EUs beslutning om å utstede obligasjoner for å gi Ukraina et lån – og ikke bruke frosne russiske eiendeler – avdekket nye kløfter. I mellomtiden forbereder amerikanerne seg på dialog med russerne.

M. K. Bhadrakumar.

EU-toppmøtet i Brussel forrige torsdag viste seg å være en sentral begivenhet.

Høydepunktet var EUs beslutning om ikke å utnytte Russlands frosne formue, anslått til rundt 210 milliarder euro holdt under medlemslandenes jurisdiksjon, med den største delen på over 180 milliarder euro hos Euroclear i Belgia.

EU valgte i stedet å tilby Ukraina en økonomisk livline ved å skaffe en euroobligasjon på 90 milliarder euro mot budsjettet. Sprekker har dukket opp i blokkens enhet. Et økende antall EU-land er ikke lenger overbevist om at krigen kan reddes.

I utgangspunktet var hindringene for beslaglegging av russiske midler ikke tekniske, men politiske. Belgia protesterte mot ulovlig beslaglegging og insisterte på at det burde være et kollektivt ansvar å bære konsekvensene av enhver russisk gjengjeldelse. Italia og Østerrike følte det samme. På toppmøtet hoppet Frankrike av i siste liten og bøyde seg inn bak Italia, som har isolert Tyskland.

Kievs evne til å tilbakebetale lånet etter konflikten er tvilsom. Men EU er forpliktet til å betale minst 3 milliarder euro i renter årlig. Sluttspillet kan enten være en fullstendig avskrivning av lånet, eller at Russland godtar å betale erstatning – eller at Ukraina vinner krigen. For å navigere i de farlige havområdene som ligger foran oss, har EU forlenget frysingen av russiske statseide eiendeler på ubestemt tid, noe som signaliserer beredskap til å akseptere juridiske og diplomatiske risikoer for å opprettholde kontrollen over midlene.

Skjebnen til Russlands frosne eiendeler i Europa har riktignok blitt et flammepunkt. På den ene siden avslører det dype splittelser i Vesten. På den andre siden reiser det presserende spørsmål om fremtiden for internasjonal finans. Debatten har ikke bare avdekket juridiske og økonomiske bekymringer, men også den skiftende sanden av global makt og tillit.

En høytstående europeisk diplomat fortalte Financial Times: «[Frankrikes president] Macron forrådte [Tysklands kansler] Merz, og han vet at det vil være en pris å betale for det … Konflikten understreker en ny dynamikk mellom Europas største makter: et initiativdrevet Tyskland og et tregt Frankrike … Paris har blitt hemmet av høy offentlig gjeld og politisk ustabilitet … Ubalansen har knust håpet om en større omstart av den fransk-tyske motoren som en gang drev noen av EUs største politiske sprang».

Frankrike fortsetter likevel å være i forkant av Europas innsats for å håndtere det dramatiske skiftet i USAs holdning til sine NATO- og EU-allierte. Søkelyset på Frankrike er fordi det er EUs eneste atommakt og et land med uavhengige våpenprodusenter. Frankrike ser Russland som en voksende trussel mot kontinentet og øker militærutgiftene, øker våpenproduksjonen og dobler reservestyrken.

Men vanligvis posisjonerer Macron også Frankrike som en potensiell mekler mellom Europa og Russland. Han kan være på vei inn i bilaterale samtaler med Putin. Kreml «uttrykte vilje til å gå i dialog» med Macron, og Elysée (det franske regjeringsbygget, o.a.) svarte positivt at de «i løpet av de kommende dagene» vil bestemme seg for den beste måten å gå videre på. Macron har oppfordret europeerne til å gå i dialog med Putin. Den russiske militæroffensivens irreversible natur synker endelig inn i den forstenede europeiske tankegangen. Imidlertid er det også en typisk einstøing som ser på fra den andre siden av kanalen. En farlig fase av den «skitne krigen» ligger foran oss. Et sitat som ofte tilskrives Winston Churchill sier: «Suksess ligger i å gå fra fiasko til fiasko uten tap av entusiasme».

Storbritannia vil tydeligvis ikke overleve en krig med Russland. Den gjenværende styrken til «globale Storbritannia» ligger i å gjennomføre dristige hemmelige operasjoner. Russiske skip har blitt angrepet så langt unna som den libyske kysten i Middelhavet. Ukraina manglet ekspertisen eller kapasiteten til å iscenesette Operasjon Spiderweb – de samtidige droneangrepene 1. juni på fem flybaser dypt inne i Russland i fem tidssoner, inkludert Belaya i Øst-Sibir, 4300 km fra Ukrainas grense.

Direktøren for den russiske utenrikstjenesten (SVR), Sergej Naryshkin, avslørte forrige uke: «For bare noen få dager siden hadde jeg en ganske lang telefonsamtale med den nylig utnevnte MI6-direktøren Blaise Metreweli». Men på mandag ble nok en russisk general myrdet i Moskva i et bilbombeangrep. Moskva har gitt beskjed om at Oreshnik, det hypersoniske missilet som kan nå Storbritannia på 11 minutter, og luftforsvarssystemet S-500 har blitt satt i «stridstjeneste».

Alt i alt var det europeiske toppmøtet ytterligere bekreftelse på den økende uenigheten og utmattelsen rundt den ukrainske konflikten og mangelen på en samlet strategi for å få slutt på den. Dette vil påvirke utsiktene for en løsning. Det er uunngåelig at søken etter en løsning i økende grad vil være basert på nye politiske realiteter. Det er tegn på at russiske styrker beveger seg i retning Odessa, Kharkiv og Sumy, samt Dnipropetrovsk, den viktigste industriregionen i Ukraina. Russiske tjenestemenn er skeptiske til den gryende fredsprosessen. De forventer at den militære offensiven vil fortsette inn i neste vår. Kreml-eliten er følsom for den nasjonale stemningen om at Russland, etter å ha kommet så langt, må sørge for at dette er en krig for å avslutte alle kriger i regionen.

Etter de siste konsultasjonene mellom Putins spesialutsending Kirill Dmitriev og hans amerikanske motpart Steve Witkoff frem til søndag i Miami, traff USAs visepresident J.D. Vance den rette tonen: «Gjennombruddet jeg føler vi har gjort er at alle problemene faktisk er ute i det åpne … Jeg vil ikke si med sikkerhet at vi kommer til å komme til en fredelig løsning. Jeg tror det er en god sjanse for at vi vil, jeg tror det er en god sjanse for at vi ikke vil».

Selv om en løsning for Ukraina tydeligvis har tatt sentrum, ligger Russlands prioritet også i å stabilisere forholdet til USA. Det snakkes om at Moskva skal være vertskap for Trump, Vance og utenriksminister Marco Rubio tidlig neste år. Amerikanerne jobber på sin side med Putins mulige besøk for å delta på G20-toppmøtet i Miami. Forberedelser til et møte mellom amerikanske kongressmedlemmer og russiske dumamedlemmer er også i gang. Endringer i amerikansk politikk overfor Russland kan også sees i den nye nasjonale sikkerhetsstrategien, som eksplisitt misbilliger NATOs «endeløse ekspansjon».

---

Denne artikkelen ble publisert av The New Indian Express.