«Det øyeblikk et menneske får makt over andre, må det betraktes som forbryter inntil det motsatte er bevist. Og makthaveren må voktes med lupe og mikroskop».

Jens Bjørneboe

Det norske folk har vist seg som et av verdens mest tunglærte i å forstå dette med makt.

Vi har tenkt at tillit til makten er vår styrke – når det i realiteten er motsatt. Mennesket tåler dårlig å ha makt. Særlig over tid, og om den ikke blir kontrollert.

For makt korrumperer ikke bare gjennom grådighet, men gjennom noe langt mer subtilt: normalisering.

Det som i går ville fremstått som utenkelig, oppleves i dag som administrasjon.

Det som i går ville vekket instinktiv motstand, forklares i dag som nødvendighet.

Maktens farligste egenskap er ikke brutaliteten, men dens evne til å bli hverdagslig.

I Norge har vi levd på forestillingen om den snille makten. Den velmenende staten. Den opplyste eliten.

Vi har trodd at våre institusjoner nærmest er immunisert mot maktmisbruk, som om geografi gir moralsk beskyttelse.

Men maktens psykologi kjenner ingen grenser.

Den virker likt i alle mennesker, i alle systemer, i alle tider.

Den trekker mot konsentrasjon.

Den trekker mot selvbeskyttelse.

Den trekker mot å skjerme seg fra innsyn.

Tillit er ikke et vern mot maktmisbruk.

Tillit uten kontroll er tvert imot maktens ideelle vekstvilkår.

Et samfunn som gjør tillit til dyd, risikerer å gjøre skepsis til synd.

Et samfunn som oppdrar borgerne til å stole, oppdrar samtidig makthaverne til å forvente å slippe unna spørsmål.

Mistillit er derfor ikke et tegn på samfunnsforfall.

Mistillit er demokratiets immunsystem.

Den er ikke destruktiv i seg selv – den er korrigerende.

Den er ikke uttrykk for kynisme – den er uttrykk for politisk modenhet.

For i et demokrati skal makten ikke elskes.

Den skal ikke beundres.

Den skal ikke gis psykologisk fred.

Den skal overvåkes.

Ikke fordi makthavere nødvendigvis er onde, men fordi de er menneskelige.

Og mennesket, som Bjørneboe forstod bedre enn de fleste, er aldri mer sårbart enn når det sitter med makt og samtidig slipper å bli utfordret.

Mistillit – here we come.

La 2026 bli året der Norge oppdaget noe resten av verden for lengst har lært:

At makt trenger motstand, ikke applaus.

Og til humoristene:

Det er igjen lov å gjøre narr av makten.

Dere trenger ikke lenger kun å sparke nedover.

Kjetil Tveit.