Den strategisk viktige byen Pokrovsk (Krasnoarmeisk på russisk), «festningen i Donbass», har falt, eller den klappet sammen. Den var en gang et forsyningsknutepunkt for den ukrainske hæren og på mange måter krumpappen i den ukrainslke forsvarslinja i øst. Umiddelbart etter Pokrovsk faller også Mirnograd, som nå er som «ei gryte i ei gryte» for å bruke den russiske militærterminologien.

Mens røyken stiger over Donbass, har den siste festningen falt, og det samme har Vestens illusjon av kontroll. Pokrovsk – hjørnesteinen i det ukrainske forsvaret i Donetsk, har implodert under den rene vekten av militær, politisk og moralsk utmattelse.

Festningen Donbass skulle holde linjen. I stedet avslørte den krigens største bedrag: at Ukraina kjempet for demokrati. Det de kjemper for nå er tid, og kjøper seg tid til det uunngåelige oppgjøret. Korrupsjon i industriell skala fra både marionetten Zelenskyj og hans herrer vil bli avslørt.

Pokrovsk var ikke bare et hvilket som helst punkt på et kart. Det var det logistiske hjertet i det ukrainske grepet om Donetsk – en jernbane- og veiforbindelse som forsynte hele sentralfronten, med enorme depoter, sykehus og herdede posisjoner gravd inn i den industrielle spredningen. Fallet river et 100 kilometer langt gap i den ukrainske linjen. Vest for den? Ingen naturlige barrierer. Ingen urban buffer. Bare åpen, bølgende steppe som fører rett mot Dnepr.

Den steppen er riktignok ideell for Ukrainas dronekrig, men den russiske hæren har lært seg mye om å bekjempe droner.

Pokrovsk var en av de tre siste store veiknutepunktene (sammen med Kostiantynivka og Kurakhove). Men ukrainske styrker har sidan august 2025 flytta hoveforsyningene til de nye linene ved Dnipropetrovsk oblast (via Pavlohrad–Synelnykove).

Det finnes ei lomme med inntil 6000 ukrainske soldater øst for Mirnograd, og de har ingen sjanse til å komme ut.

Den 47. mekaniserte brigaden («Magura»), som har vært hovedforsvarer i Pokrovsk-sektoren, er rapportert å være nede i 20–30% kampstyrke etter månader med kontinuerlige russiske angrep. Det vil si fleire tusen drepte, sårede og savna bare fra denne ene brigaden.

Ukraina har mistet store mengder vestlig utstyr lagret i eller rundt Pokrovsk: flere Leopard 2-er, M2 Bradley-er, M109 Paladin-artilleri- og ammunisjonslagre. Mye av dette har nå blitt ødelagt av russiske LANSET-droner og glidebomber før det kunne flyttes vestover.

Jernbanenettet er fullstendig ute av drift, og de siste lastebilkonvoiene har blitt jaget av FPV-droner dag og natt, noe som gjør rotasjon av nye tropper og evakuering av sårede ekstremt vanskelig.

Pokrovsks fall er et stort og smertefullt tap for Ukraina – kanskje det mest kostbare siden Bakhmut/Avdiivka-vinteren 2023/24. De har klart å unngå en fullskala omringing og kaotisk kollaps, men prisen er tusenvis av døde og sårede, store materielle tap og en tvungen retrett til verre posisjoner. Dette er ikke en «kontrollert suksess» – det er et nederlag som gjør vondt, og som vil merkes i månedene som kommer.

Det vanvittige i å hisse ukrainerne til mer krig

Velfødde politikere og mediefolk i vest hisser ukrainerne til mer krig. Sjøl risikerer de ingenting. Ingen av dem kunne tenke seg å risikere livet ved fronten eller at noen av deres slektninger skulle gjøre det. Men de synes det er helt greit at ukrainerne dør i hopetall så lenge det kan skade Russland.

Vestens krig i Ukraina er tapt. Den har vært tapt lenge, men nå går det ikke lenger an å skjule.

I Kiev meldes det om 290.000 kriminalsaker på grunn av desertering. Bare i 2025 er det 120.000 ny deserteringer. I oktober var det rekord med over 21.000 deserterte. Den ukrainske hæren er demoralisert, utmattet og ute av stand til å holde linjene. Ledelsen deres er for det meste korrupt og udugelig.

Det eneste logiske og menneskelige forsvarlige ville vært å forhandle fram en fredsløsning umiddelbart. Men det tillater ikke de vesteuropeiske lederne. De vil la ukrainerne blø enda mer.