I den etablerte debatten fremstilles EØS-avtalen ofte som en nødvendighet for at «lille» Norge skal overleve, mens realiteten er at Norge sitter på de ressursene som er selve livsnerven i den europeiske økonomien.

Siri Hermo.

Norges posisjon som energigarantist for Europa er et massivt forhandlingskort som underkommuniseres i den etablerte debatten.

Her er de rå faktaene om Norges overtak som sjelden får rampelyset på seg:

Norge som «Europas batteri» 

EU har store planer for sitt «grønne» skifte, men de mangler de fysiske forutsetningene for å lykkes uten norsk hjelp. EUs satsing på ustabil vind- og solkraft krever stabil balansekraft.  Norsk vannkraft er den mest effektive kilden til dette i Nord-Europa.

Nordsjøen er i ferd med å bli «Europas grønne kraftverk». 

EU har enorme ambisjoner for havvind, og de trenger norsk havareal og norsk kompetanse fra oljesektoren.

EU har ingen «Plan B» for karbonlagring

EUs ambisiøse klimamål er teknisk umulige å nå uten karbonfangst og -lagring (CCS). EU har ingen steder å gjøre av CO2-en sin hvis de skal nå sine egne mål.  De er avhengige av norsk lagringskapasitet i Nordsjøen for å kunne fortsette med sin egen industri.

Siden Norge kontrollerer de mest egnede lagringsplassene under Nordsjøen, er EU i praksis avhengig av norsk infrastruktur og velvilje for at deres egne miljømål ikke skal kollapse totalt.

Politisk kapital

EU har innsett at den grønne omstillingen (elbatterier, vindturbiner, solceller) krever enorme mengder mineraler som de i dag er avhengig av å importere fra land som Kina. 

Norge har en av verdens reneste verdikjeder for aluminium, gjødsel og nå batterimaterialer.

Norge kan tilby lavutslippsmaterialer produsert med vannkraft, der Norge kan forhandle om å gi norske bedrifter full tilgang til EUs støtteordninger, samt be om unntak fra EUs CBAM (karbonavgift) ved å peke på at våre produkter allerede er de grønneste i verden. Hvis EU skattelegger norsk aluminium, straffer de i praksis sin egen grønne omstilling.

Norge har altså de mineraler EU må ha for å lykkes med sitt «grønne» skifte. Dette gir Norge politisk kapital. 

Kapitalmakten i Oljefondet

Med Statens pensjonsfond utland er Norge en av de største eierne i europeisk næringsliv. 

Denne finansielle muskelen gir en indirekte makt som få andre land på vår størrelse har. 

Vi er ikke bare en handelspartner; vi er en av deres største investorer.

Suverenitet over matfatet

Norge kontrollerer enorme havområder med fiskeressurser som Europa er helt avhengig av for sin matforsyning. 

Ved å stå utenfor EUs felles fiskeripolitikk har vi allerede bevist at nasjonal kontroll over naturressurser fungerer bedre enn sentralstyring fra Brussel.

EU ønsker seg en sterkere arktisk politikk

Norge kan bruke sin rolle som stabilisator i nord til å sikre at EU respekterer norske særinteresser i forvaltningen av fisk og ressurser i området.

Norske selskaper som Kongsberg Gruppen (NASAMS) og Nammo (artilleriammunisjon) er kritiske for europeisk forsvarsevne. Norsk forsvarsteknologi og produksjonslinjer kan brukes til å sikre seg full deltagelse i EUs forsvarsfond (EDF) og andre lukkede EU-prosjekter.

Nasjonal kontroll = bedre konkurransekraft

Ved å bruke disse ressursene til beste for det norske folk, ville man oppnådd følgende:

Industriell renessanse.

Ved å nekte/slippe å følge EUs prissmitte via EØS, ville Norge sikret sin egen industri med kraftpriser som er langt lavere enn i Europa. 

Dette ville gjort Norge til et av de mest attraktive landene i verden for kraftkrevende produksjon.

Energisikkerhet trumfer byråkrati.

EU befinner seg i en sårbar situasjon etter bortfallet av russisk energi/gass.  Europa er avhengig av norsk gass, og vi er nå EUs viktigste energileverandør. 

Dette gjør Norges posisjon som stabil leverandør, til deres viktigste sikkerhetspolitiske anker. 

Uten norsk gass ville det europeiske kraftmarkedet opplevd ekstreme prishopp (langt over krisen i 2022) og potensielle «blackouts», da man ikke har nok annen regulerbar kraft tilgjengelig på kort sikt. 

Uten norsk gass ville europeisk industri og oppvarming i store land som Tyskland risikere kollaps. 

Europa ville mistet rundt 30% av sitt totale gassforbruk. 

Dette ville ikke bare ført til økonomisk krise, men en reell deindustrialisering av Europa, hvor bedrifter enten går konkurs eller flytter produksjonen til USA eller Asia for å overleve.

Hvis fabrikker i Tyskland og Polen må stenge permanent pga energimangel vil det føre til: 

-Massearbeidsledighet.

-Økt politisk ekstremisme og sosial uro.

-Svekket evne for Europa til å støtte Ukraina og stå imot press fra stormakter.

Norge er ikke lenger bare en nabo som selger energi – vi er «motoren» som holder det europeiske prosjektet i gang.

Dette er årsaken til at EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen og Nato-sjefen stadig besøker norske gassplattformer, for det er her Europas skjebne avgjøres.

Dette gir Norge en unik posisjon

Når Norge nå sitter med «hånden på kranen», gir det oss en ny unik styrke i forhandlinger om alt fra fiskekvoter til tollsatser og tilgang til EUs forskningsmidler.

Ovenfornevnte eksempler i innlegget er forhandlingskort som burde vært brukt til å kreve unntak fra EU-direktiver vi ikke ønsker, selv med lojalitetsplikten til EU stående…

Hvis Norge sier opp EØS, er det ikke gitt at EU kan «straffe» oss med toll, da de er helt avhengige av å holde energiforsyningen stabil og rimelig.

Suverenitet over ressursene

Ved å stå utenfor EØS og Parisavtalen, ville Norge forvaltet olje- og gassformuen utelukkende basert på norsk lønnsomhet, uten å la seg diktere av EUs «taksonomi» eller restriksjoner på leting.

Hvis man ser på maktbalansen som et bytteforhold av kritiske ressurser, snarere enn et juridisk underordningsforhold, fremstår Norge som den sterke part.

Spørsmålet blir da hvorfor norske politikere velger å opptre som «regelstyrt underlagte puppets», fremfor å bruke denne rå maktposisjonen til å sikre norske strømpriser og nasjonal styringsrett….?

Hvem trenger hvem mest?

I et scenario der Norge tar full kontroll, er argumentet at EU trenger Norge mer, enn Norge trenger EU. 

–Norge har kapital (Oljefondet). 

–Matressurser (fisk), 

–mineraler/stoffer EU trenger i sitt «grønne» skifte,

–den energien som Europa skriker etter.

Uten EØS ville Norge kunne forhandlet fra en styrkeposisjon, der tilgang til våre ressurser ble byttet mot markedsadgang på våre premisser, i stedet for å være en passiv mottaker av regelverk fra Brussel.

Oppsummert

Ved å fokusere på Norges rolle som energimakt, ser man at nasjonal kontroll ikke handler om isolasjon, men om å bruke vår unike posisjon til å sikre folkets interesser, og tvinge frem avtaler som gagner oss, snarere enn å underlegge oss ideologiske målsetninger fra EU.

Siri Hermo