Det som i dag skjer i Europa og i Norge i krigens navn, er ikke forsvar av demokrati. Det er et sammenbrudd. Under dekke av solidaritet har ukrainske aktivistnettverk og deres politiske beskyttere etablert et klima av frykt, tvang og meningskontroll som står i direkte motsetning til alt Europa hevder å representere.

Dan-Viggo Bergtun.

Dette handler ikke om empati med et krigsrammet folk. Det handler om makt. Om hvem som får snakke, og hvem som skal ties i hjel.

I dag er det én holdning som er tillatt. Krigen skal støttes uten forbehold. Våpen skal leveres uten spørsmål. Fred, forhandlinger og kompromiss skal mistenkeliggjøres. De som nekter å underkaste seg denne linjen, blir stemplet, uthengt og presset ut. Dette er ikke debatt. Det er ideologisk ensretting.

Disse aktivistmiljøene opererer ikke med argumenter, men med moralsk tvang. Enten er du med dem, eller så er du fienden. Det er et verdensbilde som er fundamentalt antidemokratisk. Når man nekter andre retten til å mene noe annet, har man allerede forlatt demokratiet.

Dette skjer ikke i det skjulte. Det skjer åpent. I medier. I akademia. I kulturlivet. Og det skjer her i Norge. Fredsaktivister i Norge blir angrepet og sjikanert på det groveste. De blir kalt forrædere, løgnere og nyttige idioter. De blir hengt ut i sosiale medier, mistenkeliggjort i offentligheten og fratatt legitimitet som samfunnsborgere. Det handler ikke om saklig kritikk, men om personangrep, uthenging og sosial straff. Slik behandles i dag mennesker som våger å si at krig bør ta slutt.

Meninger om fred blir ikke bare motsagt, de blir voldtatt i offentligheten. Revne løs fra sin sammenheng. Forvrengt til noe ondsinnet. Brukt som bevis på moralsk svik. Dette er ikke et sunt ordskifte. Det er et demokratisk forfall forkledd som moralsk renhet.

Det mest avslørende er stillheten fra institusjonene som burde visst bedre. Redaktører, politikere og prisjuryer ser på uten å gripe inn. De bøyer hodet og klapper i takt. De har byttet prinsipper mot posisjonering. Ytringsfrihet mot moralsk komfort.

I dette landskapet ble prisen til Peter Frølicks Fritt Ukraina delt ut. Den ble fremstilt som heder. I virkeligheten er den en skamplett. Et skammelig slag mot minnet om Gunnar Sønsteby. Sønsteby kjempet ikke for et samfunn der én korrekt mening skulle håndheves av aktivister og moralske voktere. Han kjempet mot tvang. Mot ensretting. Mot frykt som politisk virkemiddel.

Å bruke motstandshistorien som moralsk pynt for å legitimere aktivisme som knebler fredsargumenter og straffer politisk avvik, er ikke bare historieløst. Det er et moralsk sammenbrudd. Sønsteby ville ikke ha applaudert. Han ville ha gjenkjent mekanismene. Og han ville ha protestert.

Det er også verdt å registrere hva denne meningskontrollen ikke er. Den er ikke et svar på noen massiv russisk grasrotkampanje i Vest-Europa som krever sensur av fredsvenner. Den aggressive disiplineringen av ordskiftet kommer i hovedsak fra miljøer som hevder å kjempe for frihet, men som i praksis opptrer autoritært.

Og så står vi igjen med spørsmålet ingen av disse aktivistene vil svare på. Hva skjer når krigen en dag tar slutt. For kriger tar slutt. Men maktstrukturer som er bygget på konflikt, har ingen interesse av fred. Skal disse miljøene bli værende som permanente voktere av hva som er lov å mene. Skal neste krise møtes med de samme metodene. Den samme kneblingen. Den samme moralske tvangen.

Historien viser hvor dette ender. Unntak blir normaltilstand. Sensur blir vane. Frykt blir styringsverktøy. Demokratiet forsvinner ikke i ett øyeblikk, men gjennom en lang rekke feige valg.

Dette er ikke solidaritet. Det er autoritær aktivisme.
Det er ikke motstandskamp. Det er et svik mot den.

Spørsmålet er ikke hvem som vinner krigen.
Spørsmålet er om demokratiet overlever dem som hevder å forsvare det.