Vi blir indirekte eller direkte fortalt at Russland er fienden. At vi må ruste opp, støtte NATO, sende våpen, og være beredt. Men hvem forteller oss hva vi skal tro? Og hvorfor?

Dan-Viggo Bergtun.

I dagens krigspregede verden ser vi hvordan Vesten, inkludert Norge, bygger sin utenrikspolitikk på trusler, opprustning og fiendebilder. I sentrum av dette står et system vi sjelden snakker om, men som styrer mye av det som skjer bak kulissene: sterke maktmiljøer i vestlige land som ikke endrer seg, uansett hvem som vinner valg. Dette systemet, ofte omtalt som «deep state», har fått vokse i fred, og det påvirker både utenrikspolitikk, forsvar, media og økonomi. Det er på tide å stille spørsmålet: Er det egentlig Russland som er den største trusselen eller er det våre egne systemer som driver oss nærmere storkrig?

Våpenindustrien og den permanente krigen

Det vi tidligere kalte det militær-industrielle komplekset, altså forbindelsen mellom politikere, generaler og våpenprodusenter har blitt en mektig kraft i dagens samfunn. Når dette kobles sammen med etterretningstjenester og politiske eliter, oppstår det en form for makt uten demokratisk kontroll. Dette nettverket av folk og institusjoner påvirker hvilke kriger vi støtter, hvem vi gir våpen til, og hvordan vi tolker verden rundt oss. Det koster enorme summer og det holder krigen gående, hele tiden.

Krig er blitt en industri. Når det smeller, stiger aksjene. Når det dør folk, åpner det nye markeder. Når frykten vokser, øker bevilgningene. Dette skjer ikke fordi folk flest vil ha det slik, men fordi et system av mektige interesser tjener på det. Det er de samme kreftene som sier at Norge må bruke hundrevis av milliarder på kampfly og våpensystemer, men som kutter i helsehjelp for veteraner og lar flyktninger fryse i telt.

Russland – trussel eller syndebukk?

Ingen skal unnskylde det Russland har gjort i Ukraina. Det finnes ingen god grunn til å invadere et naboland, og krig er alltid en tragedie. Men likevel må vi tørre å spørre: Er Russland den eneste årsaken til krigen eller har også Vesten medansvar?

Siden Sovjetunionens fall har NATO utvidet seg stadig lenger østover, stikk i strid med det russiske ledere trodde de hadde blitt lovet. Vestlige land har blandet seg inn i politikk og maktkamper i land som Ukraina, Georgia og Serbia. USA har støttet regimeskifter, revolusjoner og presset fram løsninger som ikke tar hensyn til nabolandets sikkerhetsinteresser. Alt dette har bidratt til økt spenning og mistillit. Vi kan ikke forstå dagens situasjon uten å se hele bildet.

Likevel fremstilles Russland i norske og vestlige medier som roten til alt ondt. Det gir grobunn for massiv opprustning, sensur, og mistenkeliggjøring av enhver som stiller spørsmål. Men å stille spørsmål er ikke det samme som å støtte Russland. Det er å forsøke å forstå og å unngå en ny storkrig i Europa.

Den dype staten – makt uten ansvar

Begrepet «deep state» brukes ofte for å beskrive hvordan makt samler seg i lukkede rom blant etterretningstjenester, militære ledere, våpenindustri og politiske rådgivere. Kanskje også bland Bilderberg gjengen. Dette er folk som ikke nødvendigvis skifter ut når det holdes valg. De former beslutninger, påvirker medier og driver politikk bak ryggen på folket.

Dette skjer ikke bare i USA, men også i Europa. Og ja, også i Norge. Når beslutninger om krig, våpenstøtte og utenlandske baser fattes uten åpen debatt eller folkeavstemning, må vi spørre: Hvem bestemmer egentlig? Og hvem er disse beslutningene til fordel for?

Vi ser hvordan tidligere forsvarsministre og generaler går rett inn i styrene i våpenbedrifter. Vi ser hvordan forsvarspolitikk utvikles i samarbeid med NATO og USA, uten at vanlige folk får vite hva som foregår. Dette er ikke konspirasjon. Det er realpolitikk. Det er maktutøvelse uten åpenhet.

Norske medier og det ensidige bildet

I en tid der vi trenger debatt og kritisk tenkning, får vi stadig færre alternative stemmer i mediene. Store aviser og nyhetskanaler sier stort sett det samme. De bruker de samme kildene, de samme overskriftene, de samme bildene. Russland er fienden. NATO er løsningen. Våpen er svaret. Fredsarbeid? Naivt. Kritikk av sanksjoner? Propaganda. Spørsmål om norsk suverenitet? Farlig.

Denne ensidigheten i nyhetsbildet svekker demokratiet. Når kritiske spørsmål ikke får plass, eller latterliggjøres, mister vi evnen til å tenke selv. Da styres samfunnet av frykt og følelser og ikke av kunnskap og fornuft.

Norge som brikke i et større spill

Norge er ikke lenger en uavhengig aktør i verdenspolitikken. Vi har blitt en del av et større system der vår rolle er å støtte opp om militære beslutninger tatt langt utenfor våre grenser. Vi sender våpen, vi åpner for amerikanske baser, vi deltar i NATO-øvelser tett på Russland. Samtidig mister vi troverdighet som fredsnasjon.

Hvorfor er det ingen bred offentlig debatt om dette? Hvorfor spør ikke mediene om hva slags fremtid vi egentlig bygger? Hvorfor får vi ikke stemme over store spørsmål som gjelder krig og fred?

Svaret er enkelt: Beslutningene tas av folk og systemer som ikke vil slippe makten. Det er enklere for dem å styre når folk ikke får innsyn, og når all kritikk mistenkeliggjøres.

Hva kan vi gjøre?

Først og fremst må vi stille spørsmål. Vi må våge å snakke høyt om det mange tenker, men få tør si. Vi må kreve åpenhet om Norges rolle i krig og allianser. Vi må få slutt på ukritisk støtte til alle militære initiativ bare fordi de kommer fra Vesten. Vi må støtte fredsarbeid, nedrustning og dialog. Og vi må forstå at sikkerhet ikke bare handler om våpen, men om tillit, stabilitet og samarbeid.

Vi må også forstå at det ikke er svakhet å ønske fred. Det er styrke. Og det er klokskap.

Som veteran har jeg sett hvordan krig rammer dem som har minst. Jeg har sett hvordan systemer tjener på andres tap. Og jeg har sett hvordan soldater og sivile blir de som betaler prisen mens våpenindustrien vokser og politiske ledere skylder på hverandre.

Den største trusselen i dag er kanskje ikke Russland. Det er ikke nødvendigvis en fremmed fiende. Det er en krigskultur i vårt eget system, der profitt og makt styrer, og der folk flest står igjen med regningen.

Vi må våkne før det er for sent.

---

Dan-Viggo Bergtun, en norsk FN-veteran og samfunnsdebattant med et sterkt engasjement for fred, menneskerettigheter og veteraners velferd. Han har hatt en lang karriere innen norsk og internasjonalt veteran-arbeid og har vært en tydelig stemme i spørsmål om demokrati og global sikkerhet.