Rakettene som nå knuser amerikanske baser i Midtøsten er ikke bare et ekko av en konflikt langt unna. De er et varsel. De viser hva som skjer når en stormakt går til krig og angriper et annet land. Når USA truer, provoserer og til slutt angriper Iran, svarer Iran der det gjør mest vondt, nemlig mot amerikansk militær infrastruktur og baser. Dette er ikke spekulasjon. Det er strategi. Det er krigens brutalitet gjort konkret.

Dan-Viggo Bergtun.

Som representant for World Veterans Federation har jeg arbeidet med veteraner fra Foundation of Martyrs and Veterans Affairs of the Islamic Republic of Iran så vet jeg at Iran bærer med seg dype sår fra tidligere konflikter. Iran har nesten nesten en million veteraner etter krigen mot Irak på 1980-tallet, tusenvis er fysisk skadet, mange psykisk merket for livet. Disse veteranene er ikke abstrakte symboler, de er levende mennesker som bærer erfaringene og smerten fra en brutal krig som herjet deres land i årevis og preget hele regionens strategiske kultur. Nå kan de få betydelige flere skadde sivile ofre og veteraner fremover.

Denne historien om ofre og veteraner setter det som nå skjer i perspektiv. Når en stormakt som USA går til krig, skaper det reaksjoner som ikke kan ignoreres, ikke kan undertrykkes og ikke lar seg begrense til fjerne ørkenland. USA har i dag tolv militære områder i Norge gjennom en omstridt avtale mellom norske og amerikanske myndigheter. Disse områdene er definert som omforente amerikansk militære baser i vårt land. Dette er det som gjør vår situasjon så alvorlig.

Vi har blitt fortalt at dette gir oss sikkerhet. At amerikanernes tilstedeværelse i Norge avskrekker en trussel fra Russland. Men når en konflikt bryter ut, blir baser ikke sett på som nøytrale norske områder. De blir sett på som deler av USAs prosjekt for global makt, som naturgitte mål for motpartens strategi.

I en konflikt mellom stormakter, for eksempel mellom USA og Russland, vil motstanderen nødvendigvis forsøke å ramme amerikansk militær kapasitet der den finnes. I dag finnes denne kapasiteten også her. Konsekvensen kan være at Norge, uten at vi har bedt om det, blir en del av en storkrig. Våre flyplasser, våre lagre, våre forsyningslinjer og våre lokalsamfunn kan bli trukket inn i en konflikt vi ikke selv har valgt.

Det handler ikke om frykt. Det handler om realisme. Når USAs militære engasjerer seg i kriger, blir amerikansk infrastruktur angrepet. Det gjelder i Midtøsten nå. Det gjaldt amerikanernes baser i Irak etter drapet på general Soleimani, da Iran svarte med raketter mot amerikansk militærpersonell. Når man gjør seg til base og plattform for andres kriger, er risikoen reell. Det er slik moderne konflikt fungerer.

Norge står ved et skjebnesvangert valg. Skal vi fortsette å gi amerikanske styrker tilgang til norsk territorium, som en slags gratis utpost for deres globale maktprojeksjon? Eller skal vi trekke den grensen som faktisk tjener norsk sikkerhet og norske liv?

Det går ikke an å late som om denne debatten ikke berører oss. Norge er et lite land med begrensede ressurser, men med stor tradisjon for å bygge sin politikk på diplomati, folkerett og moderasjon. Vi kan ikke plassere vår nasjon i en posisjon der vår trygghet er avhengig av beslutninger som tas i en stormakt som vi ikke har stemmerett over.

Avskrekking høres trygt ut i fredstid. Men den samme infrastrukturen som skal beskytte oss, blir potensielle mål når krigen kommer. Det er en brutal logikk, men en som må anerkjennes.

Vi må derfor revurdere hele avtalen om amerikanske baser på norsk jord. Norge må gjenreise en sikkerhetspolitikk som tar utgangspunkt i norske interesser, ikke andres militære strategi. Vår sikkerhet bør ikke være avhengig av å være en del av en stormakts krigsmaskin. Den bør bygge på fred, diplomati, egen suverenitet og respekt for internasjonale lover.

Når vi ser hvordan konfliktene i Midtøsten eskalerer, hvordan baser blir angrepet som direkte følge av stormakters handlinger, så bør dette vekke den norske offentligheten. Ikke for å snakke om fiender. Ikke for å være dogmatiske. Men for å beskytte det som faktisk betyr noe, norske liv og norsk frihet til å bestemme over eget land.

Norge kan ikke frivillig stille seg midt i stormens øye og håpe på at vinden blåser forbi.

Bilde: Dan Viggo Bergtun sammen med en representant for  Foundation of Martyrs and Veterans Affairs of the Islamic Republic of Iran.