Mail-korrespondansen i sin helhet ligger på min Substack .

I DEL 1, publisert for to dager siden , la jeg fram hele e-postutvekslingen med Nettavisen, slik at leserne selv kunne se hvordan prosessen for tilsvar faktisk ble håndtert – etter at redaksjonen selv hadde erkjent at jeg etter regelverket hadde krav på tilsvar i deres avis (og på deres Facebook-side), som følge av å ha blitt koblet til «feilinformasjon» uten samtidig imøtegåelse.

Kjetil Tveit.

Jeg viste blant annet:

– at det Nettavisen omtalte som å «korte ned teksten», i realiteten var endring av meningsinnhold – fra en kritikk av Nettavisens journalistiske praksis til noe som fremstod som kritikk av FHI,

– at da tilsvaret til slutt ble publisert, nektet jeg umiddelbart å stå som avsender av en tekst som ikke uttrykte mitt syn,

– at teksten fortsatt ikke er fjernet – til tross for uttrykkelig krav om dette og

– at det helt på slutten av prosessen ble innført en ny og tidligere uvarslet 200-ordsgrense, uten støtte i publiserte retningslinjer.

For å komme videre aksepterte jeg 200 ord, og skrev eksplisitt:

«Da er vi endelig i mål. Nå er den endret til 200 ord som dere ønsket, og vi er dermed enige om at det nå ikke blir mer endringer, og mer fram og tilbake».

Grunnen til at jeg skrev «ikke blir mer endringer», var naturligvis «ikke mer endringer». Dette kunne ikke misforstås.

Normalt telles brødtekst, ikke overskrift og ingress. Likevel ble også overskriften forkortet av redaksjonen.

Etter flere redigeringsrunder, der teksten ble endret for å imøtekomme Nettavisens egne krav, ble den endelige versjonen uttrykkelig godkjent. Først i ettertid ble et marginalt avvik fra 200 ord brukt som påskudd for nye inngrep i teksten.

Resultatet ble et tilsvar som ikke lenger var mitt.

Del 2: Simulert tilsvar

Pressens Faglige Utvalg har gjentatte ganger slått fast at retten til samtidig imøtegåelse etter Vær Varsom-plakatens punkt 4.15 ikke bare handler om at et tilsvar publiseres, men hvordan og hvor. Tilsvaret skal gis snarest mulig og på samme måte og i samme kanaler som angrepet. Publisering i sidekanaler eller debattseksjoner oppfyller ikke kravet dersom angrepet er publisert i nyhetsflate eller distribuert via hovedkanaler.

I e-post nr. 24 påpekte jeg nettopp dette:

Den injurierende koblingen til meg ble publisert i Nettavisen og distribuert via Nettavisens hoved-Facebook-side. Tilsvaret kunne jeg derimot ikke finne i Nettavisens nyhetsflate. Det lå ikke i rullen over dagens saker, og var ikke mulig å finne ved ordinær navigering.

Jeg trodde ikke mine egne øyne og fikk flere personer til å forsøke samtidig, med samme resultat. Tilsvaret lot seg kun finne via den direkte lenken jeg hadde fått tilsendt eller ved å søke spesifikt på mitt navn.

Det betyr at de som leste Nettavisen den dagen, eller fulgte dem på Facebook ikke ville oppdage tilsvaret. Poenget med et tilsvar er at det skal være like synlig som injurien — for å rette opp skaden.

Jeg påpekte også at dette ikke var i samsvar med VVP 4.15, og viste til PFU-praksis som slår fast at slik publisering ikke utgjør reell imøtegåelse.

I e-post nr. 25 valgte Nettavisen å ikke svare på disse forholdene.

De verken bestridte at tilsvaret var usynlig i nyhetsflaten, eller at det ikke var publisert via Facebook. Svaret lød i sin helhet at «lenken går til innlegget», og at jeg eventuelt måtte ta saken videre til PFU.

Jeg visste jo at «lenken går til innlegget», men jeg trengte en bekreftelse på at saken er synlig. Den framsto mer som en «hemmelig lenke» som bare jeg skulle se.

Det er verdt å gjenta at Nettavisen på dette tidspunktet hadde vedkjent at jeg etter regelverket hadde krav på tilsvar. Spørsmålet var derfor ikke om jeg hadde rett til tilsvar, men om retten ble reelt oppfylt.

Det viser seg at det i praksis var et «simulert tilsvar» jeg hadde fått.

Man må spørre seg om Nettavisen forsøkte å lure meg til å tro at jeg hadde fått tilsvar.

Jeg kan ikke bevise at det var med intensjon. Men jeg kan bevise at når jeg påpekte at saken var usynlig — fikk jeg beskjed om å ta det med PFU.

Nærmere intensjon går det knapt å komme.

Siden tilsvaret har et feilaktig meningsinnhold ønsker jeg heller ikke at det skal vises. Sånn sett har vi felles interesser. Men det er likevel uetisk å simulere tilsvar.

Man må spørre om Vær Varsom-plakaten er egnet til å skape etisk praksis, dersom den ikke allerede er forankret som et indre ansvar hos dem som forvalter den.

Regler kan styre handlinger, men ikke erstatte samvittighet. Uten etisk forankring blir regelverk lett et maktmiddel – ikke et vern.

Av hensyn til algoritmisk spredning har jeg valgt å ikke tagge enkeltaktører i denne posten. De som er medieinteresserte, eller opptatt av presseetikk og tilsvarsrett, står fritt til å dele videre og eventuelt tagge relevante medier eller instanser for en saklig diskusjon.