Når systemkritikere reduseres til påstanden «verden er styrt av en pedofil elite», er det ikke et forsøk på å forstå argumentet – det er en karikatur.

Kjetil Tveit.

Ingen seriøse kritikere hevder at alle verdens maktpersoner er pedofile.

Poenget er – og har hele tiden vært – at makt historisk utøves gjennom utpressing, kompromittering og honningfeller. Et av verdens eldste maktverktøy. Og at seksuelle overgrep, særlig mot mindreårige, dessverre gir maksimal kontroll over dem som fanges i nettet.

Ofte er det først da (etter honningfellen) man kan få en maktposisjon, fordi man automatisk regnes som lojal (hvis ikke finnes et ris bak speilet).

Ved å late som om kritikken handler om et fantasibilde der «alle er pedofile», slipper man å forholde seg til det ubehagelige faktum: at reelle nettverk nå avdekkes – og at de ser ut til å strekke seg langt inn i finans, politikk, kultur og kongehus.

Familie- og bankdynastiet Rothschild har ifølge de nylig frigitte e-postene hatt tett kontakt med kanskje verdens mest sofistikerte utpresserligas ansikt utad, Jeffrey Epstein.

Søker man i Epstein-mailene på «Rothschild – får man hele 11.860 treff.

Og straks blir det ubehagelig igjen: «Verden er styrt av jøder i bankbransjen». Hvor ofte har vi ikke hørt at «konspirasjonsteoretikerne» er syke i hodet fordi de mener hele verden styres av jøder?

Det er nøyaktig den samme stråmanns-karikaturen: Ved å late som om kritikken handler om «jødene som står bak alt», slipper man å forholde seg til realiteten – at mektige bankdynastier samarbeider tett med Epsteins utpressernettverk.

Man sier ganske enkelt at det er for utrolig til å være sant.

Ergo må budbringerne være gal.

Men tenk om verden egentlig er ganske syk?

Det begynner å bli umulig å ikke se

Finansavisen siterer Die Welt på lederplass:

«Frem til nå har rykter om et pedofilinettverk stort sett blitt avfeid som konspirasjonsteorier fra bitre kulturpessimister. Skulle det nå vise seg at deler av de globale finans- og politiske elitene har krydret livene sine med overgrep mot barn og seksuelle forbrytelser mot mindreårige, må dette oppklares fullt og helt.

Det som står på spill, går langt utover politisk skade dersom denne oppklaringen mislykkes.

Det ville være en sivilisatorisk katastrofe, fordi det da ville bli tydelig at det ikke bare finnes rettsløse rom for de særlig rike og mektige, men også komplekse sammenfiltringer og avhengigheter som hindrer både grundig journalistisk dekning og konsekvent etterforskning.

I USA er det påfallende at Epstein-filene blir behandlet overraskende forsiktig av begge politiske partier – trolig også fordi begge sider er berørt. Det samme gjelder Hollywood. Det samme gjelder popkulturen. Det samme gjelder europeiske kongehus».

Dette er sterke ord på lederplass i Die Welt.

Når de skriver at dette tidligere har blitt «avfeid som konspirasjonsteorier», legger de riktignok til grunn at teorier om konspirasjoner er noe negativt. Men hvorfor det?

Alt begynner som en teori – og ender eventuelt som en avsløring.

Det vi egentlig er vitne til nå, er at varslere som lenge har blitt latterliggjort, endelig tas på alvor.

Mange kan i dag klappe seg selv på skulderen og si: Det hjelper å ikke gi seg – selv om familien deler ut diagnoser, og Aftenposten i årevis har forklart i kronikk etter kronikk hvorfor du er gal.

Filantropien

Professor Terje Tvedt har skrevet bøker om norsk filantropi, og skrev på Facebook om de nye Epstein-avsløringene:

«Den ene artikkelen skrev jeg i kjølvannet av at WikiLeaks hadde avslørt det New York Times og andre kalte korrumperende sider ved Clinton-stiftelsen, og da det ble klart at den norske stat var en av de aller viktigste donorene. Alt startet etter at Bill Clinton i 2003 fløy til Norge sammen med Jeffrey Epstein i sistnevntes nå verdensberømte privatfly «Lolita Express» for å promotere sin veldedige organisasjon.

I Oslo spiste han lunsj med kongefamilien og møtte statsminister Kjell Magne Bondevik. For Clinton var det en vellykket tur: Stiftelsen han ledet, skulle i årene etterpå få nærmere en milliard kroner i støtte fra norske skattebetalere, og ingen andre europeiske land var i nærheten av Norges gavmildhet til den tidligere presidenten. Globalt var det bare Saudi-Arabia som lå på Norges nivå.

Avsløringene om stiftelsen viste viste nemlig frem en veldig annerledes versjon av bistandsystemets ansikt enn det som så langt hadde vært det dominerende. Det som skjedde da Norge ga omtrent 800 millioner kroner til Clintons private stiftelse (støtten fortsatte i henhold til Norads statistikk frem til 2022), illustrerer en bistandspolitikk som ikke kan beskrives eller legitimeres innenfor bistandens tradisjonelle språk og tenkemåter om fattigdomsbekjempelse og politisk nøytral hjelp.

Det bemerkelsesverdige er at disse endringene i bistandssystemets institusjonalisering og arbeidsmåter ikke fikk noen konsekvenser for hvordan bistanden som helhet er blitt omtalt i offentligheten. Den andre er fra min bok for Makt og demokratiutredningen som kom ut i 2003; «Utenrikspolitikk, utviklingshjelp og makt. Den norske modellen». Den vakte stor oppsikt, solgte i en rekke opplag, mange var enige i dens analyser, også i avisredaksjonene og i UD, men den fikk ingen institusjonelle konsekvenser».

Min kommentar

Hva forteller det deg at til og med UD var enige i det Terje Tvedt skrev – men at det fikk «ingen institusjonelle konsekvenser»?

Alle er enige i at norsk filantropi er skadelig.

Og alle er enige i at vi ikke skal gjøre noe med det.

For vi driver tross alt med «godhet og sånt».

Kanskje det er på tide å innse at Norge er blant verdens mest korrupte land – bare ikledd moral, veldedighet og selvforherligelse.

At vi presser vår «godhet» på hele verden.

Og at mye av dette systemet bunner i de samme maktstrukturene som nå avdekkes – inkludert det som med rette kan beskrives som en pedofil elite.

Norge – med sitt oljefond – er en gigantisk honningkrukke for verdens «filantroper» (oligarker).

Oligarkene bruker i sin tur honningfellen.

Gjerne med barn.

Tenk så fin verden kunne vært om Norge ikke fantes.

---