Det er klare likheter mellom dagens EU og nazi-Tysklands planer for en storgermansk nyordning av Europa. Dette kan virke som en drastisk påstand, men hvis vi leser nazistenes egne planer og sammenlikner dem med hvordan EU fungerer, og ikke minst hvordan EU utvikler seg, er det ikke vanskelig å se likhetene.

Det mest interessante dokumentet i denne sammenhengen er en tale som ble holdt av Hitlers økonomiminister Walther Funk 25. april 1940: «Die wirtschaftliche Neuordnung Europas» . Dette var en sentral tale hvor Funk, som tysk økonomiminister, skisserte Nazi-Tysklands planer for en økonomisk omorganisering av Europa under tysk dominans, inkludert utnyttelse av ressurser fra okkuperte land som Norge.

Dokumentet fremmer ideen om et «europeisk økonomisk fellesskap» dominert av Tyskland, med fokus på sjølforsyning, rasjonell ressursfordeling og eliminering av «unødvendig» konkurranse. Dette er de sentral punktene i dokumentet:

• Innledning og historisk kontekst : Funk beskriver den gamle europeiske økonomien som fragmentert og ineffektiv, preget av nasjonalistisk proteksjonisme og kriser (som depresjonen på 1930-tallet). Han hevder at krigen har skapt en mulighet for radikal omorganisering, der Tyskland som «leder» skal koordinere enhetlig produksjon og handel. Sentralt sitat: «Europa må bli et økonomisk hele, ikke et samfunn av rivaler».
• Mål om sjølforsyning og rasjonalisering : Det overordnede målet er å gjøre Europa sjølforsynt på mat, råvarer og industriprodukter for å unngå avhengighet av oversjøiske import. Dette innebærer sentralisert planlegging for å unngå overproduksjon og «ødeleggende konkurranse». Funk foreslår en «europeisk økonomisk generalstab» ledet av Tyskland for å fordele produksjon basert på landenes naturlige fordeler (f.eks. landbruk i Øst-Europa, industri i Vest-Europa).
• Struktur for det nye systemet :
  • Produksjonsdeling : Spesialisering etter regioner – f.eks. Tyskland og Tsjekkoslovakia for maskiner, Frankrike og Belgia for tekstiler, og Balkan for landbruksvarer. Dette skal reduseres til «få store produksjonssentre» for effektivitet.
  • Valuta og finans : Innføring av en felles europeisk clearing-enhet (basert på tyske modeller) for å erstatte gullstandarden og nasjonale valutaer. Dette vil eliminere valutaspekulasjon og sikre stabil handel innenfor «det nye Europa».
  • Handelspolitikk : Avskaffelse av tollbarrierer internt i Europa, men strenge barrierer mot «utenforstående» (f.eks. USA og Storbritannia). Eksport skal prioriteres kun for å skaffe essensielle råvarer.
• Sosiale og ideologiske aspekter : Økonomien skal tjene «europeisk samarbeid» og folkevelferd, med vekt på full sysselsetting og rettferdig fordeling. Funk kontrasterer dette med «anglosaksisk kapitalisme» og jødisk finans, som han gir skylden for tidligere kriser. Han fremstiller ordningen som en «sosialistisk» modell i nasjonalistisk forkledning, inspirert av tysk «planøkonomi».
• Implementering og appell : Umiddelbar start med bilaterale avtaler (f.eks. med okkuperte land som Frankrike og Nederland), etterfulgt av en europeisk økonomisk konferanse. Funk appellerer til europeiske ledere om å delta for fred og velstand, men understreker tysk lederskap som uunngåelig etter militære seire.
• Konklusjon : Dokumentet avslutter optimistisk med at denne reorganiseringen vil skape «et sterkt, fritt og lykkelig Europa» som motvekt til globalisme. Det er tydelig propagandistisk, med mål om å legitimere tysk dominans som økonomisk «redning».

Dokumentet er kort (ca. 20 sider) og preget av nazistisk retorikk, men det reflekterer tidens planer for et tysk-ledet Europa.

Funks statssekretær, Gustav Schlotterer , holdt en forberedende pressekonferanse dagen før talen. Her nevnes Norge eksplisitt i en kontekst om økonomisk integrasjon og tysk innflytelse:

«Videre må økonomiene til våre handelspartnere også være sammenvevd med tyske interesser på en privat sektormåte, slik at disse statene, selv om de ville, ikke lenger vil kunne unnslippe disse båndene og avhengighetene. (…) Mer spesifikt må vi engasjere oss i følgende satsinger: i sørøst med korn, i Norge og Jugoslavia med metaller, i Romania med olje (…)».

de.wikipedia.org

Dette sitatet understreker tysk strategi for å binde norske metallressurser (som nikkel og jernmalm) tettere til det tyske økonomiske systemet.

Göring ville bruke norsk vannkraft til fordel for Tyskland

Hermann Göring, som sjef for Luftwaffe (det tyske flyvåpenet) og en sentral figur i Nazi-Tysklands økonomiske og militære ledelse, snakket og handlet konkret om utnyttelse av norsk vannkraft. Dette skjedde i sammenheng med den tyske okkupasjonen av Norge fra april 1940.

Göring så norsk vannkraft som en strategisk ressurs for Tyskland. Under okkupasjonen ville tyskerne utnytte dette for å produsere lettmetaller som aluminium, som var essensielt for flyindustrien. Göring, som «Reichsmarschall» og ansvarlig for Luftwaffe, prioriterte dette høyt for å støtte krigsinnsatsen.

Dette var primært for å drive produksjon av aluminium til krigsfly, men planene inkluderte også utvidelse av infrastruktur som høyspentledninger (kraftkabler) for å overføre elektrisitet effektivt.

Etter den tyske okkupasjonen av Norge i april 1940, ga Adolf Hitler allerede etter én måned i (mai 1940) en direkte ordre (kalt «Førerbefaling») om å utvide norsk aluminiumsproduksjon dramatisk – tilstrekkelig til å dekke Tysklands behov for rustningsindustrien. Aluminium var essensielt for flyproduksjon, og Norge var ideelt plassert på grunn av billig vannkraft. Som «økonomisjef» i Det tredje riket sendte Göring straks ingeniører og planleggere til Norge for å koordinere dette. Målet var å øke produksjonen fra ca. 25.000 tonn årlig til opptil 150.000 tonn, gjennom nye fabrikker som «Nordag» (et selskap etablert av tyskerne).

Men aluminiumsproduksjon krever massiv energi. Tyskerne planla derfor omfattende utbygging av vannkraftverk og et nasjonalt høyspentnett for å distribuere kraften. Dette inkluderte nye demninger, turbiner og høyspentkabler som skulle koble norske kraftkilder til aluminiumsverkene. Noen planer gikk enda lenger: Det fantes skisser om å bygge kabler gjennom Sverige for å eksportere overskuddsstrøm direkte til Tyskland, noe som ville ha gjort Norge til en «strømkoloni».

Der Deutsche Volkswirt (et ukentlig økonomitidsskrift som dekket rustningsøkonomi) og  Signal (et glansfullt krigspropagandamagasin fra 1940–1945) hadde ofte artikler om okkupasjonene, inkludert Norge, med fokus på industriell utnyttelse og Görings rolle. For eksempel publiserte de i 1941–1942 bidrag om «norsk vannkraft for den tyske seier», illustrert med bilder av demninger og ledninger. En artikkel fra 1941 i Der Deutsche Volkswirt diskuterer Görings planer for «elektrifisering av Norden» under fireårsplanen.

Likheten skyldes Tysklands grunnleggende problemer

Når det er så store likheter mellom nazi-Tysklands visjoner for det storgermanske Europa og dagens EU har det ikke minst å gjøre med Tysklands grunnleggende problemer.

Tyskland har i fem hundre år vært et arnested for industriell utvikling, teknologi, vitenskap og produksjon. Tyskland hadde kull og jern og kunne derfor produsere stål, som etter hvert ble til stål av høy kvalitet. Men Tyskland hadde altfor lite energi til sin egen industri. Tyskland manglet også mange råvarer og trengte et marked for sin industriproduksjon. Krigen og den storgermanske planen tok sikte på å løse dette. Derfor la de Norge under seg som energi- og mineralkoloni og Ukraina som leverandør av landbruksvarer og slavearbeidere. Og gjennom Operasjon Barbarossa, angrepet på Sovjetunionen, tok de sikte på å ta kontroll over de enorme oljerikdommene i Baku.

EU-kommisjonen til Ursula von der Leyen prøver også å løse disse problemene for Tyskland og har langt på vei lykkes i å virkeliggjøre Görings visjoner gjennom EØS og Acer. Og norsk politikere har vært villige redskaper for å gjennomføre dette, stikk i strid med Norges egne nasjonale interesser. Det EU mangler for å realisere den storgermanske drømmen er en egen hær og sentralisering av militær makt. Det er det de prøver å oppnå nå gjennom en storstilt gjeldsfinansiert militarisering.

Vi må også huske på at ingen av de store tyske industribedriftene som profitterte på nazismen ble oppløst etter krigen. De fortsatte som før og eksisterer den dag i dag. Et godt eksempel er det multinasjonale selskapet Bayer , som i 1925 fusjonerte med en rekke andre kjemiske og farmasøytiske selskaper og dannet IG Farben , verdens største kjemiske konsern.