…må være diktaturet til Mohammad Reza Pahlavi, som USA og Storbritannia innsatte med et blodig kupp i 1953. Dette diktaturet ble styrtet under en revolusjon i 1979. CIA sa seinere at revolusjonen var et skoleeksempel på “blow back”, altså en opplagt reaksjon på kuppet CIA sjøl utførte mot den folkevalgte Mohammad Mosaddegh.

Lars Birkelund.

Hva var Mossaddeghs ‘forbrytelse’? Han nasjonaliserte Irans olje for at den skulle komme det iranske folk til gode i stedet for britiske og amerikanske oljeeselskaper. Denne positive utviklingen for iranerne reverserte USA (og Storbritannia) da de innsatte marionett-diktatoren Mohammad Reza Pahlavi. Kuppet skildres grundig av William Blum i kapittel 9 av Killing Hope som kan leses på CIAs websider.

Hvordan kan jeg si at diktaturet til Mohammad Reza Pahlavi er favorittdiktaturet til stortingspresident Masud Gharahkhani? Fordi Gharahkhani støtter USA og Israels krig mot Iran og ønsker at diktatorens sønn, Reza Pahlavi, skal ta over makta i Iran. Dette ønsker stortingspresidenten til tross for at Pahlavi aldri har tatt noe oppgjør med diktaturet til faren. Pahlavi har heller ikke vært i Iran siden han flyttet til USA som student i 1977. Men han skal altså styre over 93 millioner iranere hvis stortingspresidenten får sitt ønske oppfylt.

“Reza Pahlavi har aldri tatt et tydelig prinsipielt oppgjør med sin fars diktatur. Han regjerte med absolutt makt og innførte ettpartisystem.

I 1976 dokumenterte Amnesty International omfattende menneskerettighetsbrudd under sjahen, inkludert systematisk tortur av politiske fanger – pisking, slag, elektrisk sjokk og voldtekt.

Reza Pahlavi har tidligere uttalt at han har hatt kontakt med medlemmer av den brutale revolusjonsgarden, og at han ønsker at Revolusjonsgarden skal ivareta sikkerheten i en overgangsperiode. I sitt overgangsprogram skisserer han en modell der han selv skal lede – eller utpeke lederne for – lovgivende, dømmende og utøvende makt samt sikkerhetsapparatet i to–tre år, med mulighet for forlengelse.

Forskere med bakgrunn fra Harvard Universitetet, har advart mot at en slik maktkonsentrasjon fremstår udemokratisk og ny-fascistisk.

Det er også betimelig å stille seg kritisk til den støtten han påstår å ha. Flere store europeiske aviser, som Le Figaro og britiske Express, har dokumentert og rapportert om omfattende digital manipulasjon, inkludert flere hundre millioner fabrikkerte «likes» og kommentarer fra utenlandske aktører for å fremme hans profil.

En del støttespiller av Reza Pahlavi trakasserer andre opposisjonelle både digitalt og fysisk. Han har ikke bred støtte blant etniske nasjonaliteter i Iran”. https://www.abcnyheter.no/stemmer/nar-sjahens-sonn-loftes-frem-som-losning/1461755?

Reza Pahlavi ønsker altså å beholde “prestetyrets” Revolusjonsgarden, “i en overgangsperiode”. Og jeg gjentar: det er nettopp denne diktatoren in spe stortingspresident Masud Gharahkhani ønsker å innsette i Iran hvis USA og Israels folkerettstridige krig mot Iran lykkes. Ting tyder også på at det foregår en konspirasjon mellom de to, der stortingspresidenten og hans far lokkes med makt og innflytelser i et fremtidig Iran.

Stortingspresidenten avbildet med Reza Pahlavi.

Om eksilbefolkninger (i Norge).

Eksilbefolkninger er aldri representative for befolkningene i landene de kommer fra.
Hvis de har rømt fra en krig/revolusjon/statskupp kan man som en regel gå ut i fra at de er blant ‘taperne’, som i visse tilfeller har mistet mange privilegier, makt og innflytelse. Disse kan være hevngjerrige. Det mest klassiske tilfellet er eksilcubanerne som flyktet til Miami etter revolusjonen i 1959 og som etter det har begått utallige terrorhandlinger (støttet av USA) i håp om å få makta tilbake på Cuba. En gang sprengte de et cubansk passasjerfly. 73 mennesker ble drept.

I Norge har vi blant annet sett tilløp til slosskamper mellom eritreere som er motstandere og tilhengere av dagens regime.

“Lørdag markerte eritreere starten på frigjøringskrigen fra Etiopia som endte med løsrivelse i 1993. Det satte sterke følelser i sving hos mange eritreere i eksil.

I Bergen ble det avholdt demonstrasjoner som utartet til voldelige sammenstøt med politiet. Dette har også skjedd i flere andre storbyer verden over” – VG 5. september 2023.

På samme måte kan vi gå ut i fra at mange av iranerne som har flyktet til Norge, samt deres etterkommere, er ‘tapere’ etter revolusjonen i 1979, evt tilhengere av det USA-støttede diktaturet 1953-1979. Jeg tar neppe mye feil hvis jeg sier at det er nettopp disse som nå jubler over USA/Israels krigføring mot Iran. De kan utgjøre en relativt stor del av eksil-iranerne i Norge. Men igjen: de er slett ikke representative for de egentlige iranerne: de 93 millioner iranere som er født og oppvokst i Iran og som bor der under USA/Israels terrorbombing.

Per 1. januar 2026 bodde det ca. 26 196 innvandrere fra Iran i Norge, fikk jeg opplyst da jeg spurte AI-tjensten Grok, som viste til Statistisk sentralbyrås (SSB) tall.

Hvordan kan man skille klinten fra hveten? Det er logisk å tenke seg at de som uttrykker seg mest hatefullt er blant de som ønsker diktaturet tilbake. Blant dem er dessvere stortingspresident Masud Gharahkhani. Se artikkelen “Stortingspresidentens hatprat”.

Jeg velger å stole på de iranerne som uttaler seg nyansert om Iran. I Norge blant annet Bahareh Letnes, Fateme Rajabian og Fardin Faramarzi. Men de får vi ikke se på norsk TV, som favoriserer ekstremistene.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Lars Birkelund.