Statsminister Jonas Gahr Støre sa nylig at Norge ikke vil tillate atomvåpen på norsk territorium. Samtidig understreket han at Norges sikkerhet fortsatt bygger på atomavskrekkingen i NATO. Uttalelsen illustrerer en spenning i norsk sikkerhetspolitikk som det er på tide å ta på alvor.

Dan-Viggo Bergtun.

Hvis Norge virkelig mener nei til atomvåpen, må politikken være mer konsekvent enn i dag.

I mange tiår har norsk politikk vært formulert slik at atomvåpen ikke skal lagres på norsk jord i fredstid. Dette prinsippet har vært viktig for stabiliteten i nordområdene og for å begrense militær opptrapping i regionen. Samtidig har Norge vært en del av en allianse som bygger sin militære strategi på atomavskrekking.

Denne dobbeltheten blir stadig tydeligere i en tid der atomvåpen igjen får større plass i europeisk sikkerhetspolitikk.

Flere land diskuterer nå muligheten for å åpne for utplassering av atomvåpen. Finland vurderer lovendringer som kan gjøre dette mulig. I Sverige og Danmark har forsvarstopper uttrykt større åpenhet for slike løsninger. Samtidig har Frankrikes president Emmanuel Macron tatt til orde for å styrke den franske atomavskrekkingen og gi den en større rolle i Europas sikkerhet.

Denne utviklingen peker mot en ny periode der atomvåpen igjen får økt betydning i militærstrategien på kontinentet.

I en slik situasjon burde Norge gå i motsatt retning. Vår tradisjonelle linje med å holde atomvåpen borte fra norsk territorium gir et naturlig utgangspunkt for en mer tydelig politikk mot atomvåpen.

Men for at et slikt standpunkt skal være troverdig, må det også omfatte hvordan atomvåpen faktisk kan være til stede i Norge.

Gjennom baseavtaler og militært samarbeid opererer amerikanske styrker jevnlig fra norsk territorium. Amerikanske fly og krigsskip besøker norske baser og havner. Samtidig er det en etablert praksis i NATO at man verken bekrefter eller avkrefter hvor atomvåpen befinner seg.

Det betyr at norske myndigheter i praksis ikke alltid vet om militære fartøy eller fly som besøker Norge bærer atomvåpen.

Hvis Norge virkelig ønsker en konsekvent politikk mot atomvåpen, bør det derfor være et klart prinsipp at atomvåpen verken skal lagres, transporteres eller bringes inn i landet gjennom militære operasjoner.

Et tydelig nei til atomvåpen må også innebære at Norge arbeider aktivt internasjonalt for å redusere deres rolle i sikkerhetspolitikken. Historien viser at avtaler om rustningskontroll og nedrustning har vært avgjørende for å begrense risikoen for atomkrig.

I dag er flere av disse avtalene svekket eller borte. Samtidig er tilliten mellom stormaktene lavere enn på lenge. Nettopp derfor er det viktig at land som Norge bidrar til å styrke arbeidet for nedrustning og for å begrense atomvåpnenes rolle i militærstrategien.

Et slikt standpunkt handler ikke om å svekke sikkerheten. Tvert imot handler det om å redusere risikoen for at Europa igjen blir sentrum for en atomkonfrontasjon.

Atomvåpen er ikke vanlige våpen. De er masseødeleggelsesvåpen med potensial til å utslette hele byer på minutter og skape katastrofale humanitære og miljømessige konsekvenser. Bruken av slike våpen vil aldri kunne begrenses til et rent militært mål.

Derfor er et klart nei til atomvåpen ikke bare et sikkerhetspolitisk spørsmål, men også et spørsmål om ansvar.

Norge har historisk hatt en rolle som brobygger i arbeidet for nedrustning og internasjonale avtaler. Den rollen er minst like viktig i dag som tidligere.

Å si nei til atomvåpen på norsk jord er et viktig første skritt. Men hvis dette prinsippet skal ha reell betydning, må det følges opp med en mer konsekvent politikk.

Et tydelig nei til atomvåpen betyr å arbeide for mindre, ikke mer, atomavskrekking i Europa. Det betyr å være åpne om konsekvensene av militært samarbeid som kan bringe atomvåpen til norsk territorium. Og det betyr å bruke Norges stemme internasjonalt til å styrke arbeidet for nedrustning.

I en tid med økende militær spenning trenger Europa ikke flere atomvåpen. Det trenger flere land som er villige til å si tydelig nei.