Nasjonalpopulistiske partier må formulere et sammenhengende utenrikspolitisk rammeverk i tråd med Europas kjerneøkonomiske og geopolitiske interesser – dette betyr å bryte med Washington og dets evige kriger.

Dette vil pirre noen venner på den europeiske høyresiden, men venner skylder hverandre harde sannheter. I min siste artikkel for UnHerd argumenterer jeg for at de europeiske suverenistenes og nasjonalpopulistenes kjærlighetsaffære med Trump – som siden han kom tilbake til Det hvite hus har undergravd europeiske interesser på flere måter, senest ved å sprenge Midtøsten i luften – avslører det som uten tvil er bevegelsens mest åpenbare intellektuelle fiasko: En dårlig forståelse av den strukturelle logikken i amerikansk utenrikspolitikk, og et nesten totalt fravær av geopolitisk visjon.

Til sjuende og sist deler praktisk talt alle europeiske høyrepopulistiske partier det samme transatlantiske synet til det liberal-globalistiske etablissementet de hevder å være imot. De fleste virker enten komfortable med Europas strukturelle underordning til Washington – en bemerkelsesverdig posisjon for partier som hevder å kjempe for nasjonal suverenitet – eller genuint blinde for dens strukturelle karakter, noe som fikk dem til å tro at Trump på en eller annen måte ville være annerledes. Faktisk har ting bare blitt verre.

Krigen mot Iran er faktisk også en krig mot Europa: Hvis stedfortrederkrigen i Ukraina var utformet for å frikoble Europa fra russisk gass, er Iran-krigen rettet mot å frikoble det fra Middelhavsressursene fullstendig. Og dette er for ikke å nevne krigens andre potensielle konsekvenser: Massefluktstrømmer mot Europa, slik tidligere amerikanske Midtøsten-kriger har skapt, og økende press på europeiske regjeringer for å bli mer direkte involvert militært.

Europa står nå overfor to ødeleggende kriger rett utenfor døra – en mot øst, anstiftet av Washington, og en mot sør, aktivt ført av USA. Den første presset Europa inn i økonomisk og geopolitisk vasallskap, men den andre kan være sjokket som til slutt bryter det ned og kaster det ut i økonomisk og sosialt kollaps.

Ikke rart at det begynner å dukke opp kløfter mellom MAGA og den europeiske populistiske leiren, og mest synlig i Tyskland, landet som er hardest økonomisk rammet av disse krigene – med den eurosentriske og antiatlantiske fløyen av AfD som blir stadig mer innflytelsesrik.

Men lignende bruddlinjer vil uunngåelig åpne seg i andre høyrepopulistiske partier over hele kontinentet og utover – og det gjør de faktisk allerede.

Så mye er klart: Ethvert nasjonalpopulistisk parti som ønsker å utfordre den europeiske liberal-globalistiske status quo på alvor – og som ønsker å beholde troverdighet hos velgerne sine – kan ikke begrense seg til innvandringsfiendtlig, anti«woke» og etablissementfiendtlig innenrikspolitikk. Det må formulere et sammenhengende utenrikspolitisk rammeverk i tråd med Europas kjerneøkonomiske og geopolitiske interesser. Slik De Gaulle forsto det for 60 år siden betyr dette nødvendigvis å bryte med Washington og dets evige kriger.

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Thomas Fazi.