I mai i fjor ble demokratiet revet ned fra Oslos T-banevogner. Nå foreligger fasiten fra påtalemyndigheten: Det er fritt frem for politisk hærverk i Norge – så lenge målet er «riktig».

Av Steven Crozier, Frøya

I mai 2025 lanserte partiet FOR (Fred og rettferdighet) en lovlig reklamekampanje med budskap mot norsk våpenstøtte til Ukraina. Responsen fra det «liberale» Oslo var koordinert vandalisering. Gjerningspersonene filmet seg selv, skrøt av sine handlinger i beste sendetid på NRK og proklamerte sin rett til å fjerne budskap de fant støtende.
Nå, i februar 2026, har Statsadvokaten satt et juridisk punktum som burde sende sjokkbølger gjennom alle som fortsatt tror vi lever i en rettsstat. Ved å opprettholde henleggelsen av saken, erklærer påtalemyndigheten i praksis at politisk motivert hærverk er en beskyttet ytring.

En juridisk pervertering
Statsadvokatens begrunnelse er en farlig pervertering av ytringsfrihetsbegrepet. Hvis retten til å fysisk fjerne andres lovlige og betalte ytringer anses som en del av «kjernen i ytringsfriheten», har vi i realiteten innført den sterkestes rett. Ytringsfrihet er retten til å tale – ikke retten til å kneble andre med fysisk makt. Statsadvokaten gjør her vandalens vold til en juridisk beskyttet rettighet.

Statsadvokatens oppsiktsvekkende sitat I beslutningen om å opprettholde henleggelsen av hærverket mot FOR, skriver Statsadvokaten følgende: «De mistenktes rett til å ta ned plakater med politiske holdninger kan også sies å være i kjernen av deres ytringsfrihet. Veid opp mot partiets rett til å uforstyrret ytre sine politiske holdninger i det offentlige rom, er det dermed ikke åpenbart at etterforsking ville kunne gi bevismessig avklaring av det objektive og subjektive grunnlag for straffansvar. En finner på denne bakgrunn, under noe tvil, at henleggelsen bør opprettholdes.»

1965: Da politiet beskyttet kunsten – 2026: Da staten velsignet pøbelen.
For å se hvor langt forfallet har gått, må vi se bakover. Sommeren 1965 ble Kjartan Slettemarks bilde «Av rapport fra Vietnam» angrepet med øks utenfor Stortinget. Den gangen gikk Morgenbladet aktivt ut og forsvarte øksemannen på lederplass; de mente hærverket var en legitim reaksjon.

«Av rapport fra Vietnam» Kjartan Slettemark

Men selv i 1965 fungerte rettsstaten bedre enn i dag. Politiet satte faktisk opp fast vakt i 3 uker for å beskytte Slettemarks bilde mot ytterligere hærverk. De anerkjente at statens oppgave var å beskytte ytringen mot fysisk vold. I 2026 har påtalemyndigheten overtatt logikken til 1965-utgaven av Morgenbladet: De har valgt å beskytte «øksemannen» i stedet for budskapet.

Politivakt ved Slettemark-bilde (fra Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.)

Gaslighting som maktmiddel
Dette angrepet skjer ikke i et vakuum. Det henger sammen med en vilje til å delegitimere alt som utfordrer den rådende konsensus. Vi så et grelt eksempel i mottakelsen av dokumentarfilmen «Vi som selger landet».

Da filmen dokumenterte de brutale konsekvensene av vindkraftutbygging, ble virkeligheten forsøkt definert bort. Hvis du ikke kan fjerne plakatene fysisk uten straff, forsøker du å fjerne deres troverdighet ved å kalle dokumentert virkelighet for teknologisk manipulasjon.

«Vi som selger landet» og KI-bløffen Dokumentarfilmen belyser hvordan norske naturressurser og demokratiske prinsipper ofres for geopolitiske og økonomiske interesser. Anmeldelsen: En filmanmelder i Morgenbladet hevdet i sin omtale at filmens bilder av vindturbiner i rasert norsk landskap var «KI-genererte». Virkeligheten: Bildene var faktiske dokumentariske opptak av naturrasering. Etterspillet: Morgenbladet måtte senere beklage denne brøleren og trekke påstanden, men episoden står igjen som et eksempel på hvordan ubehagelige sannheter i dag forsøkes avfeid som «falske nyheter» eller teknologisk manipulasjon.

Like vilkår eller statlig sensur?
Partileder i FOR, Marielle Leraand, er tydelig i sin dom:

«Denne beslutningen er et alvorlig angrep på likebehandlingen i norsk politikk. Hvis våre plakater kan rives ned uten konsekvenser, mens andre partiers beskyttes, betyr det at staten tar side i valgkampen.»

Når påtalemyndigheten velger å se en annen vei når «feil» meninger blir vandalisert, bryter de med prinsippet om statlig nøytralitet. Det skaper en presedens der ressurssterke aktivister og etablissementet gis grønt lys til å drive politisk sabotasje mot opposisjonelle stemmer.

Vi aksepterer ikke en rettstilstand der hærverk kalles ytring. Saken er nå klaget inn for Riksadvokaten. Vi må tilbake til prinsippene fra 1965: Det er budskapet som skal ha politivakt, ikke vandalen som skal ha juridisk immunitet.