-
St
chevron_right
Epstein møter Davos-nasjonen Norge
nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 21 februar 2026 • 8 minutes
Av Glenn Diesen – 21. januar 2026
«Epstein-klassen» beskytter sine egne. KI-generert illustrasjon.
Av Glenn Diesen.
Glenn Diesen’s Substack, 19. februar 2026
Hvorfor er norske politiske eliter så overrepresentert i Epstein-dokumentene? Flere nyhetsmedier rundt om i verden har rapportert om sjokket for det lille skandinaviske landet, som konsekvent viser stor offentlig tillit til regjeringen. Hvordan kunne dette ha skjedd?
Kilden til problemet er en avnasjonalisert politisk elite som løsriver seg fra offentligheten. Den norske regjeringen har en eksplisitt ambisjon om å være en internasjonal humanitær supermakt ved å bruke milliarder på bistand. Det lille landets besettelse med å kjempe over sin egen vektklasse i internasjonal humanitær virksomhet kan applauderes. Men hvis man skraper i overflaten, er det ikke så harmløst som man skulle håpe.
Et lite, men rikt land kan lett gi opphav til en eliteklasse med ambisjoner utover nasjonale grenser, og til og med nære illusjoner om at de kan redde verden. Med nok ressurser danner disse elitene et permanent byråkrati, utvikler internasjonale elitenettverk og tjener samtidig litt penger til seg selv. Mens monarkene i fortiden hadde et mandat fra Gud, hevder den nye adelen et mandat fra humanitærisme og globalisme. Immunitet utvikler seg fordi når politikk defineres av dyd, anses motstand som kjettersk og illegitim. Her ligger problemet med internasjonal humanitærisme: den antatte dyden begrenser kritikk, åpenhet og ansvarlighet.
Norge og «Davos-mannen»
Samuel Huntington etablerte uttrykket «Davos-mannen» for å beskrive en spesiell type global elite knyttet til World Economic Forum (WEF)-møtene i Davos, Sveits. Ifølge Huntington har disse kosmopolitiske elitene «lite behov for nasjonal lojalitet» og ser på nasjonale grenser som en relikvie fra fortiden. Nasjonale regjeringer tjener primært formålet med å lansere internasjonale karrierer og støtte elitenes globale arbeid. Det bør derfor ikke overraske at nåværende president og administrerende direktør for World Economic Forum i Davos er Børge Brende, tidligere utenriksminister i Norge. I 2018 sendte den dømte sexforbryteren Jeffrey Epstein en e-post til Brende og argumenterte for at Davos kunne «virkelig erstatte FN», og Brende svarte: «Nettopp — vi trenger en ny global arkitektur». Slike diskusjoner om å flytte makt fra FN til elitenettverk tas åpenbart ikke åpent opp i nasjonale parlamenter.
Norges fremvekst som fredsnasjon og humanitær makt kan spores tilbake til Oslo-avtalene i 1993, men prosessen har siden blitt kritisert for manglende evne til å skape en uavhengig palestinsk stat og for ujevn gjennomføring av bestemmelsene. De hemmelige samtalene som førte til avtalene ble tilrettelagt av norske diplomater, inkludert Terje Rød-Larsen og hans kone Mona Juul. Nylige avsløringer fra Epstein-dokumentene viser at Epstein og Rød-Larsen hadde et langvarig personlig forhold, og at dokumenter fra Epsteins testamente viser at han hadde til hensikt å etterlate 5 millioner dollar til hver av Rød-Larsens og Juuls to barn — totalt 10 millioner dollar.
Rød-Larsen bidro også til å bruke tenketanken International Peace Institute til å drive handel med kvinner på Epsteins forespørsel. Unge, vakre kvinner uten de nødvendige ferdighetene til å jobbe for tenketanken kom for korte praksisplasser og fikk bildene sine sendt til Epstein.1 Den norske utenriksministeren, Ine Eriksen Søreide, ble informert i 2019 om denne mistenkelige utviklingen, men ingen tiltak ble iverksatt. Ine Eriksen Søreide er tilfeldigvis en nær venn av Terje Rød-Larsens kone, Mona Juul. Selv etter at Epstein-skandalen brøt ut og disse tvilsomme avgjørelsene ble avslørt, ble Søreide kronet til leder for et av Norges største politiske partier. Som komikeren George Carlin berømt spøkte om: «Det er en stor klubb, og du er ikke med i den».
Bistand som NGO-er, tenketanker og elitenettverk
Ordet «bistand» kan være misvisende, siden milliardene av skattebetalernes penger ikke brukes på å mette de fattige. Pengene kanaliseres gjennom «ikke-statlige organisasjoner» (NGOer), tenketanker og andre institusjoner, og deretter får de samme politikerne prestisjefylte stillinger, karrierer i internasjonale institusjoner og en eller annen form for bestikkelser fra disse institusjonene. Makt og legitimitet er på linje, ettersom alle spiser av samme trauet og feirer seg selv for å ha gjort verden til et bedre sted.
Norske politiske eliter ble derfor naturlig tiltrukket av å finansiere innflytelses-nettverk som Clinton Foundation og Gates Foundation, og brukte skattebetalernes penger til å utgi seg for å være globale statsmenn. Er humanitærisme eller lukrative elitenettverk hovedmålet? Det var avslørende at Clinton Foundation nådde toppen i 2016, da det så ut til at Hillary Clinton ville bli president, og deretter opplevde finansieringen en nedgang på 75 prosent innen 2020.2 Det burde ikke ha vært overraskende at norske politiske eliter hadde en tilbøyelighet til å bevege seg mot kretsen av påvirkningsformidlere som Jeffrey Epstein.
Nasjonale interesser forsvinner i bakgrunnen ettersom politiske eliter med egeninteresser henter sin legitimitet fra abstrakte globale interesser. Amerikanske ambassadedokumenter beskrev den norske forsvarsministerens statssekretær, Espen Barth Eide, med følgende ord: «hans virksomhet samsvarer ikke nødvendigvis med noen norske interesser, men styrker hans internasjonale rykte».3
Bevæpnet med milliarder i bistandspenger og liten åpenhet, er norske eliter sårbare for å delta i pay-to-play-ordninger. (Kjøpe seg tilgang til makten. O.a.) The New York Times rapporterte i 2014 om hvordan «Utenlandske makter kjøper innflytelse hos tenke-tanker», hvor det ble bemerket at «amerikanske forskningsgrupper, etter å ha mottatt penger fra Norge, har jobbet i Washington for å styrke Norges rolle i NATO, promotert planene om å utvide oljeboring i Arktis, og fremmet sin agenda i saken rundt klimaendring».4 Det norske senteret for konfliktløsning publiserte et dokument som anerkjente at det var nødvendig å betale for tilgang til mektige politikere og byråkrater i USA: «Å finansiere mektige tenketanker er én måte å få slik tilgang på, og noen tenketanker i Washington sier åpent at de kun kan betjene de utenlandske regjeringene som gir finansiering».5
Under «bistandsbudsjettet» kan regjeringen også fremme politikk utenfor offentlighetens kontroll. Mens norske politiske eliter snakket om å bidra til demokratibygging i Ukraina, finansierte de Ukraine Crisis Media Centre, en «ikke-statlig organisasjon», som i 2019 presset Zelensky til å gi opp sitt fredsmandat, som 73% av ukrainerne hadde stemt for.6
Når journalister intervjuer eksperter, intervjuer de ofte statlig finansierte «ikke-statlige organisasjoner», som er tett knyttet til regjeringens politikk og konsekvent ivrige etter regimeskifte i verden og krig mot Russland. Da en akademiker som meg selv kritiserte regjeringens krigsfortelling, skrev en av disse statlig finansierte «ikke-statlige organisasjonene», Den norske Helsingforskomité, endeløse avis-artikler med form av karakterdrap, startet en svertekampanje på nettet, forsøkte å kansellere mine invitasjoner til offentlige taler, ringte og sendte et brev til universitetet mitt, og la ut et bilde av huset mitt på sosiale medier – som en truende handling. Regjeringen i et liberalt demokrati må handle sivilisert, men regjeringens «ikke-statlige organisasjoner» kan være nådeløse og følge helt andre regler. Kritiserer du regjeringens «ikke-statlige organisasjoner», blir du anklaget for å angripe «sivilsamfunnet».
Noen dårlige epler eller en systemisk råte?
I løpet av de neste ukene og månedene vil problemet forutsigbart bli definert som et tilfelle av noen få råtne epler, snarere enn systemisk forfall forårsaket av det internasjonale humanitære-industrielle kompleks. Regjeringen vil gjenoppbygge tillit ved å holde enkelte personer ansvarlige for sine overtredelser, men elitene vil fortsette å styrke seg selv med «bistands»-penger.
De politiske elitene vil tilgi seg selv og sannsynligvis også feire seg selv for ansvarligheten. Deretter vil alle som fortsetter å uttrykke bekymringer bli svertet som «anti-statlige aktører», som søker å redusere tilliten til myndighetene. Enhver kritikk av systemet vil bli sammenlignet med MAGAs retorikk om å «tømme sumpen», som de politiske elitene anser som farlig populisme. Ved å antyde at noen kan forsøke å redusere tilliten til regjeringen på oppfordring fra en fremmed regjering, blir opposisjon forræderi og kriminell.
Det finnes allerede forsøk i media på å konstruere et Russiagate ut av Epstein-skandalen ved å antyde at Epstein var en russisk agent, noe som praktisk talt forvandler korrupte norske politiske eliter til ofre. På den mer humoristiske siden antyder en norsk avis at Epstein-dokumentene kan ha blitt plantet som en konspirasjon mot Norge for å redusere tilliten til offentlige institusjoner og den politiske klassen.
Ved å unnlate å ta tak i den grunnleggende årsaken til skandalen, vil råten spre seg og forutsigbart føre til splittelser mellom eliten og offentligheten. I 2004 forutsa Samuel Huntington en økende splittelse mellom de politiske elitene og den amerikanske befolkningen. I «Døde sjeler: Avnasjonaliseringen av den amerikanske eliten» (Ikke oversatt til norsk. O.a.) argumenterte Huntington for at borgere har en tendens til å prioritere bevaring av tradisjonelle verdier, nasjonal identitet, kultur og industrijobber som grunnlaget for nasjonal enhet. I kontrast:
for mange eliter er disse bekymringene sekundære til deltakelse i den globale økonomien, støtte til internasjonal handel og migrasjon, styrking av internasjonale institusjoner, promotering av amerikanske verdier i utlandet, og oppmuntring til minoritetsidentiteter og kulturer hjemme. Det sentrale skillet mellom offentligheten og eliten er ikke isolasjonisme versus internasjonalisme, men nasjonalisme versus kosmopolitisme.7
https://www.nrk.no/norge/ine-eriksen-soreide-moter-pressen-etter-epstein-varsel-fra-2019-1.17761990
https://www.wikileaks.org/plusd/cables/08OSLO406_a.html?utm_source=chatgpt.com
https://www.nytimes.com/2014/09/07/us/politics/foreign-powers-buy-influence-at-think-tanks.html
bjorgaas_noref_support_us_think_tanks_mai_report_may_2012_final.pdf
https://www.jstor.org/stable/42897520
Abonner på Glenn Diesens Substack
Hundrevis av betalende abonnenter
Professor i statsvitenskap med forskningsfokus på geoøkonomi, russisk utenrikspolitikk og eurasisk integrasjon
Denne artikkelen er hentet fra Glenn Diesen’s Substack:
Epstein Meets the Davos Nation Norway
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
John Helmer: Attempts to Russiagate the Epstein Files
Stanislav Krapivnik: Russia & China United in Defense of Iran
Scott Ritter: U.S. Revives Empire & Europe Is No Longer An Ally