Det var mange voksne som mente at Pilar hadde hatt flaks i livet.

For hun hadde jo kommet til Norge, helt fra Colombia, og det skulle være et land der barn var trygge. Slik sa de i alle fall.

Arnt Remy Åvik-Langstrand.

Men det er ikke alltid de voksne har rett.

Pilar var et barn som ble hørt svært ofte. Problemet var bare at det nesten aldri var hun selv som fikk snakke. Det var alltid noen andre som forklarte hvordan hun var, hva hun følte, og hva som var galt med henne.

Slik kan et barn bli borte, selv om det sitter midt i rommet.

Om huset der det skulle være stille

Pilar vokste opp i et hus der det var viktig å være stille. Ikke stille på den gode måten, slik man er når man lytter til fugler eller snø som faller, men stille fordi det var tryggest slik.

Hun lærte tidlig å passe på. På stemninger, på trinn i gangen, på pauser i samtaler. Hun lærte å trekke seg litt unna, for det var mindre farlig enn å ta plass.

Den voksne i huset var adoptivfaren hennes.

Og han var den som gjorde henne vondt.

Det som skjedde, ble det ikke snakket om.

Det ble lagt bort, som noe man ikke skulle røre ved.

Men kroppen til Pilar la det ikke bort. Den husket.

Om voksne menn og hvite frakker

Når Pilar kom til lege eller psykolog, var hun sjelden alene. Adoptivfaren var der. Han satt stødig og snakket rolig, slik voksne menn ofte gjør når de vet at de blir lyttet til.

Han fortalte at Pilar var syk.

At hun hørte stemmer.

At hun ikke ville leve.

Pilar satt ved siden av. Hun var et barn.

Han var en voksen mann.

Og de voksne med de hvite frakkene lyttet til ham.

De stilte ikke de spørsmålene de burde ha stilt. De spurte ikke hvorfor et barn var så urolig. De spurte ikke hva hun kunne ha vært utsatt for.

I stedet ga de henne medisiner.

Det var sterke medisiner. Tunge, farlige antipsykotiske medisiner. Slike som ikke gjør barn friske, men stille. Medisiner som gjorde Pilar forvirret, redd og gjorde verden fjern.

Når Pilar reagerte, ble det kalt symptomer.

Når hun protesterte, ble det kalt sykdom.

I journalene finnes det mange notater om dette. Over femti ganger er det registrert medikamentforgiftning – et nøkternt ord for at et barn fikk altfor sterke medisiner.

Adoptivfaren gjorde ingenting av det en vanlig far gjør for å beskytte sitt barn. Han var sjalu på gutter Pilar var i nærheten av. Overgrepene Pilar forteller at hun ble utsatt for, ble omskrevet til sykdom.

Om det kroppen aldri glemmer

Mye av Pilars barndom forsvant.

Den forsvant ikke brått, men langsomt – som når farger vaskes ut av et tøystykke som har ligget for lenge i vann. Det som ble igjen, var kroppen.

I dag gjør kroppen vondt. Tarmer som ikke fungerer. Et indre som aldri har fått fred. Pilar beskriver følelsen som å bli lagt levende i en kiste, senket i havet, og drukne – gang på gang.

Smertene er der hele tiden, også når hun ikke sier noe om dem.

Kroppen husker det barnet aldri fikk lov til å si høyt. Hele livet har vært – og er – en kamp.

Likevel er Pilar et mildt menneske. Hun er snill mot dyr og har en egen evne til å forstå dem. Hun ser mennesker på en måte som gjør at de føler seg sett og forstått.

Det er nesten ubegripelig, når man vet hva hun har vært gjennom.

Men noen barn mister ikke hjertet sitt, selv om de mister nesten alt annet.

Om da Pilar ble mor

Så fikk Pilar to gutter.

De het Elias og Isach.

Da hun holdt dem for første gang, visste hun én ting sikkert: Dette skulle bli annerledes. Hun skulle passe på dem, slik ingen hadde passet på henne.

Hun ga dem trygghet. Nærhet. Stillhet som var god.

For første gang i livet var Pilar ikke bare et barn i andres hender. Hun var mor.

Men det varte ikke.

En dag kom Råde kommune, sammen med adoptivfaren hennes og faren til det eldste barnet, og tok barna. Det ble skrevet vedtak om ni flyttinger og «manglende nettverk». Statsforvalteren var uenig i dette grunnlaget.

I realiteten har barna blitt flyttet over tolv ganger.

Samvær ble fjernet. Barna mistet moren sin. Foreldreansvaret ble tatt fra Pilar for begge barna, og hun har ikke lov til å se dem før de fyller 18 år – til tross for at barna selv har sagt at de vil hjem til mor. Barnevernet sier nei, uten saklig begrunnelse.

Senere ble Pilar fengslet. Ikke én gang, men to – først i Tyskland, og nå på Ullersmo. Dette som følge av at barnevernet har brutt loven og lagt ansvaret over på henne.

I dag er guttene 11 og 14 år gamle.

Og Pilar har mistet dem helt.

Om stillheten etterpå

Det er stille rundt Pilar nå.

Ikke en stillhet som gir ro, men en stillhet som oppstår når noe er blitt revet bort. Hun har aldri fått leve et vanlig familieliv – verken som barn eller som mor.

Åtte år uten å se den yngste sønnen, Isach.

Bare én måned med Elias, som offentlig – på YouTube – har fortalt hele Norge at barnevernet i Råde kommune manipulerer ham og tvinger samvær med biologisk far, bestefar og tante.

Overgrepene Pilar forteller at hun ble utsatt for som barn, ble aldri stoppet.

Og da hun forsøkte å beskytte sine egne barn, ble hun straffet.

Dette er ikke bare historien om Pilar.

Det er historien om hva som kan skje når voksne får all makt, og barnet blir sittende stille ved siden av.

Og likevel lever hun

Pilar lever.

Ikke fordi noen reddet henne i tide.

Men fordi kjærligheten i henne var sterkere enn volden, sterkere enn løgnene, sterkere enn stillheten.

Hun vil skrive. Fortelle. Forklare hvordan det egentlig var.

Ikke for hevn.

Men fordi sannheten noen ganger er det eneste som kan gjøre verden litt mer rettferdig.

Og kanskje – en dag – kan også barna få høre den.

Alle pengene som samles inn går til Pilars selvbiografi.

Pilar har en sterk historie som medfølger mye kunnskap og lærdom til andre sjeler. Hennes historie er et bevis på at vi alle klarer å snu det negative til det positive. Nå ønsker Pilar å skrive en selvbiografi om alt hun har opplevd og dele hennes råd og veiledning til verden. Hun trenger deres hjelp til å få dette til virkelighet. Hun eier Pilars Forlag og skal gi ut boken på hennes forlag, og ønsker boken på norsk og engelsk og på lydbok. Hun vil reise rundt og holde foredrag og veilede andre. Tusen hjertelig takk for deres hjelp.

Spleis