Den 23. oktober 2025 fremførte finansministeren en redegjørelse om statens pengsjonsfond i Stortinget hvor han sier::

«Jeg mener at tiden er inne for at vi bør gjennomgå det etiske rammeverket og praktiseringen av dette for å sikre en god balanse mellom viktige hensyn. Vi bør ha med oss at dette ikke er noe vi kan møte et stykke frem i tid, men noe som utfordrer oss her og nå» .

Dan-Viggo Bergtun.

Dette utsagnet kan høres nøkternt ut, men det markerer et politisk vendepunkt. Når landets finansminister erklærer at tiden er inne for å endre grunnlaget for forvaltningen av verdens største statlige investeringsfond, bør alle varsellamper blinke. Dette handler ikke bare om tekniske justeringer. Det handler om retningen for norsk økonomi, om nasjonal uavhengighet og om forholdet mellom etikk, politikk og makt.

Dette innlegget er ikke et personangrep eller partipolitisk kritikk. Det er et innspill til en nødvendig offentlig debatt. Nettopp fordi forslaget fra finansministeren kan få så vidtrekkende konsekvenser, må det drøftes åpent – ikke bare i Finansdepartementets korridorer.

Oljefondet ble bygget på tre enkle, men kraftfulle prinsipper: Vi skal spare for framtidige generasjoner, vi skal bare bruke den forventede avkastningen, og vi skal investere i tråd med grunnleggende etiske verdier. Dette var en modell som skilte Norge ut internasjonalt. Vi gjorde naturressurser om til en felles formue og tok stilling til moral og ansvar i kapitalforvaltning.

Men nå ser vi en glidning. Finansministeren argumenterer for at det etiske rammeverket må justeres fordi verden har blitt mer urolig og verdikjedene mer komplekse. Han peker på at store teknologiselskaper som Microsoft, Amazon og Alphabet er involvert i militærteknologi, og at det derfor blir vanskelig å skille mellom sivil og militær virksomhet. Den logiske konklusjonen synes å være at dersom etiske hensyn begrenser fondets investeringsmuligheter, bør rammene endres – ikke investeringene. Det er et fundamentalt skifte i prioritering, fra etikk til strategi.

Det norske etiske rammeverket ble opprettet i 2004 for å hindre investeringer i tobakk, barnearbeid, våpenindustri og grove brudd på folkeretten. I dag, over 20 år senere, foreslår finansministeren å vurdere om retningslinjene fortsatt gir en god balanse. Det reiser flere spørsmål: Hva betyr “balanse” når man investerer i selskaper som er del av krigsøkonomien? Hvem avgjør hvor mye etikk vi har råd til? Og hvor går grensen mellom økonomisk gevinst og medansvar for global konflikt?

Redegjørelsen viser til at Oljefondet har redusert investeringene i israelske selskaper fra 76 til 33 etter folkerettsstridige handlinger i Gaza. Samtidig advares det mot at lignende tiltak overfor store vestlige selskaper kan endre fondets grunnleggende egenskaper. Det impliserer at det er lettere å kutte bånd til små land enn til stormaktsindustri. Er det slik at etikken bare gjelder når det ikke rammer de mektigste aktørene?

Norge har i dag et av verdens største fond og samtidig et av Europas sterkeste økonomier. Men vår utenriks- og sikkerhetspolitiske linje har de siste årene blitt stadig tettere knyttet til EU og NATO. Vi har forsynt og forsterket Ukraina både økonomisk og militært. Regjeringen har bidratt med milliardbeløp gjennom Nansen-programmet, våpenleveranser og samarbeid om jagerfly via Sverige. Dette fremstilles som en solidarisk innsats, men er i realiteten en enorm strategisk investering.

Hvor er konsekvensanalysen? Det finnes ingen offentlig tilgjengelig vurdering av de økonomiske, politiske eller sikkerhetsmessige risikoene ved å involvere Norge så sterkt i en krig som stadig utvides. Hva om Ukraina ikke blir en del av EU eller NATO? Hva om landet etter krigen velger en annen politisk kurs enn Vesten forventer? Hva om korrupsjonen som preger ukrainsk økonomi undergraver bruken av midlene? Dette er ikke hypotetiske spørsmål. Det er grunnleggende risikoer som enhver ansvarlig regjering burde ha vurdert før milliarder av norske kroner ble sendt ut av landet.

Når finansministeren samtidig foreslår å revidere Oljefondets etiske rammeverk, må vi spørre om dette er et ledd i å tilpasse norsk kapitalforvaltning til den nye europeiske sikkerhetspolitikken. EU har de siste årene tatt store steg mot felles militærpolitikk og forsvarsindustri. Norge, uten å være medlem, har sluttet seg til flere initiativ gjennom EØS og direkte samarbeid. Vi deltar i våpenprogrammer, delingsmekanismer og produksjonsstøtte. Dette innebærer også økonomiske bindinger. Norske selskaper får kontrakter i europeiske forsvarsprosjekter, og Oljefondet investerer i flere av de samme industriene. Dermed blir skillet mellom investering og deltakelse utydelig.

Har regjeringen utarbeidet en konsekvensanalyse av Norges økonomiske bidrag til denne militære oppbyggingen? Hvordan påvirker dette vårt nøytrale handlingsrom, vår sikkerhet og vårt internasjonale omdømme? Slike analyser er ikke synlige i de offentlige dokumentene. Det vi derimot ser, er et press for å handle raskt og tilpasse oss den nye virkeligheten. Men i økonomisk politikk bør hastverk være et varsko, ikke en strategi.

Når man bruker store summer i et krigsherjet land, må kontrollen være uhyre streng. Flere internasjonale rapporter har advart mot omfattende korrupsjon og manglende dokumentasjon i ukrainsk økonomi. Derfor bør Norge kreve et revidert, uavhengig regnskap over all bruk av norske midler i Ukraina, både sivile og militære. Dette bør være tilgjengelig for Stortinget og offentligheten. Norske skattebetalere har rett til å vite hvordan pengene brukes, hvem som mottar dem og hvilke resultater de faktisk gir. Transparens er ikke mistenkeliggjøring, det er ansvarlighet.

Dersom Oljefondet gradvis kobles tettere til EUs sikkerhetspolitiske prosjekter, mister Norge sin uavhengige posisjon. Et fond som skulle sikre økonomisk trygghet, kan da bli et redskap for felles europeisk gjeldsfinansiering, våpenproduksjon eller krisehåndtering. Det vil svekke vår handlefrihet i fremtidige kriser. I stedet for å være en buffer for norske borgere, kan fondet bli en ressurs i andres strategier.

Derfor bør enhver endring i fondets mandat eller etiske rammeverk behandles med den største forsiktighet og forankres i folkevalgte prosesser. Brevet fra 23. oktober 2025 må ikke forbigås i stillhet. Det varsler et paradigmeskifte i norsk økonomisk tenkning, fra moralsk forvaltning til strategisk posisjonering. Men Norge har fortsatt et valg. Vi kan velge å bevare Oljefondet som et folkefond, uavhengig, transparent og etisk forankret. Eller vi kan la det gradvis trekkes inn i den globale finans- og sikkerhetspolitikken, der økonomisk gevinst trumfer moralsk ansvar.

Dette innlegget er ikke et angrep, men en advarsel. Vi må ikke endre fundamentet for vår økonomiske suverenitet uten å forstå konsekvensene. Regjeringen bør gjennomføre en full konsekvensanalyse av Norges økonomiske og militære engasjement i EU og Ukraina, legge frem et revidert, offentlig regnskap for all norsk pengebruk i Ukraina, sikre folkelig og parlamentarisk kontroll over enhver endring i Oljefondets etiske rammeverk og sørge for at etikken blir reell, ikke symbolsk.

Dette er ikke bare økonomiske spørsmål. Det handler om hvem vi er som nasjon, og om vi fortsatt skal ha kontroll over vår egen framtid.

https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/redegjorelse-i-stortinget-23.-oktober/id3126748

---

Dan Viggo Bergtun
Veteran og tidligere tillitsmann for veteraner fra mange nasjoner. Tidligere president og FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF). Nå Honorary medlem i WVF. Bergtun kjenner FN-systemet fra innsiden gjennom mange år med internasjonalt samarbeid, og har tjenestegjort i FN-operasjoner i Midtøsten. Han har arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter og for fred mellom nasjoner siden 1978.