Gaslighting er en form for psykisk manipulasjon hvor en person eller institusjon får andre til å tvile på sin egen virkelighetsoppfatning, hukommelse, eller dømmekraft. Det skjer ofte gradvis og subtilt, og målet er å få offeret til å føle seg usikker, forvirret, og avhengig av manipulatorens versjon av virkeligheten.

Nina Cappelen.

Gaslighting som metode er effektiv fordi det skaper usikkerhet, forvirring og lydighet. Når mennesker ikke stoler på sine egne vurderinger blir de lettere å styre. Da slutter folk å protestere, trekker seg tilbake, eller begynner å stole mer på “den offisielle fortellingen” fordi den virker tryggere enn kaos.

(Begrepet er avledet fra filmen Gaslight fra 1944 som er en historie om en mann som bruker lureri for å overbevise sin kone om at hun er mentalt uvel i den hensikt å stjele fra henne. Wikipedia.)

Gaslighting som strategi undergraver ikke bare tilliten mellom maktpersoner og befolkningen – det svekker selve fundamentet i et demokratisk samfunn, dvs individets rett til å forstå og vurdere sin egen virkelighet. Et velfungerende demokrati trenger innbyggere som tenker klart, stoler på sin egen dømmekraft, og våger å si ifra når noe ikke stemmer.

Hvordan brukes gaslighting?

Maktpersoner kan, enten bevisst eller gjennom systematisk kultur, bruke gaslightingteknikker for å svekke befolkningens tillit til egen dømmekraft, skjule maktmisbruk, eller opprettholde kontroll. Dette skjer ofte gjennom kommunikasjon, politikk, og institusjonelle strukturer.

Her er noen eksempler på hvordan dette kan utspille seg:

Benekte virkelige problemer

Maktpersoner kan for eksempel avvise eller bagatellisere problemer som befolkningen opplever:

• «Det er ingen boligkrise, du må bare prøve hardere».
• «Inflasjonen er ikke så ille – tallene viser at alt er under kontroll».
• «Det er ingen mangel på jobber, det er kun misforståelser».

Slike uttalelser gjør at folk begynner å lure på om det er de som overdriver eller er irrasjonelle, selv når de opplever reelle problemer.

Omskrive fakta eller historie

Maktpersoner kan forsøke å kontrollere narrativet om hva som har skjedd:

• Tidligere uttalelser eller feil blir fornektet eller omtolket.
• Offisielle forklaringer endres uten erkjennelse av inkonsekvens.
• Kritikk forklares bort som «desinformasjon» selv når den bygger på fakta.

Dette fører til at folk ikke vet hva de kan stole på når selv dokumenterte fakta blir tvilsomme.

Stemple kritikere som «ekstreme»

Personer eller grupper som stiller spørsmålstegn ved makthaveres versjon av virkeligheten kan bli:

• Latteliggjort som konspirasjonsteoretikere.
• Stemplet som “høyreeekstreme”.
• Anklaget for å «spre frykt» eller «undergrave demokratiet».

Dette skaper en sosial kostnad for å uttrykke seg kritisk offentlig, og bidrar til at flere tier.

Dobbelkommunikasjon og selvmotsigelser

Når maktpersoner kommuniserer med uklare, selvmotsigende, eller vagt formulerte budskap, og deretter holder folk ansvarlig for å ha “misforstått”, skaper det forvirring og usikkerhet.

Eksempler:

• «Samfunnet er åpent, men vi ber alle om å holde seg hjemme».
• «Ytringsfriheten gjelder – men vi vurderer tiltak mot visse ytringer».

Slike budskap etterlater inntrykk av at folk aldri helt vet hva som gjelder, noe som gjør dem mer passive og lydige.

Flytte skyld og ansvar over på individet

Et vanlig trekk ved strukturell gaslighting er å individualisere strukturelle problemer:

• «Har du dårlig råd? Da har du nok bare tatt dårlige valg».
• «Opplever du diskriminering? Kanskje du overreagerer».
• «Er du utbrent? Da må du bli flinkere til å balansere livet».

Ved å psykologisere samfunnsproblemer og gjøre dem til individuelle feil, fraskriver makten seg ansvar, og skaper skam og tvil hos befolkningen.

Hva kan gjøres for å bekjempe gaslighting?

• Kunnskap og opplysning: Det er viktig å forstå mekanismene bak manipulasjon og hersketeknikker.
• Samfunnskritisk tenkning: Tørre å stille spørsmål uten å bli lammet av frykt for å «ta feil».
• Samhold: Folk som deler erfaringer med hverandre står sterkere mot manipulasjon.
• Frie medier og ytringsrom er essensielt for å avsløre maktmisbruk og tilby alternative perspektiver.

Nina Cappelen

Forfatter