Feminisme er et kraftfullt, og samtidig tvetydig, begrep. Det kan romme frigjøring og fellesskap, men også vris og brukes som brikke i politiske spill. Historien viser at «feminisme» kan påkalles for å vinne fram, uten at det nødvendigvis tjener rettferdighet eller fred.

Av Eli Wæhre

Trønderrød, 5. mars, 2026

Hva skjer dersom vi legitimerer en feminisme som gir rett til å kontrollere, dominere eller utøve aggresjon? Har vi da mistet noe grunnleggende, ikke ved kvinner som biologiske vesener, men ved de verdiene kvinnebevegelsen historisk har kjempet fram?

Tankene presser seg fram i dagene før 8. mars. Jeg passerer en gruppe midt i byen som feirer bombene som faller over Iran. Samme dag meldes det om en skole full av barn som er drept. De samme sionistiske krigsmaskinene som i årevis har lemlestet og drept barn på Gaza. Når kvinneaktivister og mødre heier på dette, spør jeg meg: Hva slags feminisme er det vi står i?

Du kan si at én anekdote ikke er hele bildet. Men vi ser også at ingen norske stortingspolitikere, verken kvinner eller menn, reiser en tydelig motstand mot opprustningen og mobilisering til krig. Enstemmig kastes vi inn i en voldsspiral. På lag med dem som bomber Gaza. På lag med dem som dreper i Iran. På lag med dem som prioriterer våpen framfor fred. På lag med dem som investerer og tjener på krigen i Ukraina.

Da står feminismen i fare for å tømmes for innhold.

Vi kan bryte voldsspiralen. Vi kan bygge en feminisme i humanismens navn. Men da må vi forstå hvor vi kommer fra.

Historiske linjer

Kvinnekampen på 1970-tallet var dypt politisk. Den utviklet seg i flere retninger, men særlig to miljøer var toneangivende: Nyfeministene og Kvinnefronten.

Kvinnefronten bygget på en sosialistisk feminisme med sterk systemkritikk. Kapitalisme og imperialisme ble analysert som strukturer som skapte og opprettholdt kvinners underordning. Kvinner ble forstått som dobbelt undertrykte, i lavtlønnede yrker og i det ubetalte arbeidet i hjemmet. Bevegelsen ble et politisk verksted der kvinner skolerte hverandre i analyse og kollektiv kamp for samfunnsendring.

Nyfeministene rettet i større grad blikket mot kvinners erfaringer i kjernefamilien og hjemmet. Gjennom bevisstgjøringsgrupper vokste en forståelse av hvordan det personlige var politisk. Kampen for rettferdig fordeling av omsorgsarbeid og ansvar for barn endret både selvforståelse og samfunnsdebatt.

På tvers av retninger fantes saker som samlet: abortkampen på 70-tallet og fellesaksjonen mot porno og prostitusjon på 80-tallet. Uenigheter til tross, kvinner sto samlet i grunnleggende spørsmål om kropp, verdighet og vern mot utnytting.

En ny dreining

På 1990-tallet vokste en ny dimensjon fram. Feminismen handlet i økende grad om kvinners rett til å tre inn i tradisjonelle mannsroller; i militæret, i styrerommene, i finansmarkedet. Krav om kjønnsbalanse i maktposisjoner ble sentrale.

Dette var og er viktige kamper. Men samtidig skjedde en forskyvning. De klassiske kvinnesakene knyttet til fred, solidaritet og strukturell kritikk kom mer i bakgrunnen. Likestilling ble i større grad forstått som lik rett til å delta i de samme maktstrukturene, ikke nødvendigvis til å forandre dem.

Argumentasjonen bar ofte preg av at kvinner «tilfører noe eget». At kvinner har særskilte egenskaper som styrker styrerommet eller militæret. Slik ble en essensialistisk forståelse av kjønn, ideen om at kvinner og menn har iboende, stabile egenskaper, liggende som premiss.

De samme forestillingene preger i dag debatter om kjønnsmangfold. Er det biologien som definerer oss? Eller er kjønnsroller og uttrykk historisk og sosialt formet? Her ser vi hvordan fastlåste posisjoner kan tære på kvinnefellesskapet.

Feminismens retninger

Feminismen er ikke én størrelse. Den er i stadig bevegelse, formet av historiske erfaringer og politiske strømninger.

Sosialistisk feminisme legger vekt på strukturelle endringer. Den analyserer økonomisk utbytting, klasse og imperialisme som avgjørende for kvinners livsvilkår. Patriarkalske maktstrukturer forstås som del av et større system. Målet er ikke bare representasjon, men samfunnsendring.

Liberalfeminisme søker reformer innenfor det eksisterende systemet. Den dominerer i dag i vårt liberale demokrati. Her står kjønnsbalanse, kvotering og institusjonelle rettigheter sentralt. Likestilling oppnås gjennom lovverk og representasjon, ved at kvinner får plass i maktposisjoner. Denne retningen bygger ofte på en implisitt essensialisme: at kjønn representerer noe særskilt som må balanseres.

Radikalfeminisme har hatt begrenset fotfeste i Norge. Den fremmer kvinnefellesskap løsrevet fra menn, og kan ta form av separatisme.

Økofeminisme kobler kvinneundertrykking til naturundertrykking, men bygger ofte på forestillingen om kvinner som «nærmere naturen».

Postkolonial feminisme retter kritikk mot en vestlig, hvit middelklassefeminisme som gjøres universell. Den løfter fram hvordan rasisme, kolonihistorie og globale maktforhold former kvinners liv.

Hvor står vi nå?

Når feminisme reduseres til representasjon i maktens rom, risikerer vi å miste blikket for hva makten faktisk brukes til. Kjønnsbalanse i et system som produserer krig, ulikhet og utbytting, endrer ikke nødvendigvis systemets retning, det kan tvert imot gi systemet et nytt ansikt.

Derfor trenger vi nye forbilder. Ikke flere enkeltpersoner som løftet fram som symboler, men et kollektivt lederskap. En plattform der organisasjoner og bevegelser tåler uenighet, åpner for reell meningsbrytning uten hersketeknikker, og deler ansvar, arbeid og makt likt. En feminisme som måles i praksis, ikke i posisjoner.

Kjønnsroller er historisk skapt, og kan forandres. I en tid der autoritære krefter vokser og militariseringen øker, trenger vi en feminisme som ikke speiler krigerkulturen, men utfordrer den.

En feminisme som setter liv foran våpen.
Fellesskap foran dominans.
Ikkevold foran opprustning.

En motmakt bygget på humanistiske verdier. I feminismens navn.

Les også: Feminisme for folk flest

---

Denne artikkelen ble publisert av Trønderrød.