Mobilisering 2026 fremstilles av norske myndigheter som et nødvendig sikkerhetstiltak, en naturlig del av arbeidet med å styrke totalberedskapen i et stadig mer urolig verdensbilde.

Dan-Viggo Bergtun.

Ifølge Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap skal totalforsvarsåret 2026 omfatte øvelser som involverer staten, kommuner, privat sektor og store deler av befolkningen, noe som angivelig skal gjøre Norge bedre rustet til å håndtere alvorlige kriser og i ytterste konsekvens væpnet angrep (kilde: DSB, Totalforsvarsåret 2026). Samtidig øker regjeringen forsvarsbudsjettet betydelig og har som uttalt mål å nå NATOs krav om 5 prosent av BNP innom kort tid, noe som begrunnes med behovet for å møte en mer uforutsigbar sikkerhetssituasjon i Europa. I tillegg styrker regjeringen sivil beredskap ved å øke antallet vernepliktige i Sivilforsvaret gjennom de kommende årene, og slår fast at både samfunn og næringsliv vil måtte bidra bredt for å sikre nødvendig motstandskraft i krise og krig.

Alt dette presenteres som nøkterne, tekniske og nærmest uproblematiske tiltak. Men er det virkelig så enkelt? Når staten planlegger en omfattende mobilisering som involverer store deler av befolkningen, bør det være legitimt å stille spørsmål ved de demokratiske, psykologiske og samfunnsmessige konsekvensene. For når en hel nasjon gradvis innstilles på en krigslogikk, skjer det ikke uten effekt på trygghet, frihet og offentlig samtale. Øvelsene og omleggingen av beredskapsstrukturer omtales som tekniske grep, men å mentalisere et helt folk inn i en beredskapstilstand er ikke teknisk. Det er psykologi. Det er politikk. Det er styring av opinionen. Og det skjer uten en bred offentlig debatt om hvorfor dette er nødvendig, hvilke alternativer som finnes, og hva tiltakene faktisk vil gjøre med tillit og samfunnsro.

Det som gjør situasjonen mer alvorlig, er fraværet av tydelige redegjørelser for den faktiske risikoen Norge står overfor. Myndighetene taler om en mer urolig verden, men har ikke presentert noen offentlig tilgjengelig risikoanalyse som viser hvorfor mobilisering i fredstid er et nødvendig og proporsjonalt tiltak. Befolkningen blir derfor bedt om å akseptere et stort inngrep i sin hverdag uten mulighet til å stille grunnleggende spørsmål. Hvorfor skjer dette nå? Er det faglig begrunnet? Og hvorfor ser det ut til at politisk uenighet i denne saken nærmest forsvinner, ikke fordi argumentene er overbevisende, men fordi partiene samles om en linje som preges mer av press enn av åpen diskusjon?

Når det i tillegg skapes en samfunnsretorikk der kritikk av sikkerhetspolitikk i økende grad oppfattes som illojalt eller destabiliserende, kan det demokratiske ordskiftet svekkes. Et demokrati trenger uenighet for å fungere. Det tåler kritiske spørsmål. Det er bygget på retten til å utfordre makt. Hvis beredskapspolitikken utvikler seg i en retning der befolkningen forventes å følge linjen uten innvendinger, mister vi noe av det som gjør Norge til et demokrati: friheten til å undersøke, tvile og si imot.

Mobilisering 2026 kan dessuten få betydelige psykologiske konsekvenser. Når staten setter befolkningen i en mental tilstand der risiko og krig fremstår som stadig mer sannsynlig, kan det skape uro og belastning hos barn, unge og voksne. Helsevesenet er allerede presset, og en ytterligere bølge av engstelse og mentalt stress kan øke sårbarheten i et samfunn som allerede er preget av høyt tempo, usikkerhet og svekket tillit. Disse konsekvensene drøftes ikke i regjeringens dokumenter. De inngår ikke i den offisielle retorikken. De nevnes ikke i budsjettforslagene eller stortingsmeldingene. Likevel er de reelle og nærliggende.

Når staten overser eller nedtoner de mentale og demokratiske kostnadene ved en så omfattende mobilisering i fredstid, blir det nødvendig å spørre: Handler dette egentlig først og fremst om trygghet? Eller er det i like stor grad et grep som sikrer økt kontroll og politisk enighet i en tid der dissens blir vanskeligere? Historien viser at politisk enighet som skapes gjennom forventninger om lojalitet og underliggende frykt, sjelden er demokratisk. Den er enighet uten røtter, fremforhandlet under press, og ofte opprettholdt av et klima der alternative synspunkt blir presentert som uansvarlige.

Hvis Mobilisering 2026 blir akseptert uten kritikk, risikerer vi at det etableres en ny normal der beredskap og frykt går foran fri debatt og demokratisk deltakelse. Et samfunn som venner seg til mental unntakstilstand, kan begynne å fungere som om krigen alltid er like rundt hjørnet. Da vil mennesker tenke mindre kritisk, protestere sjeldnere og engasjere seg mindre politisk. Ikke fordi de er enige, men fordi rammen rundt offentligheten gjør det vanskeligere å stille spørsmål. Og i et slikt klima vil stillheten vokse raskere enn tryggheten.

Det er derfor nødvendig å spørre om mobilisering i fredstid faktisk styrker tryggheten, eller om den svekker friheten. Demokratiet overlever bare når folket får tenke, kritisere og delta uten frykt for å fremstå som illojale. Når staten ber om lydighet i stedet for innsikt, og forventer tilpasning heller enn debatt, er det selve demokratiets fundament som utfordres. Mobilisering kan være et vern i krisetid, men det kan aldri erstatte frihet i fredstid. Et land som innfører en mental beredskap uten åpen begrunnelse og uten reell debatt, beveger seg bort fra den norske tradisjonen med tillit, åpenhet og et sterkt demokrati.

Mobilisering 2026 bør derfor ikke aksepteres ukritisk. Ikke fordi Norge ikke skal ha beredskap, men fordi beredskap ikke må bli et nytt styringsverktøy der frykt skaper enighet. Trygghet bygges av åpenhet, kunnskap, debatt og demokratisk deltakelse. Frykt skaper bare stillhet. Og et demokrati tåler ikke stillhet. Det brytes ned av den.

---

Dan Viggo Bergtun
Veteran og tidligere tillitsmann for veteraner fra mange nasjoner. Tidligere president og FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF). Nå Honorary medlem i WVF. Bergtun kjenner FN-systemet fra innsiden gjennom mange år med internasjonalt samarbeid, og har tjenestegjort i FN-operasjoner i Midtøsten. Han har arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter og for fred mellom nasjoner siden 1978.

---