Sverige satte nylig ned sine drivstoffavgifter og redusert kravene til innblanding av biodrivstoff (reduksjonsplikten). Dette viser at det finnes et handlingsrom (på papiret) innenfor EU-regelverket.

Siri Hermo.

EUs klimaforpliktelser og det kommende kvotesystemet gir et sterkt press på å holde prisene høye for å tvinge frem en «grønn» omstilling.

Sverige står nå i en krevende situasjon overfor EU, der de både er saksøkt for manglende innføring av regelverk, og har selv varslet at de ikke når sine klimamål for 2030.

Sveriges dilemma illustrerer de direkte konsekvensene av å prioritere nasjonale drivstoffpriser foran EUs felles klimaforpliktelser.

Søksmål og dagbøter for Fornybardirektivet (RED III):

EU-kommisjonen saksøkte Sverige i EU-domstolen i oktober 2025.

Sverige har ikke innført de delene av fornybardirektivet som skal sikre raskere og enklere tillatelser (konsesjoner) for fornybar energi.

Kommisjonen har derfor bedt domstolen om å ilegge Sverige økonomiske sanksjoner og dagbøter.

Dette er et kraftig signal til alle medlemsland om at tidsfrister for implementering av «Grønn deal»-lovgivning skal overholdes.

Sverige har offisielt varslet EU om at de ikke vil nå sine klimamål for 2030.

Den svenske regjeringens beslutning om å senke drivstoffavgiftene og kraftig redusere «reduksjonsplikten» (kravet om innblanding av biodrivstoff) har ført til økte utslipp fra transportsektoren.

Mens resten av EU er på vei mot målene, er Sverige nå et av landene der utslippene øker mest, nettopp på grunn av transportpolitikken.

For å bøte på dette har den svenske regjeringen nylig foreslått å øke biodrivstoffandelen igjen, fra 6% til 10%, for å prøve å lukke gapet.

Hva betyr dette for Norge og EØS-avtalen?

Sveriges situasjon fungerer som et «varsel» for Norge på flere måter:

Gjennom EØS-avtalen er Norge forpliktet til å innføre EUs energi- og klimaregelverk.

Hvis Norge trenerer direktiver (som f.eks. Fornybardirektivet eller EUs fjerde energimarkedspakke), vil ESA (EØS-tilsynet) ta Norge til EFTA-domstolen, noe som vil føre til lignende bøter som Sverige nå risikerer.

Norge har en juridisk bindende avtale med EU om felles oppfyllelse av klimamålene for 2030.

Dersom Norge kutter avgifter for å få ned drivstoffprisen, slik at utslippene øker, må vi enten kjøpe utslippskvoter fra andre land (noe som er svært dyrt) eller gjennomføre enda strengere kutt i andre sektorer.

Fra 2027/2028 vil EUs nye kvotesystem legge en betydelig avgift på bensin og diesel, som verken Sverige eller Norge kan fjerne nasjonalt, uten å bryte med avtalene.

Sveriges eksempel viser at prisen for å gi «pusterom» i form av lavere drivstoffpriser i dag, vil bli svært høye bøter og rettslige prosesser fra EU i morgen.

Dette er kjernen i «dilemmaet» Støre-regjeringen står i.

På tide å kalle en spade for en spade

Dette ikke er et «dilemma» som har oppstått av seg selv. – det er et direkte resultat av bevisste politiske valg gjennom flere tiår.

Når norske politikere har valgt å knytte Norge så tett til EU gjennom EØS-avtalen og de påfølgende klimaavtalene, har de samtidig valgt å gi fra seg det nasjonale handlingsrommet.

EØS-avtalen er det juridiske rammeverket.

Ved å vedta EUs klimapakker (som «Klar for 55») har Stortinget juridisk forpliktet Norge til å følge EUs metodikk for utslippskutt. Dette inkluderer å prise utslipp høyt nok til at folk endrer adferd.

Foreløpig bestemmer Stortinget bensin- og dieselavgiftene selv.

Men hvis de setter dem ned slik at utslippene øker, bryter de målene i klimaavtalen med EU.

For å unngå sanksjoner eller bøter (slik Sverige nå risikerer), må de da kjøpe dyre «utslippsenheutslippsenheter» fra andre EU-land.

Regjeringen bruker EØS og EU som et skjold for å slippe å ta upopulære valg.

Ved å peke på «forpliktelser i Brussel» prøver de å rettferdiggjøre høye priser overfor egne velgere, selv om det er de selv som har signert avtalene som krever disse prisene.

EØS-avtalen trumfer alt uansett hva som sies av våre politikere, alle som en av dem:

Siden EØS-avtalen ligger i bunn, er handlingsrommet for å hjelpe transportnæringen eller pendlere begrenset av reglene for statsstøtte.

Hvis regjeringen gir for mye støtte til næringslivet for å døyve drivstoffsmerten, vil det bli sett på som ulovlig konkurransevridning av ESA.

Det er altså ikke et «naturgitt» dilemma, men et politisk konstruert rammeverk.

Stortinget har vedtatt at Norge skal være en «mønsterelev» i EU, og prisen for det EØS-medlemskapet betales nå ved pumpene av norske forbrukere.

Vi er vitne til en politisk strategi der man binder seg til internasjonale avtaler steg for steg, helt til handlingsrommet for nasjonale beslutninger i praksis er borte.

Dette skaper et økende gap mellom det folkevalgte mandatet (å ivareta norske borgeres interesser) og det juridiske mandatet (å opprettholde EØS-avtalens lojalitetsplikt).

Spørsmålet om hvem politikerne egentlig er lojale mot, burde snart bli det største politiske stridstemaet i Norge!

Siri Hermo