I andre kapittel gikk vi inn på arkitekturen bak maktoverføringsmaskinen. I dette kapittelet ser vi på hvorfor akkurat helse ble valgt som hovedinngang.

Susanne Heart.

Der kapittel 2 beskrev arkitekturen, viser dette kapittelet hvorfor helse ble valgt som hovedinngang. Ingen andre samfunnsområder gir tilsvarende moralsk autoritet, emosjonell kraft og politisk handlingsrom. Når liv og helse settes i spill, aksepteres inngrep som ellers ville vært utenkelige. Dette gjør helse til et ideelt styringsfelt for strukturer som opererer utenfor demokratisk kontroll.

Epstein-filene viser at pandemier og biologisk risiko ikke primært ble behandlet som uforutsigbare kriser, men som forventede hendelser det kunne planlegges for. Dokumentene bærer preg av langsiktig tenkning der helse inngår som et strategisk domene, på linje med sikkerhet og geopolitikk. Krisen er ikke utgangspunktet, men utløsende mekanisme for ferdigbygde løsninger.

I dette rommet skjer en grunnleggende omdefinering. Helsepolitikk flyttes fra å være et demokratisk ansvar til å bli et globalt forvaltningsspørsmål. Beslutninger om vaksinering, beredskap, teknologi og biologisk intervensjon rammes inn som vitenskapelige nødvendigheter, ikke politiske valg. Dermed fratas folkevalgte organer både reell beslutningsmakt og reelt ansvar.

Globale helseorganer, partnerskap og fond fremstår i denne sammenhengen som implementeringsledd for en allerede definert agenda. De gir systemet legitimitet, kontinuitet og skala. Når nasjonale myndigheter senere kobles på, skjer det innenfor rammer de ikke selv har vært med på å utforme. Handlingsrommet er i praksis forhåndsbestemt.

Epstein-filene indikerer også at helsefeltet fungerte som møteplass mellom aktører som ellers opererer i adskilte sfærer. Privat kapital, teknologimiljøer, akademia og politiske aktører samles rundt helse under dekke av filantropi, innovasjon og beredskap. Dette muliggjør samarbeid uten tradisjonelle demokratiske kontrollmekanismer.

Helse gir dessuten adgang til menneskekroppen som styringsobjekt. Når biologiske inngrep, digitale helseløsninger og overvåking legitimeres som omsorg, flyttes grensen for hva staten og samarbeidende aktører kan gjøre med individet. Samtykke glir over i forventning. Motstand blir definert som uansvarlighet.

I dette landskapet blir det vanskelig å skille mellom omsorg og kontroll, mellom beskyttelse og styring. Når helse først er etablert som overordnet verdi, kan nesten ethvert tiltak forsvares. Det er her maktoverføringen får sitt mest håndgripelige uttrykk, fordi den berører menneskers kropper, bevegelser og valg direkte.

Dette forklarer hvorfor helse ble brukt som hovedinngang til teknologisk og juridisk utvidelse av styringsmakten. Når krisen kommer, fremstår løsningene allerede klare. Det som mangler, er ikke kapasitet, men demokratisk forankring.

Neste kapittel retter blikket mot Norges rolle i denne strukturen. Hvordan norske institusjoner, politikere og finansielle bidrag har fungert som legitimerende og muliggjørende ledd i den globale maktoverføringen.

Noen relevante Epstein-filer:

EFTA02552882 – EFTA00654216 – EFTA01071737 – EFTA00650148 – EFTA00654215 – EFTA01019439 – EFTA01207650 – EFTA01208604 – EFTA01617434

Samt filene som kommer fram i artikkelen: Epstein og Gates gjorde pandemi til big business – og Norge hjalp villig til og oversikten som kommer fram i Aftenposten Innsikt, Når global helse blir business

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Susanne Heart.

---