Dette er 298. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold. 

Lars Birkelund.

20. januar

Norske politikere valgte i 1949 å alliere seg med verdens verste land, USA. Først nå begynner politikerne her å forstå hvor farlig det er.

Det verste er at det kunne ha vært unngått hvis regjeringen Gerhardsen hadde tillatt en folkeavstemning om NATO før avgjørelsen ble tatt, i stor hast nettopp for å unngå debatt og folkeavstemning. Men Gerhardsen og hans menn var blant annet motivert av å få USAs hjelp til å bekjempe hjemlige politiske konkurrenter, nemlig «kommunister», som de så i alle utfordrere til venstre for seg sjøl og som var mot NATO både da og seinere. Skjønt, det skal sies at Gerhardsen ikke var blant de som ivret mest for alliansen med USA.

USA har siden 1949 styrtet/prøvd å styrte/gått til krig (tre sider av samme sak) mot mer enn 50 land, som regel med Norges hjelp, for å pleie forbindelsene til verdens verste land. Blant landene USA har prøvd å ødelegge er Cuba.

La oss begynne med den mislykka invasjonen i 1961. «Grisebukta er en bukt på sørkysten av Cuba som er mest kjent for Grisebukt-invasjonen 17. april 1961, der 1500 eksil-cubanere, støttet av USA, forsøkte å styrte Fidel Castros regime».

Dette har blitt fulgt opp med 65 år med mange tusen tilfeller av sabotasje, terror, sanksjoner og attentat(forsøk) mot Cuba. Sult brukes også som våpen, samt at det pågår en evig propagandakrig mot landet.

USAs angrep på Venezuela 3. januar hadde også som motiv å ramme Cuba ved å hindre at Venezuelas olje når Cuba, olje som er nødvendig for strømproduksjon, for å holde landbruksmaskiner i gang osv, i håp om at det til slutt ville velte regjeringen på Cuba. Det finnes bare et ord for denne politikken og det er ondskap eller sadisme.

Noen land opptrer imidlertid ansvarlig og konstruktivt i verdenssamfunnet. Deriblant Kina, som vi har blitt indoktrinert til å hate av hensyn til USAs forsøk på å skifte regime også der. Kina leverte nylig 30.000 tonn med ris til Cuba, mens Norge er alliert med det landet som forsøker å sulte i hjel folk der.

Først nå begynner det å gå opp for norske politikere at de er på feil side.

Her den siste av fire artikler jeg skrev om Cuba etter at jeg var der i november 2024:

21. januar

USAs finansminister Scott Bessent sa i går, stolt, at USAs sanksjoner mot Iran førte til en akutt krise i Irans økonomi, som så førte til demonstrasjonene fra slutten av desember og fram til nylig.

Jeg gjentar, Bessent var stolt, noe som er nok en bekreftelse på at kald beregning lå bak. Eller «make the economy scream», som var Henry Kissingers ordre til CIA da USA bestemte seg for å styrte Chiles folkevalgte Salvador Allende.

Det Bessent ikke sa var at USA og Israel utnyttet demonstrasjonene ved å infiltrere dem med væpnede opprørere/terrorister, som skjøt rundt seg, satte fyr på bygninger osv. Hvordan reagerte myndighetene i Iran på det? Med vold, slik også Regjeringen (Norge) hadde gjort gitt samme situasjon. Noen tusen kan ha blitt drept, både terrorister, myndighetspersoner og helt uskyldige.

Hvorfor er ikke norske medier og myndigheter ærlige om dette? Det korte svaret er at de støtter USAs sadistiske og ondskapsfulle politikk, mot Iran som mot andre land.

Seinere samme dag:

Den politiske aktivismen stortingspresident Masud Gharahkhani holder på med er stikk i strid med rollen en stortingspresident skal ha, som nøytral forvalter av politisk konsensus og av konsitusjonelle lover og regler. Det at han likevel får lov til å holde på med det, nå på femte året, kan ikke bety annet enn at det er han som står for Norges utenrikspolitikk, mens Regjeringen (Norge) spiller uskyldig. Han sier det Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide ikke kan/tør si. https://www.facebook.com/photo?fbid=10173887705225038&set=a.10159894465625038 

22. januar

Biden ble mot slutten av sin tid som president en sullik, en som pratet, rettere sagt snøvlet usammenhengende fra det ene til det andre, skiftende fra dag til dag, eller oftere, og som knapt nok visste hvor han var eller hvor han skulle. Han ble ikke lenger tatt på alvor. Folk lo bak ryggen hans.

Disse tendensene var der før han ble president også, men likevel ble han valgt. Hva sier det om kvaliteten på USAs såkalte demokrati? Det at alternativet ikke er bedre enn Trump sier kanskje enda mer.

Er Trump i sitt 80. år i ferd med å bli som Biden, mer eller mindre dement, etter å ha hatt verdens fulle oppmerksomhet nesten uten opphold siden valgkampen i 2016?

Mange i Norge ser på Trump som nærmest en gudegitt frelser. Jeg var faktisk også betinget positiv til ham grunnet hans løfter om fred, slutt på militære intervensjoner i andre land osv. Men man blir alltid skuffet av politikere, enten fordi de lover mer enn de kan holde, fordi de bløffer og/eller fordi de blir hindret i å gjøre det de lover av noen som er mektigere. For det er ikke presidenten som er mektigst i USA (det er det i Russland og i Kina, sjøl om Xi Jinping har en annen tittel).

Trump er på en måte som de fleste andre fra USA, som sjelden eller aldri har vært utenfor USAs grenser og heller ikke har interessert seg for verden utenfor USA. Det har ikke vært nødvendig for de som bor i USA å vite noe om verden, dels fordi landet er så stort og har ’alt’, dels fordi mentaliteten der er at USA ikke bare er verdens beste, men også det eneste uunnværlige landet, et land som ikke har noe å lære av andre, som andre skal se opp til, med en nærmest gudegitt rett til å herske over andre land. Ja, det er mange som tror det helt bokstavelig.

Som de fleste andre i USA vet Trump derfor lite om verden, samt at han interesserer seg for lite annet enn å «make deals», dvs å tjene penger.

På andre måter er Trump slett ikke typisk, da han er en av de superrike og nærmest ble født sånn. Trumps alder er også over gjennomsnittet. Da han ble president for første gang i 2017 var han 70 år og hadde knapt vært utenlands, bortsett fra i forretninger. 14. juni vil han bli 80 år, og Trump ble som andre i USA flasket opp med troen på at USA, er best, størst, sterkest osv.

Med denne bakgrunnen, og siden Trump faktisk har lyktes med så mye tidligere i livet, kan han også ha trodd at det skulle bli lett å få verden til å føye seg, slik de fleste andre har gjort for ham. Derfor trodde han kanskje helt bokstavelig at han skulle få slutt på krigen i Ukraina i løpet av 24 timer. Det er også mulig at han faktisk tror at han har stanset 8 andre kriger, som han påstår, slik at han er ekte fornærmet fordi han ikke fikk ‘fredsprisen’. Han trodde antagelig også at hans tollpolitikk ville tvinge Kina og andre i kne. Det at han har trukket USA ut fra en mengde internasjonale organisasjoner tyder på at han ikke skjønner at det er en gave til Kina, som vil fylle hullene USA etterlater og slik øke sin innflytelse ytterligere.

Nå er det mer og mer som butter i mot for Trump, i og med at han også får allierte med seg, mens Gavin Newsome og andre i Kongressen prøver å sabotere ham utenlands.

Så Trump begynner å merke motstanden, samt at han ikke blir noe yngre. For et par uker siden sa han at han regner med å bli stilt for riksrett hvis han mister flertallet i ‘mellomvalget’ til høsten. Det har blitt forsøkt før, men nå er grunnlaget mye bedre. Og det vet tydeligvis Trump, så nå kan vi vente desperate trekk. De siste dagene har han mest gjort seg til latter. Men det er en skrekkblandet fryd, en latter man kan komme til å angre.

Seinere samme dag:

Det at nabolandene Norge, Sverige og Finland så lett ga etter for USAs krav om å få baser her har gjort det vanskeligere for Danmark og Grønland å stå i mot USAs krav på Grønland nå.

---

Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok