Yama Wolasmal og Fredrik Solvang har begge vært friske pust i NRKs nyhetsdekning.
Nå er mye av friskheten borte. Wolasmal har blitt dressert. Solvang har takket for seg og blitt erstattet av grådresser.

Jan Christensen.

Vi som er opptatt av at NRK – vårt viktigste nyhetsmedium – skal legge til rette for et «ope og opplyst offentlig ordskifte» (Grunnlovens paragraf 100) må søke balanse og sannhet i andre media.

For halvannet år siden, i det nystartede programmet «Yama utfordrer», evnet Wolasmal å avkle NATOs daværende generalsekretær Jens Stoltenberg.
Han stilte noe så sjeldent som kritiske oppfølgingsspørsmål. Gikk bak frasene og ba om begrunnelse for påstander. 
Stoltenberg avslørte manglende peil, og dummet seg ut.

Hva som skjedde etterpå, på kammerset, kjenner jeg ikke til. Men programmet ble pauset i nesten et halvt år før det igjen kom på lufta, nå i en snillere utgave. Det var slutt på overraskende og ubehagelige spørsmål til våre maktpolitikere. Programmet var ikke lenger så utfordrende.

Fredrik Solvang med sin Debatten evnet også stille skarpe spørsmål og skape engasjement. Nye vinklinger, færre overflatiske svar, mindre autoritetsrespekt.
Etter 8 år er Debatten overtatt av Espen Aas og og Åsa Vartdal. For meg er resultatet så langt skuffende. Programmet er blitt mer tannløst, mindre provoserende.

For ei drøy uke siden ble Ukrainas president Zelensky intervjuet av Yama Wolasmal. Vi fikk vite at Jonas var en god venn, at norsk våpenstøtte var avgjørende, og at Zelensky ikke hadde lengre perspektiv på krigen enn til imorra. Så håpet han at Trump ville stoppe Putin, men visste ikke hva som kunne skje om han ikke gjorde det.

Viktige temaer manglet eller var sensurert bort. Tilhørende oppfølgings-spørsmål var fraværende. 
For eksempel:

• Seier og bedrag
  Hvordan kan du, med bakgrunn som komiker i «Folkets tjener» og ingen politisk erfaring, plutselig vinne et presidentvalg? Hvilke mektige krefter var dine støttespillere?
  Og etter valgseieren: Føre en konfrontasjonspolitikk som går over i krig – og ikke i den freden du ble valgt på.
  Er ikke sånt å bedra sine velgere – og et broderfolk?
• Konfrontasjon kontra tillit
  Setter ikke det å leve i skyggen av en stormakt, begrensninger på eget lands handlefrihet?
  Hvorfor tirre den russiske bjørnen med språkbruk som bidrar til ytterligere fiendskap?
  Er ikke den beste sikkerhetsgarantien å bygge tillitsforhold med naboer? Ikke opptre som ei brølende mus?
• Gjensidighet trygghet
  Russlands og Ukrainas sikkerhet er knyttet sammen. Om den enes trygghet fører til den andres utrygghet, skapes ingen varig og rettferdig fred.
  Ukrainsk NATO-medlemskap var for Putin ei rød linje og en utløsende årsak til invasjonen i 2022.
  Hvorfor presset du på for et NATO-medlemskap som du visste kunne ende i krig?
  Hvorfor var ikke det EU-medlemskapet som Russland aksepterte, tilfredsstillende kompromiss?
• Fredssamtaler
  Framgangsrike fredssamtaler for snart fire år siden ble brutt av Ukraina da du fikk besøk av britenes statsminister Boris Johnson. Var bruddet verdt den ødeleggende og langvarige krigen som fulgte? 
  Du sier nå ja til når som helst å møte Putin til fredssamtaler. Tidligere har du henvist til Ukrainas grunnlov og sagt at den setter forbud mot sånne samtaler. Putin har for lengst invitert deg til Moskva. Hvorfor reiser du ikke? 
• Demokrati og frihet
  Hvordan kan du hevde at Ukraina – Europas mest korrupte land – er forsvarer av Europas demokrati og frihet?
  Hvor demokratisk er voldelig statskupp mot en lovlig valgt president, forbud mot et dusin politiske partier, sterkt innskrenka ytringsfrihet, tusenvis av fengsla  opposisjonelle, og millioner på flukt – både østover og vestover?
• Krigens pris
  Hvor mange døde, sårede og hjemløse ukrainere er krigen verdt?
  Hva skjer med krigen dersom vestlig våpenstøtte stopper opp?
  20% av Ukraina er nå under russisk kontroll. Aksepterer du disse områdene som del av Russland dersom befolkningen der ønsker en sånn løsning?
  Godtar du at Ukraina aldri skal søke NATO-medlemskap?

I Debatten sist tirsdag var temaet krigen i Iran, landets framtid, og «det brutale prestestyret som hadde holdt landet i jerngrep i snart 50 år» – om vi skal tro programledernes annonsering.
Dermed var også rammen og «balansen» lagt. Et sånt regime måtte vi jo bli kvitt. Jo før, jo bedre. Koste hva det koste ville.

Paneldeltagerne hadde iranske foreldre. Noen var født i Iran, andre ikke. Alle kom hit som barn. Ingen hadde selv flyktet fra Iran. Ingen hadde vært i Iran etter at de kom til Norge. Ingen hadde personlige erfaringer med dagens iranske regime.
Hadde de da noen spesiell kompetanse til å snakke om forholdene i dagens Iran?
Når det er sagt: Folk som selv har flyktet, er ikke alltid sannhetsvitner. Mange har en trang til å rettferdiggjøre egne handlinger. Mot et regime som propagandaen allerede har stemplet som versting, kan selv de største løgner tas som god fisk.

På samme måte som i Ukraina, har også krigen i Iran sin viktige og nære forhistorie. Her er noen:

• Den folkelige revolusjonen i 1979
  Kom som massiv reaksjon mot undertrykking, vestliggjøring, kulturkollisjon, et utenlandsk innsatt sjah-regime, og store ulikheter. På landsbygda var halvparten analfabeter og levde i dyp fattigdom. I byene levde eliten i sus og dus. Seinere fant mange av disse veien til Norge – som politiske flyktninger.
• Iran/Irak-krig på 80-tallet
  Irak kjempet med ryggen mot veggen i åtte år mens Vesten – og Sovjetunionen – støttet Iraks Saddam Hussain. Over en million døde i en krig der bare våpenindustrien var vinner.
• Vestens langvarige boikott
  Boikotten går spesielt ut over matleveranser, livsviktige medisiner, reservedeler, finans og olje. Sanksjonene har forsterket indre motsetninger, skapt misnøye og millioner på flukt. USA har boikottet Iran i 47 år, Norge i 19.
• Demonstrasjonene rundt årsskiftet
  For noen måneder siden førte sanksjonene til iransk valuta-kollaps. Basisvarer ble kjempedyre eller manglet helt. Store dyrtidsdemonstrasjoner fulgte, CIA og Mossad pustet til ilden. Nå som under de arabiske «vårene».
  Kanskje var det ikke regimet, men innen- og utenlandske provokatører som både eskalerte  demonstrasjonene og stod bak de fleste drapene?
  Sånn det var i 1953 da landets folkevalgte statsminister, Mossadeq, ble styrtet av vestlig etteretningstjeneste i et blodig kupp.
• Irans atomprogram og landets modernisering
  På samme måte som USA begrunnet Irak-invasjonen med påståtte masseødeleggingsvåpen, skremmes nå med at Iran bare er uker fra å utvikle atomvåpen.
  Iran ønsker kun å bruke kjernefysisk energi til fredelige formål, og har godtatt krav fra USA om inspeksjon. USA har svart med avtalebrudd og omfattende bombeangrep. I fjor som i år.

Mens programlederne var opptatt av her-og-nå-situasjonen og noen paneldeltagere så den amerikansk/israelske bombingen som en gylden mulighet, trakk paneldeltager Siavash Mobasheri lærdom av historien: «Hvis bomber skaper demokrati, ville MidtØsten vært verdens mest stabile region.»
Mobasheri trodde ikke at nye bomber ville frigjøre Irans folk. I stedet ble det bare mer lidelse og ødelegging. Sivile ville bli rammet i enda større grad. Den folkelige kampen for endringer ville svekkes. Et regime som tidligere gikk mot sin egen oppløsning, kunne nå bli styrket.

Da Debatten gikk over til å handle om fremtidens Iran, var Mobasheri – paneldeltageren som hadde bodd lengst i Iran – ikke lenger i studio.
Hvorfor?
Jeg tilskrev både han og programlederne.
Mobasheri forteller at det var enighet om at han skulle delta i hele programmet, men at NRK endret mening noen timer i forkant av sendinga.
Programlederne svarer ikke.

Jeg forundres ikke om grunnen er at Mobasheri er Rødt-politiker, og at NRK i minst mulig grad ønsker å gi sendetid til Rødt-synspunkter som har bred oppslutning. Sånt kan ytterligere bidra til partiets vekst.
Mobasheris klare fordømmelse av bombinga samt motstand mot en ny utenlandsk-innsatt sjah, kunne dessuten skade vårt forhold til USA.
Med sånne tanker i hodet, enten i form av pålegg ovenfra eller selvsensur, var det tryggest for programledere å få han vekk, gjennom å bryte gitte løfter.
Om Mobasheri ikke hadde gått med på endringen, kunne vi kanskje fått høre at han var invitert til å delta, men trakk seg rett før sending.

Disse eksemplene er både allmenne og spesielle.
NRK er mer opptatt av lojalitet mot maktelite og deres allierte, enn av balanse. Derfor gis det i praksis full støtte både til NATOs krig i Ukraina og det amerikansk/israelske bomberegnet over Iran. Ledende folk i NRK – og andre «redaktørstyrte media» – sendes jevnlig på NATO-kurs for indoktrinering.
Vi får en NATO-sender på Marienlyst, og ikke en radio/TV-stasjon som jobber i pakt med norsk Grunnlov og det norske folks interesser.