Kinas president og KKPs partisjef Xi Jinping har fjernet en rekke militære ledere fra deres maktposisjoner. Begrunnelsen er korrupsjonsanklager, men hva er bakgrunnen?

I januar 2026 ble general Zhang Youxia (senior viseformann i den sentrale militærkommisjonen, lenge sett som Xis nærmeste militære allierte og en «prins») og general Liu Zhenli (sjef for fellesstaben) satt under etterforskning for «alvorlige brudd på disiplin og lov». Kommentatorer beskriver dette som «total utslettelse» av overkommandoen.

Central Military Commission (CMC), Kinas høyeste militære beslutningsorgan (normalt 7 medlemmer), er redusert til kun to: Xi Jinping selv og disiplinæransvarlig Zhang Shengmin. De andre fem er fjernet siden 2023–2025 gjennom undersøkelser og utrenskninger.

Dette er den største utrenskninga i Folkets frigjøringshær siden Kulturrevolusjonen.

Xi har også fjernet ledende sivile tjenestemenn. I 2025 ble 65 høytstående sivile tjenestemenn («tigers») avsatt.

Xi har gjentatt at korrupsjon er «den største trusselen» mot partiet, og disiplinærkomiteen i partiet planlegger enda strengere tiltak i 2026, inkludert ny lovgivning mot grenseoverskridende korrupsjon.

Gjennom dette samler Xi Jinping i praksis all militær makt i Kina i sine egne hender.

Vi vil ikke bagatellisere anklagene om korrupsjon. Kina er en raskt voksende økonomi. Mulighetene for at toppledere beriker seg er åpenbart til stede.

Men kampanjer som dette i Kina har praktisk talt alltid en politisk bakgrunn og det vanlige er at formålet med utrenskninger kamufleres. Kinas Kommunistiske Parti har om lag 100 millioner medlemmer og er dermed den største kaderorganisasjonen i verden. Som en målestokk: Dette er like mange mennesker som det er innbyggere i Vietnam. Hadde partiet vært en egen stat hadde det vært det 17. største landet i verden.

En så enorm organisasjon er aldri enhetlig. Den vil alltid være inndelt i fraksjoner, klikker og grupperinger og disse igjen vil være knyttet til ulike regionale, sosiale og økonomiske interesser.

I denne fraksjonkampen har Xi slått ut Fujian-klikken, som var hans egne gamle støttespillere og noe som kalles Shaanxi Gang (Zhang Youxias nettverk).

Tradisjonelt har det vært et motsetningsforhold mellom stats- og militærapparatets høyborg i Beijing og handels- og industribyen Shanghai med dens store internasjonale forankringer. Etter Mao Zedongs død ble som kjent Shanghai-klikken, den såkalte «firerbanden», slått ut.

Uten å kunne bevise det har vi en sterk mistanke om at Shanghai-lockouten i mars-juni 2022 egentlig var en partikamp. Sentralregjeringen (Xi Jinping) grep inn direkte: Visestatsminister Sun Chunlan ble sendt til byen for å «overta» styringa, og byen ble tvunget inn i fullstendig, to måneder lang lockdown med matmangel, medisinske problemer og massiv frustrasjon blant 25 millioner innbyggere.

Det økonomiske tapet ved stengninga av verdens største industri- og handelsby var så stort at det gjorde utslag på verdens BNP.

Shanghai har historisk vært base for Jiang Zemins «Shanghai klikk» («princelings» – «små prinser» og økonomisk liberale nettverk). Noen analytikere spekulerte i 2022 om lockdownen var en måte for Xi å svekke rester av denne fraksjonen på – ved å tvinge frem kaos i «deres» by og vise at ingen region er autonom. Men dette er mer spekulasjon enn bevis.

Det er også den delen av landet der amerikansk kapital har hatt sterkest fotfeste og der partikaderen er mest eksponert for globalismens fristelser. Shanghai er symbol på det dynamiske, markedsorienterte, internasjonalt vendte og økonomisk liberale Kina (ofte knyttet til vestlig påvirkning, privat entreprenørskap og global integrasjon).

Hva kan være målet med den siste utrenskninga?

På kort sikt svekkes Folkets frigjøringshær ved at toppledelsen renskes ut. Dette er åpenbart et tap Xi er villig til å ta. Og da må formålet være stort. Det mest nærliggende er å tro, men vi kan ta feil, at dette handler om å samle landets politiske og militære ledelse forut for en krig partiledelsen mener at den ser komme.

Målet til Folkets frigjøringshær for 2027 er at den skal være i stand til å «utkjempe og vinne kriger». USA gjør jo ingen hemmelighet av at de ser for seg en krig mot Kina om Taiwan, så det ville være dumt for Beijing å ikke innstille seg på det.

Kinesisk politikk er ofte preget av det de kaller «å gjøre en vending» (转弯, zhuǎn wān): Offisielt sier man én ting (antikorrupsjon, lojalitet til partiet, nasjonal sikkerhet), mens det reelle målet er noe helt annet – maktkonsolidering, eliminering av potensielle utfordrere og total kontroll med sikte på å oppnå bestemte mål.

Dette må bety at Xi Jinping ser urolig internasjonalt farvann foran seg og at han derfor ønsker å konsolidere makta i sine hender.

Dette er vår foreløpige vurdering. Vi må understreke at vi ikke følger kinesisk innenrikspolitikk godt nok og når vi heller ikke leser kinesisk har vi litt tynt om beina for å trekke noen konklusjoner.