Mens vi overveldes av amerikanske Epstein-avsløringer og mister tillit til politikere og maktmennesker, er det viktig å trekke lærdommer. Spørre åssen sånt er mulig. Spørre om sånt bare handler om enkeltmenneskers feilvurderinger og manglende dømmekraft.

Selv frykter jeg at det vi veit til nå, bare er toppen av isfjellet. Dagens politiske system trenger både hemmelighold, hoffnarrer og folks sløvhet for å overleve. 

At avsløringene kommer fra andre siden av Atlanterhavet, er neppe tilfeldig. Vi er både infiltrert og avhengig av ei supermakt som utfordrer og endrer oss på stadig flere områder.
Hvor lenge vil vi ha det sånn?

Viktigere enn å stemple både ei «folke»-prinsesse, en pompøs eks-statsminister, et privatarkiverende fredsmeglerpar, en rikmannsklubb-leder, og en glemsom partitopp, er å se hva som driver sånne folk.
Hva får de til å heve seg over normal oppførsel?
Hva får til og med gamle sosialister til å sette luksus og egen berikelse foran solidaritet?

1. Vennetjenester
   Å være et lite og uavhengig land, har mange fordeler.
   For vanlige folk kan veien til innflytelse være kortere. Flere kjenner sine politikere.
   For mennesker med makt, kan det være omvendt. Allianser bygges utifra personlig vinning.
   Sånt skaper lett nepotisme og korrupsjon. Folk kommer i gjeld til hverandre – og gjenyter.
   Høyres Ine Eriksen Søreide er nær venninne med korrupsjonstiltalte Mona Juul, kona til fredsdiplomat Rød-Larsen. Begge Arbeiderpartiet.
   Under Søreides – og forgjenger Børge Brendes – tid som norsk utenriksminister, fikk ektemann Rød-Larsen 130 millioner til sitt «International Peace Academy».
   Som utenriksminister bevilget Søreide rundt en milliard – og kanskje mer – til ulike fredsstiftelser, men «glemte» eget styreverv i de samme organisasjoner.
   I samme periode brukte Norge over 100 millioner i bestikkelser for å få Mona Juul på plass i FNs sikkerhetsråd.
   For få dager siden måtte vår egen Barth Eide, krype til korset. Hans egen sønn hadde fått ambassadejobb, og utenriksministeren var ikke så habil som han trodde.
2. Benektelse.
   Bare løgnen blir gjentatt nok ganger, vil folk tro på den. Mente Hitlers propagandaminister Joseph Goebbels.
   I dag tror mange på løgnhistorier om Putin som en ny Hitler. Sånn skal vi lures til å tro at krigen i Ukraina er en kamp mellom det gode og det onde.
   President Trump innrømmer aldri feil og sprer stadig løgner som hans velgere tror på. Også at Grønland egentlig er deres, og at den seieren i kampen mot nazi-Tyskland i hovedsak var amerikanernes fortjeneste.
   Våre maktpersoner vil heller ikke innrømme noe. I stedet latterliggjøres de som reiser tvil.
   Da de første Epsteinavsløringene kom for over fem år siden, var svaret taushet eller bagatellisering.
   For Jagland var Epstein-kontakten «normal diplomatisk aktivitet». For Søreide var det konspiratorisk å stille spørsmålstegn ved våre diplomaters lojalitet.
   At de nå – etter de siste Epsteinavsløringene – beklager dårlig dømmekraft, er ikke uventet. At de samtidig benekter å ha brutt loven, er vanlig for folk som føler seg hevet over vanlig skikk og bruk.
   Hva er verst: En asylsøker som oppgir feil fødeland for å få en bedre framtid? Eller en maktperson som har alt og får alt, men som allikevel juger for å kunne klatre videre? Den førstnevnte utvises. Den sistnevnte blir gjenvalgt.
3. Fredsnasjon.
   Martin Bech Holte har forfattet boka om «Landet som ble for rikt». Oljemilliardene har gjort oss selvgode og late, skriver han.
   Professor Terje Tvedt kaller våre utenrikspolitiske eventyr for «godhetstyranni». Blant annet kjennetegnet av ukritisk pengebruk for å «frelse» verden. Fredsprislandet Norge skal framstå som en humanitær stormakt.
   Ulike innenlandske og utenlandske «tenketanker», private veldedighetsorganisasjoner og fredsstiftelser, tilgodeses. Både Bill Gates, Microsoftgrunnleggeren, og tidligere president Clinton har fått milliarder til egne stiftelser.
   Freds- og konfliktmeglere blir vår tids jetsett. På bisnissklasse til de beste hoteller og overdådige lunsjbord. På skattebetalernes regning. Med resultat – om noen – som bare de færreste kjenner.
   Kanskje er det sånn at brorparten av vår bistand går til vestlige byråkrater, og til allerede velstående i fattige land?
   Dagens verden er mindre fredelig enn noen gang.
   Framfor selv å jobbe fram løsninger, privatiserer regjeringa arbeidet for en bedre verden.
   Hva om Støre selv og hans diplomater aktivt hadde jobbet for fred i Ukraina, for eksempel gjennom å ta initiativ til dialog i stedet for å sløse bort hundrevis av Oljefonds-milliarder i drapsvåpen til Zelensky? Han som gambler med en 3. verdenskrig, ifølge Trump.
4. Oppdagelses-risiko.
   Anledning gjør tjuv. Er du mektig eller frekk nok, eller har det rette nettverk, er det i Norge små sjanser for å bli straffet.
   Ifølge Tax Justice Norge kontrolleres bare en av tusen skattemeldinger, mot over det dobbelte for få år siden.
   Næringslivet får ukritisk milliarder i momskompensasjon.
   Mange av oss kjenner til grønn og rød utgang på internasjonale flyplasser. Hvor stor promillesjanse har du for å bli sjekket?
   At Epsteindokumenter er blitt offentliggjort, skyldes utelukkende at ofre for Epsteins overgrep gikk til anmeldelse, at det i USA er stor åpenhet når det gjelder rettsdokumenter, og – at sex og skandaler «selger». Dessuten var jo hovedtiltalte, Epstein, allerede død i et påstått selvmord.
   Mange navn er sladdet i Epstein-dokumentene, og sladding pågår fortsatt. 2-3 millioner dokumenter venter på dagens lys.
   Det sies at amerikanske maktpersoner i hovedsak har  blitt skånet. Kanskje får de seinere  samme søkelys på seg som våre egne berømtheter? Kanskje vil også flere norske navn dukke opp?
5. Nærhet. 
   Nærhet mellom de som velger og de som velges, er forutsetning for et levende demokrati. Både fordi det kan sikre at folkets representanter taler folkets sak, og fordi det i sånn nærhet ligger ansvar og kontroll.
   Hva om en politiker ikke følger opp tidligere løfter?
   Blir han/hun gjenvalgt?
   Kommunesammenslåinger på tvers av folkeviljen og stadig større administrative enheter, truer folkestyret.
   Samtidig er det sånn at vårt politiske miljø er for lite for de ambisiøse. De vil ut i verden. Både for å få større armslag, mindre oppmerksomhet, mer lønn og et  behageligere liv.
   Både i EU, NATO og FN kan de klatre til topps – forutsatt tro på den sterkes rett, markedsøkonomi og mest mulig individuell «frihet». Russer-skepsis teller også med. Til større, jo bedre.
   Rause norske bevilgninger gir lettere posisjoner til våre egne.
   Gro Harlem Brundtland, Stoltenberg og Jagland er viktige eksempler fra vår tid. For sistnevnte var det ikke nok med Europarådets frie luksusbolig og femdoble norske lønn.
   At Jagland med årene utviklet et mer nyansert syn på Ukrainakrigen, ble kanskje hans Epstein-bane?
   Et Norge som EU-medlem vil sette ytterligere fart på en utvikling der nærliggende folkemakt må vike for  fjerntliggende byråkratmakt.

Mange Epsteindokumenter er lagret i «skyen».
Der ligger også din og min elektroniske kommunikasjon. På sms, eposter, whatsapp eller hva det nå enn kan være. Kontrollert av private amerikanske selskaper og – om det kreves – også av amerikanske myndigheter.

Hvor lenge skal vi akseptere dette?
Så lenge vi er relativt ubetydelige og vanlig døende, spiller sånn kontroll antageligvis mindre rolle.
Men den dag vi oppfattes som trussel mot det bestående og «den frie verden», risikerer vi alle å bli kompromittert.
Vi veit — ved innreise til USA — at myndighetene der kan kreve innsyn i passordbeskyttet mobiltelefon og datamaskin. Tidligere USA-kritikk kan resultere i internering og første fly hjem.
Glem NRK-veteran Anders Magnus om Kina som verdens verste diktatur, og at Kinas president Xi Jinping kan stanse norske busser med et tastetrykk.
Beijing har færre overvåkningskameraer enn London.
Våre rådyre 52 F35 jagerfly, total prislapp på rundt 400  milliarder kroner, er avhengig av amerikansk-kontrollert teknologi for å komme seg i lufta.
Epstein som russisk agent? For meg er sånt nok en  avledningsmanøver. Epstein var Vestens – og Israels mann. Hans eventuelle kontakt med russiske ledere var snarere å sikre jødestatens fremtid: Få flere russerjøder til å emigrere til Israel!

Den største trusselen mot vårt demokrati, vår fred og frihet og vår selvstendighet, kommer fra våre egne «allierte». En egen trojansk politikerklasse applaudert av kunnskapsløs media, skaper nødvendig grobunn  for lureriet. «Samarbeid» blir et skalkesjul for underkastelse, ikke for gjensidig berikelse.

Den Europeiske Union, EU, ble grunnlagt etter påtrykk fra USA, og er en av USAs mange forlengende armer i Europa.
Innafor EU er det  fortsatt USA som trekker i trådene.
Hvordan er det mulig å være mot EU og samtidig nær alliert med USA?