Dette var overskriften da Ole Asbjørn Næss torsdag inviterte psykologspesialist Silje Schevig til studio for duell med psykologiprofessor Ole Jacob Madsen.

Kjetil Tveit.

Schevig er vert for den populære podkasten Snakk med Silje, kjent for å slippe til stemmer som ofte ikke får plass i konsernpressen.

Madsen hevder at podkastformatet kan brukes til å spre problematisk innhold under dekke av nøytralitet. Han mener Schevig bidrar til å spre pseudovitenskap og konspirasjonsteorier ved å gi slike holdninger en ukritisk plattform. Derfor har han også reist spørsmål om hennes profesjonsetiske ansvar som psykologspesialist.

Tanken synes å være at når man opptrer med en faglig tittel, blir det problematisk å la kontroversielle gjester tale fritt uten faglige motforestillinger.

Hvilken «faglig autoritet»?

Madsen mener det er problematisk at Schevig innleder med å fortelle at hun er psykolog, fordi det gir henne en faglig autoritet som hun deretter misbruker når hun inviterer gjester med kontroversielle synspunkter som ikke blir «faglig korrigert».

Men her oppstår et merkelig paradoks:

Når Schevig sier at hun er psykolog, opplyser hun samtidig om alt hun ikke er. Hun sier indirekte at hun ikke er lege, kardiolog, klimaforsker, statsviter, etterforsker eller immunolog. Det er jo tvert imot ryddig.

Hvis Schevig har besøk av en kardiolog som mener at mRNA-vaksinen sannsynligvis har gitt mer skade enn nytte blant annet pga hjerte- og karsystemet, er det vanskelig å forstå hvordan hun da «misbruker sin autoritet» som psykolog ved å gi ham taletid.

Hun har jo allerede gjort det klart at hun ikke er kardiolog.

Det nærmeste jeg kommer en forståelse av Madsens resonnement, er at han tillegger psykologer en slags overdommerrolle i skillet mellom det «normale» og det «gale».

At Schevig, bare ved å la noen snakke i studio, i praksis setter et psykologstempel på at dette er innenfor det normale og ikke hører hjemme i kategorien «vrangforestilling».

Scenario

Men da får vi et ganske avslørende scenario:

Operation Mockingbird ble i 1975 avslørt som en CIA-operasjon der etterretningen infiltrerte store vestlige medier og påvirket hva som skulle framstå som «konsensus» og «sant» – og motsatt: Hva som skulle avfeies som paranoid, useriøst eller «psykt».

Hvis Schevig hadde hatt en gjest i studio i 1974 som hevdet at CIA styrte mediene, ville folk som Madsen sannsynligvis kalt det konspirasjonsteori og advart mot å gi slikt en plattform.

Året etter, da det sto i avisene, ville det samme plutselig vært legitimt å mene.

Poenget er ikke bare at konsensus kan ta feil. Poenget er at enkelte oppfører seg som om de kan diagnostisere avvik ut fra hva som til enhver tid står i et samlet pressekorps.

For kort tid siden ble man stemplet som konspiratorisk om man hevdet at norsk bistand og internasjonale nettverk kunne ha berøringspunkter med Jeffrey Epstein-miljøet. I dag er forbindelser som tidligere ble avvist, blitt langt vanskeligere å bortforklare.

Det er denne hybrisen jeg prøver å sette ord på: forestillingen om at man kan sitte som faglig dommer over hva som er «friskt» og hva som er i den «gale sfæren», ikke fordi man har undersøkt saken i dybden, men fordi man har lest hva som for øyeblikket er godkjent oppfatning i mediene.

Schevig virker tvert imot å ha en høyere terskel for å sykeliggjøre mennesker og meninger. Det er sunt. Nettopp fordi hun kjenner sine begrensninger som psykolog og fordi man som psykolog som har tatt for mye Møllers tran historisk både vil møte seg selv i døren, og påføre mennesker som bare «visste litt mer» enorm skade.

Aseem Malhotra

I podkasten trekker Madsen fram flere av Schevigs gjester som eksempler på at hun legitimerer det han åpenbart mener er galskap. Siden det blir for omfattende å gå inn i alle, holder jeg meg her til ett eksempel: Aseem Malhotra.

Det er et interessant valg.

For Malhotra er ikke en tilfeldig figur fra internett. Han var lenge en del av det medisinske og mediale etablissementet i Storbritannia. I 2016 ble han inkludert på den prestisjetunge Debrett’s 500-listen, utgitt i samarbeid med The Sunday Times, som en av landets mest innflytelsesrike personer innen vitenskap og medisin.

Han er kardiolog, forsker og forkjemper for evidensbasert medisin. Han ble kjent for sitt arbeid mot sukker, ultraprosessert mat og metabolsk sykdom og var i mange år en profilert medielege i blant annet BBC, The Guardian og The Daily Telegraph.

Han var heller ikke noen tidlig vaksinemotstander. Tvert imot tok han selv to doser av Pfizer-vaksinen og anbefalte vaksinasjon offentlig i 2021, fordi han på det tidspunktet mente at nytten oppveide risikoen.

Så døde hans far plutselig samme år, 73 år gammel, etter akutte hjerteproblemer. Obduksjonen viste alvorlig kransåresykdom som ifølge Malhotra hadde utviklet seg uventet raskt. Det fikk ham ikke til å «tro» noe blindt, men til å begynne å undersøke dataene grundigere.

Det han fant, gjorde ham dypt urolig.

I 2022 publiserte han en omfattende fagfellevurdert analyse i to deler der han gikk gjennom risiko–nytte-profilen for Covid mRNA-vaksinene og konkluderte med at utrullingen burde settes på pause inntil bedre sikkerhetsdata forelå.

Han viste blant annet til:

– signaler om betennelse og hjerterisiko etter mRNA-vaksinering,

– reanalysen av de sentrale Pfizer- og Moderna-studiene, publisert i Vaccine i august 2022,

– og estimater som tydet på at alvorlige bivirkninger kunne være vanligere enn tidligere fremstilt.

Dette var ikke løse facebookpåstander. Det var publiserte data, fagfellevurderte analyser og et eksplisitt krav om åpen vitenskapelig debatt.

Hva skjedde da?

Det er her Malhotra blir spesielt relevant for diskusjonen om Schevig.

For det som møtte ham, var ikke bare saklig uenighet. Det var en klassisk svertekampanje mot en mann som sluttet å stå «helt på rekken».

I sin artikkel i The Telegraph torsdag beskriver Malhotra hvordan reaksjonene kom umiddelbart da han begynte å løfte sikkerhetsbekymringer knyttet til mRNA-vaksinene.

Artikkelen er bak betalingsmur, men Susanne Heart kontaktet Malhotra i går og fikk ekslusivt rett til å oversette den til norsk på sin Substack.

Det ble sendt klager mot ham til Royal College of Physicians. Fellowshipet hans ble suspendert etter anonyme anklager om at han hadde brakt kollegiet i vanry. General Medical Council mottok klager på hans offentlige uttalelser.

Nå kjemper han i praksis for sin profesjonelle stilling og legelisens, ikke fordi han forfalsket data eller drev kvakksalveri, men fordi han offentlig stilte spørsmål ved et legemiddelprodukt ved hjelp av publisert forskning.

Det er vanskelig å ikke se mønsteret.

Så lenge Malhotra holdt seg noenlunde innenfor det systemet ønsket å høre, var han «kjendislege», ekspert og yndet medieprofil. Da han begynte å følge dataene til konklusjoner som ble politisk og industrielt ubekvem, ble han plutselig farlig.

Han beskriver selv hvordan anklagen i praksis er at han ved å granske data og stille legitime spørsmål har «undergravd tilliten» til vaksinasjon og dermed til legeprofesjonen.

Men det er jo nettopp her kjernen ligger:

Når ble det en profesjonell forbrytelse for en lege å undersøke bivirkningsdata og be om ny risikovurdering?

Når ble åpen vitenskapelig uenighet omdefinert til «desinformasjon»?

Når ble lojalitet mot fortellingen viktigere enn lojalitet mot pasientsikkerheten?

Dette er poenget

Madsens eneste begrunnelse for at Schevig aldri skulle hatt Malhotra i studio var at han (midt i svertekampanjen) av noen hadde blitt «kåret til årets promotør av pseudovitenskap»!

Noen har satt ut rykter på ham – derfor er han radioaktiv Silje.

Derfor er det din fordømte plikt som psykolog å psykeliggjøre alle hans synspunkter, og avbryte denne forskeren med din psykologekspertise som forteller ham at ryktene tilsier at han egentlig er gal.

Er det ukjent for professoren at rykter kan være iscenesatt, ondsinnede, kommersielle eller ganske enkelt falske?

Hvor ble det av den kritiske radaren som han har tillagt seg selv på bekostning av Schevigs «naivitet»?

Når Madsen bruker det at Schevig har hatt Malhotra i studio som et slags bevis mot henne, sier det mindre om Schevig enn om hva slags meningskontroll enkelte ønsker å gjeninnføre i akademisk og offentlig samtale.

For hva er egentlig Schevigs forbrytelse her?

At hun lot en merittert kardiolog forklare hvorfor han mener at dataene rundt Covid mRNA-vaksinene ikke ble håndtert redelig?

At hun ikke avbrøt ham med det korrekte etablissementsspråket?

At hun ga rom til en fagperson som selv har erfart hva som skjer når man går fra å være nyttig ekspert til uønsket varsler?

Det ser ut til at enkelte mener at «farlige» podkaster er de som slipper til mennesker som har opplevd hvordan institusjoner reagerer når de utfordres innenfra.

Men da er det ikke Schevig som er farlig.

Da er det fri samtale som er farlig – for dem som lever av å definere grensene for hva det er lov å tenke.

Ole Jacob Madsen er selve karikaturen av en psykologiprofessor som minner oss om gyselige hendelser i totalitære regimer der man aktivt bruker psykologer til dommere over «sant» og «psykt», basert på avvik fra konsensus i en samlet presse.

Om Ole Jacob Madsens tankegods får fotfeste i psykologifaget – er han livsfarlig for samfunnet.

Og som alltid innen propgananda anklager man den andre for det man selv er skyldig i: At det er Schevig som er farlig.

---