Da EUs utenrikssjef Kaja Kallas nylig holdt sin Churchill Lecture ved Universitetet i Zürich, leverte hun et velkjent budskap: Russland er en upålitelig partner som «til og med forlater sine egne allierte». Samtidig fremhevet hun EU som en stabil og ansvarlig forsvarer av den såkalte «rules-based international order» – den regelbaserte verdensordenen.

Arnt Remy Åvik-Langstrand.

Det høres fint ut. Problemet er bare at dette begrepet i praksis ofte betyr noe helt annet enn det gir inntrykk av.

For spørsmålet er ikke bare hvem som følger reglene.

Spørsmålet er også: Hvem lager dem?

«Rules-based order» – et politisk begrep, ikke en juridisk orden

I klassisk folkerett finnes det et tydelig rammeverk: FN-pakten. Den slår fast noen grunnleggende prinsipper:

– staters suverenitet

– forbud mot angrepskrig

– ikke-innblanding i andre staters interne forhold

– bruk av militærmakt kun i selvforsvar eller med mandat fra FNs sikkerhetsråd

Det er dette som utgjør den formelle internasjonale rettsordenen.

Men begrepet «rules-based international order» – som EU, NATO og USA stadig oftere bruker – er noe annet. Det er et politisk begrep. Det henviser ikke nødvendigvis til FN-retten, men til et bredere system av regler, institusjoner, konspirasjon, korrupsjon og normer utviklet etter den kalde krigen, hvor vestlige land i stor grad har satt premissene.

Det er her kritikken oppstår.

For mange land i Asia, Afrika og Latin-Amerika oppleves «regelbasert orden» ofte som regler definert av Vesten – for resten av verden.

Et historisk minne som ikke deles

Når europeiske ledere snakker om å «forsvare verdensordenen», er det ofte med referanse til erfaringene fra Europa etter andre verdenskrig: samarbeid, integrasjon, historien skrevet av vinnerne og «fred» mellom tidligere fiender, så lenge USA sitter med kontrollen og makta.

Men resten av verden har et annet historisk minne.

I store deler av det globale sør forbindes Vestens maktutøvelse med:

– kolonialisme

– økonomisk dominans

– regimeskifter

– militære intervensjoner

– sanksjoner

– spionasje

– kompromittering

– imperialisme

– flyktninger

– krig

Og disse erfaringene ligger ikke bare i fortiden.

På bare tre tiår har verden vært vitne til en rekke vestlige militære operasjoner som fortsatt preger den globale debatten:

– Serbia 1999 – NATO bombet Jugoslavia uten mandat fra FNs sikkerhetsråd

– Irak 2003 – invasjonen ble begrunnet med masseødeleggelsesvåpen som aldri ble funnet

– Libya 2011 – et FN-mandat om beskyttelse av sivile utviklet seg til et regimeskifte som etterlot landet i kaos

– Afghanistan 2001–2021 – en krig som endte med at Taliban igjen tok makten

– Iran 2025 — en pågående angrepskrig startet og drevet av USA og Israel

For mange land fremstår derfor vestlige appeller om en «regelbasert verdensorden» som selektive. Reglene synes å gjelde strengt for noen – men mer fleksibelt for andre.

NATO-utvidelsen og sikkerhetsdilemmaet

En annen kilde til spenning ligger i utviklingen av europeisk sikkerhet etter den kalde krigen.

Da Sovjetunionen kollapset i 1991, oppsto det et strategisk spørsmål: Hvordan skulle Europas sikkerhetsstruktur organiseres?

I Moskva var forventningen – basert på flere politiske garantier fra vestlige ledere på begynnelsen av 1990-tallet – at NATO ikke ville ekspandere østover.

I praksis skjedde det motsatte.

Siden 1999 har NATO inkludert en rekke tidligere Warszawapakt-land og sovjetrepublikker. For mange østeuropeiske land har dette blitt sett som en påtvunget sikkerhetsgaranti mot Russland. For Russland har det blitt en gradvis militær innringing.

Her oppstår det klassiske sikkerhetsdilemmaet:

Tiltak som én side ser som defensive, oppfattes og erfares av den andre siden som aggressiv og utslettende.

Det betyr at Russlands handlinger må ses uten vestlig propaganda, som viser hvordan konflikten i Europa ikke kan forstås uten den bredere sikkerhetspolitiske konteksten.

Russland og allierte – et mer nyansert bilde

Kaja Kallas hevdet at Russland «forlater sine allierte». Virkeligheten er motsatt.

Ta Syria.

I 2015 gikk Russland militært inn i konflikten på forespørsel fra den syriske regjeringen. Intervensjonen bidro til å stabilisere store deler av Syria og endret krigens dynamikk.

For tilhengere av vestlig politikk var dette en problematisk utvikling. Men for mange andre land ble det oppfattet som et eksempel på at Russland faktisk støtter sine partnere når de er under press.

Samarbeidet mellom Russland, Iran og flere land i det globale sør – særlig gjennom strukturer som BRICS – peker også mot en bredere geopolitisk utvikling.

Verdens maktbalanse er i ferd med å endres.

Den multipolare verden

Etter den kalde krigen opplevde verden en lang periode med amerikansk dominans. Mange analytikere beskrev dette som en unipolar verdensorden.

I dag er situasjonen annerledes.

Kina har vokst frem som en økonomisk stormakt.

India spiller en stadig større geopolitisk rolle.

BRICS-samarbeidet utvides.

Handel i nasjonale valutaer øker.

Det betyr ikke at vestlig makt forsvinner. Men den blir relativt sett mindre dominerende, noe som er nødvendig.

I en slik verden blir også begrepet «regelbasert orden» mer omstridt. Flere stater ønsker ikke lenger at globale regler skal utformes hovedsakelig i Washington, Brussel eller London.

De ønsker en multipolar verdensorden hvor flere maktsentre deler innflytelsen.

Europas dilemma

Europa befinner seg i en vanskelig posisjon i denne utviklingen.

På den ene siden ønsker EU større strategisk autonomi.

På den andre siden er Europas sikkerhet fortsatt tett knyttet til NATO og USA.

Dette skaper en dobbel utfordring:

– Europa må balansere forholdet til USA

– Samtidig må Europa finne sin plass i en verden hvor makten blir mer distribuert

Når europeiske ledere derfor snakker om «regelbasert orden», blir spørsmålet stadig mer presserende:

Er dette et universelt system av rettsregler – eller et geopolitisk rammeverk utviklet under vestlig dominans?

En verden med flere stemmer

Det er ingen tvil om at verden trenger regler. Uten internasjonale normer og institusjoner ville global politikk raskt bli kaotisk. USA og Israel er gode eksempler på nasjoner som bryter lover, regler og normer.

Men hvis disse reglene skal oppfattes som legitime, må de oppleves som universelle – ikke som instrumenter for én maktblokk.

Det er kanskje den største utfordringen i vår tid.

For i en verden hvor stadig flere land krever en stemme ved bordet, vil begreper som «regelbasert orden» bli stadig mer kontroversielle dersom reglene fortsatt oppfattes som skrevet av noen få og etterlevd av færre.

Den virkelige testen for internasjonal orden ligger derfor ikke i hvem som snakker mest om regler.

Den ligger i om reglene gjelder likt for alle.