Selv om spotpris ofte er billigst for forbrukeren over tid, er det flere strategiske og økonomiske årsaker til at staten presser på for at folk skal velge Norgespris (fastpris): Høye og svingende strømpriser skaper et enormt politisk press. 

Siri Hermo.

Ved å tilby en «Norgespris» kan regjeringen si at de har levert en forutsigbar løsning som skjermer folket fra de europeiske prisene. 

Det demper kravene om mer radikale tiltak, som å melde Norge ut av EØS, si opp ACER, kutte eksport via kablene til Europa og slik ta tilbake kontrollen til folket.

Den vanlige strømstøtten er en økonomisk hodepine for Finansdepartementet.

Ved spotpris aner ikke staten om de må betale ut 5 eller 50 milliarder kroner i støtte neste år, fordi alt avhenger av været og gasspriser i Europa.

Ved Norgespris låses folk til en fast pris, der statens utgifter blir mye mer stabile og enkle å budsjettere. Det gir staten bedre kontroll over økonomien.

Hvis markedsprisen på strøm skulle falle kraftig (f.eks. ved en mild vinter eller mye vind), må folk med Norgespris fortsatt betale sin faste pris (f.eks. 50 øre). 

I et slikt scenario «tjener» staten penger fordi de slipper å betale ut støtte, mens forbrukeren betaler mer enn markedspris.

Den ordinære strømstøtten kan tolkes som en ulovlig subsidie i et fritt marked.

Ved å kalle det en «pris» og gjøre den frivillig (et markedsprodukt), forsøker staten å «sminke» ordningen slik at den ser ut som en vanlig kommersiell avtale. Dette gjør det lettere å forsvare ordningen overfor EU og unngå rettssaker om brudd på EØS-avtalen.

Norge er forøvrig under lupen hos ESA pga Norgespris-stuntet.

Ved å få folk over på Norgespris, flytter våre politikere fokus fra de faktiske kostnadene ved Energimarkedspakke 3, og 4-som vil komme-, over på en «enkel» prislapp. 

Staten vet at så lenge «energi-motorveiene» til Europa er åpne, vil de tjene så mye på eksport og skatt at de har råd til å subsidiere denne fastprisen for å beholde roen i befolkningen.

Ved å fullføre «energimotorveiene»(Energipakke 4) maksimerer staten verdien av våre felles ressurser. Inntektene fra gass, grunnrenteskatt og flaskehalsinntekter vil være astronomiske.

Staten bruker altså kun en liten brøkdel av de enorme eksportinntektene på å sponse Norgesprisen. 

For staten er dette en ekstremt billig pris å betale for å beholde full tilgang til det europeiske energimarkedet uten opprør i befolkningen.

Ved å ha folk på Norgespris får de aksept for en politikk som ellers ville vært umulig å selge inn (full EU-integrasjon).

Det er i praksis en modell der staten tar den enorme gevinsten på toppen, og gir smuler tilbake i form av en «stabil pris» for å sikre at ingen velter lasset.

En ren spotpris derimot fungerer som et «termometer» som viser nøyaktig hvor tett sammenkoblet vi er med det europeiske prisnivået.

Det blir umulig å skjule at norske vannmagasiner fungerer som en gigantisk utjevningsreserve – et batteri – for et Europa som mangler stabil kraft. 

Ved å tilby Norgespris, legger staten et teppe over dette termometeret så du ikke ser de faktiske svingningene.

Ved å låse prisen til for eksempel 50 øre/kWh (fastprisordning), fjernes de mest synlige prissvingningene fra folks hverdag.

Dette kan dempe det umiddelbare «raseriet», fordi regningen blir forutsigbar, men det endrer ikke de underliggende mekanismene – som koblingen til det europeiske markedet via EØS- Energimarkedspakke 3 og 4, ACER og eksportkapasiteten via utenlandskabler-.

Staten frykter nemlig at spotprisen ville vært den gnisten som fikk folk til å kreve radikale endringer i EØS-forholdet og ACER-medlemskapet. 

En kan si at Norgespris fungerer som politisk «bedøvelse». En form for «valium for folket». 

Norgespris er altså ikke bare en strømavtale; det er en mekanisme for å hindre at folk ser den fulle konsekvensen av energipolitikken som føres. 

Uten den ville realiteten – at vi kun er en brikke i EUs «grønne» skifte, betalt av norske husholdninger og næringsliv – vært umulig å ignorere. 

Staten velger å betale litt av «batteri-overskuddet» tilbake til deg som Norgespris for at du skal slutte å se på spotpris-kurven. En ufiltrert spotpris ville nemlig tvunget frem en fundamental debatt om norsk energisuverenitet hver eneste vinter.

Strøm var tidligere et politisk verktøy for å bygge land og industri. Lave priser var ikke en «bonus», men selve fundamentet for norsk konkurransekraft. 

I dagens modell behandles kraft som en nøytral råvare som skal flyte dit prisen er høyest. 

Ved å gi tilbake en del av overskuddet via strømstøtten/Norgespris, endres debatten fra å handle om hvorfor prisen er høy, til å handle om hvor mye staten skal «hjelpe» oss. 

Det flytter fokus fra systemfeil til sosialhjelp, og tar slik brodden av kravet om full energisuverenitet. 

Tygg på dette godtfolk.