Ødeleggelse av en palestinsk familie – Del 1

Innledning

I tiden etter at vi publiserte artikkelserien om Shada-saken, er lite eller ingenting gjort fra de offentliges side. Bortsett fra et spørsmål stilt i spørretimen av stortingsrepresentant Liv Gustavsen (FrP), til Barne- og familieminister Lene Vågsli (A). Kanskje noe, om ikke så mye, kom ut av det.

Jørgen Chr.Thorkildsen.

En nesten dørgende stillhet råder fortsatt. Media har ikke tatt det opp. Og vil ikke. De som imidlertid har muligheten, og de nødvendige midler til å gjøre noe – nemlig politikerne – svarer ikke på henvendelser, og gjemmer seg bak hverandre.

Det materialet vi publiserte i månedsskiftet august/september, var i sin helhet basert på det prosessfullmektig og allmennpraktiserende lege Rodgeir Vinsrygg delte med oss. Vi anstrengte oss for å få det ut noen dager før valget i forbindelse med demonstrasjonen foran Stortinget den 3. september. Få møtte opp. Denne gangen gjør vi våre egne undersøkelser, og finner en god del nye ting. Svært graverende. Ting som belyser saken på en måte som gjør det umulig for myndighetene å la det ligge, uten å avsløre uvilje mot å ta tak i det.

Vel vitende om at fisken først råtner fra hodet, forsøker vi å skjerme de ansvarlige på lavere nivåer. Å gjøre noen til syndebukker tjener ikke formålet, og har derfor ikke noe for seg. Vi ønsker i stedet å eksponere systemet, og alle i ledende posisjoner hos hvem ansvaret til syvende og sist ligger. Dette er et system som ikke er oss tjenlig, og som reduserer Norge til et land vi kun for noen år siden ikke ville ha kjent oss igjen i.

Når det er sagt: vi er alle ansvarlige. Alle som en. Likegyldigheten er vår verste fiende. Mangel på kjennskap likeså. Vi får de institusjoner vi fortjener. Institusjoner som speiler oss og viser oss hvor vi står. Og med det: vår egen og vårt lands rolle ute i verden, alliert med de mørkeste krefter som underlegger seg og utnytter verden for øvrig. Muliggjort ved at vi ikke lenger følger vår samvittighet. Vi som er alliert med – og støtter det imperiale vest. Dette som Aimé Césaire så treffende formulerer i «Discourse on Colonialism». Det vi gjør der, tar vi med oss hjem og lar det slå rot her hos oss – for så, i sin tur, å slå tilbake på oss selv. Ikke minst i forholdet til palestinerne, som er et av de fremste ofrene i forhold til dette. Det ødelegger oss, gjør oss mindre oppmerksomme og følsomme, og endrer måten vi forholder oss til hverandre.

Familien Al-Bargouthi

Vi gjør dette for å gjenreise Shada og hennes families ære. En ære som er blitt krenket på verst tenkelige vis. Og dette – en familie, som av frykt for det som skjer på Vestbredden, tok sin lille datter med seg til Norge i 2004 – for å kjenne seg trygge. Trygt ble det etter noen år likevel ikke – i møtet med et system som på hjerteløst og brutalt vis tok deres datter og to sønner fra dem.

Den lille jenta – Shada – ble født den 10.06.2003. Foreldrene, hennes mamma Fadia og pappa Yehya, slo seg ned på Vestlandet  sammen med Shada. Her fikk de to sønner, henholdvis  den 16.01.2006 og den 27.12.2008.

Alt det som nå følger, er en gjengivelse av det som foreldrene Fadia og Yehya har fortalt meg. Spørsmål og svar ble, begge deler, skrevet på arabisk for å sikre at det alt sammen ble forstått – med de nødvendige nyanser.

Jeg avstår fra å kommentere det som fremkommer, med noen få unntak. De få gangene dette forekommer, gjør jeg klart og tydelig uttrykk for det, ved å sette det i parentes ( ).

Så med det gjengir jeg det de forteller …

Familien Al-Bargohuti kom første gang i kontakt med Barnevernet (heretter forkortet til BV) i 2013. Den gangen var Shada bare 10 år gammel. Årsaken var en bekymringsmelding sendt fra BV vedrørende hennes yngste brors adferd. BV besøkte dem hjemme – to dager etter hverandre. De fortalte dem at de skulle se videre på det gjennom å kontakte lege og politi.

Foreldrene mottok den 04.03 året etter – 2014 – et brev hvor vedkommende som hadde saken til behandling uttalte følgende : «Barneverntenesta konkluderer, på bakgrunn av opplysningar innhenta i undersøkingsperioden, at det ikkje er grunnlag for å sette i verk tiltak etter lova. Undersøking vert lagt vekk utan forslag om tiltak».

Shada  4 år Shada 11 år Shada 11 år

(Grok/AI sier om dette: Bildene av Shadas viser henne smile og med ansiktet fylt av glede.  Øynene utstråler en imøtekommenhet – et åpent blikk, fylt av lys og med varme som bare et trygt barn kan ha. Det uttrykker kjærlighet og tilhørighet, fylt av tillit – uten spor av frykt.)

Senere det året, den 25.11.2014, var Shadas mellomste bror med på skoletur. Buksen hans ble våt. Da de kom tilbake til skolen, ba læreren ham om å gå hjem og skifte. Han ville ikke det og svarte læreren at buksa var tørr. Han fortsatte derfor å leke sammen med kameratene. Læreren tolket dette som et tegn på at han ikke ville – fordi han var redd. Redd for å gå hjem. Læreren tok kontakt med BV, og fikk i stand et møte samme dag.

Fadia og Yehya fikk først senere høre om denne hendelsen – uten mulighet til å imøtegå påstandene.

Lydopptaket av avhøret ble gjort på skolen 25.11.2015, med hvert av barna. En lærer var til stede, for hver av de tre, sammen med to ansatte fra BV. Læreren til den mellomste broren, som tok kontakt med BV, var der og hvisket i øret hans hva han skulle svare på spørsmålene som BV stilte. Opptaket varer i omtrent 45 minutter.

Lydopptak: Utgår for å anonymisere brødrenes navn.

Da de så at Shada hadde stukket av, lette politiet etter og fant henne. Dog ville hun ikke bli med. Ville simpelt hen ikke. Politiet overmannet og tok tak i henne – og førte henne tilbake til skolen. Hvorpå de tvang henne inn i en bil. De fortalte barna at de skulle på tur og at de skulle kjøre dem hjem etterpå. Barna stolte på lærerne sine og ble derfor med. Men de oppdaget etter hvert at de var blitt lurt – og at de løy for dem.

Barna ble tatt med til medisinske undersøkelser. I opptakene fra det rettsmedisinske avhøret, sa ingen av brødrene noe; bare Shada snakket. Shada sa, i følge Fadia, ikke noe om vold. Finnes det for øvrig dokumentasjon i journalen fra undersøkelsen på bruddskader, sår eller blåmerker …? Finnes den? (Jeg har ikke sett den.) Politiet etterforsket foreldrene på bakgrunn av påstander.

§ 4-4 Akuttvedtak om plassering i barnevernsinstitusjon

Barnevernstjenestens leder, lederens stedfortreder eller påtalemyndigheten kan treffe akuttvedtak om å plassere et barn i barnevernsinstitusjon dersom barnet har vist alvorlige atferdsvansker som nevnt i § 6-2. Et slikt vedtak kan treffes bare dersom det er fare for at barnet ellers blir vesentlig skadelidende.

Den eldste broren ble, ifølge prosessfullmektig og allmennpraktiserende lege Rodgeir Vinsrygg, tatt hånd om av sin lærer i de første fire uker for observasjon.

Samme dag ble barnas foreldre, Fadia og Yehya, innkalt til et møte på BVs kontor. Da de ankom, var skolens rektor allerede der. De fortalte at BV hadde tatt med seg barna fra skolen – og at de nå ville gå rettens vei. Foreldrene ble bedt om å kontakte en advokat.

(Grok/AI sier om dette: Det er ikke lovlig å ta barn i varetekt på grunnlag av løse mistanker, spesielt hvis barna benekter vold under utspørring. Barnevernet må følge strenge krav til utredning og proporsjonalitet – løs mistanke alene gir ikke hjemmel for akutt plassering eller varetekt. Barna skal høres, og deres benektelse må veie tungt. Jfr. § 1-4 Barnevernloven om barnets rett til medvirkning).

Fadia ble sjokkert over det hun hørte – reiste seg for å gå over til barnas skole, men ble stoppet av politiet. Dette ble for mye for henne, og hun falt sammen på gulvet foran dem alle. Ambulanse ble tilkalt; hvorpå hun ble kjørt til sykehuset – og deretter overført til psykiatrisk avdeling.

Den samme dagen tok BV husnøkkelen fra Shada og låste seg inn i huset deres, uten å holde foreldrene informert.

BV låser seg ulovlig inn i boligen til familien Al-Bargouthi / Foto: Ukjent

(Grok/AI sier om dette: Å ta nøkler fra et barn og låse seg inn i familiens hjem på grunnlag av løs mistanke, og uten hjemmel (rettslig grunnlag), er ikke lovlig i Norge. Barnevernet har begrenset adgang til private hjem, og inntreden krever enten nødstilfelle (akutt fare for barnet) med politiets bistand eller en rettslig ordre. Løs mistanke alene gir ikke rett til inntreden, og det kan ramme dem under Straffeloven for ulovlig inntreden jfr. § 268, med bot eller fengsel i inntil 2 år).

Barna fikk ikke lenger bo hjemme hos sine foreldre. De ble ført bort til fosterforeldre med ukjent adresse. Bortsett fra denne ene læreren.

(Grok/AI sier om dette: Både Barnevernloven og Straffeprosessloven krever barns medvirkning uten bruk av press, eller tvang. Dette er ikke omsorg; snarere maktmisbruk som forsterker traumer og øker risiko for psykiske lidelser senere).

Fadia sier at hun visste ingenting om hvordan barna hennes levde etter at de ble tatt. Ei heller kjente hun til adressene eller hvor i landet de bodde.

Det eneste hun kan fortelle meg, er at barna ble flyttet rundt omkring i landet, for å bli rykket opp med rot uten mulighet til å etablere varige relasjoner.

Hver gang Shada møtte dem under samværet, spurte hun dem alltid : «Når skal jeg dra hjem – når skal dere ta meg med hjem». BV brøt inn og sa : «Ikke nå», med – i følge Fadia – en skremmende tone i røsten.

Det første samværet

Fadia forteller at barna – i forbindelse med julen i 2015 – var sammen med dem for første gang etter overtagelsen.

Familien i samvær for første gang etter overtagelsen. Julen 2014

Barna var, som det fremgår av bildet, veldig glade over å få være sammen med dem igjen – men ble sjokkert, og brast i gråt, da det gikk opp for dem at de ikke fikk lov til å bli med foreldrene hjem.

Foreldrene ble ved hver anledning ransaket av politiet før de gikk inn i samværrommet. Politiet sto vakt ved døren, og Shadas eldste bror spurte sin mor Fadia : «Hvorfor er politiet her, mamma?» Hun svarte: «Jeg vet ikke, du får spørre BV om det». Han spurte dem så, og de svarte: «For å beskytte deg». Han spurte så sin mor igjen: «For hva da?» Ikke noe svar. BV skiftet tema…

På hvert av møtene ble barna, i det de tok på seg jakkene sine og gjorde seg klare til å bli med dem, holdt tilbake med makt av de ansatte i BV og tolken som var tilstede. 

Fadia fortalte meg at: «… den ansvarlige i BV, var lite samarbeidsvillig. Selv om de ble enige og gjorde en avtale, endte det likevel med noe annet. Hun brydde seg ikke om at vi som foreldre ville vite det nødvendige om barna våre, og at vi var bekymret for dem. Hun prøvde snarere å skille oss fra dem. Hun ga oss skylden for hvordan barna hadde det, og prøvde å avlyse flere samvær. Alt hun gjorde, hevdet hun, var å sette barnas ønsker i fokus, ikke BVs. Hun lot oss aldri høre fra barna våre hva BV sa om oss».

Fødselsdagen

Fadia fortalte meg: «Et av samværene ble avholdt noen dager etter at Shada fylte 12 år. Jeg hadde bakt kake, og tok den med for å feire dagen sammen med henne. Shada ble veldig glad for dette. En av de BV-ansatte likte dog ikke det, og bad Shada om å bli med på do. Shada svarte at hun ikke ville. Hvorfor skulle hun det? Den ansatte likte ikke svaret hennes, og sa med høy stemme og et mørkt blikk, at hun hadde drukket så mye juice nå, og måtte på do. Shada svarte: «Javel …. da». Den ansatte i BV tok henne med på do, som var i etasjen under. Vi hørte den ansatte og en politimann rope og skrike.

Shada på sin fødselsdag med kaken bakt av mamma.

Da Shada kom tilbake, gråt hun. Jeg spurte henne hvorfor hun gråt, og hun sa, redd som hun var : «Ingenting…». Vi vet ikke om hun ble slått der nede. Håret hennes var rufsete, som om noen hadde dratt i det. Shada, som var glad før hun gikk ned, var nå veldig lei seg. Hun klemte oss, og vi forsøkte å trøste henne, i det hun sa til oss: «Jeg vil ikke bli her. Jeg vil hjem. Hvis dere ikke tar meg med dere nå, stikker jeg av med dere, akkurat som broren min gjorde». (Min kommentar – hun rømte, i følge Rodgeir Vinsrygg, hele 15-20 ganger.)

Shada i sin mors armer for å søke trøst Shada i sin fars armer for å søke trøst – han som i følge BV var voldelig overfor barna.

Fadia forteller at de etter hvert hadde flere møter med BV, og med en politibetjent tilstede. BV spurte henne om hun vurderte å skilles fra mannen sin. Hun svarte :  «Hvorfor? Mannen min er veldig snill mot meg, elsker meg og er en god far som elsker sine barn. Spørsmålet ditt er merkelig; jeg forstår det ikke».

Politiet avhørte dem flere ganger – mange timer hver gang. Alt dette skjedde i tiden etter at barna ble tatt.

Fadia og Yehya var hjemme da politiet banket på, utpå natten en gang. De hadde et papir som de ville at de to skulle signere. Fadia spurte dem hva det var. De svarte at det var en avtale om ikke å gjøre noe imot de BV-ansatte. Hun nektet å signere det flere ganger, men politiet ropte til henne: «Du må signere! Du er tvunget til det!» Hun svarte: «Jeg er ikke forpliktet til å innrømme, og signere for en forbrytelse jeg ikke har begått. Det er dere som ødela mitt liv, ikke omvendt. Hvorfor skal jeg signere?» Dog ble de etter videre utover natten tvunget til å signere. «Vi ble livredde da politiet kom til huset vårt om natten. De kunne jo ha innkalt oss til et møte over telefon – å komme til oss om natten er skremmende. På den tiden var rettsprosessen i gang, og vi følte at de bare skapte problemer uten grunn for å skjerpe straffen».

I del 2 tar jeg for meg selve rettsprosessen. Vær forberedt på å miste dine illusjoner om rettsvesenet…

---

Les tidligere artikler om Shada.