Perioden 1945–1970 var unik i nyere historie. I denne epoken gikk arbeiderklassens relative andel av verdiskapinga opp mens andelen til de 1% rikeste gikk markant ned. Denne epoken kalles velferdssamfunnet.

Pål Steigan.

Men hvorfor kom disse reformene? Hvilken rolle spilte klassekampen? Hvilken rolle spilte konjunkturene? Og hvilken rolle spilte kapitalmaktas forsøk på å undergrave den revolusjonære arbeiderbevegelsen?

I en artikkel på steigan.no skriver Eirik Kjønnøy i en kritikk av Thomas Fazi:

«Den keynesianistiske politikken, den sosialistiske ideologien og organiseringen av arbeiderklassen, var alle resultater av målrettet arbeid av folkene i arbeiderbevegelsen og presset de utøvde på politikere fra høyresiden. Dette arbeidet hadde da pågått i minst 150 år, og før den tid hadde man sett forløpere i de demokratiske og den humanistiske tenkningen fra renessansen til og med opplysningstiden».

Jeg tror dette er en ganske vanlig oppfatning i Norge og den er ikke uten grunnlag. Men den er heller ikke helt uproblematisk.

Rent faktisk kom velferdsstaten i dens moderne form fra Storbritannia.

Den definitive modellen for den britiske velferdsstaten kom med Beveridge-rapporten fra 1942, som ble grunnlaget for Labour-regjeringens reformer etter 1945.

Men Otto von Bismarck var tidligere ute

Otto von Bismarck (1815–1898), «jernkansleren» som forente Tyskland i 1871, regnes som opphavsmannen til den moderne velferdsstaten, men hans versjon – ofte kalt Sozialstaat  – hadde en spesiell begrunnelse.

Bismarck innførte fra 1883–1889 en serie banebrytende lover om sosial forsikring:

• 1883: Sjukeforsikring (Krankenversicherung) – obligatorisk for arbeidere.
• 1884: Ulykkesforsikring (Unfallversicherung) – arbeidsgivers ansvar.
• 1889: Alders- og uførepensjon (Invaliditäts- und Altersversicherung) – fra 70 år.

Dette var verdens første nasjonale, obligatoriske system for sosial beskyttelse, finansiert gjennom bidrag fra arbeidere, arbeidsgivere og staten (ikke ren skattefinansiering). Hans tanker var pragmatiske og konservative – ikke idealistiske eller humanitære i første rekke:

• Hovedmotivasjon: Å undergrave sosialdemokratene (SPD) og sosialismens appell blant arbeiderklassen. Etter Pariserkommunen (1871) og SPDs vekst fryktet han revolusjonær uro. Han sa selv at reformene var en måte å «bestikke» arbeiderne på og få dem til å se staten som en velvillig beskytter, slik at de ikke ville vende seg til radikale alternativer.
• Et kjent sitat fra ham: «Den som har pensjon i alderdommen, er langt lettere å håndtere enn en som ikke har noe slikt i utsikt». Han sammenlignet det med lojale tjenere ved hoffet som tålte mye fordi de hadde pensjon å se fram til.
• Han ønsket å bevare monarkiet, kirken og den tradisjonelle samfunnsordenen (inkludert junkerne og industriherrene), mens han ga arbeiderne en minimumssikkerhet mot nød – men ikke likhet eller makt.
• Systemet var korporativt og klassebasert: Det gjaldt hovedsakelig industriarbeidere (ikke alle borgere), med bidrag knyttet til lønn, og ytelser som var moderate (ikke universelle «fra vogge til grav» som Beveridge).

Bismarcks Sozialstaat ble altså innført for å bevare kontrollen over arbeiderklassen og hindre revolusjon.

Reformene i Storbritannia

Sir William Beveridge (økonom, sosialforsker og liberal politiker) – ledet en regjeringskommisjon i Storbritannia under annen verdenskrig og skrev rapporten Social Insurance and Allied Services (desember 1942).

Rapporten foreslo et universelt system med sosial forsikring «fra vogge til grav» – alle borgere skulle bidra via nasjonale forsikringsavgifter og få rettighetsbaserte ytelser uavhengig av inntekt (mot tidligere behovsprøvde ordninger).

Hva var hovedargumentene i Beveridge-rapporten?

Kjernen i planen: Et universelt, obligatorisk sosialforsikringssystem.

• Et enkelt, samlet nasjonalt forsikringssystem som erstatter det fragmenterte systemet med ulike kasser og ordninger.
• Alle borgere (ikke bare de fattige) bidrar med et flatt bidrag (samme beløp for alle, uavhengig av inntekt) – fra arbeidstakere, arbeidsgivere og staten.
• I retur får man rettighetsbaserte ytelser opp til et subsistensnivå (minimum til livsopphold) uten behovsprøving.
• Dekker livets hovedrisikoer: arbeidsledighet, sykdom, uførhet, alderdom, enke-/enkemannspensjon, barsel, begravelse, etc.
• Målet: Frihet fra fattigdom («freedom from want») fra vogge til grav – gjøre nød unødvendig under alle omstendigheter.
• Rapporten solgte over 600.000 eksemplarer og ble ekstremt populær fordi den lovet belønning for krigsinnsatsen og en bedre verden etter krigen.

Dette ble malen for den britiske velferdsstaten etter 1945, sjøl om ikke alt ble gjennomført nøyaktig som Beveridge foreslo (f.eks. ble helsevesenet skattefinansiert i stedet for kun bidragsbasert). Rapporten regnes fortsatt som et av de mest innflytelsesrike dokumentene i britisk sosialpolitikk.

Utfordringa fra Sovjetunionen og kommunistene

Utfordringa fra Sovjetunionen og kommunistene spilte en indirekte rolle i diskusjonen rundt Beveridge-rapporten (1942) og den britiske velferdsstaten. Den var ikke hovedårsaken til rapporten – som først og fremst sprang ut av William Beveridges egne analyser av fattigdom, arbeidsledighet og krigens krav om rettferdighet – men den bidro til å gi politisk tyngde, hastverk og ideologisk ramme i debatten.

Storbritannia og Sovjetunionen var allierte mot Nazi-Tyskland. Sovjets heroiske motstand (Stalingrad osv.) gjorde kommunistiske og sosialistiske ideer mer respektable i opinionen.

Kommunistpartiet i Storbritannia (CPGB) vokste litt i popularitet under krigen (fra ca. 5.000 til over 60.000 medlemmer), særlig blant arbeidere og soldater som ønsket «belønning» for innsatsen.

Den politiske diskusjonen: Velferdsstaten som «middelvei» og bolverk mot ekstremisme

Den britiske overklassen fryktet kommunistene og den radikale arbeiderbevegelsen. Frykten var ikke militær invasjon, men radikalisering hjemme: Soldater og arbeidere kunne vende seg til kommunisme eller den revolusjonære venstresida hvis ingenting ble gjort etter krigen (likt etter 1. verdenskrig).

Velferdsstaten ble framstilt som en demokratisk alternativ til kommunisme – en «middelvei» mellom laissez-faire-kapitalisme og sovjetisk planøkonomi.

Seinere (1940- og 50-tall) ble det enda tydeligere: Ei britisk avis kalte den nye velferdsstaten en «welfare state constitution against communism». Sosiale reformer ble sett som et verktøy for å svekke kommunistenes appell i Vest-Europa (spesielt i land med sterke kommunistpartier som Frankrike og Italia).

Utfordringa fra Sovjetunionen og kommunistene var altså ikke årsaken, men en viktig medvirkende faktor som ga rapporten vind i seilene i den offentlige og politiske diskusjonen. Den gjorde velferdsstaten til et symbol på britisk «fair play» i stedet for revolusjon – akkurat det som gjorde den så populær i 1942–45. Uten denne bakgrunnen hadde kanskje ikke Labour-regjeringa 1945 gått så langt så raskt. Dette er typisk for hele Vest-Europa etter krigen: Sovjet-trusselen (eller dens «spøkelse») bidro til å akselerere sosiale reformer.

I hvor stor grad var reformene et produkt av arbeiderklassens klassekamp i Storbritannia?

Reformene i den britiske velferdsstaten (spesielt implementeringen av Beveridge-rapporten etter 1945) var i høy grad et produkt av arbeiderklassens klassekamp og organisering, men ikke på en direkte eller revolusjonær måte. Det var snarere en kumulativ effekt av flere tiår med press, organisering og trussel om radikalisering, kombinert med krigens spesielle omstendigheter:

Fagforeninger og Labour-partiet bygde seg opp som en massiv kraft. Fagforeningene vokste sterkt under krigen (fra ca. 4,5 millioner i 1938 til over 7 millioner i 1945), og de var aktive i å kreve bedre vilkår, sikkerhet og kompensasjon.

Historikere i Tribune Magazine og Monthly Review understreker at velferdsstaten var en konsekvens av klassekamp: «Det var en innrømmelse vunnet av arbeidere fra kapitalistklassen – gjennom flere tiår med kamp».

Labour vant en knusende seier i 1945 (48% av stemmene, absolutt flertall) – den største noensinne – nettopp fordi velgerne (spesielt arbeiderklassen, soldater og kvinner) krevde gjennomføring av Beveridge-planen.

Uten arbeiderklassens organisering, streiker, fagorganisering, Labour-partiet og trusselen om uro, hadde ikke velferdsstaten kommet i den formen og tempoet den gjorde.

Velferdsstaten var altså ikke en gave ovenfra, men et kompromiss som ble vunnet gjennom klassekamp – der arbeiderklassen presset, eliten ga etter for å bevare systemet, og krigen skapte det perfekte vinduet.

Profittraten

Flere analytikere, blant annet Michael Roberts, har pekt på at profittraten i Vesten var veldig høy etter 1945 og at dette «ga rom» for klassekompromisser. Etter 1970 var ikke det lenger tilfelle.

Den høye profittraten i Vesten rett etter 1945 ga kapitalistklassen rom for relativt generøse klassekompromisser – som utbygging av velferdsstaten, høyere lønninger, sterkere fagforeninger og regulert kapitalisme (ofte kalt «Keynesian welfare state» eller «embedded liberalism»).

Etter ca. 1970-tallet forsvant dette rommet fordi profittraten falt betydelig, noe som førte til en mer aggressiv klassekamp fra kapitalens side og overgangen til nyliberalisme.

Den siste store sosiale reformen i Norge var Arbeidsmiljøloven av 1977. Så gikk det ikke lang tid før Høyre og Arbeiderpartiet ødela den sosiale boligbygginga og med det startet demonteringa av velferdsstaten.

Hva sier dataene og Roberts’ analyse?

Fra midten/slutten av 1960-tallet til tidlig 1980-tall: Profittraten falt dramatisk (ofte 30–35% i USA og Europa). Dette førte til:

Slutt på det breie kompromisset: Streiker, inflasjon, oljekriser, stagflasjon.

Kapitalen svarte med angrep på fagforeninger, deregulering og neoliberal vending (Thatcher, Reagan, etc.).

Roberts’ empiriske arbeid (basert på data fra Penn World Tables, BEA, Amherst-studier osv.) viser en markant nedgang i profittraten over hele etterkrigsperioden (ca. -18–25% globalt/G20 fra 1950–2017), med sykliske svingninger. Han understreker at høy profittrate etter 1945 var en nøkkelfaktor for hvorfor kompromisset var mulig – uten det hadde ikke velferdsutbygginga gått så langt.

Andrew Glyn m.fl. (i «The Rise and Fall of the Golden Age»): Profitandelen falt med ca. 25–33 % i USA, Europa og Japan fra topp til 1973, noe som førte til lavere akkumulasjon og krise.

Duménil & Lévy og andre regulatoriske skoler: Klassekompromisset brøt sammen med profitkrisen på 1970-tallet og førte til nytt «nyliberalt kompromiss» med lavere lønnsandel og høyere utbytte.

I marxistisk teori er profittraten det sentrale målet for kapitalens helse. Når den er høy:

• Kapitalen tåler høyere lønninger, skatter og regulering uten å kollapse akkumulasjonen.
• Frykt for radikalisering (sovjetisk trussel, streiker) gjør kompromiss mer attraktivt enn konfrontasjon.

Når den faller under et visst nivå:

• Kapitalen må angripe lønninger, velferd og fagforeninger for å gjenopprette profittraten (via økt merverdirate). Dette forklarer overgangen fra «welfare» til «warfare» (militærkeynesianisme eller innstramming).

Kort sagt: Den høye profittraten etter 1945 var en nødvendig (men ikke tilstrekkelig) betingelse for det breie klassekompromisset og velferdsstatens gullalder. Etter 1970-tallet ble rommet borte, og systemet gikk inn i en mer antagonistisk fase.

Kapitalistklassen har langt på vei knekt arbeiderbevegelsen, rasert velferdsstaten og gjenopprettet klasseforskjeller som vi må tilbake til tida før første verdenskrig for å finne maken til. Ingen form for klassekamp fra arbeiderklassens side har vært i stand til å hindre dette, ikke en gang i land som hadde en så stor og velorganisert arbeiderbevegelse som Storbritannia, Italia og Frankrike.