Finansminister Jens Stoltenberg varsler kutt i velferdsordninger og ber oss «forstå at det blir trangt fremover». Samtidig legger han fram tall som viser at norsk økonomi går godt, at sysselsettingen er høy og at veksten i fastlandsøkonomien er solid. Det bildet han tegner, henger rett og slett ikke sammen med virkeligheten folk flest kan lese ut av nasjonalregnskapet.

Jørund Hassel.

Norge er, med god margin, blant de landene i verden som har minst grunn til å krisemaksimere. Det renner inn inntekter fra olje og gass, og ikke minst fra våre gigantiske sparefond. Statens pensjonsfond utland er i særklasse med en avkastning 2.362 milliarder kroner kr i 2025. Men heller ikke Folketrygdfondet er noen liten aktør. Bare i fjor leverte fondet en avkastning på rundt 48 milliarder kroner. Handelsoverskuddet vårt var på 76 milliarder kroner bare i januar i år. Likevel er budskapet fra landets finansminister at «det blir trangt».

Det er ikke rart mange reagerer når en av verdens historisk mest velstående stater snakker om nødvendige kutt som om vi sto på kanten av stupet. I stedet for å bruke talerstolen til å skape forståelse for ansvarlig forvaltning av enorme verdier, velger finansministeren å skape inntrykk av at Norge er offer for krefter vi ikke rår over – en aldrende befolkning, uro i verden, økte utgifter. Det er en fortelling som passer dårlig med de faktiske forutsetningene vi har.

La oss ta det mest provoserende først: Retorikken om den «aldrende befolkningen». Ja, vi blir flere eldre. Ja, det vil koste mer å gi gode tjenester til flere. Men at vi lever lenger og er friske lenger, er ikke et problem – det er et av velferdsstatens største suksesser. Det er resultatet av tiår med investeringer i folkehelse, utdanning, arbeidsmiljø og velferdsordninger. Når regjeringen omtaler dette som en økonomisk byrde, snakker den i realiteten ned en av Norges viktigste bragder.

Pensjonene vi mottar som eldre, er ikke almisser. De er en utsatt lønn, finansiert gjennom et langt arbeidsliv der generasjoner har betalt inn til fellesskapet gjennom skatter, avgifter og medlemskap i folketrygden. I tillegg utfører pensjonister en formidabel mengde ubetalt frivillig arbeid – anslått til om lag 40 milliarder kroner i året – i organisasjonsliv, idrett, kultur, omsorg og nærmiljø. Det er vanskelig å se dette som noe annet enn en betydelig ressurs for samfunnet.

La oss hylle levealdersgevinsten

Likevel omtales «eldrebølgen» igjen og igjen som en trussel. Man kunne like gjerne kalt det «levealdersgevinsten» og spurt: Hvordan skal vi best utnytte at vi får flere år med erfaring, kompetanse og frivillig innsats i samfunnet? I stedet brukes fenomenet som standardforklaring når politikerne vil legitimere kutt og innstramminger. Det er en politisk prioritering, ikke en naturkraft.

Stoltenberg peker også på internasjonal uro, krig og uforutsigbarhet i verdensøkonomien. Han har selvsagt rett i at Norge er en liten, åpen økonomi som påvirkes av det som skjer utenfor våre grenser. Men han understreker samtidig hvor sterkt vi har posisjonert oss som investornasjon. Når finansministeren selv viser til at en varig økning i oljeprisen på 10 prosent kan gi hundrevis av milliarder i økt formue, mens svingninger i aksjemarkedene kan bety et fall i verdiene på flere tusen milliarder, er det også et uttrykk for hvor solide buffere vi faktisk har. Spørsmålet er da hvorfor tonen likevel er preget av alarmisme.

Norge har flere valgmuligheter enn de fleste andre land

Norge har i dag en økonomisk handlefrihet de fleste land bare kan drømme om. Det betyr ikke at pengene skal brukes ukritisk, eller at vi kan ignorere handlingsregelen. Men det betyr at vi har ekte valgmuligheter. Når finansministeren varsler kutt i velferd uten å konkretisere, samtidig som han slår fast at norsk økonomi går godt, er det grunn til å stille noen enkle spørsmål:

Hvorfor er det alltid velferdsstaten som må «barberes»? Hvorfor er det ikke formuene på toppen, skattepolitikken eller fordelingen som settes først under lupen?

Sosialistisk Venstreparti har en viktig innvending når partiet påpeker at Arbeiderpartiet har satt seg selv i en tvangstrøye med skatteløftet. Når regjeringen på forhånd lover at skattenivået for «folk flest» ikke skal økes, avskjærer den seg selv fra et av de mest effektive og rettferdige virkemidlene for å sikre bærekraftig velferd – nemlig en mer omfordelende skattepolitikk. Når det på toppen av dette sitter en liten gruppe med svært store formuer og inntekter, blir det vanskelig å forklare hvorfor det er eldre, syke, barn og unge som skal «forstå at det blir trangt».

Det egentlige spørsmålet er derfor ikke om vi har råd til en sterk velferdsstat. Det har vi. Spørsmålet er om vi har politisk vilje til å prioritere fellesskapsløsninger fremfor skattekutt i toppen, og om vi tør å snakke sant om ressursene vi faktisk rår over. Å forberede folk på tøffere tider kan i noen situasjoner være ansvarlig. Men å gjøre det i et av verdens rikeste land, med rekordstore fond og vedvarende handelsoverskudd, er først og fremst et politisk valg.

Hvor skal kuttene komme – det er viktig for innbyggerne å vite?

Når finansministeren sier at han ikke vil konkretisere hvilke kutt som kommer før i oktober, er det også en måte å skjerme seg mot debatt. Det er langt enklere å skape en generell fortelling om at «alle må være med og bidra» enn å stå i en åpen diskusjon om hvor det faktisk skal kuttes – i eldreomsorg, i helse, i Nav, i kommunene, i trygdeordninger. Men nettopp den debatten må tas nå, ikke når statsbudsjettet allerede er banket gjennom i regjeringens lukkede rom.

I en velferdsstat som vår – bør utgangspunktet være at økonomien er til for folk, ikke omvendt. Vi trenger politikere som våger å si:

Ja, vi blir flere eldre, og ja, det koster – men det er en regning vi både kan og vil ta.

Ja, verden er urolig, men nettopp derfor skal vi bruke vår sterke økonomi til å skape trygghet, ikke utrygghet. Det er fullt mulig å føre en ansvarlig økonomisk politikk uten å gjøre «trange tider» til hovedfortellingen i et av verdens mest velstående land.

Det er på tide at regjeringen slutter å syte over aldrende befolkning og begynner å snakke om hva som faktisk er den norske suksesshistorien – nemlig høy levealder, god helse, sterke fellesskap og enorme felles verdier. Utfordringen vår er ikke mangel på penger. Utfordringen er mangel på politisk vilje til å bruke dem slik at velferden styrkes, ikke svekkes.