Møte i FNs sikkerhetsråd om situasjonen i Iran, 15. januar 2026. (FN-foto/Loey Felipe)

Den nåværende trusselen om et angrep fra USA startet ikke med noe manglende forhandlingsforsøk fra Iran. Tvert imot begynte det med USAs avvisning av forhandlinger som allerede hadde lykkes.

Av Jeffrey D. Sachs.

Common Dreams og Consortium News, 16. februar 2025

Ærede medlemmer av Sikkerhetsrådet,

USAs president kommer med alvorlige trusler om maktbruk mot Den islamske republikken Iran, dersom den ikke etterkommer USAs krav. Hans handlinger risikerer en stor regional krig som ville vært ødeleggende. Da han ble spurt om han ønsket regimeskifte, svarte han at det «virker som det ville vært det beste som kunne skje». Da han ble spurt hvorfor enda et amerikansk hangarskip er sendt til regionen, svarte president Trump: «Hvis vi ikke får til en avtale, trenger vi det … Hvis vi trenger det, har vi det klart».

Disse truslene er i strid med artikkel 2(4) i FN-pakten, som fastslår at

«Alle medlemmer skal avstå i sine internasjonale relasjoner fra trusler eller bruk av makt mot den territorielle integriteten eller politiske uavhengigheten til noen stat, eller på annen måte som er uforenlig med FNs formål».

Disse truslene kommer i sammenheng med Irans gjentatte oppfordringer til forhandlinger. Dessuten holdt Irans utenriksminister 7. februar en tale i Doha, hvor han foreslo omfattende forhandlinger om regional fred, etter en runde med samtaler i Oman støttet av diplomatiet til de arabiske statene og Tyrkia. Selv om en andre forhandlingsrunde er kunngjort, tyr USA til økende trusler om maktbruk.

Spørsmålet FNs sikkerhetsråd står overfor i disse farlige dagene, er om noen medlemsstat, ved makt eller trussel om makt, kan sette seg over FNs pakt som styrer oss alle. Det som står på spill, er integriteten til det FN-baserte internasjonale systemet.

En av sikkerhetsrådets avgjørende oppgaver er å oppfordre medlemslandene til å løse tvister på fredelig vis – som forhandling, mekling, voldgift eller rettslig løsning, uten trussel om makt eller bruk av makt. I dag har verden et akutt behov for en fornyet forpliktelse til diplomati.

Den nåværende trusselen om et angrep fra USA startet ikke med noe manglende forhandlingsforsøk fra Iran. Tvert imot begynte det med USAs avvisning av forhandlinger som allerede hadde lykkes.

Den 14. juli 2015, etter år med omfattende diplomati, inngikk Iran og P5-landene samt Tyskland den felles omfattende handlingsplanen (JCPOA), for å sikre at Irans atomprogram skulle forbli utelukkende fredelig. Til gjengjeld skulle økonomiske sanksjoner mot Iran oppheves. JCPOA satte Irans kjernefysiske aktiviteter under streng og kontinuerlig overvåkning av Det internasjonale atomenergibyrået og avsluttet dermed risikoen for et atomvåpenutbrudd fra Iran, en risiko Iran konsekvent hadde benektet.

(Utenriksdepartementet)»>USAs utenriksminister Kerry, som da var i ferd med å komme seg etter en beinoperasjon, tok farvel med Irans utenriksminister Javad Zarif ved Austria Center i Wien 14. juli 2015, etter at Zarif leste opp en erklæring om atomavtalen på sitt morsmål farsi. (Utenriksdepartementet)

Den 20. juli 2015 vedtok FNs sikkerhetsråd enstemmig resolusjon 2231. Den resolusjonen «støtter JCPOA» og oppfordrer alle stater til å ta de nødvendige skrittene for å støtte implementeringen». Den avsluttet tidligere resolusjoner om sanksjoner og innlemmet JCPOA i folkeretten. Sikkerhetsrådet anerkjente eksplisitt Irans «rett til å utvikle kjernekraft for fredelige formål» under ikke-spredningsavtalen og etablerte et robust verifikasjonsregime.

Likevel trakk USA seg ensidig ut av JCPOA 8. mai 2018, tre år etter den vellykkede resolusjonen i sikkerhetsrådet. Denne tilbaketrekningen ble aktivt påvirket av den israelske regjeringen. Siden slutten av 1990-tallet har Israels ledelse gjentatte ganger, falskt og hyklersk hevdet at Iran var på randen av å skaffe seg et atomvåpen, selv om Israel selv i hemmelighet hadde anskaffet atomvåpen, utenfor traktaten om ikke-spredning av atomvåpen og til i dag har nektet å slutte seg til traktaten og underlegge seg dens kontroll.

Trump kunngjorde USAs tilbaketrekning fra Iran-avtalen, Joint Comprehensive Plan of Action, 8. mai 2018. (Det hvite hus/Wikimedia Commons/ Offentlig eiendom)

Da president Trump ensidig trakk USA ut av JCPOA, gjeninnførte USA omfattende sanksjoner i direkte motsetning til resolusjon 2231 og startet en kampanje med økonomisk krigføring som skulle lamme Irans økonomi og som fortsatt pågår den dag i dag.

De nåværende truslene fra USA er derfor en del av et langvarig mønster med å late som man er interessert i forhandlinger, samtidig som man i realiteten forfølger økonomisk krigføring og militær makt. I juni 2025, etter at forhandlingene ble gjenopptatt tidligere samme år, gikk USA og Iran inn i en sjette runde med samtaler. USA hadde karakterisert forhandlingene som konstruktive og positive. Den sjette runden var satt til 15. juni 2025. Likevel støttet USA Israels bombing av Iran 13. juni 2025. En uke etter det angrep USA Iran under Operasjon Midnight Hammer.

USAs angrep på FN-pakten har nå igjen eskalert til randen av krig, med amerikanske trusler om makt og økonomiske krigshandlinger som pågår daglig. USA har eskalert sin militære tilstedeværelse nær Iran og har gjentatte ganger truet med å iverksette et nært forestående angrep.

Administrasjonen har også vært åpen om sin strategi for økonomisk krigføring. Den 20. januar, i et intervju i Davos, beskrev USAs finansminister Scott Bessent hvordan USA bevisst hadde orkestrert kollapsen av den iranske valutaen, en dollarmangel og en kollaps i importen, alt med mål om å skape økonomisk lidelse og masseuro.

Bessent beskrev den påfølgende uroen som «å bevege seg på en svært positiv måte her».

Det mest slående aspektet ved USAs kampanje for regimeskifte i Iran er den gjentatte amerikanske insisteringen på at Iran må forhandle. Iran har forhandlet, gjentatte ganger. JCPOA ble forhandlet og ratifisert av FNs sikkerhetsråd. Selv etter at Iran innledet nye forhandlinger i fjor sommer, ble det utsatt for omfattende luftangrep på sitt territorium. Nå erklærer USA åpent en politikk med økonomisk kollaps og regimeskifte.

Ingen land er trygt hvis USA kan komme med skamløse trusler mot Iran og faktisk flere andre stater de siste ukene, inkludert Cuba, Danmark og andre.

Det er både trist og gripende å minnes at FN var idéen til president Franklin D. Roosevelt. Han så for seg en æra med stormakts-samarbeid og multilateralisme under folkeretten som grunnlaget for internasjonal fred og sikkerhet. Hans kone, Eleanor Roosevelt, hadde tilsyn med utarbeidelsen og vedtakelsen av Verdenserklæringen om menneskerettigheter.

USA så på den tiden for seg en tid der diplomati ville blomstre, og en tid der lov og rettferdighet i stedet for rå makt skulle seire, en tid da vi ville hedre profeten Jesajas ord – inngravert på veggen på First Avenue vendt mot FN:

 «De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig».

Å la FN-pakten bli nådeløst brutt, intet mindre av vertslandet, er å invitere til en tilbakevending til global krig, denne gangen i atomalderen. Med andre ord er dette å invitere menneskehetens selvdestruksjon. På vegne av, Vi folket, bærer FNs sikkerhetsråd myndighet og det tunge ansvaret for å opprettholde freden.

Med vennlig hilsen,

Jeffrey D. Sachs
Universitetsprofessor ved Columbia University

Appendiks. Jeg gir ydmykt nedenfor et illustrativt utkast til resolusjon, som gjør at FNs sikkerhetsråd kan oppfylle sin plikt i den nåværende sammhengen.

Sikkerhetsrådet,

Med henvisning til formålene og prinsippene i FNs charter, særlig alle medlemslands plikt til å avstå fra trusler eller bruk av makt mot en stats territorielle integritet eller politiske uavhengighet, slik det er fastsatt i artikkel 2(4) i pakten,

Bekrefter at opprettholdelsen av internasjonal fred og sikkerhet hviler på respekt for folkeretten, Sikkerhetsrådets autoritet og fredelig løsning av tvister,

Med henvisning til resolusjon 2231 (2015), enstemmig vedtatt 20. juli 2015, hvor Sikkerhetsrådet godkjente den felles omfattende handlingsplanen (JCPOA) og oppfordret alle medlemsland til å iverksette nødvendige tiltak for å støtte gjennomføringen,

Ved å bekrefte sin forpliktelse til traktaten om ikke-spredning av atomvåpen, behovet for at alle parter i denne traktaten fullt ut oppfyller sine forpliktelser, og minnes statenes rett, i samsvar med artiklene I og II i denne traktaten, til å utvikle forskning, produksjon og bruk av kjernekraft til fredelige formål uten diskriminering

I henhold til FNs charter,

1. Oppfordrer alle medlemsland til umiddelbart og betingelsesløst å stanse alle trusler eller bruk av makt og til fullt ut å oppfylle sine forpliktelser etter artikkel 2(4) i FNs pakt;
2. Anerkjenner at JCPOA utgjorde en gyldig multilateral forhandling godkjent av Sikkerhetsrådet, og anerkjenner at oppgivelsen av JCPOA skyldtes USAs ensidige tilbaketrekning;
3. Beslutter at FNs sikkerhetsråd, under sin myndighet, pålegger alle berørte stater umiddelbart å engasjere seg i forhandlinger for å inngå en fornyet omfattende avtale om det iranske atomspørsmålet, basert på prinsippene i JCPOA og fullt ut i samsvar med traktaten om ikke-spredning av atomvåpen;
4. Oppfordrer alle medlemsland til å avstå fra handlinger som undergraver diplomatiske anstrengelser, eskalerer spenninger eller svekker FNs autoritet;

Bestemmer seg for å holde seg aktivt opptatt av saken.

Denne artikkelen er fra Consortium News, først publisert på Common Dreams:

Jeffrey Sachs to UN: No US War on Iran – Consortium News

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Jeffrey D. Sachs er universitetsprofessor og direktør for Center for Sustainable Development ved Columbia University, hvor han ledet The Earth Institute fra 2002 til 2016. Han er også president for UN Sustainable Development Solutions Network og kommissær i FNs bredbåndskommisjon for utvikling.

Han har vært rådgiver for tre av FNs generalsekretærer, og fungerer for tiden som SDG-advokat under generalsekretær Antonio Guterres. Sachs er forfatter, sist, av «A New Foreign Policy: Beyond American Exceptionalism» (2020). Andre bøker inkluderer: «Building the New American Economy: Smart, Fair, and Sustainable» (2017) og «The Age of Sustainable Development» (2015) sammen med Ban Ki-moon.