Epsteinfilene avslører skandaler når det gjelder politikere, diplomater og kongelige. Deler av dette har vært kjent fra før, men omfanget ser ut til å være større etter de siste avsløringene. Det er mistanke om korrupsjon. Statsminister Jonas Gahr Støre har nylig endret kurs, men står fortsatt overfor kritikk for måten han håndterer saken på.

Halvor Næss.

Etter først å ha vært avvisende, har Støre nå sagt ja til en Stortingsgransking av Epstein-saken. Han har imidlertid sagt nei til en uavhengig, ekstern gransking av utenrikstjenesten (UD) spesifikt, noe opposisjonen har krevd. Mulig ny Høyreleder Ine Eriksen Søreide er enig med Støre. Økokrim har allerede åpnet for etterforskning mot tidligere statsminister Thorbjørn Jagland for grov korrupsjon etter funn i de nylig publiserte dokumentene.

Hvorfor ønsker Støre ikke en uavhengig granskning

Selv om han nå åpner for Stortingsgranskning, er det flere mulige grunner til at han har strittet imot en bredere, ekstern undersøkelse. Ved å begrense granskingen til Stortinget, beholder det politiske miljøet en viss kontroll over prosessen. En uavhengig kommisjon med fullt innsyn i utenrikstjenesten kan avdekke systemiske svakheter eller pinlige detaljer som kan skade Norges diplomatiske omdømme.

Støre var utenriksminister i perioden da store summer ble bevilget til Terje Rød-Larsens organisasjon (IPI), som hadde tette bånd til Epstein. En uavhengig gransking ville naturlig nok også sett på hans egne beslutninger og dømmekraft i denne perioden.

Å sette ned en uavhengig granskingskommisjon for å undersøke korrupsjon i eliten er et drastisk skritt som kan skape presedens. Det utfordrer den etablerte fortellingen om at det norske systemet er korrupsjonsfritt og basert på tillit. 

Støres vegring mot uavhengig granskning imøtegås av kritikere som mener at ved å velge en snever Stortingsgransking fremfor en bred uavhengig kommisjon, forsøker myndighetene å lukke saken i et kontrollert miljø. Dette forsterker inntrykket av at den politiske klassen undersøker seg selv. Støres beslutning er en machiavellisk manøver for å bevare maktens legitimitet mens han tilsynelatende gir etter for folkekravet. 

Ved å si ja til en Stortingsgransking, men nei til en uavhengig kommisjon, har Støre åpnet en sikkerhetsventil. Han gir folket en følelse av at noe blir gjort, mens han samtidig sørger for at prosessen forblir innenfor det institusjonelle rammeverket han kontrollerer. Dette er et klassisk grep for å hindre at saken eskalerer til en systemkrise som truer statens legitimitet.

Hvorfor en Stortingsledet granskning ikke er uavhengig

Den politiske eliten i Norge er ekstremt liten. Folk som Støre, Brende og Jagland har gått i de samme korridorene, sittet i de samme middagene og tilhører den samme utdannede klassen. En gransking i regi av Stortinget vil bli utført av folk som har personlige og profesjonelle bånd til dem som undersøkes. Dette skaper en instinktiv beskyttelsesmekanisme. Man ønsker ikke å rive ned korthuset fordi man er selv en del av konstruksjonen.

I en Stortingskommisjon sitter representanter fra de politiske partiene. Dersom en gransking blir for grundig, risikerer man å skade sitt eget partis omdømme eller historiske ettermæle. Dette fører ofte til kompromisser i rapportskrivingen hvor de skarpeste formuleringene slipes bort for å oppnå politisk enighet. Dette er maktens logikk fremfor sannhetens logikk.

Selv om Stortinget har granskingshjemler, er de ofte avhengige av at departementene (som UD) utleverer dokumenter frivillig. Som vi så med helsedirektør Guldvogs slettede eposter i mars 2020 da regjeringen innførte nedstengning av landet under koronapandemien, så har staten en tendens til å miste uheldig dokumentasjon når det brenner. Uten en helt ekstern, juridisk enhet med vide fullmakter, vil granskingen alltid foregå på statens premisser.

En parallell til koronakommisjonen

Det er interessant å sammenligne det som skjer nå med en eventuell Stortingsledet granskning og koronakommisjonens rapporter om regjeringen Solbergs håndtering av pandemien.

Koronakommisjonens oppgave var å nøytralisere kritikk mot statens håndtering. Den gjorde det ved at konklusjonen var i strid med de etablerte premissene for håndtering av luftveispandemier før koronapandemien. Kommisjonen dokumenterte grundig at myndighetene satte til side tiår med beredskapsplaner og faglig konsensus om at skoler og grenser ikke skulle stenges. Regjeringen brøt planer, manglet rettslig grunnlag i starten, og dokumentasjon (e-poster og SMSer) ble slettet. Kommisjonens konklusjon var likevel at regjeringens håndtering i hovedsak var god. En konklusjon om at håndteringen var dårlig eller ulovlig, ville trukket teppet under føttene på statens legitimitet. Kommisjonen fungerte som en støtdemper. Den innrømmet detaljfeil for å redde systemet som helhet.

Den ovenstående logikken vil trolig bli fulgt også i granskningen etter Epstein avsløringene. Granskningen vil finne uheldige personlige vurderinger, manglende åpenhet rundt private lån og noen dårlige rutiner i UD. Konklusjonen blir noe sånt som at norsk utenrikstjeneste i det store og hele har opptrådt i samsvar med nasjonale interesser, men rutinene må skjerpes. En konklusjon om at håndteringen var dårlig eller ulovlig, ville i stor grad svekke statens legitimitet. Detaljfeil innrømmes for å redde systemet som helhet. Feilene individualiseres ved å peke på Jagland eller Rød-Larsen som enkelttilfeller. Internasjonale nettverk beskyttes. Norske diplomater må ha brede kontaktflater for å ivareta nasjonens interesse i internasjonale fora. Det som defineres som nasjonens interesse trumfer ubehagelige sannheter for statens representanter særlig i Arbeiderpartiet, Høyre og UD. Nasjonens interesse fungerer som et moralsk skjold og hvitvasker statens involvering i Epsteinskandalen ved å trumfe både lover, retningslinjer og vanlig etikk.

Konklusjon

Når maktmennesker undersøker maktmennesker, er resultatet sjelden rettferdighet eller sannheten, men snarere en omorganisering av fortellingen. Sannheten må finnes utenfor systemet, fordi systemet er programmert til å beskytte seg selv. Støres og Eriksen Søreides mål er ikke at granskningen skal være sannhetssøkende, men maktstabiliserende.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Halvor Næss.