Åtte mann er benka rundt middagsbordet på  Stena Lines Mosseferge. Odin har bestilt biff, og henta seg en stor salattallerken fra koldtbordet.

Steppeulven.

-«Jeg trodde ikke dere som kjører termobil spiste av lasset?» Gamle Frank nikker mot salaten.

-«Det er i alle fall lettere fordøyelig enn oljerøyra du har med hjem på din bil, Frank!» Odin smiler tilbake, trekker ut stolen tvers over for Store-Kåre og setter seg.
Serveringsdama kommer svinsende inn mellom bordene i det samme for å hente matbilettene.

-«Det er faen så  dårlig. Her skal dere dra oss ut av køya to timer før ferga er i land. Jeg driter vel i at lugaren skal ryddes. Har jeg betalt 3750 kroner for billetten eller har jeg ikke betalt 3750 kroner for billetten?» Kåre sikter på  serveringsdama med gaffelen.

Gamle Frank legger hånda på  armen til Kåre.
-«Hva er du så sint for Kåre? Hun bestemmer sikkert ikke alt i Stena heilt aleine».
Store-Kåre trekker lynraskt armen til seg og øker volumet:

-«Hun jobber hos Stena. Stena er et helvetes drittrederi, all right?«
Tor, som sitter til høyre for Kåre nikker energisk. Alf Knutsen fra Tønsberg, som overlevde den brennende Scandinavian Star for noen uker siden, vrenger seg plutselig ut av stolen ved veggen og tråkler seg taus forbi de andre i retning toalettene.

Frank tenner seg en røyk, mens Odin lar blikket vandre ut av vinduet. Han hadde sett fram til et fredelig måltid og noen gode historier fra gamle Frank. Han klør seg i det lange skjegget, trekker pusten dypt og ser på Kåre:

-«Blei din gamle sjef, Gunvald Hamre, stående igjen i Fredrikshavn, Kåre«?

-«Ja, han hadde ikke tid til å  gå  med denne drittferga. Han skulle losse på Økern i kveld og gikk via Gøteborg».

-«Jeg traff en svenske i Albenga på  torsdag», fortsetter Odin, «så jeg visste at Gunvald skulle laste på  fredag i Milano. Men jeg så  han ikke, på  tross av at jeg labba rundt hele grønnsakmarkedet. Da jeg fikk T- papirene hos Danzas sa en av danskene at Gunvald stod helt oppe i hjørnet ved banken. Du veit åssen det lukter og støver der nede i trettifem varmegrader Kåre, så  jeg gadd ikke å  gå opp igjen.«
Kåre mumler noe mens han laster opp på  tallerkenen.

– Når jeg så kom til Fredrikshavn fortsatte Odin, satt Gunvald Hamre og flira til meg på en rød plaststol i Stena-spedisjonen.

– Nå, du hilser ikke på folk du, sa han til meg. Jeg kjørte like forbi deg da du stod utenfor Danzas i Milano.

– Jammen hvorfor hilste ikke du? sa jeg.

– Å nei, Odin, hvis du ikke kan hilse på  meg, så hilser ikke jeg på  deg. Og så la han hue på skakke og flirte.

– Å ja, du veit, Gunvald skal ha det på sin måte, og det verste er at han som regel klarer å  få det også. Jeg glemmer aldri ei gang han og jeg… Kåre strekker seg etter saltet.

– Vi var på vei ned Gudbrandsdalen, lasta til taket som vanlig. Vekt var det på  Øyer. Jeg hadde Gamleforden. Du husker Gamleforden du, Tor? Fy faen, det var seig bil!
Tor nikker. Han husker Gamleforden: – Den var jævlig seig.

– Vi stoppa på  Øyer, der Gunvald stjal en sykkel. Kaldt og jævlig var det. – Du venter her, Kåre, sa han, og så sykla han ned til vekta. Der snudde han skiltene som varsla kontrollen, og så  ga vi oss til å vente på Uhlenbila. Ja, de raste jo rett forbi kontrollen de, skiltene var jo ikke oppe. Og Kallerasten etter i privatbilen. – Sånn Kåre, sa Gunvald til meg, nå  kan vi to kjøre.

Gutta flirer rundt bordet. Sist de hørte historia var det noen finner som kjørte forbi, men hva gjør vel det?

– Fy faen så  mange ganger han og Kallerasten har vært i tottene på hverandre. Husker du Svartforden, Tor? Kåre fortsetter.
Tor nikker. Vist faen husker han Svartforden.

– Jo, Gunvald var på vei hjemover med Svartforden. I hver eneste bakke la han inn laveste gear, trøkka pedalen i bunn, hadde en million i turtall, og fem kilometer i timen. Hele bilen skalv, og ryktene løp oppover dalen raskere enn bilen.

-Nå er Gunvald på  vei oppover med et jævlig lass. Det er så  vidt han kommer opp bakkene med Svartforden. Og Svartforden var seig, ikke sant Tor?

– Du stod ikke fast med Svartforden, nei.

– Nei, og da Gunvald kom til vekta stod Kallerasten midt i veien og stansa han.

-Neimen er det den karen? Er det kontroll i dag au, da? sa Gunvald.

-Har du fullt lass Hamre?
Jo, Gunvald måtte vedgå  at det var fullt. Til taket. Og Kallerasten gneid seg i nevene. Vekta viste 5.2 på  forakselen og 11.3 på  boggien. Hengeren veide nesten ikke noe den heller. Kallerasten lurte på om vekta var gått i stykker.- Har du ikke lasta fullt? – Å  jo, men du veit denne Glavaen veier nå  ikke så  mye den, da. Det er denne bilen, veit du, han er fælt seig, men går ikke så  fort i bakkene.
Serveringsdama kommer med desserten. Kåre klapper henne vennskapelig på  baken. Nå har han nesten ikke tid til å spise.

– Gunvald betalte bare kilometeravgift når han ville sjøl, han. Jeg glemmer aldri ei gang vi fikk stemplingskontroll på  Jahrekaia. Tollvesenet tok for seg heile rekka av biler for å  se om noen hadde stempla ut oppe i Gudbrandsdalen. Like før de kom til Gunvalds bil gikk han bort og pissa på navtelleren sin. Lenge og vel. Du skulle sett det blikket tolleren sendte ham da han gikk i en bue forbi bilen. Den eneste telleren på  hele kaia som ikke blei kontrollstempla var Gunvald Hamres. Frank tar glasset og lener seg tilbake i stolen.

– Å ja. Gamle Frank renser stemmen. – Jeg husker ei gang, og det var på Svinesund, og det er mange år  siden, det må  ha vært på  begynnelsen av sekstitallet, da fikk vi au kontroll, men det var før stemplingstellerne kom. Gunvald hadde smurt vaselin på  innsida av glasset til telleverket slik at støv og dritt satte seg fast, og du ikke kunne lese talla.

-Hvordan har du kommet fram til de talla her, sa tolleren og vifta med kilometerlappen, jeg ser ikke et tall på  denne telleren?

-Ja det må  De svare på, for De er mer intelligent enn meg, svarte Gunvald.
Ja å  ska en svare til sånt da? Men tolleren gav seg ikke han.

-Hvor har du fått disse talla fra, spurte han ei gang til.

-Nei det må De svare på, for De er mer intelligent enn jeg, svarte Gunvald igjen.
Tolleren blei stående ei stund å se nokså  rådløs på denne fyren i den hullete brune genseren, med høydotta som stakk ut gjennom høla, håret som stod ut til alle kanter, hodet som lå  på  skakke og detta merkelige fliret. Så  rista han på huet og gikk. Da dunka Gunvald i meg og pekte ned i lomma på  vadmelsbuksa. Der lå forsyne meg heile innmaten til telleren. Du veit han hadde til og med egen plombetang. Den hadde han stjålet av biltilsynet i Stryn.

– Ei gang blei vi tatt husker jeg, og da var det ingen bønn. Det var oppe i Ålesund, og da kom de med personbilen, og parkerte 20 centimeter foran bilen min. Store Kåre har forberedt den siste historia mens Frank fortalte sin.

– Nå Hamre, sa fyren fra kontrollverket, er det din bil dette? Jo, Gunvald måtte nå  vedgå  det.

– Og hvor driver du å kjører med denne?

– Jo, det er Kåre som kjører denne bilen. Han kjører til Paris og Boulogne, helst en tur i uka, så det er bra med kjøring på  denne bilen der».

– Ja, det som er litt rart, er at på  hele siste kvartalet har du bare betalt søttifem kroner i veiavgift på denne bilen. Det tilsvarte jo omtrent strekninga Ålesund – Dombås i den tida.
Og veit dere hva han svarte? Kåre ser på  oss alle etter tur, – Jo, Gunvald la hue på  skakke, titta med et flir på  kontrolløren og så  sa han: Ja, ja, men det er jo i alle fall noe!

Odin ser ut av vinduet igjen. De er alt inne på  Moss havn. Middagen er spist opp. Desserten er vekk. Kaffen smakte til og med. De har slått i hjel noen timer til, og overlevd nok en fergetur.

– Det er da i alle fall noe!