Når selv mainstreamavisa Klassekampen begynner å skrive om Trilateralkommisjonen og elitenettverkene står ikke verden til påske. Der i gården, som i de andre mediene med styrte redaktører, har dette til nå vært fy-fy og «konspirasjonsteori». Men nå har det altså skjedd i artikkelen Elite­klub­ben som sponses av Norge. Velkommen etter.

Trilateralkommisjonen (Trilateral Commission) er et privat, invitasjonsbasert forum grunnlagt i 1973 av David Rockefeller, med Zbigniew Brzezinski som sentral figur. Målet var å styrke samarbeidet mellom eliter fra Nord-Amerika, Vest-Europa og Japan/Asia-Stillehavet om globale økonomiske og politiske spørsmål.

Det er ikke stuereint i de kretsene der redaktør Braanen & co beveger seg å tillegge organer som Trilateralkommisjonen eller Bilderberggruppa verken intensjoner eller makt.

I den norske utgaven av Wikipedia er til og med Trilateralkommisjonen en underkategori under oppslaget konspirasjonsteorier sammen med kornsirkler og Sions vises protokoller. Men kommisjonen finnes, den har en agenda og består av virkelige mennesker. Den italienske avisa Fatto Quitidiano publiserte i 2014 et intervju med en av dem, italieneren Carlo Secchi.

Medlem av eksekutivkomiteen

Carlo Secchi er en italiensk økonom og politiker (sentrumhøyre, Partito Popolare Italiano). Han er senator og har vært økonomiminister i Italia. Dessuten var han rådgiver for selskaper som Pirelli, Italcementi, Mediaset og Parmalat, det vil si noen av Italias aller største selskaper. Og han satt i eksekutivkomiteen til Trilateralkommisjonen.

Secchi er en mann som er vant til makt, og i intervjuet opptrer han som avslappet og vittig.

Du skjønner, vi gjennomfører en offentlig konkurranse. De beste kommer på våre møter og så ender de opp i regjering.

Italia har nå sin tredje statsminister på rad som ikke har kommet til makta etter et valg. Først var det Mario Monti, så var det Enrico Letta og nå er det Matteo Renzi.

Monti var europeisk president i Trilateralkommisjonen til han ble utnevnt til statsminister i Italia. Han er også ledende medlem av Bilderberg-gruppa. Og han han har vært internasjonal rådgiver for Goldman Sachs og Coca Cola Company.

Letta er ledende medlem i den europeiske delen av Trilateralkommisjonen og sitter i eksekutivkomiteen i Aspen Institute, som er kritisert for å utdanne «forretningslivets haier».

Carlo Secchi fortsetter intervjuet med Fatto med å skryte litt av hvor flink Trilateralkommisjonen har vært til å få sine folk inn i Italias ledelse:

Vi prøver å bringe sammen de beste, og de beste blir også utnevnt til å lede Italia. I Washington skjer det ofte. Etter Romano Prodi (italiensk statsminister og rådgiver for Goldman Sachs, min kommentar) ble det et avbrudd, men nå har vi fulgt opp med Mario Monti, Enrico Letta og ikke å forglemme Marta Dassù.

Marta Dassù er lite kjent i Norge, men hun var viseutenriksminister i Mario Montis regjering og i Enrico Lettas regjering. Hun ble medlem av Trilateralkommisjonen i 2011. Dessuten er hun direktør i Aspen Institute Italia.

– Og nå er det opp til Federica Guidi, minister for økonomisk utvikling, skyter intervjueren inn.

Gratulerer! Jeg har sendt henne en melding, for jeg måtte jo gratulere. Federica har deltatt på kurs hos oss i tre år og har bidratt med gode ideer.

Intervjueren spurte:

– Hvor mye betyr Trilateralkommisjonen?

Secchi svarte:

Vi bestemmer ikke hva som skjer, men vi legger til rette for det.

Trilateralkommisjonen og Ukraina

Et annet regimeskifte som kommisjonen har vært med på å forberede er det skjebnesvangre kuppet i Ukraina i 2014.

Trilateralkommisjonen holdt en konferanse i Krakow i Polen 25.–27. oktober 2013.

Annen dag av konferansen var viet til Ukraina. Blant hovedtalerne var Arseniy Yatsenyuk, som Victoria Nuland bare noen få måneder seinere skulle utpeke som den kommende statsministeren i Ukraina. Trilateralens møte la tydeligvis opp strategien for Ukraina, og Yatsenyuks opptreden var sannsynligvis hans svennestykke. Etter det var det klart hvem som var finanselitens mann til å overta Ukraina.

Yatsenyuk har forresten sin egen stiftelse: Open Ukraine Foundation. Dens partnere er: Victor Pinchuk Foundation (oligark), Chatham House, NATO(!), Black Sea Trust for Regional Cooperation (The German Marshall Fund of USA), International Renaissance Foundation (Soros), National Endowment for Democracy (CIA), Swedbank, Horizon Capital(USAID), Den polske ambassaden i Kiev og US State Department.

Kort sagt hele bandittgjengen av profesjonelle regimeskiftere.

Trilateralkommisjonen i USA og andre land

Jimmy Carter selv var medlem fra 1973. Da han ble president, fikk nesten hele utenriks- og sikkerhetstoppen (Zbigniew Brzezinski som nasjonal sikkerhetsrådgiver, Walter Mondale som visepresident, Cyrus Vance som utenriksminister, Harold Brown som forsvarsminister m.fl.) Trilateral-bakgrunn. Kritikere (inkl. Project Censored) har kalt det en «overtakelse» av regjeringa. Brzezinski hadde plukket ut Carter tidlig som ung, lovende guvernør.

Storbritannia: Keir Starmer (nåværende statsminister) var medlem.

Sverige: Carl Bildt (tidligere statsminister og utenriksminister).

Mette Frederiksen, Danmarks statsminister siden juni 2019, er listet som medlem av Trilateralkommisjonens europeiske gruppe. Hun har en egen side på den offisielle nettsiden trilateral.org, der hun presenteres som «Prime Minister of Denmark, Copenhagen».

Hun var trolig medlem allerede før hun ble statsminister i 2019 (sannsynligvis invitert som lovende partileder for Socialdemokraterne, der hun ble leder i 2015). Eksakt innmeldingsår er ikke offentlig, men mønsteret likner Keir Starmer (UK), som ble medlem i 2017–2018 mens han var i skyggeregjeringen.

Norske medlemmer

Her er de som er listet i de nyeste offentlige oversiktene (mars/juni 2022):

Håkon Haugli.
Administrerende direktør i Innovation Norway (statens viktigste virkemiddel for innovasjon, eksport og næringsutvikling). Tidligere stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet (Oslo, 2009–2013). Han leder en statlig etat som forvalter milliarder i støtte og internasjonal profilering av norsk næringsliv.

Anniken Hauglie (Høyre).
Politisk direktør og nestleder i NHO (Næringslivets Hovedorganisasjon). Tidligere administrerende direktør i Norsk olje og gass, og arbeids- og sosialminister i Solberg-regjeringen 2015–2020. Sterk rolle i lønnsoppgjør, arbeidslivspolitikk og olje/gass-sektoren.

Idar Kreutzer.
Administrerende direktør i Finance Norway (finansnæringens bransjeorganisasjon). Tidligere konsernsjef i Storebrand, styreleder i Posten, Flyktninghjelpen og Aschehoug. Medlem av flere statlige utvalg om grønn konkurransekraft og klimapolitikk.

Kristin Skogen Lund.
Konsernsjef i Schibsted Media Group (bl.a. VG, Aftenposten m.m. tidligere). Tidligere administrerende direktør i NHO. Hun har også vært europeisk kasserer i Trilateralkommisjonen. Sterk posisjon i norsk medie- og næringsliv.

Harald Solberg.
Administrerende direktør i Norsk Rederiforbund (shippingnæringen). Tidligere statssekretær i Finansdepartementet (2003–2005) og sjef for Det kongelige hoff. Bakgrunn fra media (tidligere sjef i Dagsavisen).

Elsbeth Tronstad (Høyre).
Listet som statssekretær i Utenriksdepartementet i 2022-listene (tidligere også kommunikasjonssjef i NHO, EVP i SN Power, statssekretær flere ganger). Nå i næringsliv (bl.a. World Wide Wind). Lang karriere som brobygger mellom politikk, næringsliv og utenrikstjeneste.

De norske medlemmene er nesten utelukkende fra næringslivets maktkorridorer:

• NHO-systemet (Hauglie, Skogen Lund, Tronstad) – Norges største arbeidsgiverorganisasjon, som forhandler lønnsoppgjør, påvirker skatt, regulering og næringslivspolitikk direkte overfor regjeringer.
• Olje, gass og shipping (Hauglie, Norvik, Ulltveit-Moe, Solberg, Lie) – Sektorer som utgjør en enorm del av norsk eksport og statsinntekter.
• Finans og media (Kreutzer, Skogen Lund) – Bank/forsikring og store mediehus.
• Statlige virkemidler (Haugli i Innovation Norway) – Direkte kobling til regjeringens næringslivsstrategi.

Monopolborgerskapet organisert som klasse

Det er mange flere slike nettverk, stiftelser og kommisjoner. Noen av de mest kjente er naturligvis Atlantic Council, Bilderberggruppa, Council of Foreign Relations, pluss en serie med «tenketanker», slike som RAND Corporation, Brookings og så videre.

Dette omsluttes av mye mystikk, men mystisk er det ikke.

Marxistisk klasseanalyse snakker om klasse „an sich“ og „für sich“. Klasse «an sich» betyr objektivt eksisterende klasse basert på felles plass i produksjonen. De har lav eller ingen klassebevissthet og handler ikke som kollektiv enhet.

Klasse «für sich» derimot er en klasse som har blitt bevisst sin felles situasjon og interesser. De har høy klassebevissthet. De organiserer seg, kjemper kollektivt. Da slutter de å være bare et passivt objekt i historien og blir et aktiv subjekt – de handler som klasse.

Og ingen bør betvile monopolborgerskapets klassebevissthet. Alle disse organene er uttrykk for denne klassens politiske organisering som klasse. Siden de utgjør et forsvinnende mindretall av menneskeheten er de nødt til å organisere seg godt og bruke alle tjuvtriks i boka for å holde på makta.

Men å få ei avis med det krevende navnet Klassekampen til å innse det, er nok et svært langt lerret å bleike.