Makten flyttes ikke bort fra demokratiene av én hemmelig gruppe, men gjennom sammensatte nettverkseliter som opererer på tvers av stat, kapital, teknologi og overnasjonale institusjoner.

Susanne Heart

feb. 21, 2026

Dette er hele dybde-analysen i 7 kapitler som viser hvordan vår demokratiske makt flyttes ut av landet og ut av vårt folkestyre. Jeg håper den gir deg et litt større overblikk over en situasjon jeg vet mange har forsøkt å forstå lenge. Epstein-filene har gitt meg konteksten og dokumentasjonen jeg har ventet på etter mange år der jeg har prøvd å forklare hva jeg har sett fra innsiden av demokratiet vårt.

Epstein-filene gir for første gang innsyn i hvordan disse nettverkene faktisk ser ut fra innsiden, og hvordan en straffedømt sexovergriper som Jeffrey Epstein kunne fungere som arkitekt og koblingspunkt i et system der makt utøves uten synlighet og uten ansvar.

Disse elitene er ikke valgt av folket. De er posisjonert gjennom eierskap, finansiering, kontroll over infrastruktur, tilgang til lukkede beslutningsarenaer og evnen til å definere hva som fremstår som nødvendig, uunngåelig og ansvarlig. Makten deres ligger ikke i formelle titler, men i relasjoner, forbindelser og systemdesign.

OVERBLIKKET med Susanne Heart er en leserstøttet publikasjon. For å få nye artikler og støtte arbeidet mitt, kan du vurdere å bli en gratis eller betalende abonnent.

Det avgjørende kjennetegnet er systemisk maktkonsentrasjon. Beslutninger formes i lukkede kretsløp der de samme nettverkene bidrar til å definere problemet, finansiere løsningen, utvikle teknologien og gi den juridiske og moralske legitimiteten. Når alle ledd i kjeden kontrolleres av overlappende aktører, forsvinner reell demokratisk motmakt før beslutningene når offentligheten.

Denne makten er ikke hierarkisk, men relasjonell. Den utøves gjennom partnerskap, avtaler, standarder, krisehåndtering og ekspertkonsensus, ikke gjennom åpne politiske vedtak. Nettverkselitene trenger derfor ikke å avskaffe demokratiet. De gjør det irrelevant i praksis, ved å flytte de avgjørende beslutningene til nivåer der folket ikke har innsyn, tilgang eller reell mulighet til å samtykke.

Helse, teknologi og beredskap fungerer som ideelle inngangsporter for denne maktforskyvningen. Når styring kan begrunnes med liv, risiko og sikkerhet, aksepteres sentralisering, overnasjonal kontroll og teknokratisk beslutningstaking. Samtidig etableres stabile markeder, langsiktige kontrakter og nye former for profitt som forutsetter at makten forblir samlet hos de samme nettverkene.

Det er innenfor denne virkeligheten maktoverføringsmaskinen må forstås.

I denne teksten brukes “Epstein-filene” som samlebetegnelse på dokumentpakker publisert som PDF-er med EFTA-ID, som viser kontaktflater, planlegging, språkbruk og nettverkskoblinger.

Dette er ikke et brudd med systemet slik vi kjenner det. Det er systemet som har endret form.

Kapittel 1 – Nettverkseliter og systemisk maktkonsentrasjon

Det vi står overfor er ikke en feil i demokratiet, men et skifte bort fra det. Makt over liv, helse og samfunn er i økende grad flyttet fra folkevalgte institusjoner til lukkede nettverk der kapital, teknologi og politikk smelter sammen. Denne makten utøves ikke gjennom valg, men gjennom systemdesign.

Kjernen i maktoverføringen er nettverkseliter som opererer på tvers av grenser, jurisdiksjoner og ansvarsområder. De er ikke valgt. De er heller ikke bundet av ett land, én lov eller én offentlighet. De er knyttet sammen gjennom kapital, tilgang og gjensidige interesser. Når beslutninger tas i disse rommene, fremstår demokratiske institusjoner i etterkant som rene gjennomføringsledd.

Epstein-filene viser hvordan denne typen makt ikke bygges gjennom formell autoritet, men gjennom relasjonell kontroll. Nettverkene består av ekstrem privat kapital, filantropiske strukturer, teknologiske plattformer og politiske mellomledd. Det avgjørende er ikke hvem som sitter i førersetet i hvert øyeblikk, men at arkitekturen gjør det mulig å styre uten ansvar og påvirke uten å bli synlig.

Denne maktkonsentrasjonen har et tydelig kjennetegn. Den presenterer seg ikke som politikk, men som nødvendighet. Beslutninger rammes inn som tekniske, vitenskapelige eller moralske imperativer. Dermed fjernes de fra den demokratiske arenaen før de i det hele tatt når folkevalgte organer. Når vedtak først skal fattes nasjonalt, er alternativene allerede snevret inn.

Maktoverføringsmaskinen fungerer fordi den er bygget i lag. Privat kapital definerer hva som er mulig. Filantropi definerer hva som er ønskelig. Ekspertmiljøer definerer hva som er nødvendig. Mediene normaliserer narrativet. Politiske institusjoner implementerer resultatet. Ingen enkeltaktør kan holdes ansvarlig, men summen av handlingene flytter reell makt bort fra folket.

Dette er ikke et angrep utenfra. Det er en intern ombygging av styringssystemet. Demokratiet tømmes ikke ved å bli avskaffet, men ved å bli omgått. Folkestyret blir stående igjen som fasade, mens beslutningene tas andre steder.

I denne strukturen er Norge ikke et offer, men en ressurs. Norsk tillit, norsk kapital og norske institusjoner har gjort landet til en attraktiv aktør i de globale nettverkene. Nettopp fordi Norge oppfattes som moralsk, stabilt og ansvarlig, har norske politikere og institusjoner fått roller som legitimerer og forankrer maktoverføringen internasjonalt.

Dette kapittelet etablerer derfor grunnforståelsen for resten av artikkelen. Før pandemier, før traktater, før påbud og teknologiske kontrollsystemer, ble det bygget en maktstruktur som gjorde alt dette mulig. Epstein-filene gir et sjeldent innblikk i hvordan denne strukturen ble tenkt, koblet og sikret før den ble aktivert i praksis.

Neste kapittel går inn i selve konstruksjonen. Hvordan makten ble delt opp, skjult og sikret gjennom bevisst armlengdes avstand mellom kapital, filantropi og politikk.

Denne infografikken er generet av AI og gir kun en indikasjon på hvordan makt kan overføres ut av folkestyret.

Kapittel 2 – Arkitekturen bak maktoverføringen

Maktoverføringen fra folket til globale elitenettverk skjedde ikke ved at én aktør tok kontroll, men ved at ansvaret ble delt opp. Arkitekturen er kjennetegnet av bevisst fragmentering. Ingen sitter formelt med hele bildet, men alle er plassert slik at systemet samlet fungerer sømløst.

Epstein-filene dokumenterer et styringsdesign bygget på armlengdes avstand. Kapital, filantropi, politikk, vitenskap og implementering holdes juridisk, organisatorisk og narrativt adskilt. Dermed kan hver del fremstå som legitim isolert sett, samtidig som helheten flytter makt uten demokratisk kontroll.

I denne modellen brukes privat kapital til å etablere handlingsrom. Filantropiske gaver definerer hvilke problemstillinger som anses som presserende og verdige oppmerksomhet. Når finansiering følger med, fremstår retningen som naturlig og uunngåelig. Det som ikke finansieres, forsvinner stille ut av offentligheten. Forskning, politikk og prioriteringer formes lenge før folkevalgte blir involvert.

Vitenskap og ekspertise fungerer som oversettelsesledd. Politiske valg omdefineres til tekniske nødvendigheter. Dermed fjernes de fra den demokratiske samtalen. Når beslutningene senere presenteres for nasjonale myndigheter, er de allerede pakket inn som faglige konsensusløsninger. Uenighet fremstilles som uansvarlig, umoden eller farlig.

Implementeringen skjer gjennom NGOer, multilaterale institusjoner og partnerskap som opererer uten direkte demokratisk mandat. Disse strukturene gir systemet varighet. De er ikke avhengige av valg, skiftende regjeringer eller nasjonal debatt. Når først mekanismene er etablert, ruller de videre av egen kraft.

Epsteins rolle i dette bildet er ikke knyttet til formell autoritet, men til kobling. Epstein fremstår i materialet som en systembygger som forsto hvordan ekstrem privat kapital, filantropi, akademia og politikk kunne bindes sammen uten at ansvar samlet seg ett sted. Han opererte i rommet mellom aktørene. Nettopp der systemet var mest sårbart for kompromittering og minst synlig for offentligheten.

Epstein-filene viser også hvordan sosial og relasjonell kapital inngikk i denne arkitekturen. Tilgang, lojalitet og gjensidige bindinger ble brukt til å forsterke nettverkene. Systemet var ikke bare økonomisk og institusjonelt, men også personlig. Slik ble makt sikret gjennom stillhet, gjeld og felles interesser.

Resultatet er en styringsmodell der ingen enkeltaktør kan stilles til ansvar for helheten. Når konsekvensene rammer befolkningen, peker hver del på en annen. Kapitalen peker på ekspertene. Ekspertene peker på institusjonene. Institusjonene peker på krisen. Demokratiet står igjen uten reell inngang til beslutningene.

Denne arkitekturen forklarer hvorfor maktoverføringen kunne skje uten vedtak som så dramatiske ut i øyeblikket. Systemet var allerede bygget. Krisene fungerte som utløsere, ikke som årsaker.

I neste kapittel går vi inn i hvorfor helse ble valgt som hovedinngang. Hvordan pandemier, vaksiner og biologisk risiko ble det mest effektive verktøyet for å flytte makt fra demokrati til teknokratiske og finansielle strukturer.

Kapittel 3 – Helse som inngangsport for styring

Der kapittel 2 beskrev arkitekturen, viser dette kapittelet hvorfor helse ble valgt som hovedinngang. Ingen andre samfunnsområder gir tilsvarende moralsk autoritet, emosjonell kraft og politisk handlingsrom. Når liv og helse settes i spill, aksepteres inngrep som ellers ville vært utenkelige. Dette gjør helse til et ideelt styringsfelt for strukturer som opererer utenfor demokratisk kontroll.

Epstein-filene viser at pandemier og biologisk risiko ikke primært ble behandlet som uforutsigbare kriser, men som forventede hendelser det kunne planlegges for. Dokumentene bærer preg av langsiktig tenkning der helse inngår som et strategisk domene, på linje med sikkerhet og geopolitikk. Krisen er ikke utgangspunktet, men utløsende mekanisme for ferdigbygde løsninger.

I dette rommet skjer en grunnleggende omdefinering. Helsepolitikk flyttes fra å være et demokratisk ansvar til å bli et globalt forvaltningsspørsmål. Beslutninger om vaksinering, beredskap, teknologi og biologisk intervensjon rammes inn som vitenskapelige nødvendigheter, ikke politiske valg. Dermed fratas folkevalgte organer både reell beslutningsmakt og reelt ansvar.

Globale helseorganer, partnerskap og fond fremstår i denne sammenhengen som implementeringsledd for en allerede definert agenda. De gir systemet legitimitet, kontinuitet og skala. Når nasjonale myndigheter senere kobles på, skjer det innenfor rammer de ikke selv har vært med på å utforme. Handlingsrommet er i praksis forhåndsbestemt.

Epstein-filene indikerer også at helsefeltet fungerte som møteplass mellom aktører som ellers opererer i adskilte sfærer. Privat kapital, teknologimiljøer, akademia og politiske aktører samles rundt helse under dekke av filantropi, innovasjon og beredskap. Dette muliggjør samarbeid uten tradisjonelle demokratiske kontrollmekanismer.

Helse gir dessuten adgang til menneskekroppen som styringsobjekt. Når biologiske inngrep, digitale helseløsninger og overvåking legitimeres som omsorg, flyttes grensen for hva staten og samarbeidende aktører kan gjøre med individet. Samtykke glir over i forventning. Motstand blir definert som uansvarlighet.

I dette landskapet blir det vanskelig å skille mellom omsorg og kontroll, mellom beskyttelse og styring. Når helse først er etablert som overordnet verdi, kan nesten ethvert tiltak forsvares. Det er her maktoverføringen får sitt mest håndgripelige uttrykk, fordi den berører menneskers kropper, bevegelser og valg direkte.

Dette forklarer hvorfor helse ble brukt som hovedinngang til teknologisk og juridisk utvidelse av styringsmakten. Når krisen kommer, fremstår løsningene allerede klare. Det som mangler, er ikke kapasitet, men demokratisk forankring.

Neste kapittel retter blikket mot Norges rolle i denne strukturen. Hvordan norske institusjoner, politikere og finansielle bidrag har fungert som legitimerende og muliggjørende ledd i den globale maktoverføringen.

Kapittel 4 – Norge som bro og legitimerende kraft

Norges rolle i maktoverføringsmaskinen kan ikke forstås som tilfeldig eller perifer. Tvert imot fremstår Norge som et land med særlig høy verdi i de globale nettverkene, nettopp fordi det kombinerer stor økonomisk kapasitet med høy internasjonal tillit. Denne kombinasjonen har gjort norske aktører attraktive som brobyggere mellom privat kapital, multilaterale institusjoner og politisk styring.

Epstein-filene indikerer at Norge inngår i nettverk der diplomati, finansiering og globale styringsagendaer flettes sammen. Norske institusjoner og politikere fremstår ikke primært som beslutningstakere, men som legitimerende aktører. De bidrar med penger, vertskap, organisatorisk kapasitet og politisk troverdighet. Slik oversettes globale prioriteringer til nasjonal politikk, ofte uten reell demokratisk behandling.

Det karakteristiske er kontinuiteten. Norges tilknytning til globale strukturer opprettholdes gjennom skiftende regjeringer. Uavhengig av partifarge videreføres samme linje i forholdet til multilaterale institusjoner, partnerskap og globale initiativer innen helse, beredskap og sikkerhet. Dermed reduseres betydningen av valg når det gjelder de mest inngripende styringsspørsmålene.

Norske politikere har over tid hatt sentrale roller i internasjonale organisasjoner, råd og styrer. Disse rollene gir innflytelse, men også bindinger. Når globale rammeverk først er etablert, blir det politisk og institusjonelt kostbart å stille spørsmål ved dem. Norske folkevalgte organer møter ferdig definerte løsninger som allerede er forankret i internasjonale forpliktelser og partnerskap.

Epstein-filene peker særlig på betydningen av personer som opererer i skjæringspunktet mellom diplomati, sikkerhet, kapital og internasjonal politikk. Slike aktører fungerer som koblingsledd mellom nettverkene og nasjonale institusjoner. De beveger seg utenfor offentlighetens søkelys, men med betydelig påvirkningskraft. I denne sammenhengen fremstår Norge som et land der tillit, penger og posisjoner kan omsettes i internasjonal innflytelse.

Resultatet er at norske demokratiske institusjoner gradvis settes i en gjennomførende rolle. Storting, regjering, fylkesting og kommunestyrer forventes å iverksette tiltak som er definert utenfor landet, ofte under tidspress og med henvisning til internasjonale forpliktelser. Handlingsrommet snevres inn før den demokratiske prosessen begynner.

Dette gjør Norge til et nøkkelland i forståelsen av hvordan maktoverføringen fungerer i praksis. Ikke fordi Norge styrer systemet, men fordi norsk deltakelse gir systemet legitimitet. Når et høyt tillitsdemokrati stiller seg bak globale løsninger, reduseres rommet for kritikk også i andre land.

I neste kapittel undersøkes hvordan teknologi og digital infrastruktur brukes til å forsterke denne styringsmodellen. Hvordan helse, data og kontroll smelter sammen til varige mekanismer som griper direkte inn i menneskers liv, langt utover den akutte krisen som begrunnelse.

Kapittel 5 – Teknologi som styringsforsterker

Teknologi er ikke bare et hjelpemiddel i maktoverføringsmaskinen. Den er forsterkeren. Når makt først er flyttet bort fra folkevalgte rom, gjør teknologien den raskere, mer effektiv og vanskeligere å ta tilbake.

I Epstein-materialet ser vi at bioteknologi ikke var et sidespor. CRISPR. Genredigering. mRNA. Embryoteknologi. Dette var investeringer, samtaletemaer og strategiske satsinger lenge før pandemien. Ikke bare forskning, men finansielle planer.

CRISPR gikk raskt fra laboratorier til investorpresentasjoner og børs. mRNA ble omtalt som en plattform. En teknologi som kan brukes igjen og igjen. Når en slik plattform først er etablert, kan nye produkter utvikles raskt, lisensieres globalt og rulles ut i stor skala. Det gir enorm makt til dem som eier patentene og infrastrukturen.

Dette handler ikke bare om behandling av sykdom. Det handler om hvem som kontrollerer teknologien bak behandlingen.

I dokumentene diskuteres også eugenikk og genetisk “forbedring” i lukkede kretser. Når genetikk kobles til kunstig intelligens, skjer det noe nytt. AI brukes til å analysere enorme datamengder, forutsi biologiske utfall og optimalisere genetiske inngrep. Teknologien går fra å reagere på sykdom til å forsøke å styre biologisk utvikling.

Samtidig fungerer teknologi som kontrollverktøy. Datainnsamling. Helseteknologiske plattformer. Analyseverktøy. Algoritmer. Når helse, genetikk og AI kobles sammen, får man systemer som kan overvåke, modellere og påvirke både individ og befolkning.

Teknologien gjør styring mer usynlig. Algoritmer fremstår som objektive. Databaserte beslutninger omtales som nøytrale. Men noen har designet systemene. Noen eier kodene. Noen setter parameterne.

Epstein-filene viser at dette ikke var tilfeldig utvikling. Kapital, teknologi og politikk ble koblet bevisst. Investorer fikk detaljerte orienteringer om genredigering. Strategiske miljøer diskuterte hvordan biologisk teknologi kunne skaleres. Dette var ikke bare medisinske prosjekter. Det var strukturer for fremtidig makt.

Pandemien kom ikke inn i et tomrom. mRNA-plattformer var utviklet. Investormiljøene var posisjonert. AI ble brukt til modellering, prediksjon og beslutningsstøtte. Teknologien var klar.

Når styring flyttes fra politiske debatter til teknologiske systemer, endres maktbalansen. Den som kontrollerer infrastrukturen, kontrollerer i praksis handlingsrommet. Staten blir bruker. Selskapet blir systemet.

Her flyttes makten enda et hakk. Fra lovverket – til laboratoriet. Fra Stortinget – til serverrommet.

Neste kapittel viser hvordan denne utviklingen blir presentert som nødvendig, moderne og uunngåelig. Hvordan språk og medier gjør teknologisk makt til noe som oppleves som ansvarlig omsorg.

Kapittel 6 – Narrativ kontroll og programmering av offentligheten

Maktoverføringsmaskinen kunne ikke fungert uten kontroll over fortellingen. Når makt flyttes bort fra folket, må forståelsen av hva som skjer flyttes samtidig. Dette skjer ikke gjennom åpen sensur alene, men gjennom rammesetting, gjentakelse og normalisering.

Mediene spiller her en avgjørende rolle. Komplekse politiske valg presenteres som tekniske spørsmål. Uenighet reduseres til misforståelser. Kritikk omtales som farlig, useriøs eller uansvarlig. Slik formes et snevert handlingsrom for hva som kan sies, og et enda snevrere rom for hva som kan besluttes.

Epstein-filene viser at dette ikke er tilfeldig. Når styring flyttes til ekspertmiljøer, globale institusjoner og partnerskap, må offentligheten forberedes på å akseptere tap av innflytelse. Det skjer gjennom autoritetsargumenter. Gjennom krisefortellinger. Gjennom et språk som gjør alternativer usynlige.

Narrativet er konsekvent. Det finnes ingen reelle valg. Det finnes bare nødvendigheter. Tiltak fremstilles som midlertidige, selv når de er bygget for varighet. Motforestillinger fremstilles som trusler mot fellesskapet. Slik flyttes ansvar fra beslutningstakere til befolkningen selv.

Medieøkosystemet forsterker dette gjennom konsensus. De samme ekspertene sirkulerer mellom akademia, rådgivning, internasjonale institusjoner og medieflater. Kritiske stemmer marginaliseres ikke alltid ved forbud, men ved fravær. De inviteres ikke inn. De gis ikke rom. Over tid oppleves konsensus som naturlig.

Denne formen for programmering skaper en befolkning som internaliserer styringen. Folk lærer hvilke spørsmål som er lov å stille. Hvilke ord som utløser sanksjoner. Hvilke holdninger som belønnes. Dermed reduseres behovet for direkte tvang. Kontroll blir selvregulerende.

Når kriser inntreffer, er fortellingen allerede etablert. Tiltakene fremstår kjente. Motstanden virker ekstrem. Demokratisk uenighet oppleves som farlig. Dette gjør at selv dypt inngripende beslutninger kan gjennomføres med begrenset offentlig debatt.

Kapittel 6 viser hvordan maktoverføringen ikke bare skjer gjennom strukturer og teknologi, men gjennom bevisst formet virkelighetsforståelse. Når språket eies, eies også rammene for handling.

I neste og siste kapittel samles trådene. Hva betyr dette for folkestyret, for menneskerettigheter og for muligheten til å ta makten tilbake fra systemet som er bygget rundt oss.

Kapittel 7 – Folkestyret som kulisse

Når maktoverføringsmaskinen er fullt operativ, endres demokratiets funksjon uten at det formelt avskaffes. Valg avholdes. Parlamenter møtes. Vedtak fattes. Men den reelle beslutningsmakten er allerede flyttet. Folkestyret står igjen som form, ikke som kraft.

Epstein-filene synliggjør et system der avgjørende beslutninger om helse, beredskap, teknologi og biologisk intervensjon tas før de når folkevalgte organer. Når sakene først legges frem for Storting, fylkesting og kommunestyrer, er rammene allerede låst gjennom internasjonale forpliktelser, partnerskap og tekniske standarder. Det som gjenstår, er implementering.

Mellom disse nivåene ligger en struktur som er planlagt nettopp for å gjøre dette mulig. I Epstein-dokumentene beskrives en arkitektur der biologi behandles som infrastruktur, på linje med energi, finans og sikkerhet. Overvåkningsnettverk, tidlige deteksjonssystemer, vaksinekapital og donor-advised funds kobles sammen i varige finansielle og institusjonelle rammer. Kriseberedskap forstås ikke som midlertidig respons, men som et permanent investerings- og styringsfelt. Når slike strukturer først er etablert gjennom private fond, transnasjonale partnerskap og tekniske standarder, kan de operere kontinuerlig uavhengig av valgsykluser. Beslutninger forankres i avtaler, ekspertorganer og finansielle mekanismer som ligger utenfor direkte folkevalgt kontroll, og det politiske rommet snevres inn før debatten i det hele tatt begynner.

Dette setter demokratiet i sjakk. Folkevalgte kan ikke reelt endre kurs uten å bryte internasjonale avtaler, utfordre ekspertkonsensus eller risikere politisk og økonomisk isolasjon. Dermed flyttes ansvaret nedover, mens makten flyttes oppover. Politikere blir forvaltere av beslutninger tatt andre steder. Folket blir mottakere av påbud begrunnet med nødvendighet.

Konsekvensene er dyptgripende. Menneskerettigheter, bevegelsesfrihet og selvbestemmelse over egen kropp og egne barn kan settes til side gjennom administrative vedtak og kriselogikk. Samtykke forutsettes, snarere enn innhentes. Motstand tolkes som avvik. Normaltilstanden forskyves.

Samtidig åpnes et enormt økonomisk rom. Når påbud, reguleringer og teknologiske løsninger blir obligatoriske, gis elitenettverk fri tilgang til å tjene på tiltakene. Profitt og kontroll går hånd i hånd. Risiko sosialiseres. Gevinster privatiseres. Folket bærer konsekvensene, mens systemet belønner seg selv.

Maktoverføringsmaskinen er derfor ikke bare et politisk problem, men et strukturelt. Den er bygget for å være robust mot demokratisk motstand. Den tåler regjeringsskifter. Den tåler kritikk. Den overlever skandaler. Fordi den ikke er avhengig av enkeltpersoner, men av arkitektur.

Det er dette Epstein-filene gjør mulig å se. Ikke bare hvem som var involvert, men hvordan makt kan flyttes uten at det oppleves som et kupp. Hvordan demokratiet kan tappes for innhold mens det fortsatt ser intakt ut.

Spørsmålet som står igjen, er ikke bare hvem som bygget systemet, men om det lar seg reversere. Det forutsetter at maktoverføringen synliggjøres. At helse igjen forstås som politikk. At teknologi underlegges demokratisk kontroll. Og at folket krever tilbake retten til å bestemme over egne liv.

Maktoverføringsmaskinen ble bygget i det stille. Den kan bare stoppes i offentlighet.

Noen relevante Epstein-filer:
EFTA01301114 -EFTA00001908 – EFTA00407322 – EFTA00987853 – EFTA01039673 – EFTA01045377 – EFTA01194682 – EFTA01660434 – EFTA01789503 – EFTA01915261 – EFTA00263479 – EFTA02074163 – EFTA02141633 – EFTA02414772 – EFTA00888394- EFTA00317171 – EFTA00640705 – EFTA02397964 – EFTA00854295 – EFTA00314931 – EFTA01159482 – EFTA01168452 – EFTA01196851 – EFTA01427451 – EFTA02409412 – EFTA02417369 – EFTA02713877 – EFTA02181281 – EFTA02182070 – EFTA02412734 – EFTA01462770 – EFTA02361191 – EFTA01097356 – EFTA02552882 – EFTA00654216 – EFTA01071737 – EFTA00650148 – EFTA00654215 – EFTA01019439 – EFTA01207650 – EFTA01208604 – EFTA01617434 – EFTA00826783 -EFTA00861674 – EFTA01616049 – EFTA01619074 – EFTA02042598 – EFTA02679133 – EFTA02713880 – EFTA00589797 – EFTA01036487 – EFTA01100261 – EFTA01019549 – EFTA00292520 – EFTA00635886 – EFTA01197764 – EFTA01205594 – EFTA01462770 – EFTA02684958 – EFTA00651567

Samt filene som kommer fram i artikkelen: Epstein og Gates gjorde pandemi til big business – og Norge hjalp villig til og oversikten som kommer fram i Aftenposten Innsikt, Når global helse blir business