Som berørt i en tidligere artikkel, dreier all krigføring seg om å realisere den prøyssiske militærteoretikeren von Clausewitz sin tese: «Krig er fortsettelsen av politikken med andre og voldelige midler».

Per-Gunnar Skotåm.

Krigen har til hensikt å påvirke motstanderens vilje, få han til å gi etter og føye seg. Den virker for begge parter. Svekking av motpartens vilje kan skje gjennom forsøk på utmanøvrering ved å forsøke seg på et sjokkartet angrep som får motstandsstrukturen til å kollapse og føre til at den angrepne part mister handlingsrommet. Det var dette Russland forsøkte seg på ved åpningen av krigshandlingene i februar 2022, men mislyktes med det. Det var det tyskerne prøvde seg på og delvis lyktes med 9. april 1940. Norske stridsmidler var ikke satt ut av spill, men situasjonen syntes fåfengt fra militære offiserer der de befant seg og mange ga opp uten å kjempe.

https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071601074

Krigshandlingene i form av beskytning, bombing osv. har til hensikt å svekke motstanderens evne til å føre krigen og derigjennom hans vilje. Både ved direkte å eliminere soldater, strids- kjøretøy, luftvåpen, marinefartøy osv. Alle de plattformer som striden føres fra og med.

En ting er at ved destruksjon av stridsmidler fratas partene evne til å føre krigen, men man svekker også hverandres økonomi til å videreføre krigen over tid.

Ved offensive operasjoner hvor man forsøker å trenge inn gjennom motstanderens forsvarsverker med pansrede avdelinger, forsøker man å splitte opp motstanderen gjennom en kombinasjon av ildkraft og manøvrering. Lykkes man med dette, kan resultatene bli mye større for den ene part enn hva en ut-slitende beskytning og bombardering kan oppnå. Man lykkes med å omgå motstanderens styrker og plassere han i en ugunstig situasjon hvor fortsatt krigføring er vanskelig. En fredsslutning kan da synes gunstigere. Det var dette Russland forsøkte seg på i februar 2022 med sine knipetangsmanøvrer fra nord og sør mot Ukraina.

Ukraina forsøkte seg på noe lignende under sin vel forberedte sommeroffensiv 2023. De angrep mot russiske linjer i Zaporizia Oblast i retning Azov-havet. Formålet var å avskjære russisk landforbindelse mellom Russland og Krim og frambringe en vanskelig militær situasjon for Russland med påfølgende nye militære framganger for Ukraina.

Ukraina satte inn noe av den mest moderne krigsutrustningen de hadde mottatt fra NATO-landene.

Leopard tanks, Abrahams tanks og Bradley og Stryker pansrede kampkjøretøy fikk sin ilddåp mot russiske styrker. Ukrainske styrker rykket fram langsomt med store tap, men ga opp forsøket i september samme år.

Krigen mellom Russland og Ukraina som siden høsten 2022 har vært låst som en skyttergravskrig med befestninger på begge sider, fortsetter som dette. Ingen av partene har mulighet til å etablere luftherredømme, eller å iverksette omfattende manøvrering med større tropper og stridskjøretøy. Det er etablert tankhindre, minefelt, piggtrådsperringer samtidig som stridsfeltene overvåkes av droner med informasjon i sanntid. Samtidig har droneteknologien brakt inn et nytt element for første gang i militærhistorien. De gir mulighet til å levere presisjonsild i masseomfang. Russland er den offensive og kombinerer infiltrasjonstaktikk med små soldatgrupper som kartlegger ukrainske posisjoner for beskytning med droner og artilleri. Framrykkingen skjer langsomt og har mest karakter av oppklaringsoperasjoner hvor hus for hus, etasje for etasje må klareres og så besettes. Den siste okkupasjonen av Pokrovsk, har fått en viss omtale og blitt beskrevet som et gjennombrudd. Vel, Russland brukte 15 måneder på operasjonen.

Utmattingskrigføring virker begge veier

Det er ikke sånn at Russland aleine gjennomfører en utmattingskrig mot Ukraina. Begge sider er i en skyttergravslignende utmattelseskrig fordi våpenteknologien gjør at det for øyeblikket er umulig med bevegelse og manøvrering uten å bli eliminert. Omtrent 80% av tapene på slagfeltene påføres av droner. Ofte ved sprengning av enkeltsoldater eller små grupper av soldater. Blir man observert er man død i de fleste tilfellene.

Utmattelseskrigføringen finner ikke bare sted langs frontlinjene.

Begge sider bomber og beskyter viktig infrastruktur hos hverandre. Oljeraffinerier og lasteterminaler for Olje og gass. Kommandosentre og ammunisjonslagre, samt politiske symboler og bygninger i tillegg til viktige våpensystemer og fly langt fra frontlinjene.

Russland har særlig konsentrert seg om Strømnettet og elektrisitetsforsyningen i Ukraina. Samt jernbaneknutepunkt og systematisk bombing av lokomotiver. Jernbanespor og kjøretråd går fort å reparere. Det er vanskeligere å erstatte lokomotiver.

Formålet for begge er å svekke militærinnsatsen, men kanskje viktigere å slite ned sivilsamfunnets utholdenhet og svekke den politiske oppslutningen om krigen.

Hos enhver krigførende hviler evnen og viljen til fortsatt krig på hver parts kritiske sårbarhet.

USA tapte ikke en eneste trefning mot FNL og Nord-Vietnam under krigen der, men tapte krigen. Det var knyttet til 2 forhold. Økonomi som det ene og sviktende politisk oppslutning som det andre.

USA var nesten bankerott og måtte gå av gullstandarden i 1971. Protestene mot krigen ble så sterk at den kunne true USAs politiske stabilitet. Anti-krigsbevegelsen vokste sammen med den svarte borgerrettighets-bevegelsen.

Hva er henholdsvis den ukrainske og russiske kritiske sårbarhet i denne krigen, og hva kan en analyse av det fortelle oss om mulige scenarioer framover?

For begge er det våpen, økonomi, soldater og politisk oppslutning i egen befolkning for å fortsette kampene.

I en sånn kontekst har Jens Stoltenberg sin «Våpen er veien til fred» en viss logikk. Den vestlige økonomiske og våpenmessige støtten, skal hindre Ukraina i at de mister evnen til å fortsette krigen. Samtidig svekkes evnen ved at tapstallene og deserteringene har et omfang som gjør det vanskeligere å erstatte tapte soldater med nye. Krigstrøttheten øker også i Ukraina og ønsket om en fredsslutning som innebærer oppgivelse av østlige territorier øker. Den politiske oppslutninga om ledelsen i Kiev er også svakere enn tidligere i krigen, ikke minst knyttet til det sterke innslaget av korrupsjon i staten, noe som går helt til topps.

Det foregår en krig i Ukraina, men også en krig om Ukrainas ressurser. Foruten kampen om mineralressursene som ble omtalt tidligere, er det også en kamp mot å hindre at de enorme landbruksressursene havner på utenlandske hender. At landet stykkes og og selges til vestlig kapital bit for bit. Ny tid hadde en meget grundig artikkel om dette i 2024.

Hvordan står det så til med den russiske kritiske sårbarhet utfra de samme kriteriene?

EU har vedtatt 19 sanksjonspakker mot Russland, russiske selskaper og enkeltpersoner. De to siste kom i år. Norge har sluttet seg til alle. Nå har onde tunger formulert at: «Om det ikke nyttet med 17 foregående sanksjonspakker, hva får en til å tro at det vil få betydning med 2 til?»

I alle fall så er det strategien med sanksjonspakker for å svekke russisk økonomi og derigjennom påføre Russland begrensninger i militærproduksjonen samt svekke den politisk oppslutninga i befolkninga som er hovedstrategien til NATO og Ukraina. En norsk forskningsrapport dokumenterer dette om status i russisk økonomi og politisk oppslutning for ledelsen.

https://www.ffi.no/en/publications-archive/makrookonomisk-utsyn-for-russland-sommeren-2025

En kommentar fra Finansmarkedet representert ved en nyhet i Finansavisen på julaften:

I løpet av 2025 har den russiske rubelen styrket seg med 30 prosent mot dollaren.

Sammenbrudd er i hvert fall ikke nært forestående.

Denne artikkelen er nummer 5 i en serie som har emneknaggen @Ukrainakrig .

---

Foreign Affairs: How Russia Recovered – What the Kremlin Is Learning From the War in Ukraine

Vi takker for veldig god respons på dette julebrevet: