På tirsdag fikk jeg hjerteinfarkt. Skjønte først ikke hva det var, men det var tidligere ukjente smerter i brystet.

Pål Steigan.

Naboene Andrea og Grazia hjalp meg med å bestemme at vi skulle ringe ambulansen. Den kom og kjørte bare 500 meter. Jeg skjønte ingenting før de åpnet dørene og jeg fikk se et snertent gult helikopter.

Det fløy meg til Ospedale Gemelli i Roma der jeg ble kjørt rett inn på operasjonsbordet. De gjorde en rask og vellykket operasjon og satte inn et stent. Det skal være Italias beste sjukehus og jeg fikk proff behandling. De var i stuss fordi jeg etter alle vanlige parametre skulle være langt fra faresonen.

En ting peker seg ut, enormt arbeidspress kontinuerlig i seks år og ekstra stress i tre måneder. Da koronagalskapen rammet verden 12. mars 2020 sa jeg til meg sjøl: Dette er vårt 9. april. Denne kampen tar jeg uansett hva det vil koste. Jeg mistet 200 «venner» på det, ingen i Italia.

Da jeg igjen nektet å følge strømmen etter 24. februar 2022 ble jeg erklært nærmest fredløs i Norge. Raymond Johansen og Bjørnar Moxnes lyste meg i bann og forbød ethvert samarbeid med meg eller steigan.no. De prøvde å ødelegge meg økonomisk. Det flyttet meg ikke en millimeter. Jeg mistet 100 venner til i Norge og fikk et par hundre venner til i Italia.

Midt oppe i dette har jeg samarbeidet med mine unge kolleger i Tolfa om å gjøre Convento Cappuccini til den juvelen det skal bli. Det er krevende, vanskelig og spennende arbeid.

Det siste kvartalet har vært spesielt hardt. Min svoger døde, kona mi brakk ryggen og jeg ble hjemmehjelp. Min kjære lillesøster døde. En av mine fem beste venner gjennom 50 år døde.

Så fikk jeg hjerteinfarkt. Dagen etter skulle jeg ha flydd til Oslo for å holde tale i Annes begravelse. Slik gikk det ikke. I stedet leste jeg inn talen fra sjukesenga på hjerteintensiven og sendte den til Oslo der den ble lest opp under bisettelsen.

Nå har jeg det bra. Er tilbake i Tolfa og skal ta det rolig.

I mitt fravær har mine medarbeidere tatt grep og fått ut avisa hver dag unntatt dagen etter at jeg ble lagt inn. De har åpnet veien for mye mindre belastende måte å redigere avisa på. Og jeg halverer umiddelbart arbeidstida.

Dette blir bra.

Takk for alle vakre hilsener og all kjærlig omtanke.

Mureren Pietro skrev: «Vi trenger deg. Alle trenger Pål».

OK. Her er jeg.

---

Siden jeg la ut denne meldinga på Facebook har jeg fått over 2500 skjønne og varmende hilsener fra venner på fire kontinenter. Det er ypperlig hjertemedisin å oppleve en slik kjærlighet og omtanke. Mange sier at jeg må ta dette varselet på alvor – og det skal jeg.

I seks år har jeg jobba ca. 3000 timer i året for avisa, noen hundre timer for Convento Cappuccini pluss en del andre personlige oppgaver.

Jeg kan ikke fortsette sånn. Jeg kommer ikke til å fortsette sånn.

Akkurat nå er jeg i sjukepermisjon og det er styreleder Romy Rohmann og daglig leder Ivar Austbø som driver avisa, og det gjør de godt – with a lot of help from our friends. Vi hadde bare en dags avbrekk da jeg ble sjuk og det var dagen etter infarktet.

Vi, eller i stor grad de, jobber nå med å legge om hele produksjonsmåten for avisa for å gjøre den mer effektiv og for å kunne dele oppgavene på flere.

Når jeg starter opp igjen, vil det bli i rollen som sjefredaktør og kommentator. Å jobbe 365 dager i året fra 04.00 som deskredaktør kommer ikke på tale.

Jeg skal drive med graving og analyse og skrive maks en artikkel om dagen. Og pent og rolig skal jeg undervise i analyse, metode, de lange linjene i historien – og det gode liv i Tolfa. Jeg har tenkt å lære bort en del av det jeg sjøl har lært gjennom mer enn seksti år i politikk og samfunnsliv.

---