Synes du denne teksten kanskje er litt lang, så husk: En god bok kan ikke bli for tykk, for du kommer til å savne den når du er ferdig med den, og en dårlig bok kan av forståelige grunner ikke bli for tynn. Dette er del 2 av artikkelen om Folkeretten.

Dr. philos. Knut Erik Aagaard.

8. mars 2026.

Første del av denne artikkelen finner du her: Folkeretten.

Thomas Hobbes var, etter Niccolò Machiavelli, den andre i den korte rekken av store opplysningsfilosofer: John Locke, David Hume, Montesquieu, Jean-Jacques Rousseau, Adam Smith, Immanuel Kant og Karl Marx. Rekken er min, og ikke konsensusorientert. Hvem kan vel seriøst ta anstøt av en litt pompøs og dertil ufaglært, gammel og ensom vandrers flanerier?

Niccolò Machiavelli 1469-1527: «Fyrsten» (public domain).

Machiavellis famøse bok «Fyrsten» (1513) er den første analyse av statsmakt som er skrevet uten sideblikk til moral, religion og idealer. Den er også en av de beste bøker som noen gang er skrevet. Machiavellis bok handler om hvordan man faktisk skaffer seg makt, konsoliderer makt, utvider makt, og hvordan man unngår å miste makt. Boken var skandaløs fordi den helt så bort fra det gode som virksom faktor.

Machiavellis neste bok Discorsi(1517) handler derimot om den gode stat. Han skrev under renessansen, lenge før det moderne demokrati var påtenkt. Han noterer seg at europeerne etter middelalderens tusenårige mørkemannsvelde nå endelig har passert antikken i alle vitenskaper og kunstarter. Men ikke i statskunsten.

Discorsi er snedig forkledt som diskusjoner over de første ti bøkene i Titus Livius’ monumentale verk om Romerrikets historie, fra byens grunnleggelse gjennom monarki og republikk til Augustus’ imperium og tusenårsrike.

Men boken handler egentlig om Machiavellis egen samtid i Italia. Den er en bredside mot Pavestaten, det styrtrike Vatikanet som breiet seg i Italia og blandet seg aktivt inn i europeiske monarkier, som både trengte Guds velsignelse og måtte betale for den. Machiavellis ville legge et teoretisk fundament for Italia som nasjonalstat på linje med England og Frankrike, et krav om opphevelse av Pavestaten som hemsko for nasjonal samling. Den beste norske Machiavelli-biografien er forøvrig Hans E. Kinck: Renæssansemennesker.

Et nøkkelord i Machiavellis analyse er Virtù, dyden. Slik «Fyrsten» om makt er kjemisk fri for dyd, er «Discorsi» om den gode stat gjennomsyret av den. For: Et fordervet folk som har mistet dyden, kan knapt danne en god stat. Machiavelli har iallfall ikke sett eksempler på det, og tviler på at de finnes eller er mulige. Mer om det mot slutten av denne teksten.

Hugo Grotius (1583–1645)

Hugo Grotius kalles ofte folkerettens far. Han skrev en temmelig knudrete bok med et revolusjonerende innhold: De Iure Belli ac Pacis (1625).  Han utledet en folkerett av naturretten, ikke av teologien: Om enn Gud ikke fantes, ville naturretten likevel være gyldig. Etiamsi daremus non esse Deum .. Grotius utleder naturretten av fornuften og begrunner en sekulær, universell moral og rett. Han tar sitt utgangspunkt i Aristoteles’ bestemmelse av arten: ὁ ἄνθρωπος φύσει πολιτικὸν ζῷον, altså: Mennesket er etter sin natur et politisk og sosialt dyr. Kuer er sosiale, men ikke politiske; katter er politiske, men ikke sosiale; alle er vi dyr.Den målsøkende (teleologiske) «Fysikken» til Aristoteles stinker, men han var, som Carl von Linné, en ypperlig taksonom.

A Voice in the Wilderness: Hugo Grotius (1583-1645)

Individer i samfunn må ha regler for oppførsel, så de ikke selv truer sitt eget samfunn. Det samme gjelder forholdet mellom stater, som i likhet med individer har felles interesse i å inngå avtaler og traktater basert på naturrett og sedvane. Grotius skrev også om en fremtidig krigens folkerett, om måtehold i bruk av makt, om forsvar av sivile, om at avtaler må overholdes også overfor fiender, og om rettferdige og urettferdige kriger. Havet er et fellesgode for alle land, hevder Grotius, hvilket brøt tvert med tidens handelspraksis og forsyningslinjer på verdenhavene.

Grotius skrev i fortvilelse på dårlig latin før og under Tredveårskrigen (1618-1648), som satte Europa i brann. Bøkene hans fikk først etterhvert en innflytelse som understøtter alle senere – og hittil mislykkede – forsøk på å skape internasjonal lov.

Om Grotius skrev for eksempel Adam Smith 134 år senere:

«Grotius seems to have been the first who attempted to give the world anything like a system of those principles which ought to run through and be the foundation of the laws of all nations: and his treatise of the laws of war and peace, with all its imperfections, is perhaps at this day the most complete work that has yet been given upon this subject». (Adam Smith: The Theory of Moral Sentiments VII (1759), seksjon iv, kapittel 37).

Thomas Hobbes (1588-1679)

Hobbes’ bok Leviathan fra 1651 beskriver Dyret i Åpenbaringen som et alias forStaten.

Han avviser Grotius’ aristoteliske bestemmelse av mennesket som sosialt. Men også Hobbes tar utgangspunkt i naturtilstanden, der hver mann er sin egen herre og står til ansvar bare for seg selv, sin familie og sin gud. I naturtilstanden finnes ingen industri, intet jordbruk, ingen navigasjon, ingen midler til å fjerne eller flytte tunge ting, ingen kunnskap om klodens overflate, ingen idé om tid, ingen kunst, ingen litteratur, intet samfunn, og verst av alt: evig frykt og utsikt til voldsom død. And the life of man: solitary, poore, nasty, brutish – and short!

Thomas Hobbes 1588-1689: Leviathan (public domain).

Boken er beskrevet som et eneste langt argument for uinskrenket monarki, hva enten monarken er et geni eller en tosk. For overlatt til seg selv – uten staten – er mennesket fortapt i en alles kamp mot alt og alle. Mennesket er ikke sosialt, men egoistisk.

Undersåttene slutter en kontrakt – The Covenant – med herskeren, som selv ikke kan holdes til ansvar. Der Grotius fortvilet roper om fred fra Tredveårskrigens religiøse, sønderrevne villmark, er Hobbes hans mørke tvilling, som logisk fører Grotius’ premisser til deres dystre og følgeriktige konklusjon: Evig strid mellom autoritære monarker. Uten Gud finnes ingen høyere domsmakt å appellere til. Hobbes risser opp startstreken for de realistiske skoler i statsvitenskapen, der John Mearsheimer i dag hersker globalt, og hans elev, Glenn Diesen, hersker her hjemme på berget.

Astmatikeren Thomas Hobbes ble motarbeidet av alle, fra Kirken til liberalerne, som en ond, ateistisk kyniker. Men ingen kunne ignorere ham. Bak huset hvor han bodde, lå en høy ås à la Holmenkollen, som han besteg hver morgen for helsens skyld. På sine gamle dager oversatte Hobbes Iliaden og Odysseen fra gammelgresk til engelsk, for at hans kritikere – som han sa – kunne irritere seg over hans dårlige oversettelser i stedet for hans epokegjørende og skoleskapende politiske teori.

Samuel von Pufendorf (1632–1694)

Grotius og Pufendorf er de to minst kjente og leste av disse tre store opplysningsfilosofene. Grotius huskes for det første formulerte krav om en bindende folkerett. Hobbes huskes best for sin empirisistiske kynisme, sitt svartsyn (og støtte til autokrati), og fordi han lever videre i de realistiske statsfilosofiske skoler (som Mearsheimers og Diesens). Pufendorf og Grotius er glemt fordi de overskygges av sine mer kjente etterfølgere, som til gjengjeld eksplisitt yter dem full rettferdighet.  

Samuel von Pufendorf 1632-1694 (public domain).

Pufendorfs teori var den mest innflytelsesrike naturrettsfilosofien i det 17. og 18. århundre. Han ga ikke bare Hobbes og Grotius svar på tiltale, men satte dagsorden for John Locke, Montesquieu, David Hume, Jean-Jacques Rousseau og Adam Smith. I sin monumentale De jure naturae et gentium (1672 – «Om naturens og folkenes lov» i åtte bind) og i den kondenserte 2-binds De officio hominis et civis juxta legem naturalem (1673 – «Om menneskets og borgerens plikter i henhold til naturloven»), systematiserte han Grotius’ inspirerte innsikter og korrigerte pessimisten Hobbes.

I sitt arkitektonisk oppbygde mammutverk måtte Putendorf altså yte Hobbes en liten tributt, idet han innrømmet naturmennesket en viss egoisme. Han klarte seg heller ikke helt uten en viss frykt for Guds straffedom i sine argumenter for menneskets sosiale natur – en mild, men tilsynelatende påkrevet kritikk av Grotius. Putendorf er likevel en banebryter, nærmest en isbryter for modernitet.

John Locke (1632–1704)

John Locke bygger en bro mellom de foregående tenkerne og den moderne liberalismen i to hovedverk: «Two Treatises of Government» (1689) og «An Essay Concerning Human Understanding» (1690). Der Machiavelli i «Fyrsten» lidenskapsløst analyserte maktens vesen, der Hobbes ville skjerme oss mot borgerkrig, skipskatastrofer, hærverk og plutselig død, der Grotius og Pufendorf forsøkte å bygge systematiske naturrettslige systemer, der foretar Locke en 180 graders kuvending. Det er individet og dets rettigheter som står i sentrum, ikke befolkningen, staten eller autokraten.  

John Locke 1632–1704 (public domain)

Locke skrev i kjølvannet av Den engelske borgerkrigen (1641 til 1651), som hadde preget Hobbes, men Locke opponerte også mot eneveldet, som de begge opplevde under den engelske republikken til Lord Protector Oliver Cromwell (1653-1658). Hobbes skrev «Leviathan» mens han satt i eksil i Paris 1640-1651, men boken ble utgitt i London. Cromwell aksepterte motstrebende henrettelsen av kong Charles den første i 1649, han okkuperte Irland og Skottland i brutale invasjoner, og styrte de tre landsdelene som enehersker fra 1653 til 1658. Locke skrev sitt politiske hovedverk i eksil i Nederland. Det ble publisert rett etter Den engelske revolusjon i 1688, med avsettelse av kong James den andre og innføring av parlamentarisk demokrati.  

Sentrale tanker hos Locke er individet, eiendommen og samtykket. Hans statsfilosofi bygger på noen få revolusjonerende prinsipper, som bryter radikalt med Hobbes og den eldre tradisjonen. Lockes versjon av naturtilstanden er til forskjell fra Hobbes’ skrekkscenarier preget av frihet, likhet og uavhengighet. Mennesket er ikke i strid med sine artsfrender, men lever i en tilstand av fullkommen frihet til å styre sine handlinger innenfor naturrettens begrensninger. Denne naturretten, som naturlig fattes av fornuften, sier at ingen bør skade en annen i hans liv, helse, frihet eller eiendom, fordi vi alle er Guds eiendom og skapt for å ta vare på oss selv, slik enhver «eier seg selv».

Dette selv-eierskapet er et sentralt punkt hos Locke. Ethvert menneske har eiendomsrett til sin egen person. Denne retten kan ingen andre ta herredømme over, bare individet selv. Med arbeidsverdilæren argumenterer Locke for at mennesket, når han høster av naturens gaver ved arbeid, tilfører naturen verdi, goder som derved blir menneskets eiendom. Staten er hos Locke opprettet som øverste dommer for å beskytte den eiendom borgerne allerede har etter naturretten, men som det lett blir strid om blant frie borgere.

For å bøte på disse naturrettens begrensninger inngår mennesket en samfunnskontrakt, som etablerer et politisk samfunn ved flertallets samtykke. Staten er betrodd makt og kan bare bruke den til det felles beste: å beskytte borgernes liv, frihet og eiendom. Locke trekker en radikal, men logisk slutning fra det premiss at staten skal beskytte med betrodd makt. For hvis staten misligholder sin beskyttelsesplikt, har borgerne rett til å gjøre revolusjon.

I sitt filosofiske hovedverk (Essay on Human Understanding (1790) er Locke en konsekvent empiriker, med tesen om at bevisstheten fra fødselen er et tabula rasa, et ubeskrevet blad, et blad som kun gjennom levd liv kan beskrives av erfaring. Ingen arv, ingen medfødte ferdigheter.

Lockes formulering av statens beskyttende og betrodde makt ble utslagsgivende da grunnlovsfedrene dannet Amerikas forenede stater: Det gjelder Uavhengighetserklæringen 1776 (skrevet av Thomas Jefferson), Konstitusjonen 1787 og «Bill of Rights» (ratifisert 1791) skrevet av James Madison i tandem med Alexander Hamilton. «Bill of Rights» er de ti første grunnlovstilleggene – historisk den første lovfestede erklæring om statens ansvar for menneskerettigheter. Andre viktige bidragsytere var George Washington og Benjamin Franklin. Sammen skrev disse mennene seg inn som ledende aktører i den sosiale bevegelse som Opplysningstiden utgjorde, inspirert av de store opplysningsfilosofer.  

Det amerikanske grunnlovsverket ble en sterk inspirasjon for Den store franske revolusjon, som ble utløst ved den folkelige stormingen av fengslet Bastillen i Paris 14. juli 1789. Thomas Jefferson var ambassadør til Paris 1785-1789, og sto i nær kontakt med ledende liberale franske krefter. Den franske Erklæring om menneskets og borgerens rettigheter (1789) var franskmennenes svar på «Bill of Rights», nesten en blåkopi, bare mer vidtgående, generell og universell, som gjenspeiles i FNs mennekerettserklæringg av 10.12.1948.

Enda mer populær i Frankrike enn Jefferson, var Benjamin Franklin («lynavlederen»). Under opplysningstiden gikk politikk og naturvitenskap hånd i hånd, mens de under føydalismen gikk mann mot mann. I Norge er vitenskapen i dag forlengst underlagt staten, som ansetter og betaler samfunnsforskere for å gjøre de funn som begrunner politikernes allerede vedtatte politikk.

Det amerikanske grunnlovsverket demonstrerte for franskmennene at folket selv kunne velte et monarki og etablere et styresett basert på frihet. Amerikanerne og franskmennene skapte et vendepunkt i historien, en ny verden. Men nå er dette lenge siden. Etter at gjeldende folkerett har vist seg illusorisk, trenger vi i dag igjen En ny verdensorden.

David Hume (1711–1776)

De foregående tenkerne bygger på naturrett og folkets kontrakt med herskerne, Locke og Hobbes er også eksplisitt empirikere, Hobbes med sin helt mekaniske psykologi, Locke med sitt tabula rasa. Hume bygger på og utvider denne tanken. Han vil demonstrere at alt innhold i bevisstheten bygger på elementære sanseinntrykk. Idéer, tanker og moral er bare svake kopier og utledninger av disse primære, fysiske inntrykkene.

Hume forkaster selve årsaksbegrepet. At A forårsaker B er prinsipielt en uberettiget slutning, hvor selvfølgelig den enn virker. Kausalitet erkjennes ikke av fornuften, men erverves av gjennom erfaring, vane og forventning. Hume beskriver idéen om rettferdighet som en kunstig dyd. Det finnes ingen naturlig rettferdighetssans, og moral kan ikke utledes av fornuften, som rasjonalistene hevdet, men dannes ved konvensjon, bygget på erfaring. Vi etablerer disse reglene fordi de er nyttige for samfunnet. Rettferdighet er altså en menneskeskapt reaksjon på spesifikke omstendigheter. Om menneskene var fullkomment dydige, som i Lockes lykkelige naturtilstand, ville de ikke trenge rettferdighet. Og hvis vi levde i overflod, ville rettferdighet være overflødig. Men vi lever i en mellomtilstand, og derfor lager vi regler om rettferdighet.

Humes filosofiske hovedverk, A Treatise of Human Nature (1739-49), skrevet da forfatteren var tidlig i tyveårene og preget av ungdommelig og påståelig entusiasme, regnes som en milepæl i vestlig filosofi. Boken falt «død fra trykkpressen», og ble knapt registrert da den kom ut, så Hume måtte skaffe seg et levebrød som diplomat, bibliotekar og historiker.

Jeg har selv litt vondt for å fatte dybden i Humes filosofi, amatør som jeg er i det faget. Han skyr ingen intriktate argumenter for ved introspeksjon å tilbakeføre de aller edleste og mest kompliserte abstrakte tanker om fenomener og moral til enkle, konkrete sanseinntrykk. Introspeksjon er en metode som psykologien forlengst har nedlagt forbud mot, og Darwin har med utviklingslæren gjort kål på diskusjonen om menneskets sosiale natur og dens eventuelle filosofiske forklaringer. Vi er flokkdyr, og ferdig med det.

Men som diplomat, bibliotekar og historiker gjorde Hume det svært godt. Omgjengelig av natur var en han en yndling for de franske filosofer, som kalte ham «Le bon Hume». Hume sto i brevlig kontakt med Montesquieu, men rakk ikke å treffe ham. Ellers omgikkes han hele stjernegalleriet av franske kjendiser (som Madame de Pompadour) og opplysningsfilosofer og forskere, som Diderot, D’Alembert, Helvetius, fysiokraten Turgot, og særlig Jean-Jacques Rousseau (ikke bare var hypokonder, men også syk), som han hadde et stormfullt vennskap til og inviterte til England.

Sin berømmelse vant Hume særlig for sitt seksbinds verk om Englands historie, «fra Julius Caesar til revolusjonen i 1688». Det verket solgte som varmt hvetebrød over hele Europa. Hvem har ikke lurt på hva som skjedde i England etter at romerne dro hjem i 420 inntil vår landsmann Vilhelm Erobreren tok England ved Hastings i 1066 (tippoldebarn av Gangerolv, Ragnvald Mørejarls sønn). Det som skjedde i mellomtiden var Heptarkiet og det angelsaksiske Daneveldet, som Hume skriver utførlig om, men som utelates her.

David Hume (1711-1776): A Treatise of Human Nature (public domain).

Som folkerettsteoretiker er Hume mindre eksplisitt, men han skriver: «De samme fordelene ved fred, handel og gjensidig hjelp får oss til å utvide de samme forestillingene om rettferdighet til ulike land, som vi har mellom individer».

Overført til folkerett: Stater har (i likhet med individer) umiddelbar interesse av kommunikasjon, handel og fredelig sameksistens. Gjennom stadig samhandling oppstår sedvaner – uformelle regler som alle følger fordi det lønner seg. Etter hvert formaliseres disse gode vaner i traktater som uttrykker statenes langsiktige egeninteresse. Folkerett kan altså oppstå uten en overordnet autokrat, utelukkende basert på gjentatt samhandling og erkjent egennytte.

Montesquieu (1689–1755)

Charles-Louis de Secondat, Baron de La Brède et de Montesquieu 1689-1755 (public domain).

Montesquieus «Persiske brev» (1721) er en fiktiv korrespondanse mellom to persiske diplomater om de underlige tildragelser i det fjerne Paris. Boken er satirisk samfunnskritikk beslektet med Swifts «Gullivers reiser» (1726) og Ludvig Holbergs «Nicolai Klimii Iter Subterraneum» (Leipzig 1741, Norsk utg. «Niels Klims reise til den underjordiske verden» (Aschehoug 1984), som Montesquieu kan ha inspirert.

Montesquieu var også med sine «Considérations sûr les causes de la grandeur des romains et de leur décadence» (Monee, IL. 2022) en inspirasjon for David Humes engelske historie i seks bind og for Edward Gibbons monumentale og uovertrufne «The Decline and Fall of the Roman Empire» i seks bind, til salgs over disk hos Norli bokhandel ved Colosseum kino, Oslo. Inspirasjonen var metodisk snarere enn substansiell, for Montesquieu er temmelig slentrende i dette verket. De tre forfatterne søker alle etter generelle årsaker, med komparativ metode, og krever alle at historikeren kan sin filosofi. De har lite til overs slike som analyserer Romerriket etter prinsippet «gode og dårlige keisere».

Men Montesquieus udødelige hovedverk er «De l’ésprit des lois» (1748), der han av historien utleder maktfordelingsprinsippet: Utøvende, Lovgivende og Dømmende makt. Makt har en tendens til å korrumpere, så det beste systemet er en tredeling mellom maktens gjensidig uavhengige instanser.

Boken er anekdotisk og rapsodisk skrevet, ikke systematisk som hos Hume og Gibbon. Boken gjennomgår et nesten ubegrenset antall historiske eksempler på makt, vanmakt og maktmisbruk. Voltaire, som beundret Montesquieu, kalte boken en labyrint uten en tråd. Men under overflaten løper en systemisk understrøm: Selv om formen er rapsodisk, er verket i sin idé og ambisjon systematisk: «Lovene er i videste forstand de nødvendige relasjoner som utgår av tingenes natur». Hele verket er en undersøkelse av hvordan ulike faktorer – klima, geografi, religion, handel, sedvaner, styreformer – står i et nødvendig og gjensidig innbyrdes forhold til hverandre og til vedtatte lover, som verken er gudegitte eller kontraktsfestede etter en postulert uskyldens naturtilstand, der alle var slemme (Hobbes) eller snille (Locke). Så under det pikareske, anekdotiske ytre, ligger en dyp systematikk hos Montesquieu, som Hume og Gibbon kunne øse av. «L’esprit des lois» er dessuten en fryd å lese.

Jean-Jacque Rousseau (1712–1778)

Jean-Jacques Rousseau 1712-1778.

Jean-Jacques Rousseau var et rotehode, men også det attende århundrets skarpeste penn. Hans kjærlighetsroman «Julie, ou la nouvelle Héloïse» (1761), var så populær at du i Paris kunne leie den på timebasis. Tittelen henspiller på middelalderens autentiske brevveksling mellom munken Abélard og nonnen Héloïse, som aldri fikk hverandre fordi hennes fire brødre tok saken i egne hender og kastrerte Abélard mellom to brev, midtveis i korrespondansen.

Rosseau er opplysningstidens sorte får, som vendte seg mot troen på fremtiden, og så fremskritt som forfall, mens han samtidig la tankemessig grunnlag både for Den franske revolusjon og den moderne nasjonalstatens selvforståelse. Oppvokst i det puritanske, strengt kalvinistiske Genève kom han tidlig til Paris og inngikk i opplysningskretsen rundt encyklopedisten Denis Diderot og naturviteren d’Alembert. Men han brøt snart med dem – (han var i det hele tatt god til å bryte).

Der de så fremskritt, så Rousseau forfall. Der de prekte fornuft, prekte Rousseau følelser. Der de dyrket selskapslivets velsignelser, ville Rousseau tilbake til naturen, vekk fra sivilisasjonens korrumperende fristelser. Denne spenningen mellom individets indre stemme og samfunnets ytre krav er selve nervetråden i hans filosofi. Hans bøker ble proskribert og brent. I sin nød flyktet han til sin venn «Le bon Hume», i England, men det kom raskt til brudd med ham også.

Hans bok «Du contrat social» (1762) er en av de mest innflytelsesrike tekster i vestens filosofi og i folkerettstenkningen. Rousseaus filosofi er en radikal kritikk av det bestående, og et like radikalt forsøk på å tenke samfunnet på nytt. Han diskuterer hvordan et legitimt politisk fellesskap kan etableres.

I motsetning til Hobbes, som så naturtilstanden som en evig krig, og Locke, for hvem den var en tilstand av fornuftig sameksistens, beskriver Rousseau naturmennesket som et isolert, fredelig og selvtilstrekkelig vesen. Det styres av av to prinsipper, selvhevdelse og medlidenhet. Uten språk, uten eiendom, uten kontakt med andre, lever det i en tilstand av lykkelig uskyld.

Rousseau noterer seg noe ganske nytt i statsfilosofien, nemlig dyrenes naturlige sympati med artsfrender, og deres uvilje mot å oppleve artsfellers lidelser og død. Han kan neppe ha sett en flokk kråker kaste seg over en bror med vingen knekt, og hakke ham opp og spise ham levende uten den ringeste sympati. Man kan ikke forlange alt av geniene.

Det var privateiendom som ødela alt. Med Rousseaus ord: «Den første som gjerdet inn et jorde og fant på å si «Dette er mitt!», og støtte på folk så enfoldige at de trodde ham, han var sivilisasjonens sanne grunnlegger». Med eiendommen kom konkurransen, forfengeligheten, ulikheten – og menneskets ulykke. Hvordan kan individer danne samfunn uten å miste sin frihet? Det er spørsmålet som Samfunnspakten prøver å besvare.

Rousseaus løsning er radikal: Individene må hengi seg fullstendig og forbeholdsløst til fellesskapet. Bare ved å gi alt til alle, gir man seg selv til ikke noen bestemt, og man vinner tilbake det man ga, og nå som en del av et høyere selv. Resultatet er den moralske og kollektive kropp – staten eller republikken. Hvert individ blir både en uadskillelig del av helheten og en borger som deltar i den suverene myndighet som uttrykker almenviljen. Den lovgivende makt tilhører folket og suvereniteten er udelelig. Almenviljen finner sitt uttrykk i loven.

Så skulle man tro at problemet var løst, men dét var det ikke. For hvordan formulerer man almenviljen? Den er mer enn alles vilje, som er summen av alles private interesser. Almenviljen forutsetter at alle stemmer ut fra sitt ansvar som samfunnsmedlemmer, ikke som private individer. Hvis individene organiserer seg i partier eller fraksjoner, så kommer almenviljen ikke til uttrykk. Eidsvoldsmennene hadde i 1814 lest sin Rousseau, og partier var et skjellsord i Norge til langt utpå 1860-tallet.

Begrepet almenvilje er temmelig tvetydig og har forårsaket mye bitter debatt. Den norske historikeren Johan Ernst Sars (1835-1917) utsondret to veier i arven etter Rousseau. Under den første bølge av romantkken, «folkets århundre» som var i mangt var inspirert av Rousseau, hadde det umiddelbart forut for Juli-revolusjonen i 1830 utkrystallisert seg to linjer:

«Ligeoverfor et rousseau’sk Høire – en ligefrem reaktionær Romantik og Filosofi der søgte sine Røtter i Middelalderen – stod et rousseau’sk Venstre, Filosofer og Historikere .. som forbandt Romantikens friere Kunstopfatning og mere poetiske Stil med Oplysningstidens Friheds- og Fremskridtsenthusiasme .. Sammen med dette rousseau’ske Venstre, som var Samtidens aandige Avantgarde, Representanter for den rette fremadilende Hovedstrøm i Europas Aansdliv, maa i første Række Henrik Wergeland stilles .. ».

Rousseau var en bra mann, men han kan misbrukes av dem som trenger et påskudd for å undertrykke.

Rousseau har ikke så mye å si eksplisitt om folkerett, men hans betydning for tenkning om stat og nasjon har, og har hatt, enorm betydning de siste 250 årenes nasjonstenkning. Hans vektlegging av folkestyre, statens udelelighet og suverenitet har klare implikasjoner for dagens diskusjoner for gjeldende og kommende folkerett.

Som privatperson var Rousseau en underlig skrue, vennlig og underholdende, men paranoïd. Han var god til å spille og synge, og livnærte seg i perioder som sanglærer for piker av god familie og som kopist for utgivere av trykte noter. Han var ikke så flink til å spille etter noter, og han spekulerte seg derfor frem til et enklere system for notering av musikk. Han skjemtes ikke for å presentere sitt nye amatørsystem for en av samtidens virkelig store komponister og musikkteoretikere, Jean-Philippe Rameau (1685-1764). Komponisten så ikke poenget, og dermed ble det brudd der også. Men det hindret ikke Rousseau i å stå som forfatter av alle artiklene om musikk i den store franske Encyklopedien, som hans venner, ledet av Diderot, faktisk fikk utgitt. 

Adam Smith (1709–1790)

Adam Smith var en sjenert og keitete skotsk økonom og opplysningsmann, i utgangspunktet moralfilosof, i likhet med David Hume, verdensmannen som ble hans næreste venn.

Adam Smith (1709-1790)

Med sitt hovedverk «Wealth of Nations» (1776) etablerte Smith seg som kapitalismens første samlende teoretiker. Han plukket fjærene av noen av sine forgjengjere, særlig merkantilisten Jean-Baptiste Colbert, finansminister under Solkongen Ludvik XIV. Han bygget videre på og overgikk skoledannende franske fysiokrater, som François Quesney (1694-1774).

Merkantilistene mente at all rikdom kan reduseres til edle metaller. En nasjons mål er å samle så mye gull og sølv som mulig. De påpekte også at en stat må eksportere mer enn den importerer. De gikk inn for statlig regulering av utenrikshandel, ved toll, monopoler og subsidier. Merkantilistene var dessuten imperialister og mente kolonihandel ville tjene moderlandet.

Smith angriper frontalt: Rikdom er ikke penger, men årlig reproduksjon av varer og tjenester. «En nasjon som har mye gull, men lite mat, er ikke rik. Den er sulten». Handel er ikke et nullsumspill. Merkantilistene lærte at det ene landets vinning var det andre landets tap. Smith svarer at begge parter tjener på handel når de spesialiserer seg på det de kan best.

Proteksjonisme skader den nasjon den er ment å beskytte. Toll og monopoler vrir ressursbruken bort fra det som naturlig lønner seg. Merkantilistene mente prisene på varer skulle fastsettes av staten ved dekret. Smith mener prisene regulerer seg selv, med den arbeidsverdilære han overtok og videreførte fra John Locke.

Kolonier er en byrde, ikke en inntektskilde, mener Smith, og dessuten er det urettferdig å holde seg med kolonier. Smith kritiserte det britiske koloniimperiet, og mente det var kostbart og irrasjonelt fordi det kostet mer enn det smakte.

«To found a great empire for the sole purpose of raising up a people of customers may appear a project a project fit only for a nation of shopkeepers. It is, however, a project altogether unfit for a nation of shopkeepers; but extremely fit for a nation whose government is influenced by shopkeepers. Such statesmen, and such statesmen only, are capable of fancying that they will find some advantages in employing the blood and treasure of their fellow citizens to found and maintain such an empire.» (Wealth of Nations IV-7).

Fysiokratiet var en økonomisk skoleretning som oppsto i Frankrike rundt 1750, grunnlagt av François Quesney. Her var Smith mildere i kritikken, men bet godt fra seg. Fysiokratene mente økonomien ble styrt av naturlover som menneskene bør innrette seg etter. De hevdet at jordbruket var den eneste reelt produktive sektor, for industri og handel er bransjer som bare snylter på og omformer det som landbruket har skapt. Samfunnet nasjonale nettoprodukt er det overskuddet landbruket skaper, utover det som trengs til dets reproduksjon. De gikk inn for laissez faire, altså full økonomisk frihet, ingen regueringer. All skatt bør legges på grunnrenten, mente fysiokratene, for det er av jorden overskuddet oppstår.

Smith traff Quesney og hans medarbeidere i Paris 1764-66 og videreførte noen av deres tanker, for eksempel troen på økonomisk frihet. Han overtok også deres modellering av hvordan penger flyter rundt i systemet. Han videreførte deres skille mellom produktivt og uproduktivt arbeid, men flyttet grensene betydelig. Fysiokratenes kritikk av merkantilistene hadde Smiths fulle støtte. Fysiokratene forsto at overskudd måtte reinvesteres. Smith kunne ikke være mer enig.

Adam Smith forkastet tanken om landbruket som verdiskaperen i samfunnet: Det er produktivt arbeid som skaper en varig omsettelig gjenstand, en vare. Industri og håndverk er like produktive som jordbruk: En skomaker og en bonde skaper begge verdier som varer utover arbeidsdagen.

David Hume og Adam Smith. KI-simulering, tydelig inspirert av Mr. Micawber og David Copperfield.

Kostnadene ved et slikt imperium – skatter og dyrere varer [inkludert $40 billioner statsgjeld] – bæres av hele befolkningen, mens gevinstene er konsentrert hos en liten gruppe kjøpmenn som har politisk innflytelse [mafia-oligarkiet]. Smith gir her, 250 år før tiden, en temmelig presis beskrivelse av consigliere Don Corleone Trumps amerikanske imperium – Det Fjerde Rike.

Man må se Adam Smith i lys av det sivilisatoriske fremskritt som kapitalismen innebar sammenlignet med tidligere trinn. Det skulle gå enda 91 år før Karl Marx rev alle klærne av nykommeren. Men Smith var ikke en blind talsmann for minimalstat og frie markeder alene. Han var fullt klar over at kapitalismen vokste frem samfunn fulle av føydale rester.

Smith forsto og uttrykte behovet for likhet for loven i klassesamfunn som hadde egne lover for ulike grupper av befolkningen. Ikke bare av prinsippielle, moralske grunner, men fordi mangelen på juridisk likhet var en trussel mot arbeidernes velferd og dermed for samfunnets totale rikdom.

Smith utviklet en treklasseteori med landeiere (en føydal rest), arbeidere og kapitalister som samfunnets hovedgrupper. Han så at staten og lovverket i stor grad var dominert av arbeidsgivernes interesser, en systemisk urettferdighet. Et samfunn med reell likhet for loven ville styrke den nasjonale almeninteressen.

Hans forsvar for frie markeder var nemlig motivert av ønsket om å beskytte arbeiderne mot en stat han mente tjente kapitalistene. Smith så med avsky på bedrifter som betalte arbeiderne i naturalia med varer fra egen bedrift, hvilket bandt arbeideren til arbeidsgiveren (en føydal rest fra det veksthemmende livegenskapet), og utnyttet dem. Han kritiserte også forbudet mot interesseorganisasjoner som fagforeninger og arbeidsgiverforbund. I England hadde man lovfestet maksimallønninger for å hindre det Smith kalte «naturlig og sårt tiltrengt lønnsvekst».

Et fritt marked var for Smith ikke det samme som et lovløst marked. Et velfungerende og rettferdig market ville nemlig kreve at staten håndhevet lover likt for alle, og hindret kapitalistene i å bruke staten som et våpen mot arbeiderne, et verktøy for egen vinning.

Vi ser altså at Adam Smith i 1776 gjorde en tidlig og etter måten progressiv analyse av kapitalismen. I Frankrike hadde man i 1789 ikke engang oppdaget arbeiderklassen, for tredjestanden omfattet både advokater og håndtverkere, men ikke arbeidere. Det Smith ikke kunne forutse, var at hans modernisering av handel og lover slett ikke forhindrer utbyttingen av arbeiderne. Å gjennomskue den utbyttingen gjensto for Karl Marx med Das Kapital i 1867.

Smith gjør ikke folkeretten til et hovedpunkt i sin teori om kapitalisemen. Men i den posthumt utgitte «Lectures on Jurisprudence» (forelesninger holdt i Glasgow 1762-1766) blir bildet klarere: Folkeretten vokser frem som et nødvendig supplement til handel og gjensidig avhengighet, og den fungerer best når den er forankret i staters egeninteresse og omdømme. «Folkeretten er i stor grad bestemt av den relative makten mellom nasjoner. Likevel finnes det visse normer for rettferdighet som selv mektige nasjoner finner det fordelaktig å respektere, fordi ingen nasjon er så mektig at den ikke kan finne det nyttig å ha andres tillit».

Immanuel Kant (1724–1804)

Immanuel Kant 1724-1804 (public domain).

Kant er på en måte den siste av de klassiske filosofer, som med sine berømte «Kritikker» skulle bringe hele den naturrettslige tradisjonen inn i et nytt, kritisk lys: Kritik der reinen Vernunft (1781) om grensene for vår erkjennelse (epistemologi), Kritik der praktischen Vernunft (1788) om fornuftens rolle i handling (moral og etikk) og Kritik der Urteilskraft (1790) om dømmekraften i refleksjonen over natur, tro og kunst (om estetikk og formålstjenlighet i naturen – teleologi).

Hans siste skrift, den lille, nærmest bydende Zum ewigen Frieden (1795) er en til det naivt idealistisk grensende politisk pamflett med absolutte øyeblikkelige krav til en verden i krig, og presumptivt prinsipielle krav til en fremtidig evig fred. Han krever for eksempel at alle stater skal være representative republikker og at verden skal organiseres som en føderasjon av slike republikker. Det er på én gang et stykke opplysningsfilosofi, en praktisk fredsplan og et moralsk oppgjør med datidens maktpolitikk, men redningsløst idealistisk.

Kant, evig bofast i Königsberg (nå Kaliningrad) skrev Til den evige fred i 1795, midt under de franske revolusjonskrigene. Europa var i oppløsning. Han var da 71 år gammel og hadde hele sitt kritiske system bak seg. Boken er Kants forsøk på å gjøre filosofien politisk relevant. Skriftet er bygget opp som en traktat, med seks preliminærartikler (umiddelbare skritt mot fred) og definitive artikler (grunnlaget for en varig fredsorden).

Boken demonstrerer filosofiens maktesløshet i en verden av krigere, men den la også grunnlaget for den idealistiske tenkningen bak Folkeforbundet og De Forente Nasjoner. Kants tenkning beskjeftiger de hundretusener som studerer ideologi og de titusener som arbeider i folkerettens utallige organisasjoner. Med tanke på hva disse flittige folkene har oppnådd i en verden som nettopp i dag står i brann, kan man bli litt nedstemt. I en strid mellom vitenskap og ideologi vil ideologien nesten alltid seire.

Kant i lys av forgjengerne

Machiavelli så maktens realiteter og skilte politikk fra moral. Grotius forsøkte å begrense krigens grusomheter gjennom naturrett, men uten effektiv håndheving. Hobbes så internasjonal politikk som en evig krigstilstand. Pufendorf systematiserte naturretten, men forble innenfor statenes suverenitet. Locke satte individets rettigheter i sentrum, men hadde lite om folkerett. Hume undergravde naturrettens metafysiske grunnlag og forklarte rettferdighet som konvensjon. Montesquieu utviklet en empirisk vitenskap om lovene og så handel som fredsskaper. Rousseau la grunnen for folkesuvereniteten, men var skeptisk til internasjonale ordninger.

Kant forener og overskrider dem alle. Han overtar Rousseaus tanke om folkenes selvbestemmelse, men setter den inn i et internasjonalt rammeverk. Han deler Humes skepsis til abstrakt metafysikk, men gjeninnfører fornuften som en praktisk og forpliktende størrelse. Han bygger videre på Montesquieus maktfordeling, men gir den en fredspolitisk begrunnelse. Han tar et oppgjør med Grotius-tradisjonen ved å insistere på at folkeretten må ha en institusjonell form for virkelig å kunne binde statene.

Kant er den første som systematisk tenker sammen demokrati, folkerett og globalitet til en enhetlig fredsfilosofi. Kant så klart menneskets og statenes egoisme – men han insisterer på at fornuften likevel gir oss en plikt til å arbeide for fred, og at historien (vår natur) på sikt vil tvinge oss i den retningen.

Vår tid

Det fører vel for langt å presentere vår tids mest omdiskuterte politiske bøker: Fukuyamas «The End of History and the Last Man», Huntingtons «Clash of Civilizations» og Brzezinskis «The Grand Chessboard» La meg nøye meg med at Fukuyama er den snilleste, Brzezinski den slemmeste, og at Huntington knapt er den gyldne middelvei, skjønt kanskje nærere sannheten.

Men så er det altså dét, at mens disse klokeste blant hoder diskuterer folkerett i 400 år, så raser krigene ustoppelig, uhindret av hva de kloke tenker og skriver. Disse tankene disputeres på og opponeres mot på de tusenvis av klodens synkront tidløse multiversiteter til denne dag. Men har disse disputaser den ringeste effekt på verdens skjeve gang?

Svaret er nei. Verden forandres ikke i elfenbenstårnene, i vitenskapsmenns lønnkamre. Verden endres på bakken, i virkeligheten. Virkeligheten er det stedet hvor du faktisk brekker nesen og ankelen eller mister livet. Virkeligheten er også det stedet der lærenemme og sjarmerende barn mirakuløst fødes lykkelige, hvor de etterhvert finner sin plass i skyggen, og hvor de – hvis de er heldige – dør i fred og stoisk ro. Den vackraste visan om kärleken kom aldrig på prent.

Jeg kan ikke yte disse kloke menn noensomhelst rettferdighet i en polemisk tekst som denne. Jeg nevner dem bare, som knagger flittige entusiaster kan henge hatten på.

Historisk har vi sett noen spede forsøk på å etablere fred mellom nasjonene. Westfaler-freden ble i 1648et pusterom i et sønderknust Europa, hvis nasjoner var ofret på den religiøse intoleransens alter. Krigene sto i kø: Først Den spanske arvefølgekrig (1701-1714). Da Solkongen Ludvig XIV – død 1715 – var blitt for sterk for den skjøre maktbalansen etter 1648, var det duket for Østerriksk arvefølgekrig, Sjuårskrig og ytre Preussens indre overtakelse av Det Hellige Romerske Rike av den Tyske Nasjon (1740-1763 m.m.). Wiener-kongressenvar i 1819 Reaksjonens svar på Den franske revolusjon og Napoleon Buonapartes antiføydalt sivilisatoriske, men brutale forsøk på å borgerliggjøre Europa. Ved å angripe Russland gapte han for høyt, slik tyskeren Wilhelm II og østerrikeren Adolf Hitler også gjorde senere – ja, slik NATO og EU gjør i dag.

Men Reaksjonen grunnstøtte på Juli-revolusjonen i 1830 og Februar-revolusjonen i 1848. Versaille-freden etter den formålsløse Første verdenskrig var i 1919 allerede svanger med Andre verdenskrig over Folkeforbundets lik, slik FN, NATO og EU nå ligger som utmagrede gribber over kadaveret av den russiske landsdelen Ukraina, åstedet for USAs forhåndsdømte proxy-krig mot Russland.

Nürnberg-prosessen og dannelsen av FN i 1949 ledet gjennom stabilt kald krig frem til The Unipolar Moment og USAs hegemoni (1991-2022). Der står vi nå, med folkerettsstridig fullskala invasjon av Midtøsten – i beste fall imperialismens siste slag med halen. I denne virkelige verdener det svært få spor av de humane aspirasjoner som folkeretten presumptivt springer ut av.

USA styres i realiteten av Benjamin Netanyahu, med sin gammeltestamentlige drøm om et Stor-Israel fra Nilen til Eufrat, et USA som under Trump fåfengt sikter mot verdensherredømme, en rekolonisering av det globale sør, en reinkarnasjon av Romerriket, Et Fjerde Rike, med alle midler. For hva ville en Napoleon eller en Hitler gjort under lignende omstendigheter? De ville avskaffet mellomvalgene i november ved et statskupp.

Og ingen spurte de kloke hoder, som i avmakt fortsatte og fortsetter å tenke, tale og skrive. Xi Jinping og Vladimir Putin demoniseres i EU og NATO, men tiljubles i resten av verden, hvor det ifølge min kinesiske frk. DeepSeek bor nesten sju ganger flere enn hos oss.

Hvis det som Machiavelli betvilte muligheten av, og som faktisk lot seg gjøre i to dydløse, fordervede stater som Kina (fra 1986) og Russland (fra 2000) – å innføre dyden der den var borte – så er det vel i prinsippet mulig hos oss også, en gang i fremtiden.

For alt som er mulig, vil før eller senere inntreffe. Det er optimismens lov.

Denne teksten er skrevet på tindrende klart klassisk norsk bokmål. Hvis du ikke forstår den, kan det ha én av bare to mulige årsaker: Utilstrekkelige norskkunnskaper eller sviktende historiske kunnskaper. Slike problemer kan løses av en flittig maur. Noen medlemmer i mitt parti FOR mangler tilstrekkelig skolering. Den beste skolering jeg kan tilby, er daglig lesning av dagsavisen steigan.no.

Pål Steigan er den rabiate revolusjonære fra syttitallet, historisk min motstander, siden 2016 en lettere reformert, nær venn og medarbeider som gir meg fritt leide fra landets høyeste og edleste kateter. På steigan.no kan du skrive om verden slik du mener den er. Såfremt redaktøren synes du har noe viktig å fare med, ikke slik noen woke-inspirerte NATO- og EU-frelste politikere, forskere, journalister og aviseiere synes og krever at du bør mene.

I skrivende stund rekonvaleserer Pål etter et plutselig hjerteinfarkt 17.02.26 (faktisk i det øyeblikk jeg påbegynte arbeidet med folkeretten), blant mye annet som følge av minst 12 år med 18-timers arbeidsdager 365 dager i året. Vi sto på nippet til å miste den eneste alment kjente og daglig tilgjengelige oase for fritt ord i Norge.

Hjemme hos Pål og Kari 2021 (Privat, KE Aagaard).

Pål Steigan og Knut Erik Aagaard 2016.

Et annet råd er å lese bøkene i denne litteraturlisten. Jeg har selv lest dem i løpet av et langt liv, gjennom 40 år med full stilling i offentlig tjeneste, gjennom tre hustruer, fire barn som skikker seg vel, og åtte barnebarn jeg forsøker å inspirere. Så lenge krigen raser i Ukraina har jeg ikke tid til å lese, så jeg nøyer meg med å skrive litt av og til. Kunne jeg i mitt liv ta meg den tiden det unektelig tar å lese, og den gleden det gir, kan også du.

Slutt opp, kamerat, slutt opp om Fred og Rettferdighet! Jeg er FOR.

Kameratslig hilsen, Knut Erik.

Litteratur: (notert omtrentlig i den rekkefølge de nevnes i teksten over).

Machiavelli, Niccolò: Fyrsten (1513). Kagge (2007).

Machiavelli, Niccolò: Discorsi (1517-1519). Dansk: Drøftelser av de første ti bøger hos Titus Livius. Helikon, Hasselager (2004).

Livius, Titus: Ab Urbe Condita Libri. («Bøkene fra byens grunnleggelse». Romas historie i 4 moderne bind. Penguin Classics. Penguin (1972).

Kinck, Hans E.: Renæssansemennesker. Aschehoug, Kristiania (1922). Fås antikvarisk for en billig penge.

Grotius, Hugo: Mare Liberum (1609. (Det frie hav. Eng.: The Freedom of the Seas, Oxford University Press 1916, gjenutgitt 2001 av The Lawbook Exchange).

Grotius, Hugo: De Iure Belli ac Pacis (1625). (On the Law of War and Peace). Andos Books (2019).

Aristoteles: Πολιτικά. («Politikken»). (Eng.: Politics. Loeb, Harvard Press 1998, loc. cit. p. 8, Bekker 1253a 2-3).

Aristoteles: Τῶν περὶ τὰ ζῷα ἰστοριῶν. («[Bøkene] om dyrenes historie»). Eng.: History of Animals. Loeb, Harvard University Press 1-3 og 4-6 (1993).

Hobbes, Thomas: Leviathan (1651). Everyman’s Library (1987).

Hobbes, Thomas: Odysseen (1675) og Iliaden (1676). Kritisk utgave av beggebøkerved Eric Nelson, Oxford University Press (2008).

Mearsheimer, John: The Tragedy of Great Power Politics. Norton (2001).

Diesen, Glenn: The Ukraine War & the Eurasian World Order. Clarity Press (2024).

Pufendorf, Samuel: De officio hominis et civis juxta legem naturalem libri duo (1673). (On the Duty of Man and Citizen). Cambridge University Press (2006).

Locke, John: Two Treatises of Government (1679). Cambridge University Press (2013).

Locke, John: An Essay Concerning Human Understanding.

Hume, David: A Treatise of Human Nature (1739/40). Pelican Classics (1969).

Hume, David: The History of England from the Invasion of Julius Caesar to the Revolution in 1688 I-VI (1754-1762). Liberty Fund, Indianapolis IN (1983).

Hume, David: Selected Essays 1711-1776. Oxford University Press (2008).

Hume, David: Essays: Moral, Political and Literary (1776). Lexington KY (2016).

Swift, Jonathan: Gulliver’s Travels (London 1726).

Holberg, Ludvig: Iter Nicolai Klimii Subterraneum (Leipzig 1741). Norsk utg.: Niels Klims reise til den underjordiske verden. Aschehoug (1984)

Montesquieu, Charles-Louis de Secondat, Baron de La Brède et de Montesquieu: Lettres persanes (1721). Norsk: Persiske brev, Aschehoug (1998).

Montesquieu, Charles-Louis de Secondat, Baron de La Brède et de Montesquieu: Considérations sur les causes de la grandeur des romains et de leur décadence (1734). Eng.: Considerations on the Causes of the Greatness of the Romans and Their Decline. Hackett (1999).

Montesquieu, Charles-Louis de Secondat, Baron de La Brède et de Montesquieu: De l’esprit de les lois (1748). Eng.: The Spirit of the Laws. Cambridge University Press (2011).

Gibbon, Edward: The Decline and Fall of the Roman Empire I-VI (1776-1778). Everyman’s Library (1993). Til salgs over disk, Norli-Colosseum, Oslo, pr. 25.02.26.

Rousseau, Jean-Jacques: Discours sur les sciences et les artes (1750). Librairie Générale Française (2004).

Rousseau, Jean-Jacques: Discours sur l’origine et les fondements de l’inégalité parmi les hommes (1755). Eng.: Discourse on Inequality. Oxford University Press (2009).

Rousseau, Jean-Jacques: Du contrat social; ou Principes du droit politique (1762). Eng.: Of the Social Contract, or Principles of Political Right. Cambridge University Press (2013).

Rousseau, Jean-Jacques: Les Rêveries du promeneur solitaire (1776-78), utgitt posthumt 1782. (Eng.: The Reveries of the Solitary Walker. Oxford University Press (2011).

Sars, Johan Ernst: Henrik Wergelands historiske syn og hans Forfatterskab (1898). Samlede verker, Gyldendal 1912, bind 4, sd. 161.

Smith, Adam: The Theory of Moral Sentiments (1759). Penguin Classics, London (2009).

Smith, Adam: Lectures on Jurisprudence (1762-1766). Eng. utg.: Oxford University Press (1978).

Smith, Adam: An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations (1776). Wordsworth (2012).

Kant, Immanuel: Zum ewigen Frieden (1795). Eng.: Perpetual Peace. Monee, IL. (2022).

Fukuyama, Francis: The End of History and the Last Man. Free Press (1992).

Huntington, Samuel P.: The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order. Simon & Schuster (1996).

Brzezinski, Zbigniew: The Grand Chessboard: American Primacy and its Geostrategic Imperatives. Basic Books NY (1997).

---