Debatten om krigen i Ukraina er ofte preget av sterke følelser og bastante slagord. Nettopp derfor er det viktig å se nøkternt på hva som faktisk blir sagt og foreslått av landets politiske ledelse. President Volodymyr Zelensky har nylig lagt frem en såkalt fredsplan, men når man ser nærmere på innholdet, reiser den flere spørsmål enn den gir svar. Spesielt vekker forslaget om å opprettholde en hær på 800.000 soldater alvorlig bekymring.

Dan-Viggo Bergtun.

En slik militær styrke er ikke et uttrykk for fredstid, men for permanent krig. Dette er også påpekt av Ukrainas tidligere statsminister Nikolaj Azarov, som har uttalt at Ukrainas økonomi rett og slett ikke kan bære kostnadene ved en så massiv hær. Jeg mener dette perspektivet fortjener langt større oppmerksomhet enn det får i vestlige medier.

For meg er dette ikke bare en teoretisk diskusjon. I 2011 møtte jeg Azarov personlig, den gang han var en sentral skikkelse i ukrainsk politikk. Allerede da, flere år før krigen, snakket han åpent om de strukturelle problemene i landet, blant annet hvor krevende det var å finansiere selv en langt mindre hær enn den Zelensky nå foreslår. Ukraina slet med budsjettunderskudd, svak industribase og store sosiale utgifter. Forsvaret var en tung post, selv i en periode uten full krig.

På den tiden besto den ukrainske hæren av rundt 180.000 soldater, og selv dette nivået var vanskelig å opprettholde. Det var avhengig av stadige kutt, utsettelser og manglende modernisering. Når man da i dag snakker om en styrke på over fire ganger denne størrelsen, er det legitimt å spørre hvem som egentlig skal betale. Svaret er åpenbart at det ikke er Ukraina selv, men vestlige skattebetalere gjennom lån og bistand.

Dette gjør også noe med forståelsen av ordet fred. En fredsplan som forutsetter en gigantisk krigshær, signaliserer ikke vilje til avspenning, men til langvarig konfrontasjon. Det er vanskelig å se for seg at et land kan gjenoppbygges økonomisk og sosialt samtidig som det holdes i konstant militær beredskap på dette nivået. Ressurser som kunne vært brukt på helse, utdanning og infrastruktur, bindes i stedet opp i våpen, lønninger og militært utstyr.

I tillegg kommer det politiske aspektet. En varig løsning på konflikten forutsetter at begge parters grunnleggende sikkerhetsbekymringer blir adressert. Når Zelenskys plan ikke tar hensyn til Russlands krav om begrensning av ukrainsk militær kapasitet og fravær av utenlandske styrker, fremstår den mer som et taktisk dokument enn et reelt fredsinitiativ. Man kan være uenig i Russlands krav, men å ignorere dem fullstendig bringer ikke partene nærmere hverandre.

Europa har allerede brukt enorme summer på krigen i Ukraina, og tallene fortsetter å vokse. Samtidig ser vi økende økonomiske utfordringer også i EU-landene, med inflasjon, energikrise og press på velferdsordninger. Spørsmålet som bør stilles, er hvor lenge dette er bærekraftig, og om dagens strategi faktisk bidrar til fred eller bare forlenger lidelsene.

Da jeg møtte Azarov i 2011, var hans advarsel klar. Et land som ikke har økonomisk grunnlag for sine militære ambisjoner, risikerer å undergrave sin egen stabilitet. Denne advarselen virker mer relevant enn noen gang. Skal Ukraina få en fremtid som et fungerende og selvstendig land, må veien dit gå gjennom realistiske forhandlinger og økonomisk gjenoppbygging, ikke gjennom en permanent krigsøkonomi. Fred handler ikke bare om våpenhvile, men om å skape et samfunn som faktisk kan stå på egne ben.

---

Andre artikler av Dan-Viggo Bergtun.