Finansavisen skrev 27. desember om rekordhøy gullpris og økende skepsis til det monetære systemet. Ifølge avisen drives oppgangen blant annet av at sentralbanker «hamstrer gull», og av en underliggende mistillit knyttet til minusrenter, høy statsgjeld og pengepolitiske eksperimenter.

Kjetil Tveit.

Det er riktig – men det er ikke hele forklaringen.

I den svenske artikkelen Finansavisen lenker til, gis en langt mer presis årsak til gullprisstigningen og hvorfor sentralbankene nå flytter reserver fra valuta til gull. Der heter det:

«Min forklaring er at utviklingen i stor grad drives av at sentralbanker har økt interessen for å eie gull og legge det i sine valutareserver. En rekke land er redde for å havne i samme situasjon som den russiske sentralbanken – med fryste eiendeler og sanksjoner».

Den siste setningen er ikke en detalj. Det er en rotårsak.

Når vestlige myndigheter fryser en annen stats sentralbankreserver, sender det et signal til resten av verden:

Valutareserver i dollar og euro er ikke lenger nøytrale, tekniske spareinstrumenter – de er politiske gisselaktiva.

Og i det øyeblikket den erkjennelsen sprer seg blant sentralbanker, står langt mer på spill enn gullprisen.

Det er tilliten til hele det vestlige monetære systemet – og til dollarens rolle som global reservevaluta – som settes på prøve.

Gull kan ikke fryses i et clearinghus i Belgia dersom et land skulle havne på etterskudd i det grønne skiftet – eller på kollisjonskurs med andre politiske prioriteringer i Vesten.

Det kan ikke sanksjoneres.

Og det kan ikke konfiskeres med et pennestrøk.

Derfor er dette en sentral årsak til at sentralbanker over hele verden øker sine gullreserver. Med ett tydelig unntak: Norge.

Når Finansavisen stanser forklaringen ved sentralbankoppkjøp, stopper de midt i årsakskjeden. Den avgjørende koblingen – mellom frysingen av russiske sentralbankreserver, påfølgende reserveflukt og økende etterspørsel etter gull – blir liggende usagt, til tross for at den faktisk står i artikkelen de selv lenker til.

Dette handler ikke om en ordinær råvareoppgang, men om tillit. Når stater begynner å oppfatte dollar- og euroreserver som politiske risikoinstrumenter som kan fryses eller konfiskeres, undergraves fundamentet for det vestlige pengesystemet. Reservevalutaer fungerer bare så lenge de oppfattes som nøytrale og ukrenkelige.

Når denne tilliten først svekkes, kan endringen i reserveadferd bli selvforsterkende. Da er det ikke gullprisen som er hovedsaken, men et varsel om en historisk omlegging av den monetære orden.

At dette skrives eksplisitt i svenske aviser, men tones ned i norske, er i seg selv verdt å merke seg. Kanskje fordi Norge – etter å ha solgt gullreserven tidlig på 2000-tallet – lettere behandler gull som en markedsnyhet enn som en systemisk forsikring.

Og nettopp derfor er dette langt mer alvorlig enn det Finansavisen gir inntrykk av.

---

Supplement om gullprisen og oppkjøp av gull:

Søk i internasjonal presse bekrefter det Kjetil Tveit skriver.

Gullprisen har hatt en ekstremt sterk økning i 2025. Prisen ligger nå rundt 4517 USD per unse (med små daglige svingninger), noe som representerer en oppgang på over 70% så langt i år. Dette er den sterkeste årlige oppgangen siden 1979. Prisen har satt flere rekorder gjennom året, drevet av geopolitisk usikkerhet og svakere dollar.

I første halvår 2025 kjøpte sentralbanker netto rundt 400–600 tonn gull globalt, og trenden har fortsatt gjennom året med kjøp fra land som:

• Polen (ledende kjøper med over 60 tonn i 2025)
• Kasakhstan
• Aserbajdsjan
• Kina
• India
• Tyrkia

Russlands egen sentralbank har eksplisitt knyttet den globale gull-etterspørselen til G7s håndtering av disse frosne eiendelene, og notert at det har akselerert en trend mot de-dollarisering og gull som reserveverdi.

For eksempel har sentralbanker globalt økt gullandelen i reserver, delvis som forsikring mot lignende frysninger.