølgelig at FN nå blir sett på som en tannløs og irrelevant verdensorganisasjon, som ikke er i stand til å gjennomføre internasjonal lov. Å bryte seg fri fra USAs unipolare orden krever et fullt spekter av alternative internasjonale organisasjoner, uavhengig av USA, NATO og andre klientallierte.

---

Denne artikkelen er hentet fra Naked Capitalism:

Michael Hudson: Why America Is at War with Iran

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

---

Av Michael Hudson, forskningsprofessor i økonomi ved University of Missouri, Kansas City, og forskningsassistent ved Levy Economics Institute of Bard College. Hans siste bok er The Destiny of Civilization . Opprinnelig publisert på The Democracy Collective

---

Se også:

Richard Wolff & Michael Hudson: The U.S. Is Digging Its Own Grave with Iran — Here’s How!

Russia-Ukraine POW exchanges. If Iran falls, Russia underbelly exposed w/ Stanislav Krapivnik