For mange år siden viklet jeg meg inn i en polemikk om folkerett med en fremtredende professor i statsvitenskap. Min tese: Folkeretten er verken folkelig eller rett, den er ikke en jurisdiksjon, og den utgår ikke av folkeviljen på noen meningsfullt demokratisk måte. Likevel er folkerett og internasjonale relasjoner fag til Juridikum og ved Statsvitenskapelig institutt. Jeg hadde kjent vedkommende siden 1982 (barn i samme alder og sånt). Jeg drev professoren fra skanse til skanse, helt til jeg ble beæret med følgende konsesjon: Folkerett er fremforhandlet makt. Med den innrømmelsen var jeg i mål og diskusjonen slutt.

Dr. philos. Knut Erik Aagaard.

7. mars 2026

Hva består folkeretten av?

Den viktigste enkeltdelen av gjeldende folkerett er FN-pakten av 1945. En annen viktig del er de fire Genève-konvensjonene av 1949, om akseptabel oppførsel fra krigførende parter, som alle 196 eksisterende stater har sluttet seg til. En tredje konvensjon av tilsynelatende stor betydning, er Havrettskonvensjonen (vedtatt 1982, rettskraftig 1994), som har nesten universell oppslutning om fri frakt på fritt hav blant land med kystlinje, med noen viktige unntak, for eksempel USA. En viss betydning har også Den internasjonale domstol (ICJ) som har en arrestordre ute mot statsminister Benjamin Netanyahu. Du ser med et halvt øye at det ikke akkurat er folkeretten som regulerer forholdet mellom verdens land.

Folkeretten er liksom en «konsensusjurisdiksjon» basert på et minste felles multiplum av mulige avtaler mellom høyst forskjellige land og regimer. Alle vet at avtaler inngås og brytes, med de juridiske konsekvenser det har, der lover kan håndheves – dét er mat for advokater.

Folkeretten er mer sympatisk enn jungelloven, den usminket sterkestes rett. Men folkeretten tåler ingen sammenligning med demokratiske lover, vedtatt av representative parlamenter valgt av informerte borgere – lover som faktisk kan håndheves på en betryggende måte. Rådende folkerett er bare et lite skritt i riktig retning, en slags ønskeliste. Et flertall av de land folkeretten binder er i svært begrenset grad demokratiske, så folkeretten springer ikke ut av noen folkevilje.

Folkeretten har to grunnprinsipper. For det første skal ingen stat angripe selvstendige land. For det andre skal ingen stat begå forbrytelser mot menneskeheten. Disse folkerettens to prinsipper står i skrikende moralsk, logisk og praktisk motsetning til hverandre.

Før folkeretten kunne du fritt angripe naboland og fritt forbryte deg mot ditt eget folk. Det var nesten regelen snarere enn unntaket, så folkeretten er iallfall presumptivt et lite fremskritt. Men et skritt på veien peker bare i beste fall fremover, og veien er ikke målet.

Mellomfolkelig samkvem kan ikke baseres på bare det ene av folkerettens to prinsipper. Ideen om den ukrenkelige stat tillater forbrytelser mot egen befolkning. Konsekvent rettsforfølgelse av forbrytelser mot menneskeheten fører på sin side nærmest umiddelbart til verdenskrig. Så vi står i et dilemma.

Folkerettens prinsipper kommer bare til anvendelse i det ubetydelige fåtall saker verdens land kan enes om. Tilfeldighetene og de geopolitiske konjunkturer avgjør hvilke. Verdenssamfunnets folkerettslige hjemmel for å bruke makt i konflikter er så meget mindre representativ som beslutningene fattes i FNs sikkerhetsråd. Der sitter femten roterende land, hvorav fem faste medlemmer har vetorett. Vetoretten har de dels som seiersarv etter Andre verdenskrig, dels i kraft av sin størrelse, sin makt og sine konkurrerende nasjonale interesser.

Folkerettens utøvende organ – Sikkerhetsrådet – garanterer slik at folkevilje, demokrati og flertallsstyre ikke kommer i veien for den sterkestes rett. Mange land er litt demokratiske, men forholdet mellom nasjonene reguleres fortsatt av makt og egeninteresse. Den atferd vi forbyr våre barn – de vil slåss når de er uenige – er stadig normen blant verdens land. Så kort er verden kommet. Bare mot vetorett har stormaktene inngått ellers forpliktende avtaler.  

Som Vladimir Putin formulerte det under Valdai-konferansen i november 2021: «Hvis vi avskaffer vetoretten, er FN dødt samme dag. Da forvandles FN tilFolkeforbundet og ferdig med det!»

Vetomaktene har motstridende interesser i de sentrale spørsmål, som krig, fred og økologi i store land. Folkeretten kommer derfor bare til anvendelse i relativt små og perifere konflikter i randsonene mellom stormaktenes opplevde interessesfærer.

Folkerettens ubehjelpelighet viser at historiske prosesser ikke bestemmes av gode ideer og velment ønsketenkning. Historien går sin gang, og hvert skritt, hvert fremskritt, må kjempes frem, i brudd med og oppbrudd fra den gjeldende orden. De fremskritt folkeretten hittil har brakt, og de er ikke helt ubetydelige, er alle anslag mot statu quo ante.

De bestrider den nasjonale sjølråderett, som før folkeretten bare var begrenset av størrelsen på naboens kanoner. Ethvert fremtidig folkerettslig fremskritt er et nytt angrep på nasjonenes autonomi og vil derfor møte innbitt motstand, en motstand hjemlet nettopp i gjeldende folkerett. Folkeretten kan derfor bare styrkes ved at vi bryter den.  

Folkeretten er et sett skrevne og uskrevne regler om mellomfolkelig samkvem, realpolitisk diktert av statenes egeninteresser, en dyd av nødvendighet.

Folkeretten har ingen moralsk status og den er ikke mer moralsk enn vetomaktenes moral, som i noen land jo er frynsete. Folkeretten forbyr Sverige å invadere Norge, men den hindrer også verdenssamfunnet å gripe inn overfor ledere som forbryter seg mot sin egen befolkning, for eksempel på Gaza-stripen. Å appellere til folkeretten er et ekstremt dårlig grunnlag for moralsk patos i utenrikspolitikken.

Uttrykket «Russlands folkerettsstridige fullskala invasjon av det gryende demokratiet Ukraina» er filosofisk sett infantilt. Politisk sett slår det godt an for USAs vasallstater i NATO og EU, hvor ordskiftet nærmest eksplisitt er avskaffet de siste fem årene, og i realiteten siden 1945, da man begynte lete etter kommunister og andre mulige landssvikere, bak hver busk i byer og småsteder. McCarthy-tiden var i femtiårenes USA for barnemat å regne mot den indoktrinering vi utsettes for nå, i demokratiet Norge. Italia er en stat med en mafia – Ukraina er en mafia med en stat.

Xi Jinping og Vladimir Putin demoniseres i EU og NATO – de er verre enn Hitler – men tiljubles i resten av verden – den tredje – hvor det ifølge kinesiske DeepSeek bor nesten sju ganger flere enn hos oss. Hvor ble det av «den andre verden»? Kan det være Russland og Kina?

Xi Jinping har trukket det sønderrevne Kina ut av fattigdommen etter Det fornedrende århundret (1840-1945: England, Frankrike, USA, Tyskland og Tsar-Russland, fra 1895 også Japan), Japans brutale koloniherredømme (1895-1945), borgerkrig og revolusjon (1945-1949), morderiske store sprang fremover, kulturrevolusjon og ideologiske strider. Nå er Kina et eksepsjonelt fremgangsrikt land med statskapitalisme. Selv kaller jeg det en svært vellykket sosialstat. Kina har også noe som minner sterkt om demokrati, for statens øverste organ er Folkekongressen, hvor alle lag av folket er representert. Alle store linjeskifter og tverrvendinger i Kina kommer til syvende og sist fra Folkekongressen.

Tilsvarende har Vladimir Putin siden år 2000 trukket Russland opp etter håret fra statsbankerott, korrupsjon og mafiavelde, og styrer i dag en mønsterstat som motarbeides av de gamle europeiske kolonimaktene (EU-byråkratiet i Brussel) og deres arving, det imperialistiske, neokoloniale USA.

Russland har ikke kunnet kopiere Kinas raske vekst, men kom senere i gang, og det skyldes også sanksjonstrykket fra Vesten, selvforsvar, og de våpensystemer og eventyrlige finansielle ressurser som 52 land har sløst bort i et fortvilet forsøk på å knuse Russland by proxy.

Staten Russland er både folkelig og sosial, mens statsfilosofien på vår side av NATOs østgrense er en dårlig, autoritær vits, der det frie ord er avskaffet av tredjerangs byråkrater, der produksjonen de-industrialiseres, sosialstaten avvikles og kontinenter angripes militært. Asiatisk i vælde er angsten, den modnes i umodne år.  

Skottland ville nylig løsrive seg fra Storbritannia, Katalonia fra Spania. Skottene avholdt folkeavstemning og tapte den, men avstemningen var hjemlet i britisk lov. Katalonia ville avholde folkeavstemning, men fikk ikke lov, for den var grunnlovsstridig uten Madrids godkjennelse. Ingen har løftet en moralsk pekefinger mot noen av fire parter i to land, langt mindre truet med krig. Folkeretten har ingen paragrafer om indre forhold i medlemslandendene, bortsett fra det selvmotsigende «alle folk har rett til selvbestemmelse», slagordet som stammer fra USAs president Woodrow Wilson i 1919, under den illevarslende seiersrusen etter Første verdenskrig.

Folkeretten påberopes demagogisk på begge sider av alle fronter. Lokale folkemord er én grunn til å tøyle nasjonalstaten litt. Men viktigere er at den reformerte folkeretten, kanskje i regi av BRICS og/eller SCO (Shanghai-gruppen), med bindende jurisdiksjon, i en fremtid kan sikre menneskerettigheter, demokrati og bærbar økologi, ikke for millioner, men for milliarder.

Folkeretten kom under press ved opprettelsen av FN-pakten (1945), under Nürnberg-prosessen (1945-1946) og ved de overnasjonale rettsinstanser under FN fra senere år. Om hundre år har vi én verden, én verdensgrunnlov og ett demokratisk verdenspoliti, for folkeretten har egentlig bare én fiende: USA og dets vasaller. Det er langt frem, men det går bare én vei.

---

Del 2 av denne artikkelen kommer i morgen.